FILOSOFISK LAPPETEPPE

I kontrast til tidligere ex.phil.-lærebøker ved NTNU, søker denne å presentere filosofiske emner «på en systematisk og problemorientert måte, fremfor å gi en historisk og kronologisk fremstilling» (s. 3). I innledningen skisseres tre overordnede hensikter. Disse er å «bidra til at fremtidige yrkesutøvere blir bedre på å utøve skjønn i sine yrker», å «forberede studenter til å kunne delta i og bidra med sin kunnskap i et demokrati» og å gi en «introduksjon til og opplæring i noe av egenarten ved å studere ved et universitet» (s. 10). Boken inkluderer ingen originaltekster fra tidligere filosofer. All teksten er skrevet av verkets elleve forfattere, de fleste av dem filosofer ansatt ved NTNU.

Man kan diskutere om disse målsettingene og rammene er de beste. Det skal jeg imidlertid ikke diskutere i denne anmeldelsen. Jeg skal diskutere i hvilken grad verkets forfattere klarer å nå målsettingene innenfor rammene som er gitt.

Boken har fem deler. Tema for disse er henholdsvis argumentasjonsteori (del 1), vitenskapsfilosofi (del 2), natur-, teknologi- og menneskesyn (del 3), etikk (del 4) og politisk filosofi (del 5). Jeg skal begynne med å diskutere hver del for seg. Deretter diskuterer jeg boken overordnet.

Siden dette er en lærebok som skal være tilgjengelig for førsteårsstudenter, skal jeg legge stor vekt på tilgjengelighet. Siden versjonen jeg anmelder her er en prøveutgave som skal revideres på ny før utgivelse av endelig versjon, skal jeg ikke bare peke til bokens styrker og svakheter. Jeg drister meg også til å vie noe plass til å indikere hva som kan være mulige fremgangsmåter for å utbedre det jeg ser som de mest betydningsfulle svakhetene.

Del 1: Argumentasjonsteori

Bokens første del, skrevet av Pål Antonsen og Ole T. Hjortland, handler om argumentasjonsteori. Målet, ifølge de to forfatterne, er å lære studentene «metoder for å analysere og vurdere argumenter» (s. 20). De tar for seg saklighet, personargumenter og stråmannsargumentasjon; forskjellen på argumenters retoriske og logiske funksjon; ulike måter å analysere strukturen i ulike argumenter og kjeder av argumenter; og til slutt induksjon, tankeeksperimenter, deduksjon og kognitive biaser.

Antonsen og Hjortland henter sine det politiske ordskiftet i massemedier. De begynner med å se på en TV-debatt mellom Bjørnar Moxnes og Siv Jensen og over de neste sidene blir også uttalelser og innlegg fra Jonas Gahr Støre, Trine Skei Grande, Audun Lysbakken, Mathilde Tybring-Gjedde og Sandra Bruflot analysert.

Dette grepet bidrar til å gjøre kapittelet aktuelt, og er forståelig gitt forfatternes mangeårige logikksjekk-spalte i Morgenbladet.

Jeg synes imidlertid at grepet bare delvis er suksessfullt. Én grunn til det er at studenter, idet de begynner på universitetet, kan ha god grunn til å ønske å endelig bli møtt med diskusjoner som ligger på et høyere nivå, og som tar tak i større problemstillinger, enn diskusjonene de ser hos politikere i massemediene. Er det virkelig, vil nok noen nye studenter spørre seg, dagsaktuelle uenigheter mellom politikere som opptar oppmerksomheten også til norske akademikere?

