Sjangeren idéhistorie

DEBATT: Som disiplin er ikke idéhistorie engang 100 år. Men som sjanger er den urgammel. Det er dette åpne forholdet som gir faget dets viktighet.

Av Hans-Jørgen Schanz

Neste høst avvikles masterprogrammet i idéhistorie ved Universitetet i Oslo og erstattes av det tverrfaglige studieprogrammet «Europeisk kultur». Salongen har invitert nordiske idéhistorikere til å gi sitt synspunkt på hvilken rolle faget burde spille i dag, og til å besvare spørsmålet: Hva skal vi med idéhistorie?

Jeg tror ikke mange akademikere uten ironi vil påstå at deres fag ikke er viktig, men nærmest likegyldig. Det ligger liksom i sakens natur at man anser dette for viktig, når man har valgt å engasjere seg – ofte livslangt – i et fag og blitt ytterst spesialisert. Å velge å engasjere seg i noe som er likegyldig, forekommer sjelden. Som blant annet Wittgenstein kan man ha et hat–elsk–forhold til sitt fag, men selv dette er alt annet enn et uttrykk for likegyldighet. At jeg anser idéhistorie som viktig kan derfor neppe overraske noen i denne sammenheng.

Sjanger vs. disiplin

Men hva er så idéhistorie? Det er litt vanskelig å avgjøre, da det ikke hersker noen utbredt, tradisjons– eller institusjonsforankret konsensus om dette. Jeg vil legge frem mitt synspunkt. Og det skjer blant annet ved å tegne et riss over idéhistoriens historie – altså ikke faget idéhistorie ved danske universitet, heller ikke andre idéhistoriske fags historie – men helt generelt. Jeg har lest mange bøker om idéhistorie, men ironisk nok aldri støtt på en bok som satte seg som oppgave å gi et riss over idéhistoriens historie. Det kan det vare mange grunner til. En av de er at man ikke har skjelnet mellom sjanger og disiplin.

Idéhistorie er i dag så vel en sjanger som en akademisk disiplin. Som sjanger er idéhistorie urgammel. Men som disiplin er ikke idéhistorie engang 100 år, hvis man går ut fra at Arthur Lovejoy grunnla disiplinen på 1930–tallet. Eller man kunne gå litt lengre tilbake til Dilthey, selv om han neppe kan sies å ha grunnlagt en disiplin, men derimot en åndsvitenskapelig metode. Forskjellen på sjanger og disiplin er vel grunnen til at stort sett alle bøker om idéhistorie starter med grunnleggelsen av den akademiske disiplin, og fullstendig overser at den lenge forut har vært en sjanger – som den for øvrig også har fortsatt med etter disiplineringene.

Forskjellen mellom sjanger og disiplin er imidlertid viktig, blant annet fordi denne forskjellen også kaster lys på disiplinen idéhistorie. Med sjanger mener jeg her et kunnskapsfelt som på reflekterende vis tematiserer bestemte fenomener – nemlig ideer – i forskjellige varianter av historiske innfallsvinkler. Med disiplin mener jeg her en vitenskapelig praksis som angår instruksjon om, formning og formidling av et kunnskapsfelt, hvor det gjelder bestemte rasjonalitetsnormer som standarder. Ordet genre, som er fransk, kommer av det latinske genus – «art». Disiplin kommer likeledes av det latinske disciplina, og betyr (blant annet) instruksjon til en disippel eller en som skal lære et fag å kjenne. Jeg bruker sjanger og disiplin litt i tråd med den aristotelisk-skolastiske forskjellen mellom genus proximum og differentia specifica. For eksempel pattedyr (genus prox) i forhold til elefant (differentia specifica).

