SIGRID UNDSETS KAMP MOT DEN TYSKE ÅND

I mai 1943 deltok Sigrid Undset i en paneldiskusjon i New York, arrangert av Saturday Review of Literature. Tema: Hvordan skal Tysklands motstandere forholde seg til nasjonen etter krigen? Blant øvrige deltakere finner vi den britiske filosofen Bertrand Russell og den amerikanske psykoanalytiker og sosialfilosof Erich Fromm.

Undsets bidrag ble publisert samme år. Året etter kom hennes noe mer utdypende artikkel om den tyske ånd i historisk perspektiv og (u)muligheten av å oppdra den tyske nasjon til noe nytt og bedre: On re-educating the Germans. Den ble grunnlaget for den tyske filosofen Karl Jaspers i hans Svar til Sigrid Undset fra 1946, en kort artikkel publisert av University of Wisconsin Press, USA. 

Undset fulgte ikke opp denne reaksjonen fra Jaspers. Vintersemestret 1945/46 holdt han, som nyvalgt rektor ved universitetet i Heidelberg, en forelesningsrekke om Den åndelige situasjon i Tyskland. Der utdypes sentrale punkter i artikkelen. Skyldspørsmålet står sentralt.

Kan Tyskland helbredes?

Bakgrunnen for paneldiskusjonen i 1943 var psykiateren Richard M. Brickners bok med et spørsmål som kan virke både arrogant og provoserende: Kan Tyskland helbredes? Men vi befinner oss midt inn i en avgjørende fase av de alliertes kamp mot Nazi-Tyskland, og spørsmålet gir god mening. Krigslykken ser nemlig ut til å gå imot Tyskland (jf. nederlaget i kampen om Stalingrad som definitivt vendepunkt). Spørsmålet blir dermed relevant: Når krigen en gang er over, hvordan skal den tyske nasjon bli behandlet av seierherrene? Hva kan tyskerne på egen hånd klare i gjenoppbygningen?

Under sitt langvarige opphold i USA, fra august 1940 til slutten av verdenskrigen, leverte Undset en rekke bidrag (foredrag, artikler, diskusjoner) i kampen mot Hitlers regime. En kjempeinnsats.

Hennes kamp dreier seg om mer enn om det militære oppgjør. Det er like mye en verdenshistorisk åndskamp. Hun går knallhardt ut mot tysk tanketradisjon, nedfelt i kultur og politikk. Denne motviljen har fulgt henne fra barndommen. Sigrid fikk innprentet av sin danske mor en motvilje overfor alt som smakte av Preussen, landet som hadde beseiret Danmark i kampene om Schleswig-Holstein.

I artikkelen Danmark fra 1944 anlegger hun et tusenårs perspektiv på forholdet mellom Tyskland og Danmark. Grensen mellom dem er ikke primært en fysisk sådan. Det eksisterer, skriver hun, en åndsgrense, en grense mellom to forskjellige og uforenlige åndstyper, med helt ulike syn på individets frihet og personlig verdighet. Denne motviljen blir naturligvis intensivert i krigsårene. Naziregimets umenneskelighet så hun allerede kort tid etter Hitlers maktovertagelse, tidligere og klarere enn de fleste andre. I det private ble hun tidlig rammet da krigen var i gang: Hennes sønn Anders, fenrik i den norske hærstyrken, falt i kamp 27. april 1940.

Undsets artikkel fra 1943 starter med en kort sammenfatning av møter med tyskere i barndom og ungdom: Jo da, hun traff flere hyggelige og kunnskapsrike tyskere. Så kommer det imidlertid: «Men det var ingen vits i å forsøke en diskusjon med dem. Jeg har aldri møtt en tysker som kunne tåle selv den minste motstand.»

Det er påfallende at hun lar disse personlige erfaringer være basis for en helt generell påstand om den tyske ånd. Hun slutter seg til Brickners tese: Tysk aggresjon er primært et psykiatrisk problem, ikke økonomisk eller politisk. Bare en slik tilnærming kan hindre en tredje verdenskrig, en krig som tyskerne allerede har planlagt.

Brickner så for øvrig ikke så mørkt på Tysklands egne muligheter i gjenoppbygningen som det Undset gjorde. Hun tenker seg en stram internasjonale kontroll av Tyskland etter kapitulasjon. Videre håper hun at studenter fra andre land kan reise dit og lære om hvordan mental helse og mental sykdom kan påvirke en nasjons utvikling. Hun viser igjen til Brickner: Alle nasjoner har et antall psykisk forstyrrede i sin midte. Det vanlige er at disse menneskene blir behandlet som sådanne. Men ikke i Tyskland. Gjennom flere generasjoner har tyskere akseptert dem som ledere, som bærere av en tysk nasjonal ånd.

