MANGFOLDIGE GRENSEOVERSKRIDELSER I SVARTMETALL

Svartmetall er en undersjanger innen ekstremmetall med røtter fra Norge på 1990-tallet. Den er særlig kjent for å løsrive seg fra mainstreamkulturelle forståelser av moralsk anstendighet og felles verdier. Massemediene og allmennheten stigmatiserte svartmetallmusikere som farlige og avvikende over tretti år tilbake i tid. I nyere tider forsøker norske kulturinstitusjoner å anerkjenne svartmetall, men de risikerer å underkommunisere flere aspekter som tilhører sjangeren.

Disse aspektene innebærer flere typer «grenseoverskridelser» som jeg vil belyse i denne artikkelen. For avgrensningens skyld vektlegger jeg tre typer overskridelser: Jeg beskriver først hvordan norske svartmetallaktører, tretti år tilbake i tid, flørter med nazimotiver for å overskride sosiale og politiske normer og markere avstand fra samfunnet. Jeg bruker det fremmedspråklige ordet transgression når jeg sikter til overskridelser som bevisst bryter normer eller lover. Artikkelen introduserer deretter forskningsnisjen «Black Metal Theory», samt hvordan nisjebidragsyteren og svartmetallmusikeren Haela Ravenna Hunt-Hendrix dyrker grenseoverskridende «transcendens» i sammenheng med sitt eget filosofiske og kunstneriske virke som svartmetallmusiker. 

Transcendens sikter i denne sammenheng til grenseoverskridelser som ikke målsetter seg å bryte etiske eller juridiske retningslinjer. Istedenfor å provosere og såre, ønsker Hunt-Hendrix å utvikle et bestemt filosofisk bevissthetsnivå via transcendensbegrepet. Jeg illustrerer også hvordan Hunt-Hendrix overskrider binære og konservative kjønnsoppfatninger, da hun kobler sitt tankegods om transcendent svartmetall til sin selvforståelse som transkvinne. Til slutt diskuterer jeg hvordan sjangerens jag etter nye måter å bryte nye grenser på speiler strømninger på et mer helhetlig samfunnsnivå.

Hva er innenfor på en kulturinstitusjon?

Nasjonalbibliotekets midlertidige utstilling Dårlig stemning – Lyden av følelser i norsk svartmetall fra 2023 har nylig funnet veien til Rockheim i Trondheim. Rockheim er et folkelig museum dedikert til rockemusikk, og vier ellers også plass til svartmetall med «svartmetallrommet» i basisutstillingen Tidstunellen.

Rockheims målgruppe er annerledes fra besøkende som kommer til utstillinger på Nasjonalbiblioteket.¹ Likevel kan Dårlig stemning forflyttes til Rockheim fordi den lener seg på kjente og alminnelige fremstillinger der forkunnskapen om svartmetall bekreftes og er lite utfordret. Kunstkritikeren Bård Frydenlund nevner eksempelvis at Dårlig stemning fokuserer kun på grenseoverskridelser som fant veien til avisforsidene og rettsalen – som kirkebrannene og det kjente drapet på Øystein Aarseth begått av «Greven» Varg Vikernes.² Selv merket jeg at 2023-utstillingen ikke rettet oppmerksomhet mot hvordan sjangeren også anvender nazimotiver på 1990-tallet. Et kjent eksempel her er albumet Transilvanian Hunger (1994) av Darkthrone fra Kolbotn. 

Teksten inni albumets fysiske innpakning erklærer musikken som «Norsk Arisk Black Metal», og påstår at enhver kritikk mot plata er «åpenbart jødisk». Det er omdiskutert hvorvidt de står for disse ytringene.³ Bandets frontmann Gylve «Fenriz» Nagell har derimot angret på ordbruken i ettertid, og anser den nå som barnslig og motbydelig.⁴ Fenriz virker oppriktig, og heller ikke Nasjonalbiblioteket anser ham som nazist fordi de publiserer et videointervju med ham i forbindelse med at Darkthrone-albumet A Blaze in the Northern Sky (1992) stilles i 2020 ut på bibliotekets permanente utstilling Opplyst – Glimt fra en kulturhistorie.⁵ Her står albumet side om side med Edvard Griegs notepartiturer til a-mollkonserten, Magnus Lagabøtes landslov, Vinter-OL gjenstander og mye annet.