En annen utfordring er at Antonsen og Hjortland, til tross for at det er tydelig at de er godt kjente med logikkfeltet, noen ganger fremstår mindre oppdaterte på det sosialfilosofiske. For eksempel skriver de følgende om personers troverdighet: «I en rettssak er det naturlig at et vitnemål vurderes på bakgrunn av hvem som har sagt det. Er vedkommende en politikonstabel eller siktede i saken?» (s. 30). Jeg vet ikke om det er forfatternes intensjon, men her fremstår de lite maktkritiske. Politi og påtalemyndighet kan selvfølgelig snakke usant, noe som nylig har blitt eksemplifisert gjennom både norske justismord og Rolleforståelsesutvalgets harde kritikk av sammenblandingen mellom politimyndighet og politisk aktivisme. Det er også farlig dersom noen, bare i kraft av å være siktet i en sak, møtes med mistro. Et annet eksempel som, etter mitt skjønn, ikke er helt musikalsk, er bruken av 22. juli-terroristens navn i en sammenheng hvor det ikke er nødvendig å bruke navnet (s. 32). Det er standard kutyme i Norge at gjerningspersoner, gjennom å utføre terrorhandlinger, ikke skal få navnet sitt spredt og brukt i større grad enn det som er nødvendig.

Hva angår det logiske, frykter jeg at deler av begrepsbruken gjør stoffet vanskeligere å gripe enn det som hadde vært nødvendig. Antonsen og Hjortland omtaler noen ganger premisser som argumenter, selv der premisset er en påstand og ikke en slutning. For eksempel skriver de at «‘Norge er medlem i NATO’ er et implisitt argument» (s. 61), selv om det virker tydelig for denne leseren at det er et implisitt premiss. Forfatterne omtaler også både premisser og argumenter som riktige eller uriktige, i stedet for – slik jeg trodde var standarden i filosofi på norsk – å si at premisser kan være sanne eller usanne, mens argumenter kan være gyldige eller ugyldige, og sunne eller usunne. Det er også forvirrende, synes jeg, at standpunktene som samlet utgjør et argument for videre standpunkt kalles standpunktargumenter. Er ikke standpunkter og argumenter to forskjellige ting?

Antonsen og Hjortland introduserer studentene til en metode for å sette argumenter opp ved hjelp av diagrammer der piler mellom bobler viser hva som er ment å støtte opp under hva. Samme type pil brukes uavhengig av om det som følger er nødvendiggjort eller bare gis en viss støtte av det foregående. Det kan godt være at disse diagrammene er nyttige, men jeg strever med å forstå hvorfor. Jeg strever også med å forstå forfatternes forklaring av skillet mellom analyse og diagrammer: «Det er imidlertid viktig å huske at analyse og diagram er to ulike ting; analysen avdekker strukturen, mens diagrammet illustrerer strukturen» (s. 52).

Logikk er ikke mitt forskningsfelt. Likevel – eller kanskje nettopp fordi jeg står litt på utsiden av logikkfeltet – frykter jeg at en del studenter vil ha problemer med å forstå begrepene som presenteres i denne delen. En alternativ fremgangsmåte kunne være å begynne med det som nå kommer til slutt – påstander, entydighet/flertydighet, deduksjon, ekvivokering, induksjon, biaser og tankeeksperimenter – og deretter å introdusere studentene til syllogismer, men ikke til diagrammer.

Del 2: Vitenskapsfilosofi

Bokens andre del, skrevet av Fredrik Haraldsen, handler om vitenskapsfilosofi. Haraldsen begynner med å diskutere hva vitenskap er og diskuterer deretter hypotetisk-deduktiv metode, bekreftelse og falsifisering, Karl Poppers falsifikasjonisme og Willard Van Orman Quine og Pierre Duhems innvendinger mot falsifikasjonisme. Til slutt introduserer han base rate-problematikk, sannsynlighet, verdier i vitenskap, paradigmer, realisme/anti-realisme og til sist reduksjonisme og pluralisme.

Jeg har ingen innsigelser til noe av det som blir sagt. Jeg har imidlertid noen bemerkninger til utvalget av temaer som det blir sagt noe om.

Én bemerkning er at kapitlet, som del av en ex.phil.-lærebok laget spesifikt for studenter ved NTNU, med hell kunne ha vært relatert til noe av det vitenskapelige arbeidet som gjøres ved NTNU. En mulighet kunne være å ta utgangspunkt i forskningen til NTNUs egne nobelprisvinnere, May-Britt Moser og Edvard Moser, og å gå inn i vitenskapsfilosofiske problemer derfra.

