OM FILOSOFIHISTORIE OG KANON

Norsk filosofisk tidsskrift er ute med et nytt temanummer om filosofihistorie og kanondannelse. Her er lederen, skrevet av Kjersti Fjørtoft og Tove Pettersen.

Selv om begrepet «kanon» ikke lar seg entydig definere, kan det imidlertid beskrives som en liste av autoritative tekster innenfor en bestemt fagtradisjon. Tekstene er autoritative i den forstand at det er disse tekstene de nye studentene introduseres for, og som alle innenfor fagtradisjonen forventes å ha lest og dermed (skal kunne) forholde seg til. Å kjenne til blant annet Platon og Aristoteles’ filosofi er et nødvendig (men selvsagt ikke tilstrekkelig) kriterium for å kunne kalle seg filosof. At en tekst får plass i kanon, impliserer også at den representerer gode og viktige filosofifaglige bidrag, som av den grunn bør videreformidles til kommende generasjoner. Kanontekstene kan derfor sies å være eksemplariske tekster, om enn på ulike måter.

En kanon er ikke fastlagt en gang for alle; noen filosofer går ut, og andre kommer inn. Det er variasjoner mellom ulike fagmiljøer og læresteder om hvorvidt enkeltfilosofer som Nietzsche, Kierkegaard, Heidegger, Sartre og Mill skal være med. Noen filosofer vil imidlertid alltid være der; det er vanskelig å tenke seg en filosofisk kanon uten at tekster av Platon, Aristoteles, Descartes, Hume og Kant er representert.

Utvelgelse

Kanonfilosofene og de filosofene som ligger like utenfor den kanoniserte listen utgjør filosofihistorien, og de gir en kronologisk fremstilling av utviklingen av det som anses å være viktige filosofiske spørsmål og svar, og som man ønsker skal være en del av den filosofiske forståelseshorisonten til dagens filosofer. Derfor er det selvfølgelig viktig å stille spørsmål ved hvordan utvelgelsen av kanontekstene og fremstillingen av filosofihistorien foregår. Noen tekster velges ut på bekostning av andre, og denne utvelgelsesprosessen bør kontinuerlig debatteres.

Ett av kjennetegnene ved den filosofiske kanon er for eksempel at den aldri har inneholdt en tekst skrevet av en kvinnelig filosof. Filosofihistorien fremstilles også vanligvis uten noen kvinnelige filosofer. Hvorfor er det slik? Fra dette faktum kan man lett trekke den konklusjonen at det ikke finnes kvinner som har skrevet gode og viktige filosofiske tekster. Feministiske filosofer har imidlertid dokumentert at det ikke er tilfelle, og med utgangspunkt i dette har kjønnsskjevheten i den vestlige filosofiens kanon blitt kritisert og forsøkt endret.

Visse temaer

Det er ikke bare spørsmålet om hvem som skal være med, men også hvilke temaer som skal inkluderes som kan diskuteres. Det foregår nemlig også en utvelgelsesprosess når det gjelder det filosofiske innholdet. Et sentralt spørsmål er om tekster som omhandler metafysikk og erkjennelsesteori skal velges på bekostning av kjønnsfilosofi og politisk filosofi – og dermed konstituere de to førstnevne delområder som mer viktige enn de to andre.

Utvelgelsen av kanontekster og fremstillingen av filosofihistorien handler også om avgrensing til andre fagfelt, deriblant idéhistorie, teologi og litteratur, og bidrar således til å etablere grensene for hvilke fagfelt som kan regnes som tilhørende filosofien. De tekstene som får plass i den filosofiske kanon og som blir omtalt i de filosofihistoriske fremstillingene, medvirker også til å bestemme de filosofiske sjangerkravene – det er ikke alle skrivemåter som er tillatt selv om temaene i seg selv nok kan betraktes som filosofiske.

Om artiklene i nummeret

I artikkelen «om å kanonisere det som har unndratt seg kanonisering: feminisme og filosofihistorie» argumenterer Ingeborg Owesen for en hermeneutisk tolkning av kanon der den etablerte kanon gjøres til kilde for å oppdage «glemte» og skjulte kanoner. Hun argumenterer verken for å endre eller legge til kvinner i kanon, men for å bruke kanon som ressurs for å forstå feminismens historie. Ifølge Owesen fins det ikke én kanon, men flere.

Kvinners fravær i kanon er også tema for Eilin Høgmann Dehli sin artikkel «Hvor ble det av kvinnene? – En analyse av kvinnelige filosofers fravær i den filosofiske kanon.» Dehli utfordrer oppfatningen om at grunnen til at kvinnelige filosofer ikke er inkludert i kanon, er at kvinner ikke har produsert gode nok tekster. Hun argumenterer for at utelukkelsen av kvinner blant annet må forklares i lys av hva som til enhver tid er blitt regnet som viktige tema, sjangerkrav og etablerte argumentasjonsmåter.

I artikkelen «Det som gjelder – noen refleksjoner omkring filosofisk kanon» argumenterer Kjell Madsen for at kanon ikke bare skapes av autoritative filosofer og tekster, men også av kultur, holdning og virksomheter. Det fins også kanonisk uro, og den etablerte kanon viser sin styrke ved å generere slik uro, eller mot-kanon. Erik Lundestad løfter fram deler av den norske filosofien før Arne Næss. Han diskuterer Anton Martin Schweigaards kritikk av tysk filosofi som er blitt tolket som et forsøk på å avvise filosofien. Lundestad argumenterer for at Schweigaards kritikk ikke er et oppgjør, men en kritikk som har mye til felles med den type filosofi som vi finner i den amerikanske pragmatismen og hos G. E. More.

De to siste artiklene i dette nummeret er på hver sin måte innlegg i debatter om hva det vil si å arbeide med filosofihistorie og om hva som gir en tekst, eller en filosof, status som klassiker. Erik Brown diskuterer skillet mellom det han kaller «samtidsaktuelle» og «samtidsrelevante» klassikere. Samtidsaktuelle klassikere kan, ifølge Brown, trekkes direkte inn i vår tids filosofiske diskusjoner, mens samtidsrelevante klassikere tar opp problemstillinger som fungerer mer som et historisk bakteppe for diskusjoner som foregår i dag. I artikkelen «Filosofi og filosofihistorie: et trøblete samliv» diskuterer Knut Ågotnes hva filosofihistorie er, og hvordan vi skal forstå forholdet mellom filosofihistorie og idéhistorie.