LES OGSÅ: SKOG OG SVARTMETALL

Selv om Nasjonalbibliotekets mandat innebærer å presentere motkulturer, kvier de seg likevel fra å rette oppmerksomhet mot fenomener som tufter på nasjonalsosialisme og andre varianter av fascisme. Nasjonalbiblioteket belyser fortsatt trangressions som innebærer drap og kirkebrannstiftelse, men underkommuniserer norm- og lovbrudd som oppleves upassende mellom veggene til en kulturinstitusjon. I løpet av arbeidsprosessen med Nasjonalbibliotekets midlertidige svartmetallutstilling, gjorde kuratoren bevisste valg om hvorvidt de skulle vise band som har eksperimentert med nazimotiver.⁶ Dårlig stemning (og Opplyst-utstillingen) finner kanskje en mellomposisjon fordi de stiller ut band som tar avstand fra nazimotiver og tankegods i nåtiden – men som kanskje flørter med den slags på et tidligere tidspunkt i karrieren.

Hvorfor vil svartmetallmusikere i det hele tatt anvende nazistiske motiver? Man kan fastslå at dette i enkelte tilfeller skyldes nazisympatiske holdninger blant bandene.⁷ Helge Kaasin skriver at reaksjonær fortidsidealisering også preger norsk svartmetall, som jo ifølge Bill Peel ikke nødvendigvis ligger milevis unna nasjonalsosialistiske tankegods.^{8 9} Vi må dog huske at norske svartmetallaktører ønsker hovedsakelig å løsrive seg fra (oftest kristen og sosialdemokratisk) gruppetenkning og samfunnsverdier i Norge. Nazismeflørt er dermed effektivt for å overskride dominerende samfunnsverdier som intuitivt tenker at nazismen er forkastelig. Svartmetallmusikeren Håvard Ellefsen – som jo anvendte hakekors på 1990-tallet – sier at svartmetallmiljøet følte mistillit og likegyldighet overfor det «normale» samfunnet. Han var ikke egentlig politisk engasjert som ungdom rundt denne tiden, og ser tilbake på bruken av nazisymboler som ulogisk og utenksom.¹⁰

«Black Metal Theory»

Vi beveger oss bort fra trangressions og belyser svartmetalloverskridelse bundet til transcendens. Sistnevnte begrep har blitt relevant i henholdt svartmetall pga. den akademiske forskningsnisjen «Black Metal Theory» (heretter kalt BMT). Nasjonalbiblioteket nevner ikke BMT på sine ovennevnte utstillinger, og jeg opplever at den er ukjent også for folk som ellers kjenner musikksjangeren svært godt. En introduksjon er derfor på sin plass:

Nisjen får sin spede begynnelse når historikeren Nicola Masciandaro arrangerer et seks timer langt symposium i Brooklyn, New Work, 2009. Her samler det seg akademikere fra flere humanistiske disipliner for å holde – til tider kryptiske og svevende – foredrag om svartmetall fra Norge og andre land.¹¹ Foredragsrekken utgis senere i bokformat som Hideous Gnosis (2010) med Masciandaro som redaktør. Han er også redaktør i forbindelse med andre BMT-antologier som Floating Tomb: Black Metal Theory (2015) og Mors Mystica: Black Metal Theory Symposium (2015). Akademikere assosiert med BMT utgir også det fagfellevurderte tidsskriftet Helvete: A Journal of Black Metal Theory (2013-). En av bidragsyterne fra tidsskriftets førsteutgave er ingen ringere enn filosofen Timothy Morton. Hans artikkel formidler hvordan utvalgt nypaganistisk svartmetall er forståelig utfra Mortons egne miljøfilosofiske ideer.¹²

Svartmetalltilhengere mottar ikke BMT nødvendigvis med åpne armer: nest siste kapittel i Hideous Gnosis ramser opp negative kommentarer som Masciandaro mottar på sin personlige nettblogg etter at han annonserer det første svartmetallteoretiske symposiet i 2009. En kommentator uttrykker at Masciandaros intellektuelle forståelse av sjangeren er feilinformert: «While I agree that [black metal] can be and perhaps should be discussed academically for its contribution to arts & culture, I strongly disagree to claim that BM has any underlying theory, idiologically [sic], politically, spiritually, etc.»¹³ Mot dette påstår Masciandaro at svartmetallen har potensiale til å gi dypere innsikt i tilværelsen – og at symposiet ikke tilslutter seg antiintellektualismen som han mener beklageligvis tar altfor mye plass blant fans av sjangeren.