Boken kunne også med hell ha diskutert et bredere spekter av vitenskapsgrenene som er representert ved NTNU. Slik kapitlet er presentert, ser det ut som om vitenskap i all hovedsak forstås som naturvitenskap. Men mens det engelske science betyr naturvitenskap, er det norske vitenskapsbegrepet bredere. Derfor hadde det vært en styrke – særlig gitt at læreverket har en overordnet målsetting om å «bidra til at fremtidige yrkesutøvere blir bedre på å utøve skjønn i sine yrker» – om kapitlet hadde brukt mindre plass på å oppsummere naturvitenskapelig metode og vitenskapsfilosofi fra midten av 1900-tallet, og hadde brukt denne plassen på å diskutere hva (hvis noe) vitenskapelighet har til felles på tvers av NTNU-fag som, for eksempel, matematikk, sosiologi, økonomi, pedagogikk, barnevern, sykepleie, musikkvitenskap, litteraturvitenskap, religionsvitenskap, språk og ledelse.

Del 3: Natur-, teknologi- og menneskesyn

Bokens tredje del, skrevet av Solveig Bøe, Miriam Kyselo og Asle H. Kiran, handler om natur-, teknologi- og menneskesyn.

I det første kapitlet i denne delen gir Bøe et idéhistorisk sveip fra natursyn først i antikken (Aristoteles), i tidlig moderne tid (Galileo, Descartes og Newton), på 1800-tallet (Darwin) og på 1900-tallet (Einstein og Schrödinger).

Diskusjonen om Aristoteles er god der den handler spesifikt om teleologi. Her står det vi lærer om Aristoteles i nyttig kontrast til senere mekaniske syn. Diskusjonen om Aristoteles’ mer generelle lære om «fire årsaker» og «fire typer forandring» er det vanskeligere å forstå hvorfor er inkludert. Presentasjonen av denne tematikken er også mindre tilgjengelig. Aristoteles’ fire årsaker presenteres som «formal årsak», «bevirkende/effektiv årsak», «stofflig årsak» og «formålsårsak», og de fire typene forandring presenteres som «stedsbevegelse», «kvalitativ bevegelse», «kvantitativ bevegelse» og «tilblivelse og tilintetgjørelse» (s. 169–174). Dersom jeg ikke fra før av hadde vært kjent med Aristoteles’ fire aspekter ved ting som bestemmer hva de er og hans fire former for endring, ville jeg strevet med å forstå hva som menes.

Kapitlet er jevnt over lettere å følge der det handler om moderne tenkning. Jeg synes imidlertid at forfatteren gjør det litt for enkelt for seg selv når hun skriver at «hvis vi bare beskriver mennesker og dyrs handlinger og bevegelser mekanisk, går vi glipp av viktige sider ved hva det vil si å være en levende organisme» og begrunner dette med at vi ikke viser til Newtons lover for å forklare hvorfor ekorn lagrer nøtter og fugler bygger rede (s. 178). Selv om jeg er veldig sympatisk til Bøes standpunkt, følger det ikke fra at vi per i dag mangler evnen til å uttømmende forklare fysisk alle detaljene som inngår i kompleks atferd hos dyr, at denne atferden ikke har en uttømmende fysisk forklaring.

Til sist i kapitlet diskuterer Bøe hvordan ulike natursyn kan gi opphav til ulike syn på naturens verdi. Her er teksten tydelig problemorientert, filosofisk og engasjerende. Den er imidlertid også svært kortfattet. Jeg tror at kapitlet ville ha blitt bedre og mer i tråd med bokens overordnede hensikt, dersom det idéhistoriske hadde vært viet mindre plass, og at det hadde vært integrert i en systematisk diskusjon om naturen og dens verdi.

I andre kapittel diskuterer Miriam Kyselo ulike menneskesyn. Dette kapitlet klarer, i større grad enn det foregående, å være problemorientert og filosofisk. I tillegg er det gjennomgående argumenterende, noe som er en styrke ved en filosofisk tekst. Imidlertid ville det vært mer presist å si at kapitlet handler om bevissthet snarere enn å handle om menneskesyn. Forfatteren diskuterer bevissthet spesifikt, men kommer ikke inn på temaer slik som hvorvidt mennesker er skapt, om vi har fri vilje, om livet har mening eller hva som skiller mennesker fra (andre) dyr.

