Kunsten og revolusjonen

Kunsten og revolusjonen er fenomener som unndrar seg den tradisjonelt analyserende filosofien. De kan begge forstås som en bar skapelse; verken kunstneren eller revolusjonsdeltakerne makter overskue hva de forestår Derfor må filosofien som bestreber seg på å gripe dem, ta i bruk tidvis fornuftsfremmede midler. Kanskje er revolusjonen et fenomen kunsten alene lar favne.

Motivasjonen for en slik holdning ligger i nettopp kunsten og revolusjonens transcenderende vesen: Kunsten likner revolusjonen idet den ikke uten kunstneren ville vært til, men samtidig strekker seg utover hans hensikter. Denne overensstemmelsen gjør kunsten særlig egnet til å behandle revolusjonen. Men hvis kunsten skiller seg fra den eksplisitte, argumentative filosofien, kan man mistenke at dens uttrykk er ikke-proposisjonale – at kunstens uttrykk ikke lar seg ekstrahere og oversette til logisk føyelige enheter. Dermed ville ikke filosofien kunne gå gjennom kunsten til revolusjonen og tilbake med byttet i hende; dét ville gå tapt på veien. Om filosofien imidlertid blir værende filosoferende innenfor kunsten, danner det seg en hybrid: kunstfilosofien. Denne vil utmerke seg ved å filosofere over en strengt tatt filosofisk uekspliserbar gjenstand.

Dette er ikke en konklusjon vi avviser i denne utgaven av Filosofisk supplement. Og den betyr heller ikke at man ikke hensiktsmessig kan rette seg filosofisk mot kunsten og revolusjonen. Derimot betyr det at filosofien som elfenbenstårnets stjernekikkert overser hva kunsten og revolusjonen dreier seg om: skapelses- og forandringshandlinger. For å bevege seg inn på kunsten og revolusjonens enemerker må filosofien gjøre seg praktisk. Alternativt kan den utlegge kunsten negativt. I sin artikkel om Schellings syn på mennesket, kunsten og filosofien legger Ørjan Steiro frem en slik behandling.

Schelling, Ranciere og Koons

Schelling betrakter kunsten som et refleksivt uttrykk for naturens skaperkraft; gjennom kunsten gjentar mennesket handlingen som skapte det. Kunsten tar sitt materiale fra det før-ontologiske og dit rekker i filosofien som hviler tungt på begrepene. Espen Stabell tar for seg teaterets rolle i det politiske liv: Han lar Ranciere veilede seg via Platon til Brecht, Artaud og Debord, mens han undersøker hvordan tilskueren er blitt forstått. Vera Lid skriver om Jeff Koons verk «Large Vase Of Flowers» i Versailles og diskuterer hvordan dette verket faller mellom to ulike eststiske teoriene. Hun anvender så Heidegger til å forklare denne særegenheten ved verket.

Seneca for første gang på norsk

I Frem fra gjemselen kaster Reier Helle lys over stoikernes kosmologi og deres besyndelige kombinasjon av materialisme og panteisme. Vi fortsetter med behandlingen av masteroppgaver, og denne gangen har Håkon Teigen skrevet om Haakon Flemmens masteroppgave om Ingjald Nissen – en skikkelse i hvem flere av de forrige århundrets åndsstrømninger forente seg. Og da professor John Searle avla Oslo en visitt tidligere i år, benyttet vi anledningen til å intervjue ham. Utvekslingen er å finne mellom disse sidene. Vi har også gleden av å publisere den første norske oversettelsen av den romerske filosofen Seneca. I Om privatlivet argumenterer Seneca for at den stoiske filosofien tillater en å trekke seg tilbake fra det offentlige liv og vie seg helt til det kontemplative.

Essaykonkurranse

Til sist vil vi igjen minne om essaykonkurransen Fs har utlyst i forbindelse med sitt jubileum. En vinner skal kåres, og den seirende vil få sitt bidrag trykket i neste nummer av Fs. Vi oppfordrer alle til å bidra!

Filosofisk supplement er et studentdrevet tidsskrift tilknyttet Program for filosofi ved Universitetet i Oslo, i salg på Akademika, Tronsmo, Norli Universitetsgaten, Tanum Majorstuen, Langbrecke Bok- og Papirhandel, Bislett Bok, samt i utvalgte Narvesen- kioskar. Et årsabonnement koster 140 kroner (4 nummer). Besøk nettsiden eller send en e-post til filosofisk-supplement@ifikk.uio.no for å bestille.