Nyheter
Toleranse og religiøs brennhug
STUDIO SOKRATES: «Det er alt for dvaskt å oppfatte toleranse som ein mild velvilje overfor folk som tenkjer og lever annleis enn ein sjølv. Det er å gjere toleranse avhengig av flyktige kjensler.»
Lars Nilsen er programleder i Studio Sokrates og skriver om sine kommende programmer og filosofiske undringer på Salongen.
Om livstolking
Tromsøfilosofen Jon Hellesnes har et lite essay om toleranse i boka si, Om livstolking. Hellesnes’ tekst er drivfjær for den filosofiske samtalen i Studio Sokrates denne uken. Vi begynte med å snakke litt om trettiårskrigen (1618–48), som utslettet nesten halvparten av den mannlige befolkningen i de tyske småstatene.
Hellesnes skriver nemlig: «Bak prinsippet om toleranse ligg det stor intellektuell innsats basert på tunge erfaringar. Dei som har utvikla teorien på dette feltet, er liberale, politiske filosofar, Spinoza, Locke, Kant, John Stuart Mill»
Knut Borge: «Hvis det stemmer, dette med trettiårskrigen, massakrer og tunge erfaringer – at ingen egentlig kunne føle seg trygge, så må jo disse gutta ha tenkt at sånn kan vi ikke ha det.» Det har han jo rett i. Sånn går det ikke an å ha det. Respekten for menneskeliv var falt til et grotesk lavmål.
Michel de Montaigne
Hellesnes: «Det er naturlegvis urettvist å plassere kristne menneske av i dag i bås med dei som brende kjettarar og fråfalne for tre hundre år sidan» – og det gjør vi naturligvis ikke. Men Michel de Montaigne var tidlig ute med religionskritikk.
Religionskritikk er en nødvendig dyd i et tolerant samfunn. Hellesnes siterer Montaigne (1533-1592): «Det er å gjere altfor mykje stas på sine egne hugsviv å brenne folk levande til ære for det ein trur på». Hellesnes legger til at:
…det er ein illusjon å oversjå at det finst tendensar og strukturelle eigenskapar ved […] religionane som kan utnyttast i legitimeringa av undertrykking og destruksjon. Dermed er det dårskap og misforstått toleranse å tabuisere religionskritikk, og religionskritikk kan godt sameinast med både religiøsitet og meir distansert respekt for religion.
Toleranseprinsippet
Som Hellesnes skriver:
Toleranseprinsippet er ein nødvendig føresetnad for slikt som retten til fri kommunikasjon (ytringsrett), forsamlingsrett og organisasjonsrett (retten til å skipe fagforeiningar, politiske parti, religiøse trussamfunn, humanitære organisasjonar, med meir).
Toleranseprinsippet er med andre ord en forutsetning for å kunne ytre seg kritisk om religion. Hellesnes framholder at prinsippet om toleranse er mer enn «ein mild velvilje mot folk som tenkjer og lever annleis enn ein sjølv» – toleranseprinsippet er en pliktnnorm.
Det betyr at hvis forsamlingsretten skal kunne eksistere i en demokratisk rettsstat, så har «alle statsborgarar og dessutan alle statlege autoritetspersonar plikt til å tole (tolerere) at folk samlar seg til publikum, og eventuelt at dei ikkje gjer det. Det er forbode å gripe inn mot dei.» (Alle uthevinger er mine.)
Hvor har dette brakt oss?
Ingensteds, kanskje? Jon Hellesnes skisserer en figur jeg har lyst til å avrunde med:
Han tenker seg de liberale rettighetene (ytrings-, organisasjons- og forsamlingsretten) som en pyramide, eller et hierarki. I bunnen ligger ytringsfriheten (toleranse), i midten forsamlingsretten og på toppen organisasjonsfriheten. Tar du bort friheten til å organisere folk kan ytringsfriheten fremdeles herske. Men tar du bort ytringsfriheten, eller «tukler med toleransen» – eller grunnmuren – så faller hele byggverket.
Litt lengre opp i teksten siterte jeg kollega Knut Borge: «Hvis det stemmer, dette med trettiårskrigen, massakrer og tunge erfaringer – at ingen egentlig kunne føle seg trygge, så må jo disse gutta ha tenkt at sånn kan vi ikke ha det.»
Bak prinsippet om toleranse ligger stor intellektuell innsats basert på tunge erfaringer.
Skulle noen ha interesse av høre ukens radioutgave av Studio Sokrates (uten musikk), er det bare å klikke på Toleranse og religiøs brennhug.