Kyselo gjør rede for dualisme, for to varianter av fysikalisme (identitetsteori og funksjonalisme) og for det som kalles kroppsliggjøring (embodiment). Selv om argumentasjonen i hovedsak flyter godt, står den, etter min vurdering, overfor et strukturelt problem i sin plassering av kvalia og kunnskapsargumentet langt ut i kapitlet. Det bidrar til at dualisme, som presenteres først, virker umotivert. Er ikke en av de sentrale beveggrunnene for dualisme problemet med å finne plass til kvalia i ens verdenbilde?

Kyselo tar, i større grad de andre forfatterne, til orde for et synspunkt, som i dette tilfellet er kroppsliggjøring. «Grunntanken» i dette synet, skriver hun, «er at det er et nært samspill mellom sinn, kropp og verden i den forstand at sinn og bevissthet skapes gjennom aktiv, fysisk interaksjon med omgivelsene […] Tilnærmingen er en slags middelvei, siden den verken reduserer erfaring til fysiske prosesser i hjernen alene, eller argumenterer for at det finnes et vanskelig bevissthetsproblem» (s. 200–201). Videre har vi «subjektiv erfaring nettopp når vi bruker våre fysiologiske (ikke bare nevrale) strukturer til å oppfatte egenskapene til objekter i miljøet», og gitt dette synet, kan vi si at «å oppfatte noe rødt subjektiv betyr at vi har kunnskap om ‘hvordan’ vi må bevege øynene og hodet for å oppfatte det. Å se og oppleve rødt er ganske enkelt anvendelsen av denne kroppslige kunnskapen» (s. 202–203).

Den tydelige argumentasjonen er forfriskende. Samtidig synes jeg det er vanskelig å se hvordan synet som blir forfektet ikke bør regnes som en form for fysikalisme, enten det er en identitetsteori eller en funksjonalisme som kjennetegnes ved at den omfatter mer enn hva som bare skjer i sentralnervesystemet. Argumentasjonen kunne ha blitt gjort mer utfyllende dersom kapitlet hadde viet plass til å identifisere og vurdere panpsykisme.

Jeg vil anbefale, for filosofi på norsk, at noen som handler kalles en aktør og ikke en agent – da med mindre det er snakk om noen som handler på oppdrag fra andre.

I det tredje kapitlet diskuterer Asle H. Kiran teknologi – eller, i en mer utvidet forstand, teknologi, menneske og samfunn. Han begynner med å ta for seg digitaliseringen av samfunnet rundt oss og går så videre til å peke på problemer knyttet til hvordan vi bør forstå menneskers samutvikling med teknologi. Deretter diskuterer han transhumanisme og konkrete utfordringer knyttet til teknologi, inkludert teknologiers tilsynelatende innebygde verdidommer, oppmerksomhet og utviklingen av kunstig intelligens.

Dette er, etter mitt syn, bokens sterkeste kapittel. Forfatteren bruker enkle og engasjerende eksempler som inngang til overordnede problemstillinger, strukturerer kapitlet på logisk vis og har et nøkternt og ujålete språk.

Hvis jeg skal bemerke noe, må det bli i utvalget av teoretikere. Når Kiran diskuterer teknologiers rolle innen verdiskaping og økonomisk utvikling (s. 209–212), kunne det være relevant å trekke inn ikke bare Martin Heidegger og tenkere i hans tradisjon, men også Karl Marx, antagelig den moderne verdens mest innflytelsesrike tenker om temaet teknologi og økonomi. Dette ville bidra til å knytte kapitlets innsikter til historiefagene og samfunnsvitenskapene.

Et annet grep som kunne gjort kapitlet mer integrerende på tvers av fagfelt, ville være å diskutere, i delen om kyborger, om kontaktlinser og pacemakere gjør oss til kyborger, og om p-piller er en form for enhancement.

