HÅPETS NASJONALDAG

Den norske filosofen Peter Wessel Zapffe (1899-1990) betraktet nyttårsaften som selve høytiden for å kontemplere livets mening. I det året går inn i sine siste timer fortrenges årets skuffelser og nederlag, og du står igjen rede til å begi deg ut på en ny livsetappe.

På denne siste dagen av året har du muligheten til å finne ny innsikt eller retning for ditt liv. Håpet er sterkt og føles uovervinnelig, og bærer med seg en slags magisk kraft. Plutselig ser du muligheter du ikke så før, eller finner en motivasjon som det tidligere føltes umulig å opparbeide.

Nå står det nye året foran deg – full av muligheter – og den nye livsmeningen skal virkeliggjøres i det energien skytes ut av nyttårsrakettene.

Den danske filosofen Søren Kierkegaard (1813-1855) sammenlignet håpet med en frukt som aldri metter. Selv om Kierkegaard ikke var nevneverdig opptatt av nyttårsraketter eller forsetter, påpekte han at mennesker har evnen til å foreta betydningsfulle sprang i livet – av større og mindre art.

Men, jo sterkere håpet er, desto større er risikoen for skuffelser, og muligheten for livsstilsendring kommer ikke uten en rekke selvpålagte forpliktelser. Slik sett er et nytt år bare nok en runde i livets hamsterhjul. Og selv om du tar fatt på den nye runden med pågangsmot og optimisme, blir du etter hvert grepet av livets melkesyre.

Melkesyren trenger inn som en ubuden gjest i både kropp og sinn. Runden i hamsterhjulet blir tyngre og tyngre på samme måte som nyttårsrakettene mister fart, krutt og farge på sin ferd over stjernehimmelen. Livet faller etterhvert tilbake til sin rutinemessige tralt.

Slik er vi mennesker – vi misliker egentlig omstilling og endring.

En illusjon Håpet i seg selv er ofte en illusjon, en fantasi som får vokse ukritisk til håpet kolliderer med hverdagen og dens grå realiteter. Håpet alene er nemlig ikke tilstrekkelig til å ta spranget, eller gjennomføre endringen. Livet er som en lukket kapsel uten fri vilje, med vaner, rutiner og gjentakelser.

Jeg har hatt så mange planer og fortsetter på Håpets nasjonaldag, håp som blir erstattet av skuffelser og nederlag. Jeg er nok ikke alene om dette. På treningssenteret, for eksempel, er det alltid en stim av mennesker tidlig i januar, og etter noen uker tømmes lokalet for håpefulle som returnerer til livets stabile tannhjul.

Altså, selv om håpet først ga seg til kjenne med forelskelsens trolldom og med en krigers kraft til å jage fornuften på flukt, så synes vi til slutt å ha en egen evne til å nedkjempe håpet. Statistisk er det bare noen, et eksklusivt mindretall, som makter å gjøre forsetter til realitet gjennom den strabasiøse turen i hamsterhjulet. Men kanskje blir det nettopp du som utgjør det eksklusive mindretallet når du gjør opp status for det kommende året?

Uansett er det viktig å være klar over at uten håp og drømmer er vi ikke mennesker. Derfor er det lov å håpe, og å satse. Men husk at det alltid kommer, ikke bare en ny dag, men en ny Håpets nasjonaldag, heldigvis!