Mangel på monopol

Det forekommer meg å være ytterst viktig at vi – ikke bare når vi snakker om idéhistorie, men også når vi snakker om en rekke andre humanvitenskapelige områder, som filosofi og historieskrivning – operer med denne forskjellen og ved hjelp av den får øynene opp ikke bare for at disiplinene alltid har en historie – de er blitt til, blitt institusjonalisert og i deres institusjonalisering har de gjennomgått en rekke forandringer og fulgt vidt forskjellige spor – ofte samtidig med en geografisk spredning – som regel knyttet til forskjellige kunnskapssentra og universiteter, kort sagt: de har gjennomgått forskjellige former for disiplineringer. Men i tillegg til dette har riktig mange humanistiske disipliner også vært permanent omgitt av og kunnskapsmessig vært innleiret i et langt større felt – nemlig sjangeren – hvor det ikke direkte bundet til de institusjonaliserte displineringer og formidlingsformer har utviklet seg viten, påstander, og antagelser om samme tematikk som den, som utfolder seg i disiplinen. Dette gjelder helt åpenlyst både for filosofi og historie (man kunne også nevne teologi, men det ser jeg bort fra i det følgende). Og det gjelder også, og kanskje i særdeleshet, for idéhistorie.

Sagt på en annen måte: Verken fagfilosofen, faghistorikeren eller fagidéhistorikeren har monopol på det gjeldende kunnskapsområdet. Det har de kanskje når det gjelder disiplinen, men ikke når det gjelder sjangeren.

Dette forholdet mellom sjanger og disiplin gjelder vel stort sett alle humanvitenskapelige områder. Det gjelder derimot ikke lenger for naturvitenskapene. Ikke lenger, fordi opprinnelig eller for kanskje bare 100 år siden fant man der samme forhold mellom sjanger og disiplin som i det humanvitenskapelige felt. I dag er det helt annerledes, hvilket ikke minst kommer av at naturvitenskapenes språk har fjernet seg fullstendig fra hverdagsspråket. Dette er nettopp ikke tilfellet for den humanvitenskapelige vitenen. Hva angår samfunnsvitenskapene er bildet mer sammensatt: noen områder ligner det humanistiske, andre ligner det naturvitenskapelige i forholdet mellom sjanger og disiplin.

Idehistorie som avdekking

Etter denne lille turen innom distinksjonen mellom sjanger og disiplin vender vi tilbake til hovedtemaet: Hva idéhistorie er.

Når jeg sier at sjangeren idéhistorie er urgammel, kommer det av at den faktisk oppstod samtidig med filosofi og historieskrivning på 400–tallet f.v.t. i Hellas. Og som en del av begge. Kort sagt er idéhistorie avdekking og han: videreformidling av ideer som er verdt å minnes. Jeg spiller her helt bevisst på Herodots åpning av hans Historie, det første sekulariserte og antroposentriske historiografiverket vi kjenner. Her skrev han:

«Herodot fra Halikarnassos vil her meddele at han har brakt i erfaring, i den tanke at menneskenes bedrifter ikke skal synke i glemsel, og at altså de store og minneverdige verker som hellener og barbarer frembrakte, ikke bør lates uomtalt, og særlig kan det være av interesse å høre hva som var grunnen til at de kom i krig med hverandre.»

Han talte riktignok om begivenheter og verker som var frembrakt av så vel barbarer som grekere. Men under «verker» (erga) hører også ideer som ble artikulert, diskutert og utlevd av mennesker med. Ytterligere understreker han at han vil avdekke hvorfor de (altså grekere og persere) kom i krig med hverandre og hvordan de første den – dette siste involverer jo i høyeste grad ideer. Nemlig bl.a. ideer om organisasjon, moral, naturbeherskelse og teknikk, kommunikasjon og makt. Det skjedde rundt 450 fvt. Noenlunde samtidig oppstod filosofi.

Den partikulære historien

Men det var på det tidspunktet snakk om at historie og filosofi ikke egentlig hadde noe med hverandre å gjøre. Filosofi skulle handle om det allmenne, historiografi om det spesifikke, som Aristoteles sa. I tillegg hadde historie med skjebnen – moira – å gjøre, noe som lå utenfor filosofiens gebet, men innenfor historiografiens. Derfor var de to sjangrene, som også relativt fort ble til disipliner (med henholdsvis Platon og Aristoteles og Herodot og Thukydid som grunnleggere), på mange måter gjensidig utelukkende.

Slik sjangrene filosofi og historie er langt bredere enn filosofi og historie som disipliner, gjelder det samme for idéhistorie. Men i motsetning til både filosofi og historie ble idéhistorie først svært sent også en disiplin.