Når Kiran diskuterer transhumanisme, presenteres dette som en deskriptiv teori: en teori om hva vi kan få til, spesifikt at vi kan få til å «forbedre oss permanent, og det langt bortenfor det potensialet vi har for naturlige forbedringer» (s. 212). Jeg tror det ville være mer presist å si at transhumanisme er en normativ teori: en teori om hva vi bør søke å oppnå som er kompatibelt med at permanent forbedring kan være noe det er svært vanskelig å få til og som det kanskje er mest sannsynlig at vi ikke klarer. Transhumanister trenger ikke å være optimister. En måte å tydeliggjøre det på, kunne være å gripe tak i Nick Bostrom, som er en ledende talsperson for transhumanisme og samtidig er en av dem som tydeligst har advart mot farene ved kunstig intelligens.

Del 4: Etikk

Bokens fjerde del, skrevet av Espen Lauritzen, Kjetil M. Skjerve og Hannah Winther, handler om etikk.

I det første kapitlet tar Lauritzen for seg «etiske grunnlagsproblemer», eller metaetikk. Han begynner med spørsmålet om hvorvidt det finnes objektivt riktige svar på moralske spørsmål og introduserer problemet med å slutte fra er til bør og gjør rede først for moralsk nihilisme og deretter, kort, hvilken nytte vi kan ha av teorier innen normativ etikk.

Det er utfordrende å introdusere metaetikk før normativ og anvendt etikk. Grunnen er at det er vanskelig å ta et skritt tilbake og spørre seg hva etikk egentlig er, før man har vært nært på å diskutert konkrete problemer og teorier. Lauritzen klarer imidlertid denne oppgaven godt og gjør etikk som tema enkelt tilgjengelig.

En ting som kanskje kan være vanskelig for studenter, er å skjønne hva moralsk realisme går ut på. Forfatteren skriver: «hvis jeg kommer med et etisk utsagn, som for eksempel at kvinner bør kunne bestemme selv om de vil ta abort frem til 22. svangerskapsuke, så sier ikke utsagnet noe som er sant eller usant om virkeligheten» (s. 235). Dette er jo nettopp det moralske realister er uenige i. Det ville være mer presist å si at dette tilsynelatende ikke sier noe om virkeligheten, eller at dette tilsynelatende ikke sier noe om empiriske forhold.

Videre redegjør forfatteren godt for at moralsk nihilisme kan virke plausibelt, og han kategoriserer kulturrelativisme (riktig, etter mitt syn) som en form for nihilisme. Han vier imidlertid svært liten plass til hva som taler for realisme, og hva som er noen sentrale eksempler på hvordan realister har søkt å vise at moralske fakta finnes og at vi kan ha epistemisk tilgang til disse. Jeg synes også at hans tematisering av kroppslig avstraffelse som et eksempel på noe som tidligere ble regnet som rett, men som man nå vet er feil. Selv om dette temaet kan fungere, tror jeg Lauritzen undervurderer situasjonen for tre generasjoner siden når han skriver at «da dine oldeforeldre slo dine besteforeldre gjorde de det fordi de trodde at det var nødvendig for oppdagelsen». De som tar ex.phil. nå er født etter år 2000, vil ofte ha foreldre født på 1970-tallet og besteforeldre født rundt 1950. Ble de slått som barn? Noen ble det, men det ble avskaffet i skolen fra 1936 og allerede på 1940-tallet oppga under halvparten av foreldre at de slo sine barn. Dette er ikke viktig for argumentet som blir fremsatt, men jeg tror at en god del studenter vil undres over at det blir tatt for gitt at deres besteforeldre ble slått som barn.

I de neste tre kapitlene skriver Kjetil M. Skjerve først kort om hva normativ etikk er, deretter om utilitarisme og pliktetikk. Han gjør rede for Jeremy Bentham og John Stuart Mill som talspersoner for utilitarisme, diskuterer implikasjonene utilitarisme har for den moralske statusen til dyr, så tar han fatt i tre innsigelser: at den tillater tilsynelatende brudd på rettigheter, at den stiller for store krav og at den i noen situasjoner kanskje stiller for små krav.