Jeg vil fremme noen poeng for å støtte Masciandaro: det stemmer f.eks. ikke at svartmetall er apolitisk eller ikke-ideologisk (slik kommentatoren uttrykker). Slik jeg skriver i en tidligere publikasjon, er det vanlig at denne motkulturelle musikksjangeren utstråler politiske høyre- eller venstrevridde verdier. Det spirituelle, altså søken etter større mening utenfor selvet, har også sin plass i svartmetall: eksempelvis forteller to tidligere medlemmer i det sentrale bandet Mayhem – Sven Erik Kristiansen og Rune Eriksen – at de tilstreber nærkontakt med noe åndelig og oversanselig når de utøver musikken.¹⁴

Transcendental svartmetall

Den amerikanske svartmetallmusikeren Haela Ravenna Hunt-Hendrix fester også spirituelle ideer til svartmetall. Hun er frontfigur i bandet Liturgy, og gir sitt artistiske virke en filosofisk grunnform i manifestet «Transcendental Black Metal». Manifestet kan leses i Hideous Gnosis-antologien, og jeg vil med dette presentere manifestets hovedinnhold for å vise til BMT-relaterte ideer der transcendensbegrepet står sentralt.

Manifestet er først og fremst et såkalt «kunstnermanifest», altså en tekstsjanger som skyver vekk gamle artistiske praksiser og ideer slik at nyere tankegods (presentert i manifestet) kan erstatte dem. I dette tilfellet tar transcendental svartmetall avstand fra musikalske parametere i nordisk svartmetall: Hunt-Hendrix nedvurderer den tidligere omtalte Transilvanian Hunger av Darkthrone fordi plata anvender blast beats, altså et ekstremt raskt trommemønster som spilles kontinuerlig og gjentakende med hypnotiserende effekt. Hun kritiserer trommemønsteret for ikke være dynamisk – altså ikke preget av variasjon og forvandling. Hunt-Hendrix henspiller på de kjente, kalde vintermotivene i sjangeren når hun forklarer (nokså underlig) at trommemønsteret er en metaforisk fjellklatrer som stiger opp en iskald fjelltopp, men legger seg ned og fryser i hjel istedenfor å ta det neste, nødvendige steget.¹⁵

Hunt-Hendrix skriver videre at nihilisme ledsager defaitismen som fjellklatreren og nordisk svartmetall utstråler. Manifestet presiserer ikke nihilisme ytterligere, men jeg tenker at svartmetallens mange sosiale og kriminelle overskridelser ligner på opprørske tendenser fra den russiske nihilistbevegelsen på 1800-tallet. Slik man leser i Ivan Turgenjevs roman Fedre og sønner fra 1862, ville bevegelsen avvise rådende kulturelle strømninger og dominerende verdier. Så vel 1990-tallets svartmetall som nihilistbevegelsen oppstod blant en gruppe unge og radikale individer som følte at den eldre generasjonens verdisyn var utdaterte og noe som måtte ødelegges.

LES OGSÅ: MUSIKALITETEN I TEORIEN

Hun nedvurderer dog hvordan nordisk svartmetallnihilisme ikke søker etter alternativer til alt den tar fatt på å opponere mot. Det er kun snakk om ødeleggelse for ødeleggelsens skyld uten fremtidsutsikter. Hunt-Hendrix vil gi svartmetallnihilismen en etterlengtet skaperkraft som, fra mitt synspunkt, ligner på hvordan Friedrich Nietzsche gjør rede for aktiv nihilisme, altså at man aksepterer og anerkjenner hvordan livet ikke har iboende mening eller høyere formål. Men istedenfor at man resigner seg til passivitet, skaper man, på livsbejaende vis, sin egen mening og verdier etter at nihilismen har gjort sitt med å knuse tidligere livsformål. Sagt med Hunt-Hendrix’ egne ord: «Spiritually we acknowledge Nihilism, and we refuse to sink into it, impossible as the task may be. Transcendental Black Metal is a (…) ‹No› to the entire array of Negations, which turns to an affirmation of the continuity of all things».¹⁶

