HVA ER EN SALONG?

Etter hoffet 

Fra Jürgen Habermas’ offentlighetsbok¹ kan vi hente følgende:

Salongene oppstod etter at hoffets tilstedeværelse ble redusert: Paris ble stedet, ikke lenger Versailles. For hva? I Versailles residerte kongen med sin representative offentlighet. Kongen legemliggjorde verdensordningen og kongens fremtreden foran adel og folk var noe spektakulært og avgjørende, en verdensrepresentasjon som stadig måtte gjentas. Kongen var representativ for verdensordningen og ingen representant for folket. Folket skulle stå og glane, i en grunnleggende forstand utenfor, bare med i kraft av kongens representative fremtoning. Folket lo vel selvsagt også litt, sånn på siden (et tema hos Mikhail Bakhtin.)

Når salongene åpnes, så er det med adel og borgerskap som deltakere. Kongen er borte i Versailles, adelen og borgerskapet danser på bordene. De gjør riktignok ikke det, men kommuniserer dannet. Hva vil det si?

Høflighet betyr opprinnelig så å si hofflighet. Uten hoffet fortsetter kommunikasjonen likevel å være forpliktet på idealer om høflighet. På den annen side blir kommunikasjonen åpnere og toveis, ikke bare enveis representativ. Det er viktig at adelen og det økonomisk oppover-strebende borgerskapet finner en stil der kommunikasjonen ikke bare er knyttet til stand og klasse. Både det individuelle og det allmen-menneskelige blir tema: Adelen fris fra å bare være sin stand, dens medlemmer trer frem som individer, noe som borgerskapet allerede har gjort til prinsipp. I stedet for kongen som representativ offentlighet, kommer en kommunikasjon som i en viss forstand frikopler individene fra verdensordningen, en ordning der stender inngikk i et hierarkisk system. Plutselig skrives det romaner om individskjebner, og vurderingen av dem diskuteres i salongene. Forfattere blir gjerne presentert i slike fora. Etter hvert begynner offentligheten som en slags offentlig aktør å utfordre kongemakten.

Men den politiske offentlighet med alle sine fora og medier, er jo ikke identisk med salongen. Dette kan vi lukte allerede av ordet salongradikaler, som betegner en person som bare pre(i)ker radikal politikk uten å gjøre noe. Hen hører hjemme i salongen, ikke i politikken.

Salong og nyanserte følelser

Så nok en gang: Hva er en salong? En salong er et sted der det private og intime like mye er tema som prinsippspørsmål av allmenn interesse, og der følelser både uttrykkes og undersøkes, ja søkes etter – ikke nødvendigvis som noe irrasjonalistisk mot all fornuft, for det er ikke slik at følelser ikke kan tenke. Salongen er et kjernested for å grave ut hva slags tanker folks følelser bærer på. Følelsesmessig sensitivitet eller sensibilitet, eller altså: følsomhet, er ett grunntrekk ved salongen, like viktig som åpen kommunikasjon og utenkelig uten slik åpen kommunikasjon. «Remember now you are voting for things and not men!”, het det en gang i det 19. århundres politikk. Og det er viktig – i politikk som ikke bare skal dreie seg om personer og personlighetskult. Men i salongen er det snarere litt omvendt: de tingene eller prinsippene – eller la oss si: de ideene – som er viktige, de er ikke der før personer, det er personer som artikulerer og bærer dem, akkurat som personer artikulerer sine følelser.

Møt Juliette Récamier. Hun levde hovedsakelig i første halvdel av nittenhundretallet, og ble berømt i årene etter at den franske revolusjon kom i krise, med Napoleons maktovertakelse som resultat. Revolusjonens elite festet etter hvert jevnlig etter revolusjonen, og damene, som ikke fikk så mye ut av revolusjonen som de hadde håpet, fikk i alle fall tilgang til festene, svært lett og gjennomskinnelig antrukket.

Récamier var verdens vakreste kvinne, som det heter. Heartstopping beauty, ville amerikanerne sagt. Men hva har dette i salongen å gjøre? Récamier hadde en eldre venninne, den berømte Madame de Stael, som besluttet seg til å gå mot Napoleon og derfor måtte emigrere. Hun tok med seg den politiske filosofen Benjamin Constant. Det var jo ikke de som slo Napoleon, men min avdøde venn Nicolaus Sombart, med sin salong i Berlin, mente egentlig det. De Stael hadde en salong utenfor Napoleons rekkevidde, og til slutt vant salongen over hæren.

Hvor kommer Récamier inn? de Stael blir oppmerksom på henne og drar henne inn i salongsvirksomheten. Etter hvert blir det bråk, da Constant bryter med de Stael for å vinne Récamier for godt. Det hele er tema i Constants berømte roman Adolphe. Det avgjørende er imidlertid at Récamier nekter, nekter å bryte med sin venninne. Recamiér nekter – om enn ikke slik de Stael nekter for at keiser Napoleon er legitim (det visste for øvrig Napoleon selv, han måtte alltid føre seierrik krig for ellers mistet han legitimiteten. For ham var legitimiteten ikke medfødt.) 

