HØYE SVEV OG DYPE DYKK HOS DAG SOLSTAD

Ved Dag Solstads bortgang kan vi se tilbake på et strålende forfatterskap. Mye har vært skrevet om det, og mange har vært opptatt av et politisk eller samfunnskritisk budskap i det, gjerne knyttet til hovedpersonenes problemer med å finne seg til rette i den moderne verden. Og det fanger utvilsomt opp noe. Men jeg tror denne tilnærmingen med fordel kan suppleres med noen litteraturteoretiske innsikter fra den unge George Lukács, som framstilt i Die Theorie des Romans (1920), eller også fra Milan Kundera: 

Romanen er en tvetydighetens sjanger, uten noe klart budskap, men med en «dobbel ironi» som like mye rammer den litterære helten som de sosiale omgivelsene helten ironiserer over. Lukacs snakket i den forbindelse om en «problematisk» eller til og med «demonisk» helt, og gjenkjenner vi noe av oss selv i helten, åpner det for moralsk selvransakelse av samme type som i Ibsens litterære prosjekt om å holde dommedag over seg selv. Det er tydelig hos Kundera, som dessuten ser vår menneskelige utilstrekkelighet i en større, eksistensiell sammenheng – mest kjent gjennom spriket mellom tilværelsens tyngde og «uutholdelige letthet», som det heter i tittelen på hans mest kjente bok.

Solstads helt gjennom tre romaner, Bjørn Hansen, har blant annet Kundera i bagasjen når han reiser til Kongsberg for å tre inn i stillingen som byens kemner. Det tar jeg her som utgangspunk for å belyse noen motiver knyttet til nettopp tung/lett-tematikken i flere deler av forfatterskapet. Jeg kom på sporet av denne motivkretsen gjennom noe jeg en gang leste, av en skribent som jeg ikke lenger husker, om den symbolske betydningen til byen Kongsberg hos Solstad: Den var hjembyen til de legendariske, ski-hoppende brødrene Birger, Sigmund og Asbjørn Ruud.

Disse brødrenes luftige sprang kan vi se som et bakteppe for Bjørn Hansens streben. På sitt vis sikter jo også han høyere enn folk flest, og han kan i hvert fall ikke slå seg til ro med et liv fram mot døden begrenset til deres prosaiske hverdag. Hans meget spesielle «prosjekt» om å tilbringe resten av livet i rullestol blir slik sett en karikert variant av menneskets iboende, men også umulige drøm om å overvinne sin jordbundne begrensning. Denne drømmen gjenfinnes i store deler av Solstads forfatterskap, gjerne framstilt sammen med sin motpol – tilværelsens tunge, mørke sider.

Bjørn Hansen kommer jeg tilbake til, men først om den selvbiografiske romanen 16.07.41, der tematikken er overtydelig. Den åpner med at Solstad ser ut av fly-vinduet og oppdager sin far svevende rundt i en bomullslett lys-verden av skyer. Senere, i Berlin, veksler synsvinkelen mellom fugleperspektivet øverst i fjernsynstårnet og det han kaller det egentlige Berlin: det dypeste, nederste sjiktet av mørke, fuktige kanaler.

Virkelig interessant blir det mot slutten, med tilbakeblikket på barndommen, der Dag sitter som en disippel ved sin fars føtter. Som yngste sønn tror han fullt og fast på farens store Prosjekt: å konstruere en perpetuum mobile, altså en fullstendig friksjonsløs mekanisme. På loftet er det pakket ned hundrevis av leke-fallskjermer, som ubrukte resultater av farens tidligere oppfinnervirksomhet. Og nå altså evighetsmaskinen – begge deler «svevende» ting som lar deg unngå vanlig bakke-kontakt.

Ettersom vi mennesker ikke kan leve uten denne kontakten, innhentes vi av skjebnen i alle forsøk på å unnfly den. Det gjorde også mannen som blant grekerne var viden kjent for sin klokskap, og som løste sfinksens gåte, Kong Ødipus. Navnet betyr «hovne føtter», som et resultat, antar jeg, av manglende, eller rent subbende, fot-bruk for den som lever med hodet i en sky. Og slik karakteriseres Solstads far: «Fattig, ofte med opphovnede føtter, og ensom.»¹

Gjennom dette knyttes også den tematiske forbindelsen til boken som har de klareste referansene til Ibsen: Genanse og verdighet, der dramaet Vildanden spiller en viktig rolle. I dette Ibsen-verket er Hjalmar Ekdal fantasten, som vier seg Oppfinnelsen sin i en slik grad at han glemmer sine nærmeste. Gregers Werle er den tunge, fanatiske motpolen, som ser tingene avkledd alle illusjoner, langt der nede i mørket; «på havsens bunn», som han sier. En tilsvarende vilje til å se finner vi hos flere Solstad-figurer.

I Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige sitter en Romsås-beboer og ser. Fortelleren A. G. Larsen er drabantbyarkitekt. Naboene er det yngre paret Bjørn og Ylva Johnsen, som slett ikke lever et ugjennomtrengelig liv, for de er akkurat som fortelleren. De lever menneskelig isolert, og Bjørns yndlingsaktivitet er å se på TV: «Bjørn Johnsen må ha hatt et umettelig behov for å se videofilmer. På en måte viste han gjennom sin praksis at han ikke kunne leve uten å se.»²

LES OGSÅ: ET ANSIKT SOM LYSER AV FRIHET

Samtidig er Johnsen og Larsen like opptatt av det direkte blikkets motsats: det fjerne, forgjettende; av den pene, erotisk tiltrekkende Ylva – samt av ikke bare metaforisk, men konkret luftige svev: Plutselig realiseres drømmen om det Vidunderlige svev i Holmenkollen.³ Det samme spennet i interesser kjennetegner Ylva, som både ser, at alt er bare «dritt», og drømmer – om å forføres til den Vidunderlige kjærlighet bortenfor ekteskapets tyngsler.

På en måte er altså Romsås-beboerne hovedpersonens karikaturer, og det tar oss tilbake til Bjørn Hansen-trilogien. Den isolerte og temmelig stakkarslige romanhelten får en like isolert og stakkarslig sønn, Peter. Og gjett hva Peter utdanner seg til. Jo, optiker – han skal lære folk å se! Sønnesønnen, Peters sønn Wiggo, har derimot mer luftige prosjekter, der han først dukker opp svevende, om ikke i fallskjerm, så i hvert fall i hangglider. Så mye mer får vi faktisk ikke vite om ham i bind to, før vi blir nærmere kjent med ham i bind tre, og da som en karikatur av litteraturviteren murt inne av sine bøker.

Alle de tre bindene handler imidlertid om Bjørn Hansens ekdalske Prosjekt: om den falske invalidiseringen som ikke bare åpner for et behagelig, sosialt isolert liv i rullestol, men – framfor alt – om å gli friksjonsløst rundt i tilværelsen, uten bakkekontakt gjennom normal fotbruk. Også en slags perpetuum mobile, kan man si.

Spennet mellom dette luftige, lette og det tunge, illusjonsløse tror jeg kanskje vi finner i alle romanene. Professor Andersens natt handler om hva hovedpersonen har sett en julenatt – et mord. Men vi finner også hentydninger til det høytflyvende, blant annet i vennen Jan Brynhildsens flyvertinne-kjæreste, som Andersen fascineres av:

«Den som ikke kan fascineres av sin ungdoms drøm om Flyvertinnen, har tapt evnen til kjærligheten,» ropte han i sitt indre, «selv om hun, Judith Berg, ikke likner drømmen om Flyvertinnen, men er en sliten, middelaldrende kvinne med dårlig rygg og hovne føtter og bitre rynker om sin sminkede munn...»⁴

Her er de hovne føttene flyttet fra de menneskelige prosjekters eller drømmers subjekt til deres objekt. Men fortsatt sier de noe om subjektets forhold til verden.

Bjørn Hansen solte seg i glansen av en vakker partner, og tapte interessen da skjønnheten falmet. Det er sant, som det har vært pekt på, at dette ikke akkurat er noe oppbyggelig kvinnesyn – og det er nettopp noe av poenget med disse romanfigurene: De er personer som gradvis taper evnen til å knytte dypere, menneskelige bånd. På den måten har også romanen sin moralske misjon: ikke gjennom oppbyggelig tale eller positive forbilder, men gjennom å vise leseren et menneske som man nok kan føle sympati med, men som man også advares mot å etterlikne i sitt eget liv.

Noter

1. Dag Solstad, 16.07.41, Oslo: Forlaget Oktober 2002, 204.
2. Dag Solstad, Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, Oslo: Forlaget Oktober 2001, 61. Solstads utheving.
3. Forsøk, 169.
4. Dag Solstad, Professor Andersens natt, Oslo: Forlaget Oktober 1996, 29.