Kapitlet presenterer et forståelig bilde av utilitarismen. Det forsøkes også her, som i andre kapitler, å introdusere kvinnelige tenkere der det kan være naturlig, da ved kort å henvise til Harriet Mill. Her vil jeg heller anbefale E. E. Constance Jones, en filosof ved Cambridge som, etter mitt syn, går langt grundigere til verks på det filosofiske enn både Bentham og Mill, som det kan tas til orde for at er reformatorer og intellektuelle, ikke fagfilosofer.

Skjerve er også forfatter av det påfølgende kapitlet, som handler om pliktetikk og konsentrerer seg i hovedsak om Immanuel Kant.

Pliktetikk forklares som et syn på hva som utgjør rett handling «som sier at det i hvert fall noen ganger er moralsk riktig eller påkrevd å basere handlinger på andre moralhensyn enn gode konsekvenser» (s. 262), og forfatteren peker tidlig på tre områder hvor et slikt syn kan skille seg fra et utilitaristisk syn: ved å skille prinsipielt mellom å handle og å være passiv, ved å legge vekt på hva noen fortjener og ved å legge vekt på hva en aktør intenderer.

Deretter introduseres Kants skiller mellom kategoriske og hypotetiske imperativer, universalitetsprinsippet («handle bare etter handlingsregler som er slik at du samtidig kan ville at handlingsregelen skal bli en allmenn lov») og humanitetsprinsippet («handle slik at du bruker menneskeheten, om det er din egen person eller andre, aldri bare som et middel, men alltid samtidig som et mål»). Deretter diskuteres det hvordan dette kan komme til anvendelse i politiske spørsmål, før Skjerve diskuterer pliktetikeres syn på moralsk status og presenterer noen noen innsigelser mot pliktetikken.

Jeg synes at dette kapitlet fungerer bra, hakket bedre enn kapitlet om utilitarismen. Utfordringen er å forklare leserne hvorfor det er relevant å se tilbake til hva Kant skrev. Kapitlet hadde vært enda sterkere dersom det Kant skrev ble introdusert der det er naturlig i et systematisk argument.

Det siste kapitlet i delen om hva etikk er, skriver Winther om dydsetikk. Dette presenteres som en tilnærming som – i kontrast til utilitarisme og pliktetikk, som begge søker å formulere allmenngyldige regler som er rett handling i enhver situasjon – i stedet orienterer etikken rundt spørsmålet om hva slags karaktertrekk man bør ha. Winther tar utgangspunkt i G. E. M. Anscombe, diskuterer om moralen virkelig må være upartisk og om det er et helt tydelig skille mellom er og bør. Deretter introduserer hun dyder, fronesis og eudaimonia, før hun tar for seg hvordan dydsetikk kan gi oss normativ veiledning. Dette er enkelt og presist beskrevet. Hvis det er noe jeg savner, må det være at det tas tak i om dydsetikk besvarer et annet spørsmål enn hva pliktetikk og konsekvensialisme besvarer – i en slik forstand at dydsetikk blir kompatibelt med pliktetikk og konsekvensialisme – eller, som en alternativ utfordring, at alle spesifikke varianter av dydsetikk er reduserbare til å være en variant av pliktetikk eller konsekvensialisme. Dette kunne ha bidratt til mer sammenveving av fagstoffet i bokens del om etikk. Samtidig er det forståelig at dette er temaer som ikke diskuteres i en bok for ex.phil.-studenter.

