GJØR KUNNSKAP MER VONDT ENN GODT?
Norgesmesterskapet i filosofi ble avholdt i vår og Martin Luzi fikk gullet med dette vinneressayet! Her undersøker Luzi påstanden om at økt kunnskap også kan gi oss smerte og sorg. Hvorfor har vi så endeløs sult etter kunnskap da?
Desto visere du er, desto flere bekymringer har du; jo mer du vet jo mer gjør det vondt. «For hvor det er megen visdom, der er det megen gremmelse, og den som øker kunnskap, øker smerte.» (Predikerens bok 1:18)
I det følgende vil jeg analysere konsekvensene av å anskaffe seg kunnskap, med utgangspunkt i utdraget over. Slik jeg tolker det, kan utdraget deles inn i to deler, som jeg vil analysere etter tur i dette essayet. Videre kan utdraget brukes til å adressere forskjellige problemstillinger knyttet til vår higen etter kunnskap.
«For hvor det er megen visdom, der er det megen gremmelse, og den som øker kunnskap, øker smerte.»
Dette bibelsitatet virker ved første øyekast nokså fornuftig og formidler hovedbudskapet i utdraget. Predikeren foreslår at kunnskap kan ha negative konsekvenser for ens samvittighet. Tenk bare på følgende eksempel: Å lære om lidelsen under andre verdenskrig kan gjøre en person vis og lærd. Samtidig kan det påvirke personens medlidelse og samvittighet. Når vi lærer om andre verdenskrig blir vi mer forståelsesfull og klok, men vi vil også måtte bære den moralske byrden av å vite om lidelsen vi mennesker er i stand til å påføre andre. Med andre ord foreslår predikeren at kunnskap kan knyttes til negative tanker. Men gjelder for alle typer kunnskap? Vil matematikeren skades av å lære mer om matematikk? Vil språkforskeren skades av å lære mer om språk? Det virker logisk å svare nei. Men hvilke typer kunnskap er dette sitatet gjeldende for da?
La meg starte med å analysere mitt tidligere nevnte eksempel om andre verdenskrig. Vi kan kategorisere dette som historisk kunnskap. Kanskje er det dermed historisk kunnskap som bærer potensialet for å smerte oss? Ikke nødvendigvis, for blir en historiker smertet av å lære om, for eksempel, maritim reise i forskjellige sivilisasjoner? Jeg ville ha antatt at historikeren snarere hadde blitt fascinert av dette. Det er med andre ord ikke riktig å si at all historisk kunnskap har negative konsekvenser for vår samvittighet.
Kanskje er det ikke et spesifikt kunnskapsområde predikeren snakker om, men snarere en viss karakteristikk ved kunnskap. La meg fremme et annet eksempel, fra et annet kunnskapsområde. La oss tenke på oppdagelsen av atomfusjon. Ble forskerne opprørt av oppdagelsen i seg selv? Jeg antar at de heller var lykkelige over deres store oppdagelse. Likevel hadde anskaffelsen av denne kunnskapen et enormt skadepotensial med på lasset. Historien har vist oss at oppdagelsen forårsaket både engstelse og sorg hos mange forskere. Hvorfor? Trolig fordi de ikke hadde kontroll over hvordan denne kunnskapen ville bli brukt. Forskerne innså at de bidro til kunnskap som kunne være skadelig for menneskeheten, og jeg antar at dette var opphavet til denne sorgen.
«Mangel på kontroll over konsekvensene av kunnskapen» er en beskrivelse som passer godt for det første eksempelet mitt. Kanskje er det en passende beskrivelse av kunnskap som forårsaker sorg eller smerte. Men en svakhet ved denne beskrivelsen kan vises ved denne innvendingen: Språkforskere har lite kontroll over språk. Likevel forårsaker den akkumulerte kunnskapen til språkforskere lite skade. Kanskje kan det derfor være til hjelp å legge til følgende beskrivelse: «… som en skulle ønske var annerledes». Påstanden ville da lyde slik: «Økt kunnskap øker smerte dersom kunnskapen har konsekvenser som en ikke kan kontrollere, og som en skulle ønske var annerledes».
Jeg tror at dette er en passende karakterisering av den typen kunnskap som kan øke smerte, da den passer for flere eksempler. Nok et eksempel som kan underbygge dette er at nyhetene om et drap vil forårsake mer sorg hos vennen til avdøde enn hos morderen. Dette er fordi vennen ikke kunne kontrollere konsekvensene av denne kunnskapen, og fordi vennen skulle ønske det var annerledes. Morderen derimot hadde kontroll over konsekvensene, og vil trolig ikke at det skulle være annerledes. Likeledes er vi såret av kunnskapen om andre verdenskrig fordi vi skulle ønske at det var annerledes. Forskerne som oppdaget atomfusjon ble opprørt fordi de ikke kunne kontrollere hvordan kunnskapen de oppdaget ble anvendt, og ikke ønsket at konsekvensene skulle finne sted.
Ignoranse vs. allvitenhet
Utgangspunktet for dette essayet var utdraget som vi så i starten av denne teksten. Der antydes det at kunnskap kan smerte oss. Til nå har jeg framlagt noen argumenter for hvordan dette kan forstås, men påstanden fordrer at vi også svarer på et annet spørsmål: Hvorfor fortsetter vi å søke kunnskap, hvis vi vet det også kan forårsake oss smerte og sorg?