På det kategoriske nivået stod filosofi og historiografi således i en form for utelukkende motsetningsforhold, men ser vi etter, så rommet både historiografien og filosofien idéhistorie som innskutt fragmentert sjanger. Det er tydelig hos Aristoteles, som ofte, ja selv i metafysikken, har lengre passasjer, hvor han diskuterer forgjengernes ideer, hvordan de oppstod, utviklet seg og hvilken gyldighet de måtte ha (det kan vel kalles verdens første filosofihistorie). Noe lignende kan man se hos Herodot og Thukydid, for når de beretter om kriger, så involverer dette klargjøring av forestillinger om moral og hederlighet, om ære og makt, samt rettferdighet bl.a. Og det gjentar seg, f.eks. senere hos Cicero og hos de romerske historieskrivere. Åpenbart hadde man her et fenomen, som på kategorisk nivå egentlig falt ut av begge fag som disipliner, men som levde som en isprengt eller innskutt inspirasjonssjanger i begge fag.

Historie som forstudie

Artig nok fortsatte dette underlige fenomenet også etter at universitetene var blitt etablerte i middelalderen. Her var filosofi raskt blitt til en disiplin, historie tok det lengre tid må å få etablert som disiplin med lærestoler – det skjedde først etter renessansen. Grunnen var den, at universitetene som kristne institusjoner ikke desto mindre var organiserte etter et aristotelisk vitenskapsideal og en aristotelisk oppfattelse av arbeidsdelingen mellom vitenskaper eller kunnskapsområder internt. Og selv om Aristoteles hadde et stort felt som han kalte historia naturalis, så anså han ikke dette for å kunne være en vitenskap, et episteme. Historia var forstudiet til en vitenskap, nemlig innsamling av data, eksempler og kategorisering av materialet – i dette tilfelle til vitenskapen naturfilosofi, men i seg selv var denne historia naturalis ikke noen vitenskap. Dessuten hadde alle vitenskaper en form for prolegomenahistoria – bortsett fra metafysikken.

Som sagt ble historiografiens status ved universitetene endret på 1600–tallet. Det hadde noe å gjøre med oppbygningen av absoluttiske staters identitet. Historiefaget ble nå en meget viktig del i nasjonalstatenes mer eller mindre mytologiske identitetsdannelser. Og så kom det lærestoler og historiske disipliner på universitetene. Sverige lå her helt i front. Universitetene hadde fra nå av som faglige disipliner filosofi og historiografi, men ikke idéhistorie.

Opplysningens rolle

Et viktig trekk i fortellingen om idéhistoriens historie finnes i opplysningstiden, som vi løst kan si omfatter 1700–tallet. Her skjedde noe som var av den største betydning. Det er kjendt at opplysningsfilosofene, som dessuten for flertallets vedkommende i Frankrike, men også andre steder, ikke var faglig utdannede filosofer, men som regel hadde gått på jesuittiske skoler – eller også var leger, som hadde en medisinsk–faglig utdannelse i bagasjen, utover den katolske skolegangen. De var kort sagt opptatte av å endre historien, å endre samfunnene i retning av avvikling av vilkårlig maktutøvelse. Få, om noen var demokrater i vår forstand, men nesten alle var opptatte av å bidra med tanker til reformer i retning av å avvikle rettløshet og maktvilkårlighet. Til tider var dette forbundet med en idé om folkesuverenitet. Og de var også opptatte av å forstå hvordan samfunnene og menneskene var blitt som de var, og hvordan de kunne reformeres eller endres. (Lockes ide om den menneskelige bevissthet som en tabula rasa fikk enorm betydning, for den bidrog til en radikal historisering av oppfattelsen av mennesket; faktisk var den avgjørende betydning ikke – som det ofte blir i filosofihistorier – det epistemologiske, men nettopp det historiske).

Med andre ord – de var interesserte i historien, både som fortid, samtid og ikke minst fremtid. I motsetning til Herodot var fokuset ikke på store og beundringsverdige begivenheter og verker – men stort sett på det motsatte, nemlig på de elendige tilstandene som hersket, men som kunne endres.

Selv om noen var interesserte i erkjennelsesteoretiske spørsmål, altså: hva kan vi vite? – så var flertallet langt mer opptatte av: hva skal vi gjøre? Altså handling. De aller fleste så også med optimisme på spørsmålet: hva tør vi håpe på? (for å alludere Kant). Og nå begynte historie og filosofi å rykke tettere på hverandre. Ja, så tett ble alliansen, at de delvis smeltet sammen i historiefilosofien.