Selv om alle tekstene i etikkdelen er gode, bør vi spørre: Dekker de samlet det en etikkdel bør dekke, gitt at et av bokens overordnede mål er å «bidra til at fremtidige yrkesutøvere blir bedre på å utøve skjønn i sine yrker»? Jeg tror at den bare i begrenset grad gjør det, for det er uklart hvordan man – med utgangspunkt i det man her lærer om metaetikk og om tre teorier innen normativ etikk – kan lære seg å identifisere, analysere og søke å løse konkrete etiske problemer. Delen om etikk handler om etisk teori, ikke praktisk etikk, og det sies ingenting om hvordan man kan komme frem til begrunnede svar på etiske spørsmål uten å være overbevist om én av disse tre teoriene. Skulle bokens etikkdel ha bidratt til praktisk veiledning for fremtidige yrkesutøvere, måtte presentasjonene av etiske teorier ha måttet vike for en diskusjon som tok utgangspunkt enten i SME-modellen (som mange av NTNUs studenter innen helsefagene vil bli introdusert for på sine studier) eller i pro tanto-grunner.

Del 5: Politisk filosofi

Bokens femte (og siste) del handler om politisk filosofi, og er skrevet av Kjartan K. Mikalsen og Cathrine Holst.

Mikalsen begynner med å bruke innføringen av røykeloven som inngangsport til å presentere problemet med å avgjøre hva staten er rettferdiggjort i å gjøre, og hvor denne rettferdiggjørelsen kommer fra. Grepet fungerer godt. Han skriver at tilnærmingene i de påfølgende kapitlene er henholdsvis utilitaristisk, deontologisk og dydsetisk.

I det utilitaristiske kapitlet tar Mikalsen utgangspunkt i Mills skadeprinsipp og idealet om ikke-innblanding, redegjør for Mills argumenter for at frihet er viktig og viser at det i praksis er utfordrende å spesifisere hva skadeprinsippet og ikke-innblanding innebærer. Dette følges av en diskusjon om hvorvidt paternalisme kan være rettferdiggjort. Diskusjonen fungerer greit for seg, men jeg frykter at det vil være vanskelig for studenter å forstå hvordan skadeprinsippet, et ideal om ikke-innblanding, er kompatibelt med (eller endog kan sies å følge fra) utilitarisme. Jeg tror det hadde vært mer fruktbart dersom argumentasjonen viste hvordan tilhengere av ulike etiske teorier forklarer viktigheten av, og grensene for, både skadeprinsippet og et ideal om ikke-innblanding.

I andre kapittel, som er presentert som deontologisk, presenterer Mikalsen teorier om naturlige rettigheter med utgangspunkt i John Locke, Immanuel Kant, Mary Wollstonecraft, Frances Kamm og Thomas Nagel. Kapitlet er fint skrevet på avsnittsnivå, men gjør valg som fremstår umotiverte. Ett slikt valg er det overveldende søkelyset på Wollstonecraft, som kommer nær ved å bli historisk vel så mye som systematisk, samt valget om å dekke temaet likestilling under Wollstonecraft i et kapittel som skal være avgrenset til deontologiske tilnærminger. Jeg tror at dette kapitlet, slik som det forrige, kunne ha tjent på å ta tak i idealene som presenteres – mest sentralt; rettigheter og likestilling – og vise hvordan tilhengere av ulike etiske teorier kan begrunne disse. Dette hadde åpnet for at diskusjonen om kjønn og likestilling kunne gripe fatt i nyere teori.

I tredje kapittel, som er presentert som dydsetisk, presenterer Mikalsen teorier som avviser politisk atomisme og tar utgangspunkt i at mennesket er et «politisk dyr», med Charles Taylors kommunitarisme og Martha Nussbaums kapabilitetstilnærming som eksempler. Jeg synes her, som i Mikalsens to foregående kapitler, at det systematiske og integrerende viker for mye plass for utlegning av enkelttenkere. Det er også her uklart hvorfor temaene som diskuteres bare (eller i hovedsak) skulle høre hjemme innenfor en dydsetisk tilnærming. Jeg synes også at Taylors diskusjon om fransk som minoritetsspråk i Canada med hell kunne ha vært anvendt på diskusjonen om samisk som minoritetsspråk i Norge.

