EN KORT INNFØRING I TRANSFILOSOFI

Det er selvfølgelig filosofer som er trans innenfor norske filosofiavdelinger. Samtidig er det, så vidt jeg vet, ingen norske forskere aktivt engasjert i transfilosofi. Derfor beskriver denne artikkelen hva transfilosofi er, hvordan det skiller seg fra queer-teori og feltets status i dag. Det vil legge grunnlaget for at også norske filosofer begynner å forstå og engasjere seg i feltet.

Med utgangspunkt i trans

Ganske passende blir transfilosofi ofte presentert som et barn av feministisk filosofi. Transfilosofi omtales også som queer-teori sin tvilling – til og med kjærlig referert til som «den onde tvillingen» av noen forskere.¹ Feminismens barn var opprinnelig nokså uidentifiserbare, men etter hvert som de utviklet seg, ble transfilosofi etablert i 2016 på University of Oregons konferanse «Trans* Experience in Philosophy».²

Deltakerne nedfelte transfilosofiens to forpliktelser: å klargjøre og gi forståelse til transfenomener. Før jeg viser hvorfor disse forpliktelsene er innbakt i transfilosofi, er det viktig å merke seg to ting.

For det første: Når jeg bruker begrepet «trans» forstår jeg det analytisk, snarere enn som en identitetsmarkør. Begrepet skal således fungere som en «knagg» gjennom denne teksten, for å analysere de produktive politiske spenningene for dem som overskrider kjønnsnormer.

Min definisjon beveger seg dermed bort fra identitet, og mot erfaring. Dette er viktig, fordi ingen isolert transopplevelse kan tale for alle. I tillegg gir denne definisjonen meg anledning til å snakke meningsfullt om kjønnsoverskridende personer uten å tillegge dem identiteter. Transfobisk språk kategoriserer ofte mennesker i strid med hvordan de selv identifiserer seg. Ved å bruke en avgrenset, positiv definisjon av trans unngår vi det.

For det andre begynner all filosofi med et utgangspunkt, og transfilosofi er intet unntak. Startpunktet her er aksepten av transopplevelser av kjønn. Dette innebærer at når en transmann hevder at han er en mann, så tas det som sant.

Man kan hevde at denne bekreftelsen er «dogmatisk» eller muligens «ikke-filosofisk», men dersom vi ser på feministisk og queer-teoriers utgangspunkter forstår vi hvorfor dette ikke er tilfelle. I en feministisk analyse starter man ikke med å stille spørsmål om kvinner bør være underlagt mannlig dominans. Utgangspunktet er at kvinner bør være frie fra undertrykkelse. På samme måte ville det være merkelig dersom queer-teoretikere diskuterte hvorvidt det er syndig å være homofil. De begynner ikke å spekulere om seksualitet og normativitet fra slike utgangspunkt.

På samme måte diskuterer ikke transfilosofi hvorvidt transpersoner faktisk er de identitetene de hevder å være. En filosof kan godt finne på å spørre om en transmann faktisk er en mann, men da driver hen ikke lenger med transfilosofi; hen gjør noe annet. For å i det hele tatt kunne sette i gang en fruktbar filosofisk undersøkelse av transfenomener må vi forutsette metodologisk at transpersoners opplevelser er slik de erfares.

Hvorfor transfilosofi er filosofi

Når vi nå vender tilbake til transfilosofiens grunnlag vil jeg støtte meg på Talia Mae Bettchers argument i «What is Trans Philosophy?»³ Transfilosofi er ikke sammenfallende med å filosofere over transspørsmål i bred forstand. Dette fordi transfilosofier, gjennom å klargjøre, problematiserer vår typiske forståelse av filosofi. Bettcher kritiserer Graham Priests normative syn på filosofi som forstyrrende og forvirrende. Deretter viser hun hvordan transfilosofi enkelt kan undergrave disse gjennomgripende og underliggende forestillingene.

Priest, som mange andre, slutter seg til ideen om at filosofi skal nøre opp under vedtatte sannheter fordi «alt kan utfordres og granskes kritisk».⁴ Ifølge dette synet er det filosofens oppgave å konfrontere og avvise ideer som vanligvis tas for gitt.

Det er to måter å oppnå dette på, hevder Priest. På den ene siden kan vi føre et negativt argument for å kritisere teorier. Negative argumenter karakteriseres som «X er dårlig på grunn av Y». På den andre siden kan vi belage oss på det motsatte, nemlig positive argumenter. Slike argumenter har formen «X er bra på grunn av Y», og blir igjen formulert og deretter kritisert med negative argumenter. Med andre ord er positive argumenter laget for å tjene filosofiens hovedfunksjon: kritisk, negativ argumentasjon.

Følgelig argumenterer Priest for at denne praksisen gir filosofer anledning til å komplisere gjengs forståelse av verden, og derigjennom skape forvirring. Filosofi er vår ledestjerne til forvirring, hevder Priest.