Nei, Récamier nekter å gå inn på Constants krav om eksklusiv kjærlighet. Hun vil føre venninnens salong videre, men gjør det de facto ved å gjøre salongen sin om til en gartnerhage for dyrking av nyanserte og subtile menneskelige følelser. Sombart mener at hun på denne måten leverte et avgjørende bidrag til det mange franskmenn ønsket: Å avslutte revolusjonen. Som kjent gikk og gikk revolusjonen fra frontavsnitt til frontavsnitt: fra 1789 til 1830 til 1848 til 1870-1. Men i en viss forstand, mente Sombart på kontroversielt vis, i en viss forstand fullførte salongen revolusjonen på en forsonende måte, der erotikken i kommunikasjonen var vel så viktig som den i sengene. Revolusjonen utviklet seg fra terror til forståelse. Revolusjonen – det legger Sombart sterk vekt på – gikk fra mannlig hybris som hos Napoleon, og over mot kvinnelig kommunikasjon som hos Récamier. Salongen er stedet der kvinnene tar over kommunikasjonen. De tar ikke alltid ordet så mye, det overlater de ofte til innbilske menn, men atmosfæren stemmer og interesseretningen stemmer, hele gamet modifiseres.

LES OGSÅ: DE VIKTIGE VERTINNENE

Hva skal vi si om denne litt merkelige tesen til Sombart om revolusjonens realisering i salongen? Ender ikke revolusjonen i Pariser-kommunen og fortsetter med Lenin og Mao? Ikke nødvendigvis vel, det kommer til dels an på øyet som ser. Sombarts øye var mer upolitisk slik som salongens øye, og da kom andre ting inn på skjermen. Kanskje var salongen til Récamier, som virkelig samlet elitene i Frankrike, et slags eksperiment på samfunnskroppen med en ny form for institusjon.

Simmels Geselligkeit

Jeg skal nevne et eksempel til på et slikt eksperiment. Men først litt fra sosiologen Georg Simmel om «Geselligkeit», på norsk vel selskapelighet, på sosiologisk-amerikansk «sociability» (sosiabilitet). Hva er det? Jo, man kunne nesten si at det er ånden i salongen. Der skal det snakkes om det allmenn-menneskelige og også det individuelle. Men det finnes en grense i siste tilfelle: Individet skal ikke raute ut sine personlige problemer som om hen var i en psykologtime. Og det finnes i følge Simmel en grense til: Individet skal ikke leke verdensmester i spesialfaglige aktiviteter, folk skal kunne følge med, stemningen skal være selskapelig, ikke fagnarcissistisk eller halvpsykotisk. Undersøk gjerne sammen med andre ikke bare all slags temaer, men også følelser, men gjør ikke salongen om til et redselskammer!

Jøder og prøyssere

La oss til slutt oppsøke Ranhel Varnhagens salong i Berlin, omtrent på samme tid som Récamiers, selv om det sluttet litt før. Rahel var født Levin og altså jøde, var fra en familie som drev med penger, men ikke så åpent med dannelse, hun fikk opplæring i språk men ikke yrkesopplæring, hun skulle jo gifte seg. Men hun var ikke pen og heller ikke sexy, og dette var på den tiden da den fattige prøyssiske adelen siklet etter vakre jødiske «prinsesser» med medgift. Hva skjedde?

Flere forsøk på kjærlighet som mislyktes drastisk. Rahel var ikke skvetten, Goethe kalte henne en skjønn sjel, men Rahel presenterte den sjelen naken uten selskapelige ornamenter i brev og dagboksnotater – naken, hyperaktivt drømmende, romantisk spekulerende uten enhver sentimentalitet, fordomsfri. Mannfolka kunne ikke ta det, det ble for sterkt, med ett unntak: Friedrich von Gentz kunne ha tatt det, han var på nippet til å insistere på å få det Rahel kalte das Bisschen, dette småtteriet, altså sex. Gentz så seg selv om den ideale kvinne i sin forstand, uendelig mottakende og passiv, mens Rahel var den uendelig produktive mann, og sammen ville de være Androgynen. Men Gentz valgte bort denne romantikken til fordel for en karriere som Metternichs sekretær – Metternich, Østerrikes utenriksminister og herre over store deler Europa fra 1820 til 1848, reaksjon og frihetsfiendtlighet i en og samme posisjon. Rahel forstod ham: hun var nemlig også hungrig etter noe, nærmest besatt:

LES OGSÅ: SALONGENES VERTINNER

Hun ville ut av sin jødedom. På mirakuløst vis klarte denne utafor-jenta å samle den prøyssiske eliten i sine teselskap, der var teologen Schleiermacher, estet-filosofen Schlegel, fagfilosofen Hegel, dikteren Heine (også jøde), brødrene von Humboldt, diktere med navn som Arnim og Brentano (for øvrig antisemitter), ja Prinz Louis Ferdinand med elskerinne. Og så bortetter. Og Rahel bandt dem alle sammen (mange kvinner også) i intens kommunikasjon om liv og følelser – åpenbart mer offensivt enn myke Récamier, hun var en ekvilibrist, et brev- og konversasjonsgeni. Men i salongen syndet hun ikke mot Simmels lov om å ikke raute ut sine følelser. Hun visste hva vertinnens eller vertens plikt var: Å binde sammen, selv om ikke alle tilstedeværende likte henne like godt som de ville ha likt Récamier.