Menneskets endeløse nysgjerrighet kan tolkes på flere måter. Man kan hevde at det er evolusjonært hensiktsmessig for oss å ønske å lære om verdenen. Samtidig kan vi undre oss over om den økte kunnskapen kan veie opp for de utfordringene, smerten og sorgen det kan medføre. Og dersom vi er bevisst dette, hvorfor fortsetter vi da å søke kunnskap?
La oss se på en konkret case: Dersom vi så et farlig dyr, ville vi ha nærmet oss det? Jeg antar vi ville ha avstått fra å nærme oss et farlig dyr dersom vi hadde kunnskapen om risikoen. Her ser vi tydelig hvordan kunnskap kan utjevne verdien av å leve i naiv ignoranse. Det har en åpenbar evolusjonær verdi ved at det rett og slett bidrar til å holde oss i live. I tillegg har det også en sosial verdi, fordi det kan bidra til anerkjennelse og samhold. Men kan det også rett og slett ligge i menneskets natur å søke kunnskap?
Forestill deg at du er i et mørkt rom, uvitende om alt rundt deg. Ville du ha ønsket å skru på lyset for å forsikre deg om hva som er der, eller kanskje hva som ikke er der? Eller hadde du ønsket å beholde lyset av? Jeg tror det medfører et ubehag å være i mørket, og at flertallet hadde ønsket å skru på lyset, til tross for at det kan medføre både frykt, skuffelse, smerte og sorg. Vi gjør det simpelthen på grunn av tilfredsstillelsen av å vite. Kanskje er det ikke selve kunnskapen som har verdi, men det å vite. Dette kan også forklare hvorfor vi søker kunnskap, på tross av mulige negative konsekvenser. Vi søker med andre ord kunnskap for å fylle rommet av uvitenhet, selv om det kan ha negative konsekvenser for får samvittighet.
Et annet betydelig filosofisk spørsmål kan også utledes fra eksempelet om det mørke rommet: Hvis jeg ikke vil leve i uvitenhet, vil jeg da leve i allvitenhet? Allvitenhet vil være toppunktet av visdom og kunnskap som et menneske kan tilegne seg, og bærer også med seg all smerte som slik allvitenhet medfører. Eksempelet kom også med en antagelse, nemlig at vi vet om eksistensen til rommet vi er i. Men hva med andre rom? Hadde vi ønsket å vite om innholdet i hvert eneste rom som eksisterer? Og ville det ha medført behag og vært til nytte for oss? Eller ville det simpelthen utsatt oss for angst, smerte og overveldelse? Likeledes, hadde vi ønsket å vite om all verdens lidelse og grusomheter?
Dersom vi tar slike spørsmål i betraktning blir det kanskje tydelig at vi nok ikke ønsker å vite alt. Kanskje er det godt å leve i uvitenhet om en del ting. Noe kunnskap er rett og slett utholdelig uutholdelig å bære, og har kanskje heller ikke noen verdi for oss å vite.
«Desto visere du er, desto flere bekymringer har du; jo mer du vet jo mer gjør det vondt.»
Selv om jeg i har påstått at kunnskapen det refereres til i utdraget er en spesifikk type kunnskap, kan denne delen av utdraget favne bredere. Faren min sa en gang at «den smarte vil alltid føle seg dum på grunn av alt han ikke vet, mens den dumme vil være stolt over alt han vet.» Økt kunnskap vil også medføre anerkjennelsen av uvitenhet. En annen måte å si at «desto mer du vet, desto flere bekymringer har du» er: «Desto mer du vet, desto mer er du bekymret over det du ikke vet.» For hver ting du lærer, bevisstgjøres du flere ting du tidligere ikke visste at du ikke visste. Dette kan være både et insentiv for å søke enda mer kunnskap, men også en ulempe.
En kan derfor spørre seg selv om uvitenhet kan være mer komfortabelt enn visdom. Vil en foretrekke å vite lite, med en naiv følelse av at en vet alt, eller vite mer med en overveldende følelse for at man vet stakkarslig lite?
Forestill deg at du er i en simulasjon, og at det derfor finnes en verden utenfor simulasjonen som du er uvitende om. Du blir så konfrontert med to valg. Det ene alternativet er å fortsette å leve i simulasjonen, uvitende om at du tok et slikt valg, og der du tror du vet alt det det er å vite om verdenen. Det andre alternativet er å leve i simulasjonen, vel vitende om simulasjonen og at det er mer i verden du ikke vet om. Kanskje ville det i dette tilfelle vært mer komfortabelt å leve i uvitenhet. Samtidig føles det som at valget om å leve i uvitenheten strider mot vår menneskelige natur. Konklusjon
Utdraget først i teksten stiller oss ovenfor mange spørsmål om menneskets søken etter kunnskap. En svakhet ved predikerens argument er at det antyder at smere bare forårsakes av en bestemt type kunnskap. Selv har jeg antydet at de typen kunnskap som forårsaker smerte har karakter av å ukontrollerbar og i tillegg at vi gjerne skulle ha ønsket at kunnskapen hadde andre konsekvenser.
Hvorfor vi fortsetter å søke kunnskap, til tross for smerten det kan medføre, kan forklares på flere måter. I dette essayet har jeg nærmet meg tanken at det følger en verdi til det å vite, som utveier mulige negative konsekvenser. Men betyr dette at det er bedre å vite alt snarere enn ingenting? Her er det vanskelig å gi et entydig svar.