Å tenke på filosofi som forvirringsskapende er ikke en radikal idé for noen som har lest en del av kanon. Men Bettcher forklarer at filosofi kanskje ikke er kilden til forvirring, selv om filosofi absolutt evner å avkle «en tilsynelatende sammenhengende virkelighet basert på sunn fornuft ved å avsløre en piplende gryte med forvirring».⁵

Transfilosofer yter motstand mot Priests forlokkende syn på filosofi som kritisk og forvirrende. Å se på Priests andre påstand hjelper oss å forstå hvorfor. Antagelsen om at filosofi fører til forvirring bærer med seg en forestilling om at verden var forståelig før filosofien kom på banen. Med andre ord: dersom man ikke bedriver filosofi, fremstår verden forståelig.

Å belyse forvirrende spørsmål

Transopplevelser kompliserer imidlertid dette forholdet til forvirring. Transpersoner står daglig overfor forvirrende spørsmål. Hvordan skal jeg for eksempel forstå meg selv, som en ikke-binær person som blir oppfattet som cis? Hvorfor må psykologer være involvert for at vi skal motta nødvendig medisinsk hjelp, i motsetning til cis-personer som ikke trenger å gå via et slikt mellomledd? Hvorfor, spør Bettcher, vil folk drepe oss – hva faen?

«Hva faen»-spørsmål uttrykkes sjelden så kraftig i akademisk litteratur. Likevel er de alltid til stede i transfilosofiens kanon.

Transliv er full av «hva faen»-spørsmål, og behøver ikke filosofi for å stille dem. Verdens forunderlighet erfares allerede. Transfilosofi har derfor ikke behov for å skape mer forvirring. Snarere, hvis transfilosofi skal gjøre noe for transpersoner, bør det forsøke å gjøre det motsatte, nemlig å gi svar, eller i det minste kaste lys over slike «hva faen»-spørsmål.

En kritisk oppgave for filosofi, skriver Bettcher, er å kaste lys over de «hva faen»-spørsmålene som hele tiden trenger seg på transpersoners liv. Dette betyr ikke at arbeidet med å klargjøre skal utelukke forvirring. Imidlertid kan forvirringen som oppstår fra transfilosofi føre oss nærmere svar på «hva faen»-spørsmål.

Trans-«forvirring» har alltid vært til stede og oppfordrer filosofer til å søke klargjøring. For å fullføre argumentet beskriver Bettcher hvordan transfilosofi skiller seg fra annen filosofering over transfenomener, ved nettopp å strebe etter klargjøring. Gjennom klargjøring gir transfilosofi et viktig filosofisk bidrag: Det tvinger oss til å vende tilbake til de mest grunnleggende filosofiske spørsmålene: hva gjør noe til filosofi?

Må filosofi nødvendigvis være kritisk og forvirrende? Eller kan filosofi være positiv og klargjørende? Ved å stille spørsmål som disse tvinges vi, med Bettchers ord, til å teoretisere med «åpne øyne».⁷

Å gi forståelse

Transfilosofiens andre oppgave er å skape en forståelse for transliv. Dette er direkte knyttet til den første forpliktelsen. Å gi forståelse er den viktigste måten å oppnå klarhet på.

For å definere forståelse kan vi se til Judith Butler sin artikkel «DOING JUSTICE TO SOMEONE: Sex Reassignment and Allegories of Transsexuality». Butler kritiseres mye innen transfilosofi, men hens tenkning omkring hva som gir forståelse for transliv er likevel verdifullt.

Ifølge Butler refererer «forståelighet» til forutsetningene for normene og praksisene vi bruker når vi anerkjenner en person som person. Hen beskriver det slik: Hva en person er, hvilke sosiale normer som må følges og uttrykkes for at en person skal anerkjennes som person, hvordan vi gjenkjenner eller ikke anerkjenner andre som personer, avhenger av hvorvidt vi gjenkjenner at visse normer manifesterer seg i og gjennom kroppen til den andre.⁷ Visse betingelser for kroppen må oppfylles for å bli sett som en person, og ikke minst, for å motta kjærlighet.

Et eksempel på en slik betingelse er kontinuiteten i, eller gjenkjenneligheten av, noens kjønnsuttrykk. Å ha en kropp med et kjønnsuttrykk som andre enkelt kan forstå er en slik norm som har betydning når vi anerkjenner personer. Hvis ens kjønn er uforståelig med den nåværende forventningsrammen, så mangler en nødvendig forståelse for å bli anerkjent som person. Betingelser for forståelighet avgjør da også hvilke typer subjekter vi kan være.

Dette blir tydeligere når Butler stiller følgende spørsmål: «Hva teller som et sammenhengende kjønn?»; «Hvem sin opplevelse av verden gis legitimitet?»; og «Hvilke normer begrenser meg når jeg undres over hva jeg kan bli?».⁸

Hvert av disse spørsmålene avslører hvordan forståelse betinger hvordan vi kan utfolde oss som mennesker. Forståelse peker mot kjernen av «hva faen»-spørsmål. Gjennom «hva faen»-spørsmål er transpersoner opptatt av hvordan de skal forstå kroppene og opplevelsene sine, fordi de mangler forståelse innenfor det nåværende kjønnsrammeverket.