Bokens siste kapittel handler om demokrati og ekspertstyre og er skrevet av Cathrine Holst. Hun introduserer direkte og indirekte demokrati, maktfordeling og begrunnelser for demokrati, før hun går videre til å diskutere argumenter for ekspertstyre, da med utgangspunkt i Jason Brennans argumenter for såkalt «epistokrati». Dette er et godt skrevet kapittel som jeg synes introduserer Brennans provoserende, men likevel godt begrunnede, forslag på engasjerende vis. En mulig innsigelse er at i overkant mye av delen om demokrati er en historisk innføring i politisk teori, og det er litt overraskende, gitt vekten på det historiske, at Platon ikke diskuteres på den epistokratiske siden. Jeg skulle gjerne også ha sett et direkte sitat som viser at Brennan faktisk mener at «kognitivt svake» ikke bør være med i politiske diskusjoner når beslutninger skal tas. Mener Brennan faktisk at «kognitivt svake» skal ekskluderes fra diskusjoner?

Mer overordnet er min konklusjon at kapitlene i delen om politisk filosofi dekker mesteparten av temaene som bør dekkes i en slik del. Mer arbeid kunne vært gjort for å gjøre kapitlet mer gjennomgående systematisk, og temaene kunne med hell ha blitt introdusert på annet vis enn som henholdsvis utilitaristiske, deontologiske og dydsetiske tilnærminger. Det kunne også – parallelt med hvordan det allerede vies plass til nihilisme tidlig i delen om etikk – vært viet plass til anarkisme i delen om politisk filosofi.

Konklusjon

Ex.phil.-lærebøkene ved norske universiteter har, over mange år, bidratt til at det er marked for et villniss av bøker som søker å forklare stoffet på mer tilgjengelig vis enn det forklares i lærebøkene. Dette har vært et dårlig tegn.

Jeg tror at denne læreboken i liten grad vil bli supplert av bøker som søker å forklare stoffet på mer tilgjengelig vis. Alle bokens kapitler er skrevet i et enkelt språk og for det meste er temaene som dekkes gjort relativt lett tilgjengelig.

Men klarer forfatterne av denne boken å presentere temaene den dekker på en måte som er problemorientert og systematisk? Selv om de klarer det i noen grad, er det en utfordring at enkeltdelene ikke alltid er problemorienterte og systematiske, og vel så viktig, en utfordring er at de ulike enkeltdelen bare i begrenset grad utgjør et integrert hele. Dette er kanskje ikke overraskende, gitt at boken har elleve forfattere, men det er likevel en tilkortkommenhet ved verket. Derfor tittelen filosofisk lappeteppe.

Hva kunne bidratt til at boken hadde blitt et mer integrert hele? Én ting som ville ha bidratt, ville være om argumentasjonsteori ble introdusert, ikke i et separat kapittel og i relasjon til debattsituasjoner i politikken, men underveis i boken, etter hvert som ulike argumentative fremgangsmåter blir tatt i bruk. Presumptivt er det en begrenset mengde argumentasjonsteori som, til tross for å være viktig nok til at studentene bør lære om det, aldri kommer til uttrykk i de fire delene av boken som presenterer temaer innen vitenskapsfilosofi, natur-, teknologi- og menneskesyn, etikk og politisk filosofi.

Det er en utfordring, både i akademia og ellers, at ulike fagfelt fragmenteres. Det er vanskeligere og vanskeligere å være oppdatert på hva som skjer på forskingsfronten utenfor eget spesialfelt. Derfor er det godt at vi fremdeles har ex.phil. ved norske universiteter, slik at noe tid vies til å trekke store linjer.

Denne boken når dette målet på flere felter. Det feltet den gjør mest for å knytte til andre felt, er politikk. Første del handler om argumentasjonslære knyttet til politikk, siste del handler om politisk tenkning. Bokens tre midtre deler er, av forståelige grunner, noe mindre knyttet til politikk.

Boken som helhet kunne blitt mer integrert dersom den benyttet et utvalg av fagfelt ved NTNU som orienteringspunkter. Da ville boken, i større grad enn den nå gjør, grepet tak i det studentene møter i sine egne fag i løpet av studiet og bidratt til å sette dette i en større sammenheng. Slik kunne boken også ha blitt mer gjennomført problemorientert og systematisk.