I manifestet leser man at denne måten å forholde seg til nihilisme muliggjør transcendens – transcendens som ikke finnes i eldre, nordisk svartmetall. I andre sammenhenger kan transcendens sikte til innsikt i det som ligger utenfor det verdslige (som det guddommeliges vesen), eller universet hinsides menneskelig erfaringsgrunnlag (jf. Immanuel Kant). Hunt-Hendrix beskriver derimot transcendens som konstante faseoverganger der man forflytter seg fra kategori til kategori¹⁷ (Tenk for eksempel på hvordan insekter, som sommerfugler, gjennomgår periodiske forandringer fra egg, larve, kokong og det siste voksenstadiet).

Hunt-Hendrix mener også at svartmetallens musikalske dimensjon burde avspeile hennes transcendensforståelse. Manifestet gjør med dette rede for burst beat, altså en type blast beat som – istedenfor å være fastfrosset i monotoni – vektlegger dynamikk. Denne dynamikken speiler da også andre faseoverganger i den fysiske verden: «The burst beat features sudden ruptures or phase transitions. Just like all natural systems, it breaks suddenly from one state to another (…) The moment of the rupture is the moment of transcendence».¹⁸ Vender man tilbake til fjellklatreren, så er hen ikke heller lengre statisk pga. burst beats. Fjellklatreren (les: musikken) tar konstant nye, djerve og overskridende steg som holder passiviteten og defaitismen på avstand.

Transcendental svartmetall og LHBT

Hunt-Hendrix har trolig gjort mange tanker om faseoverganger pga. utfordringer til sitt eget kjønn. Hun kom ut som transkvinne i 2020, og beskriver hvordan hennes livslange kjønnsdysfori, altså ubehag og frustrasjon knyttet til egen kjønnsidentitet, motiverte henne til å praktisere svartmetall, ettersom sjangeren ga utløp for vanskelige følelser.¹⁹

LES OGSÅ: MUSIKALSKE FENOMEN

Hennes kjønnstransisjon utfordrer også tradisjonelle kjønnsroller og -forståelser innbakt i både nordisk svartmetall og annen metallmusikk. Populærmusikkforskeren Robert Walser skriver at metallmusikere ofte dyrker overdrevne og fantasifulle maskulinitetsidealer der kvinner er fullstendig tilsidesatt.²⁰ I sammenheng med norsk svartmetall, eksemplifiserer det bergenske svartmetallbandet Immortal denne typen gutteklubb: både sangtekster og visuelle virkemidler henviser til Blashyrkh, altså en fiktiv, fantasyinspirert verden der kulde og snø rår for alltid, og der barske og maskuline krigere (forutsatt å være menn) herjer fritt.

Hunt-Hendrix fastlåser seg ikke i denne «mannlige» krigertypen fordi hun opplever tilværelsen feminint. I et essay fra den skeivteoretiske antologien Black Metal Rainbows (2023), skriver hun at transcendental svartmetall også medregner kjønnstransisjoner, blant andre LHBT-livserfaringer, som transcendente faseoverganger der «lev farlig!»-livsbejaelsen tar form.²¹ Overgang fra mann til kvinne overskrider ikke minst maskulinitetsidealene i eldre metallmusikk – som jo kan utgjøre nok en årsak til at Hunter-Hendrix tar kunstnerisk avstand fra nordisk og eldre svartmetall.

Til slutt

Fra transgression til transcendens og kjønnstransisjoner. Alt dette overskrider grenser på ett eller annet vis – at man går over eller gjennom i forhold til noe bestemt. I frykt for å virke essensialiserende er det kanskje her vi finner kjernen av svartmetall: at man konstant overskrider nye grenser? Gjennomgåtte grenseoverskridelser speiler også generelle strømninger i samfunnet: svartmetall er neppe først eller sist ute til å leke med nazistiske motiver for å yppe seg mot toneangivende samfunnsverdier. I tillegg til at Hunt-Hendrix krysser kjønnsmessige kategorier, overskrider hun også konservative oppfatninger der identitet som alt annet enn cisperson er «unaturlig» og dermed feil. Forstår man transcendental svartmetall i forbindelse med Hunt-Hendrix’ identitet som transperson, kan hennes musikk også være et opprør mot politisk uvilje rettet mot alternative kjønnsidentitet- og uttrykk.