Historiens fornuftige gang

Historiefilosofi er en bestrebelse på – ut fra filosofien – å si noe fornuftig om historiens utviklingsgang, som – som en premiss – nå antas å være fornuftig (i en eller annen forstand) og ikke tilfeldig, blind eller kaotisk, som tidligere antatt. Ordet historiefilosofi dukker først opp his Voltaire, som egentlig bare var tradisjonell historiograf samt filosof, som – helt utradisjonelt – strøk forsynets styrende rolle. Historie handlet om mennesker og kun mennesker, vi er tilbake ved antikkens antroposentriske historiesyn. Etter ham dukket det opp faktisk profan og sekularisert historiefilosofi i forskjellige varianter, i begynnelsen basert spesielt på økonomisk tenkning (Turgot og Smith). Man mente kort sagt å ha avdekket historiens hemmelighet, da man pekte på arbeidet – eller formen for naturbeherskelse – som den strukturerende faktor i historien.

Det endte med – hos Hegel og flere andre av de tyske opplysningstenkere og idealister – at historien i ekstrem grad ble filosofisk og filosofien historisk. Eller sagt på en annen måte; den tradisjonelle avgrensningen falt bort. Fornuften var blitt historisk og historien var strukturert av fornuften.

Ingen ting kunne være mer i strid med den klassiske greske opp- og inndeling. Her var fornuften tidløs og her var historien om ikke ufornuftig, så egentlig blind og nettopp ikke et anliggende for filosofien. Dette gjaldt selvsagt kun for filosofien i idealistisk selvforståelse, ikke for den samtidige historiografi. Men for filosofien i den tyske idealisme og spesielt Hegel gjaldt dette fullt ut.

Hegel – den første idéhistoriker

Ikke uinteressant er det at med denne historiseringen av fornuften og fornuftiggjørelsen av historien fikk idéhistorie plutselig en helt ny og aldri tidligere sett status. Fra å ha vært en hele tiden flytende og levende bred sjanger fra antikken og fremover utenfor og delvis fragmentert tatt opp i såvel filosofi som historiografi, ble idéhistorie med Hegel simpelthen det avgjørende både i filosofi og historiografi.

Hegel var den første egentlige filosofiske idéhistoriker, og han er i min oppfatning forblitt den største av dem alle. Det Hegel beskjeftiger seg med er ideene i historien og ideenes utvikling og utfoldelse. Han kaller dette studiet av ideer, for fornuftens utfoldelse av seg selv – Geist. Aldri før og aldri siden har idéhistorie i tenkningens historie spilt en så stor rolle. Her fløt sjanger og disiplin helt sammen.

Arbeidets rolle

Hegels historiefilosofi bygget på åndsbegrepet. Det var ikke den eneste variant etter Hegel, for den økonomisk orienterte varianten fikk atter vind i seilene med sosialismen, som på mange måter kom til å prege 1800–tallet. Forskjellen mellom de to arter av historiefilosofi er den, at mens Hegel insisterte på ånd, insisterte sosialistene på arbeidet. Og mens sosialistene pekte på arbeidet som historiens motor og strukturgivende faktor, tilfalt denne rolle hos Hegel (og hegelianerne) ånden. Ånd vil her si en kulturs forhold til seg selv og de utviklingsmomenter, som en gitt kulturs interne motsetninger rommer. Eller sagt på en annen måte: ånd er kultur, som rommer bevegelsesformer for sine motsetninger.

De to historiefilosofisk orienterte retninger hadde forskjellige forhold til idéhistorie som sjanger: mens hegelianerne i høy grad øste av sjangeren idéhistorie og ofte gjorde den til noe som ligner en disiplin, var sosialistenes forhold et annet, nemlig langt henimot å være (men dog ikke utelukkende) skeptisk og kritisk – som det bl.a. kommer til uttrykk i Marx` Feuerbachteser. Begge retninger utfoldet seg på 18000–tallet og antok hybridformer mot slutten, hvor også forfallshistorisk tenkning nå begynte å melde seg, bl.a. hos Nietzsche.