Hvor er jeg på vei? Rahel ble til slutt Varnhagen van Ense, med en tolv år yngre mann som forgudet henne som et geni og samlet alt hun gjorde. Hun tok fornavnene Friedericke Antonia og var altså ikke lenger jødisk. Mannen ble utsending til Wienerkongressen i 1815, da Napoleon var slått. I Wien visste ingen at hun var jøde. Livet var fullkomment. Tilbake i Berlin etter et år, visste alle det igjen. Og nå sparket Rahel fra, hun ville ikke assimileres med hud og hår, hennes liv var for alltid stemplet av det jødiske kollektiv. Selvsagt hadde hun ikke egentlig ønsket å slukes helt før heller: Hennes kommunikasjon var ny, dristig, naken, i radikal forstand fordomsfri – dette var jo ikke spesielt jødisk, men snarere noe nytt. Hannah Arendt feiret henne hundre år etterpå i sin kanskje beste bok som diaspora-jødens mest radikale skikkelse, nettopp med henblikk på fordomsfriheten. Så når hun valgte å skjønne at hennes jødiskhet var uttrykk for noe som i en viss forstand er før friheten, før fordomsfriheten, ja så var hun fortsatt i sitt eksperimentelle medium, aldri helt slukt, alltid også egensindig seg selv. Rett og slett ei dame.

Og hvordan gikk det? Dette eksperimentet med de jødiske prinsessene og den prøyssiske adelen fungerte, men da Napoleon i 1806 slo Preussen sønder og sammen, oppstod etter hvert en sterk tysk nasjonalisme som også antok antisemittiske trekk. Rahels salong ble stengt helt til 1820. Det er ennå godt og vel hundre år til Hitler og antisemittisme var ikke noe ukjent i andre nasjoner heller. I hundre år assimileres en stor del av jødene inn i Tyskland og spiller store, ja dristige roller, i forskning, diktning, finans og politikk. Så gikk det fryktelig skeis. Amos Elon snakker om “The Pity of it All”. Men I begynnelsen av dette fantes altså Rahels sensasjonelle salong, et eksperiment for åpenhet i elitedannelse som helt utvilsomt har satt mange spor. Hvorfor skal ikke dette sees som en slags revolusjonens suksess, selv om hennes mannlige bestevenn var en bohem som gikk i reaksjonens tjeneste?

I 1992 havnet jeg første gang i Nicolaus Sombarts salong. Og ble der. Han døde i 2008. Hans rumenske mor hadde en salong i Berlin i tredveårene, også under Hitler. Faren var den verdensberømte sosiologen Werner Sombart. Nicolaus var ikke farens ideelle sønn. Han var ikke flink nok. Men han så på en god dag nesten like vakker ut som madame Récamier og han visste å holde salongen i live. En gang satt han der med 20 damer da jeg kom, og han ropte: Endlich ein Mann!

Dette er et utkast skrevet til et innlegg holdt i Geir Rognlien Elgvins salong 24.2.2024.

Litteratur

Jürgen Habermas:  Borgerlig offentlighet. Dens fremvekst og forfall.  Gyldendal 1971, kapittel 1-3

Nicolaus Sombart: Pariser Lehrjahre,  Hamburg und Campe, Hamburg 1994, særlig 123-33 ad Juliette Récamier. Se også min artikkel "Nicolaus Sombart (1923-2008)" i  Nytt Norsk Tidsskrift,  2008. Germaine de Stael skrev blant mye annet den berømte boka  De L'Allemagne,  som oppdaget Tyskland som "Das land der Dichter und Denker" for franskmennene. Rut Hemstad har forsket omkring Madame de Staels rolle i progropagandakrigen om Norge og 1814 i https://www.scandinavica.net/article/13805-madame-de-stael-and-the-war-of-opinion-regarding-the-question-of-norway-1813-1814

Georg Simmel: «Soziologie der Geselligkeit» (1910), se https://socio.ch/sim/verschiedenes/1910/geselligkeit.htm. Eng.: «The Sociology of Sociability», American Journal of Sociology, vol. 55, no. 3, Nov 1949.

Bemerkningene om Rahel Varnhagen er basert på Hannah Arendts første bok, som i hovedsak var ferdig da Arendt forlot Tyskland i 1933. Bok kom først ut i engelsk oversettelse i 1957: Rahel Varnhagen, The Life of a Jewess, nyutgave Baltimore 1997 (Johns Hopkins University Press.) Tysk: Rahel Varnhagen. Lebensgeschichte einer deutschen Jüdin aus der Romantik (München 1981: Pieper.)

Amos Elon, The Pity of it All. A Portrait of Jews in Germany 1743-1933. Penguin Books, 2004.

Noter

1. Jürgen Habermas: Borgerlig offentlighet. Dens fremvekst og fall, Gyldendal 1971