Vi lever i en tid der nazimotiver, ofte oppkoblet til fascistisk tankegods, gjør inntog igjen, og der transpersoners rettigheter er en våre mest omdiskuterte politiske saker. Norske kulturinstitusjoner burde formidle hvordan disse sakene – på grenseoverskridende vis – også er knyttet til svartmetall. Dette vil belyse hvordan denne motkulturelle musikkstilen er relevant i henhold til dagsaktuelle samfunnsspørsmål.

Noter

1. Cecilie Emilia Kähler, «Når motkultur skal bli populærkultur: svartmetallens inntreden på den nasjonale røde løper». (Masteroppgave, Universitet i Oslo, 2024), 12
2. Bård Frydenlund, «Litt for god stemning?» Museum: tidsskrift for kritikk, ideer og debatt, 2023. https://tidsskriftetmuseum.no/litt-for-god-stemning/
3. Owen Coggins, ‘Sarcastic Turbelence’: Irony, seriousness, and ambiguity in black metal music culture. Isn’t it Ironic: Irony in Contemporary Popular Culture, redigert av Ian Kinanae (Taylor & Francis Group, 2023), 108. https://doi.org/10.4324/9781003080350-5
4. Dayal Patterson, Black Metal: Evolution of the Cult. (Port Townsend, Washington Feral House, 2013), 202
5. Nasjonalbiblioteket. (2020, 24. oktober). Albumet som definerte ny, norsk black metal [video]. Youtube. https://www.youtube.com/watch?v=kh86rnGBkZo
6. Kähler, Når motkultur skal bli populærkultur, 51
7. Såkalt «National Socialistic Black Metal» (NSBM) har tydelige nazisympatiske holdninger. Graveland fra Polen er et av de tidligste bandene innenfor denne svartmetallundersjangeren, og henter inspirasjon fra norsk svartmetall som eksperimenterer med nazistiske motiver på 1990-tallet.
8. Helge Kaasin, Snø og granskog: språk, ideologi og nasjonalromantisk raseri i norsk svartmetall (Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2023)
9. Bill Peel, Tonight It’s a World we Bury: Black Metal, Red Politics (London: Repeater, 2023), 2
10. Patterson, Black Metal: Evolution of the Cult, 360
11. Ben Ratliff, «Thank You Professor, That Was Putrid». New York Times, 2009. https://www.nytimes.com/2009/12/15/arts/music/15metal.html
12. Timothy Morton, At the Edge of the Smoking Pool of Death: Wolves in the Throne Room. Helvete: A Journal of Black Metal Theory, 1, 2013, 21-28
13. Nicola Masciandaro, «Comments». Hideous Gnosis, redigert av Nicola Masciandaro (Charleston, SC: CreateSpace Independent Publishing Platform, 2010), 269
14. Patterson, Black Metal: Evolution of the Cult, 278-279
15. Hunter Hunt-Hendrix, «Transcendental Black Metal: A Vision of Apocalyptic Humanism». Hideous Gnosis, redigert av Nicola Masciandaro (Charleston, SC: CreateSpace Independent Publishing Platform, 2010), 57-58
16. Hunt-Hendrix, 2010, 58-59
17. Hunt-Hendrix, 2010, 60
18. Ibid.
19. «Machine Music’s Albums of the Decade: An Interview with Liturgy». Machinemusic.net, 2021, https://machinemusic.net/2021/06/02/machine-musics-albums-of-the-decade-an-interview-with-liturgy/
20. Robert Walser, «Forging Masculinity: Heavy Metal Sounds and Images of Gender». Sound and Vision: The Music Video Reader, redigert av Simon Frith, Andrew Goodwin, Lawrence Grossberg (London: Routledge, 1993), 155
21. Hunter Hunt-Hendrix, «Queer Traditionalism». Black Metal Rainbows, redigert av Daniel Lukes & Stanimir Panayotov. (PM Press, 2023)