Hvor ble historiografien av i dette bildet? Samtidig med at Hegel doserte på universitetet i Berlin skjedde det på samme sted en nydannelse i historiografien med Leopold Ranke. Han vitenskapeliggjorde – sett i forhold til forgjengerne – historiografien ved å dempe det überschwengliche og spekulative, men først og fremst ved at han systematisk overførte filologiens kildekritiske metoder og praksiser på den historiografiske forskning, vel å merke en forskning som skulle utgjøre grunnlaget for de historiografiske fremstillinger. Idéhistorie som sjanger spilte her ingen rolle.

Henimot slutten av 1800-tallet og inn i 1900-tallet begynner fagfilosofien å luke historiefilosofi ute av sitt corpus og sin tenkemåte. Det skjedde bl.a. under påberoping av Kant. En positivistisk og empiristisk tenkemåte vinner frem og blir dominerende. Atter er det særlig erkjennelsesteoretiske spørsmål som kommer i fokus – og dette skjer dessuten side om side med at filosofi nå rykker tettere på naturvitenskapene, hvis styrerform blir et erkjennelsesideal. Dette hadde den konsekvens at idéhistorie som sjanger kun i svært liten grad var noe som spilte inn i fagfilosofien.

Litt utpå 1900-tallet har vi således et bilde hvor idéhistorie som sjanger ikke spiller noen større rolle for hverken historiografi eller filosofi. Utenfor både faghistorikernes og fagfilosofenes krets var idéhistorie som sjanger langt fra en uttømt kilde. For, i en rekke kulturhistoriske arbeider – f.eks. hos Spengler, Thomas Mann (Betrachtungen eines Unpolitischen), Arthur Moeller van den Bruk, Ortega med mange andre – ble sjangeren brukt med appetitt, men uten at det førte til noe forsøk på å gjøre idéhistorie til en disiplin. Det skjedde i 30–årene med Arthur Lovejoy. Han skapte ikke bare betegnelsen history of ideas, men gav også forskjellige forslag på hvordan den skulle disiplineres. Senere fikk vi – særlig i Norden idéhistoriske institutter og disipliner. I dag har vi stadig idéhistoriske disipliner i Norden. En rekke forskjellige tilgangsinspirasjoner finnes. For tiden er de mest kjente en Keselleckinspirert begrepshistorisk tilgang og Queintin Skinners retorisk kontekstuelle tilgang.

Det dette risset viser er bl.a. at idéhistorie som disiplin – i motsetning til både filosofi og historiografi – er meget ung. Det betyr atter at denne unge disiplins forhold til sjangeren som den har sprunget ut av er langt mer porøs og åpen enn tilfellet er for både filosofi og historiografi. Ofte hører man at idéhistorie er mye bredere enn både filosofi og historie, noe som kanskje ikke er feil, men det ville vel være mer riktig å si at idéhistorie er langt mer åpent i forhold til sin sjanger enn de to andre. Hertil kommer så at idéhistorie også har et helt åpent forhold til disiplinene filosofi og historie.

Vi kan nå stille og kanskje besvare spørsmålet: hvorfor er idéhistorie viktig? – på en annen måte enn i form av en personlig bekjennelse.

Viktigheten kommer i mitt syn ikke minst i kraft av det åpne forholdet mellom sjanger og disiplin. Dette åpne forholdet har bl.a. den konsekvens at idéhistorie som fag mye lettere enn filosofi og kanskje også historie kan stå i et bredt og åpent forhold til samtidens brede offentlighet. Det ses ganske tydelig i Norge og Danmark, hvor idéhistorie, skjønt som små fag, spiller en, vil jeg mene, langt større rolle i offentligheten enn i hvert fall filosofi. Filosofi er ofte så disiplinert, at den kan lukke av for sjangeren filosofi, og dermed lukke seg ute fra offentligheten. Det kan aldri skje med idéhistorie som fag.

Men hvorfor er dette viktig? Det er det i dag ikke minst fordi idéhistorie som disiplin, i høy grad har en mulighet for å bidra med en demping av den tiltagende totale historieløshet, som nå preger samfunnene som er i ferd med å bli så vel uten erindringer og helt samtidige. Et problem er her at det ikke bare er fortiden som mistes, men – verre – også fremtiden som åpen.

Teksten er basert på et foredrag som ble holdt til Filosofisk Forening i Århus i 2012, og er oversatt til norsk av .