«Født til forbryter» er en parole vi kjenner ved vurdering av noen bestemte ugjerningsmenn. Undset anvender en lignende tankegang på kollektivt nivå: Tysklands historie gjennom århundrer leder ubønnhørlig frem mot Hitlers maktovertagelse. Tyskland er født til å bli en forbrytersk stat.

Skjebnebestemt historie

Artikkelen fra 1944 spinner videre på disse tesene angående den tyske nasjonale ånd. Undset tar straks opp en svært nærliggende innvending mot en altfor sterk bruk av uttrykket nasjonal ånd (national mind): Er det ikke såpass mange individuelle ulikheter i en befolkning på 70-80 million at uttrykket blir en abstrakt, ubrukbar størrelse?

Ja, det er mange individuelle forskjeller. Men hun vil ikke gi slipp på uttrykket. Hun slår derimot fast: Det består og forblir en homogen kjerne, nedfelt i lovverk og tenkning på alle samfunnsområder, og ikke minst i denne nasjonens selvbilde. I den tyske ånd lever ideen om «vi vet best» og «vi kan gjøre ting best» i beste velgående, sammen med uimotståelig trang til erobringer av nabofolk. Den tyske ånd har dyrket lydighet mot konger, prinser og all øvrighet. Befolkningen holdes nede og avfinner seg med det. 

Undset bringer et nærmest kuriøst eksempel fra Bergen, hvor det tyske Hansaforbundet hadde etablert seg på 1200-tallet: Bergensere var rystet over den behandlingen tjenerskap og lærlinger ble utsatt for av tyske handelsmenn. Og nordmenn i middelalderen var, legger hun lakonisk til, ikke akkurat et pysete folk!

I Undsets historiesyn ligger det en klar determinisme. Tysk historie styrte gjennom århundrer ubønnhørlig i retning av Hitlers regime. Hva med menneskets frihet og det personlige ansvar som hun, ut fra sitt kristne ståsted, har som en forutsetning i alle mulige andre temaer hun diskuterer? Hvorfor kommer Tyskland i en særstilling så ekstremt?

Den historiske utvikling i nordiske land, samt England, USA, Frankrike og flere til, tegnes hos Undset derimot med motsatte, rosenrøde fortegn: Her går demokratiets røtter langt, langt tilbake. For Danmark og Norge nevner hun spesifikt idealet om folkets selvstyre, realisert i tingsteder, der lover vedtas som er bindende også for konge og øvrighet. Altså stikk motsatt den tyske lydighet som øverste norm.

Det er noe utilbørlig forenklende over denne historiefremstillingen hos Undset, selv når vi tar i betraktning det store dramatiske bakteppet: De alliertes kamp mot Hitler, frihet mot diktatur, kamp for menneskets verd. I en slik krisetid må det riktig nok være lov å bruke store bokstaver, dog må også store bokstaver behandles med en viss varsomhet.

Karls Jaspers og tyskernes omvendelse

Jaspers startet sin akademiske løpebane med jus, men brøt av etter tre semester. Han gikk over til medisinstudier, med plan om spesialisering i psykiatri og psykologi. Etter medisinsk doktorgrad i 1909 ble han ansatt ved den psykiatriske klinikk ved universitetet i Heidelberg, og i de følgende ti år publiserte han større arbeider innen dette fagfeltet. I 1921 kom så overgangen til det fagfeltet som skulle bli hans blivende sted: filosofi. Blant de mest kjente studenter senere under hans kateter hører Hannah Arendt, som han veiledet til hennes doktoravhandling og hadde et nært vennskap med helt til sin død i 1969.

Jaspers’ hustru Gertrud var jødisk, og det innbar selvsagt usikkerhet for dem begge etter Hitlers maktovertagelse. I 1937 måtte han forlate stillingen som professor i filosofi. Etter krigen tilbød de allierte seiersmaktene ham stilling som kulturminister, men Jaspers ville heller gjenoppta arbeidet ved universitetet i Heidelberg. I 1948 kom han til Basel og professorat der. 

