Ferskfisk og fordommer

Lars Nilsen er programleder i Studio Sokrates og skriver om sine kommende programmer og filosofiske undringer på Salongen.

Filosofen Jon Hellesnes tar tak i slike «fristelser» og skriver om «moralisering av det moralsk irrelevante». Og han får støtte av David Hume.

Ferskfisk

Det er noe rørende når urgamle spørsmål om moral og livsførsel dukker opp i hver ny generasjon, som om vi var de første menneskene på jorden. For filosofer og andre som sysler med tenkningens historie betyr det naturligvis mye for sysselsettingen at de gamle spørsmålene presenterer seg igjen og igjen som «fersk fisk».

For da kan vi trekke de gamle «filosofiske sluggerne» ut av bokhylla og riste dem litt. Spinoza og Hume, for eksempel. To utrolig modige karer som risikerte livet fordi de utfordret de herskende tankene og inviterte til kritisk dialog. Spinoza (1632–1677) ble knivstukket, men overlevde. Han fortsatte å gå rundt med den gamle kappen sin, der dolken hadde revet et stort hull i siden under armen. Ingen av tekstene hans ble publisert mens han levde.

David Hume

Men det er filosofen Jon Hellesnes som er drivfjær for den filosofiske samtalen i Studio Sokrates denne uka. Hellesnes skriver et essay om toleranse i essaysamlinga Om livstolking – og det er her han hevder at han er åndsfrende med David Hume (1711–1776). Jon Hellesnes:

Til skilnad frå mange andre her i Vesten argumenterte David Hume for at religion, inkludert kristendomen, har ein dårleg innvirkning på moralen. At moralen er avhengig av religion, var for han ein pervers idé. Han hevda at religøse leiarar finn opp «artificial crimes».

Han gjorde oss merksame på eit problem i samband med det eg vil kalle kunstig moralisering av det moralsk irrelevante, det som i seg sjølv ikkje har konsekvensar for andre, og som det derfor ikkje er nokon fornuftig grunn til å moralisere.

Moralisering av det irrelevante

Hellesnes fortsetter:

Eit eksempel på slik moralisering av det irrelevante er å utnemne det til ei synd å bruke prevensjonsmiddel, […] eller å føreskrive kva vi skal ha på hovudet, korleis vi skal kle oss, korleis vi skal tukte oss sjølve (med eller utan pisk), og korleis vi skal gjennomføre kjønnsakta.

Slike forbod og påbod har ikkje noko fornuftig poeng, og dei er berre til plage. Å moralisere noko som verkar moralsk irrelevant, legg ei tung bevisbør på den parten som ønskjer slik moralisering. Det bør då bli etterspurnad på rasjonelle og intersubjektivt gyldige argument.

Dersom det blirakseptert at slik argumentasjon er nødvendig, er konsekvensane store. Det er å ta steget inn i ei rasjonell drøfting av det slaget Karl Otto Apel og Jürgen Habermas kallar praktisk diskurs. (Om Livstolking s. 131–132.)

Fordommer

Jeg tror ikke det er mulig å være helt uten fordommer. Det vil si: Jeg skjønner ikke hvordan det skulle arte seg å være 100% fordomsfri. Ikke er det nødvendig heller. Det avgjørende er å være villig til å reflektere over, og å diskutere sine egne (og andres) fordommer. Det er naturligvis enklest å gjøre andres fordommer til gjenstand for debatt. Ubehagelig og vanskelig å legge sine egne under lupen så de andre kan se dem.

Det hender jeg tenker på Aasmund Olavsson Vinjes tanker om «tvisyn» – at man hele tiden må være åpen for at man kan ta feil. Hele tiden. Åpen for at man kan ta feil. Jeg tror Vinje tenkte på tvisynet som en slags sikkerhetsmekanisme. Når alt kommer til alt er det veldig enkelt, kanskje alt for enkelt å begå fullstendig idiotiske og katastrofale feilgrep.

De som ønsker å høre nettradio av siste Studio Sokrates-sending kan klikke her