Vi spør hva det betyr å være plassert i forståelsens ytterkant. Filosofi kan bruke oppklarende argumenter for å gi forståelse og klarhet. For eksempel kan filosofer begynne å teoretisere om kjønn utenfor det cis-binære, for å gjøre andre kjønnsuttrykk mer gjenkjennelig for de som identifiserer seg som kjønnsqueer, non-binære, «two-spirited» osv.

Viktigheten av transfilosofi

Gitt at transfilosofiens hovedprinsipp er å gi klarhet til «hva faen»-spørsmål, er forståelse avgjørende for dette prosjektet. Å teoretisere med «åpne øyne» gjør filosofien vår mer kompleks. Transfilosofi utfører en unik type arbeid. Gjennom dette arbeidet omhandler transfilosofi hva filosofi er – og enda viktigere, hva filosofi gjør.

Både queer-teori og transfilosofi fremmer en kritisk tilnærming til kjønn utenfor eksisterende normative rammeverk. Til tross for likheter har de forskjellige teoretiske tilnærminger. Her forklarer jeg tre av de.

For det første er hovedprinsippene i transfilosofi ganske fremmede for queer-teori. Der transfilosofi streber etter å klargjøre, er queer-teori karakterisert av å destabilisere. Førstnevnte gir forståelse, og sistnevnte bidrar med forvirring.

For det andre bygger transfilosofi på situert kunnskap fra transpersoner. Å produsere teori fra dette utgangspunktet skaper alternative epistemologier. Å teoretisere ut fra transfenomener gir en beskrivelse som er relatert til, men forskjellig fra, heteronormativitet.

For det tredje gir queer-teori og transfilosofi ofte forskjellige beskrivelser av kroppen. Transfilosofi tar på alvor at det er avgjørende sider ved kjønn som er særegne for sosiale sammenhenger. Det vil si at kroppen aldri abstraheres fra konkrete sosiale omstendigheter. Etter hvert som disse to filosofiske prosjektene utvikler seg, kan forskjellene mellom dem bli enda mer markante. Likevel trenger de ikke konkurrere. Krysningen mellom queer-teori og transfilosofi gir muligheter for dypere og rikere teoretisering.

anmeldelse

LES OGSÅ:
TRE LEKSJONER OM INDIVIDET

I dag fortsetter transfilosofi å klargjøre transopplevelser gjennom filosofi og å forstyrre filosofi gjennom transopplevelse.

Avslutningsvis vil jeg gjerne fremheve noen pågående utvklinger innenfor feltet. Et eksempel er Talia Mae Bettchers kommende samling, «Trans Philosophy: Meaning and Mattering», som viser hvordan transfilosofi gir meningsfulle innsikter i ulike områder som analytisk, eksperimentell eller estetisk filosofi.

Innenfor fenomenologi publiserte Megan Burke artikkelen «On Bad Faith and Authenticity: Rethinking Genderless Subjectivity» (2020), som undersøker kjønnsløs subjektivitet i lys av Simone de Beuvouirs begrep om valg.
Perry Zurn, som har publisert mye om sosial og politisk endring, skrev i år «Philosophical Curiosity: Who and What is it For?» (2023).
Til slutt vil jeg trekke frem Austin Baker, som jobber ved Universitetet i Oslo, som nylig skrev artikkelen «There is No Such Thing As a ‘Legal Name’: A Strange, Shared Delusion» (2021), som utfordrer måter å tenke omkring juridiske navn.

Transfilosofiens fremtid hviler på å videreutvikle og leve dette arbeidet. Det krever at vi som filosofer engasjerer oss meningsfullt med teorien og hjelper transfilosofi å finne sitt hjem.

Teksten er oversatt fra engelsk til norsk av Henrik Heitmann

Noter

1. Stryker, Susan. “Transgender Studies: Queer Theory's Evil Twin,” GLQ, vol. 10, no. 2, 2004, s.212–215.
2. Zurn, Perry. “Trans Experience in Philosophy,” Blog of the APA, 5 Apr. 2021, blog.apaonline.org/2016/08/11/trans-experience-in-philosophy/.
3. Bettcher, Talia Mae. “What Is Trans Philosophy?,” Hypatia, vol. 34, no. 4, 2019, s.644–667.
4. Priest, Graham. “What Is Philosophy?,” London, vol. 81, no. 316, 2006, s.189.
5. Bettcher 2019, s.644–667.
6. Bettcher 2019, s.18
7. Butler 2001, s.622.
8. Butler, Judith. “DOING JUSTICE TO SOMEONE.” GLQ, vol. 7, no. 4, 2001, s.621–636.