Et slående trekk ved hans forfatterskap er pendlingen mellom historiefilosofiske betraktninger med svært lange tidsperspektiver og hans mange engasjementer i dagsaktuelle temaer i tysk politikk. Han regnes med til den mangfoldige filosofiske posisjonen under sekkebetegnelsen eksistensialisme. Blant hans forbilder her finner vi Kierkegaard og Nietzsche, som begge stiller borende og også ubehagelige spørsmål til menneskets eksistens. Sosiologen Max Weber hadde han tidlig, før den formelle overgangen i 1921 til filosofi, også stor sans for.

For Jaspers overtar filosofien til en viss grad kristendommens plass som retningsgiver, men det er ingen ny troslære å støtte seg til. Eksistensen krever ansvar og forutsetter frihet. Samtidig blir jeg meg bevisst situasjoner hvor jeg mister kontrollen; Jaspers kaller dem grensesituasjoner. Det kan dreie seg om mange forskjellige slags situasjoner og kriser, i ytterste fall døden. 

Akkurat denne ideen om grensesituasjoner tror jeg kan være en god link til Jaspers’ funderinger om skyld og gjenopprettelse av den tyske nasjon etter krigen, i en situasjon med total tap av kontroll.

Han forstår selvsagt Undsets oppbrakthet og harde utfall. Men han deler ikke hennes nærmest totale pessimisme hva angår Tysklands muligheter til noe nytt og bedre. Det er meningsløst å beskylde et helt folk for en forbrytelse. Det er mulig med selvransakelse, omvendelse og fornyelse. Jaspers godtar ikke at den tyske åndshistorien med nødvendighet måtte lede inn i nazisme. «Vår tankeverden er Lessing, Goethe og Kants verden og de mange store (…), også når vi omgås dem kritisk og gjør alt for å hindre at de blir behandlet som guddommelige.»

Undset tenker for grovt i kollektivbaner, fremhever han. Hun forveksler to størrelser i sin iver etter å påpeke en nasjons karakter (jf. national mind). Jaspers sondrer her mellom to begreper og vil få dem korrekt på plass: artsbegreper (Gattungsbegriffe) og typebegreper (Typenbegriffe). Undset skildrer det hun oppfatter som en tysk nasjonskarakter, for eksempel lydighet mot øvrigheten som sentral plikt. En slik karakteristikk er, understreker Jaspers, ikke et artsbegrep, men et typebegrep. Et slikt typebegrep om lydighet kan være relevant også for andre nasjoner, understreker han.

Forvekslingen er et tegn på en tenkning i kollektiver: Man snakker eller skriver om tyskerne, engelskmennene, nordmennene, jødene, og slik kan man fortsette på lavere nivåer: mennene, kvinnene, ungdommene. Denne kollektive tenkemåten har gjennom århundrer vært grobunn for hat mellom folkeslag og mellom grupper av mennesker innenfor samme nasjon.

Forvekslingen av artsbegrep og typebegrep ser vi i ytterste og mest grufulle konsekvens demonstrert hos nazistene. Den banet vei for propaganda med forherligelse av det tyske, demonisering av det jødiske. Er det mulig at Sigrid Undset ligger under for slike kollektive tankebaner? spør Jaspers.

Hva så med tyskernes eget ansvar i den nye orienteringen som må skje? De har en krevende og tung vei, oppgjøret hver enkelt må ta. Ingen er skyldfrie. Intet mindre enn en renselse er påkrevet. I forelesningene i Heidelberg sier han sammenfattende: «Kun ved å gå renselsens vei, fra dypet av skyldbevissthet, kan sannhet for tyskerne bli virkelig».

Det klinger kanskje noe overraskende religiøst, og dét er ingen tilfeldighet. Jaspers ser nemlig for seg teologi og filosofi som likeverdige mentorer i den smertefulle prosessen som kommer. Det dreier seg jo om intet mindre enn en omvendelse (Umkehrung). Jaspers avslutter artikkelen slik:

«Vår brennende iver streber mot gjenopprettelse og renselse av vår sjel gjennom egen oppdragelse. Sigrid Undset ville i sine fremstillinger åpenbart ikke hjelpe oss med den oppgaven. Men det er for oss en mulighet for ettertanke, når en personlighet av hennes rang taler slik.»

Fire typer skyld

Skyld er primært en individuell størrelse. Jaspers sondrer i forelesningsrekken mellom fire typer: Den kriminelle skyld, den politiske, den moralske og den metafysiske.

For den kriminelle skyld gjelder rettsvesenet og domfellelse ifølge lover. Forbrytelser kan påvises objektivt.

Den politiske skyld er et ubehagelig, uunngåelig faktum, konkret: Den hefter ved enhver tysker som levde under naziregimet. I en viss forstand har alle borgere et medansvar (politische Haftung). Å innse dette medansvaret, er det første tegnet på oppvåkningen av frihet. Ved denne type skyld gir det for Jaspers således faktisk mening også å snakke om kollektivskyld. Enhver borger er nemlig uunngåelig politisk. Hele befolkningen bærer følgene av myndighetenes politikk.

Jaspers påpeker, i likhet med Undset, de lange tyske tradisjoner med lydighet mot øvrigheten som sentral dyd, paret med likegyldighet og uansvarlighet overfor de politiske realiteter. I tysk overlevering ligger det altså noe mektig og truende. Men det innebærer på ingen måte, fremhever han, at størrelser som «den tyske tankeverden» eller «fortidens tyske tenkning» er selve opprinnelsen til nazi-regimets ugjerninger. Vi må skjelne mellom årsak og skyld. Å fremstille en historisk utvikling som noe som måtte komme, innebærer uvilkårlig en unnskyldning. Årsaken er blind og nødvendig, skylden er seende og fri.

I den moralske skyld er instansen den egne samvittighet og samtaler med venner og andre medmennesker som interesserer seg for min sjel. Her bærer den enkelt ansvar også for politiske og militære handlinger. Det duger ikke å gjemme seg unna ved hjelp av parolen «Orde er ordre» (Befehl ist Befehl).

Den fjerde typen, den metafysiske, er ikke så mystisk som betegnelsen kan tyde på. Jaspers peker her nemlig på et velkjent fenomen: unnlatelsessynder. Jeg er medansvarlig der hvor jeg unnlater å bidra med handlinger som kan reduser eller hindre omfanget av forbrytelser. Det finnes en solidaritet mellom mennesker som mennesker rett og slett. Enhver er medansvarlig for all urett og alle urettferdighet i verden. Det ligger noe absolutt bak en slik tanke, og Jaspers avslutter da også konsekvent nok den fjerde skyldtypen med: Gud alene er her instansen.

For meg blir dette noe høytflyvende, nærmest pompøst. Jeg tror hans argumentasjon kunne klart seg godt uten akkurat denne type skyld.

Det gjør ikke desto mindre inntrykk å høre hans appeller. Tyskerne skal starte på ruinene, uten unnskyldninger, men samtidig med håp. Jaspers kunne her finne oppmuntring hos en annen av sine store favoritter, nemlig Immanuel Kant. I Kants religionsfilosofi, som Jaspers hadde studert inngående, understrekes at «en kime av det gode er blitt tilbake i menneskets natur». Menneskets ondskap og til tider dypt umoralske atferd er ubestridelig. Men den kan bekjempes.

Epilog

Sigrid Undset døde 10. juni 1949. Grunnloven for Vest-Tyskland ble kunngjort 23.mai, knappe tre uker tidligere. Grunnloven for Øst-Tyskland trådte i kraft 7. oktober samme år. Hvordan ville hun ha vurdert utviklingen i henholdsvis Øst- og Vest-Tyskland? Det kommunistiske regimet i øst ville hun helt sikkert ha tatt sterk avstand fra. Men hva med Vest-Tyskland? Ville hun fortsatt hatt null tillitt til at myndighetene der kunne bidra til en nyorientering? Ville hun ha fastholdt at tyskere ikke er i stand til å oppdra seg selv, at de planlegger ny krig så fort en aktuell krig er forbi, ja før den er forbi?

Jeg skal avholde meg fra å spekulere over de spørsmålene. Men Undset kunne vel, i det minste, sikkert ha sans for en tese som Jaspers bringer mot slutten av artikkelen fra 1946: Vi tyskere må, skriver han, gjenerobre Vestens åndelige basis i den jødisk-kristne tradisjon og antikkens arv. Her ligger opprinnelse og målestokk, her er døren til en forvandling for vårt liv her og nå.

Og jeg er også temmelig sikker på at Undset, fra sin katolske himmel, nikket anerkjennende til noe Jaspers skrev tyve år senere om Forbundsrepublikkens utvikling:

«For mange tyskere er fremdeles for passive i sin politiske eksistens. Man stoler på at øvrigheten skal ordne opp. Den garanterer vår velstand og vår sikkerhet. Da er vi fornøyd.»

***

Takk til professor Liv Bliksrud for god drahjelp med denne artikkelen.