Hvem bør slippes inn?

Egan forsvarte avhandlingen «Who merits admittance? The fairness of skills-based migration criteria» ved Universitetet i Tromsø i oktober 2021.

Innledning

Det meste i livet er enklere når man har en tykk lommebok, god helse, og etterspurte ferdigheter. Få steder er dette like klart som på grensene mellom land, der gjerder, grensevakter og innvandringsregler skiller mellom hvem som får og ikke får passere. Men hva gjør slike regler rettferdige? Og hvilke typer innvandringskriterier bør stater kunne bruke? Slike spørsmål tas opp i migrasjonsfilosofien.

I avhandlingen min «Who merits admittance? The fairness of skills-based migration criteria», som jeg forsvarte 20.10.2021, fokuserte jeg på en type regler som regulerer innvandring, nemlig ferdighetsbaserte innvandringskriterier. Noen kaller denne typen kriterier for merittbasert innvandring. Det er en fellesbetegnelse for innvandringsregler som tar utgangspunkt i faktorer som folks utdanning, jobberfaring, språkferdigheter, økonomi og helse. Slike kriterier blir tatt i bruk av stadig flere land. Land som Canada og Australia har brukt det i flere tiår, mens Storbritannia innførte nye ferdighetsbaserte kriterier i 2020. Jeg mener det derfor er god grunn til å spørre om slike kriterier er rettferdige, og om de ikke er det, hvordan vi bør endre dem.

I avhandlingen analyserer jeg reglene for arbeidsinnvandring i lys av teorier om global sjanselikhet og strukturell urettferdighet. Avhandlingen er artikkelbasert og i tre artikler argumenterer jeg for hvorfor jeg mener det er god grunn til å være kritisk til ferdighetsbaserte innvandringskriterier. Jeg kom fram til at slike kriterier er urettferdige ettersom: (1) de bidrar til å opprettholde globale forskjeller, (2) at landene som tar dem i bruk kan sende et uheldig signal til egen befolkning, og (3) at de begrenser mange menneskers muligheter til arbeid og utdanning. Jeg skal komme tilbake til de spesifikke argumentene jeg gir for denne konklusjonen, men la meg først skildre noe av landskapet i migrasjonsfilosofien og premissene i avhandlingen.

Migrasjonsfilosofi

Innen politisk filosofi og samfunnsdebatten har det lenge blitt tatt for gitt at innvandringsregulering er et statlig anliggende og at det ikke trengs en særskilt filosofisk begrunnelse for hvorfor staten har denne retten. FNs menneskerettighetskonvensjon inkluderer for eksempel en rett til utvandring, men ikke en tilsvarende rett til innvandring. En av de første moderne begrunnelsene for statens rett til å kontrollere innvandring finner vi i Michael Walzer’s Spheres of Justice¹. Han argumenterer, ved hjelp av analogier om klubber, nabolag og familier for at stater har en berettiget grunn til å kontrollere innvandring. Kort fortalt mener Walzer at medlemskap i en stat er et sosialt gode, og at det er gode grunner til at det bør være opp til borgere hvordan denne goden skal fordeles. Dermed bør de kunne bestemme hvem som kan komme inn på sitt territorium.

Mye av migrasjonsfilosofien siden den tid har handlet om hvorvidt staten har en berettiget grunn til å kontrollere sine grenser, og hvor utstrakt den i så fall er. På den ene siden har noen filosofer, som Joseph Carens,² Philip Cole³ og Syyla Benhabib⁴ argumentert for at folk burde kunne bevege seg fritt, enten fordi de mener bevegelsesfrihet er en grunnleggende menneskelig rettighet, eller fordi de mener det er store og urettferdige forskjeller i verden, og at friere bevegelse kan bidra til å redusere slike forskjeller. På den andre siden hevder en rekke filosofer, som Michael Walzer,⁵ Michael Blake⁶ og David Miller,⁷ at endringer i innvandringspolitikken ikke er en god måte å redusere global ulikhet, at stater har gode grunner til å ville kontrollere innvandring og at disse grunnene veier tyngre enn individers ønske om å få bevege seg fritt. Denne retten blir blant annet begrunnet i statens behov for å beskytte sine egne innbyggere, sin kultur, sin økonomi, eller som en forutsetning for å ha politisk selvstyre.

For øyeblikket handler mye av debatten innen migrasjonsfilosofi om hvilke hensyn man bør ta, og hvordan vi bør vekte de ulike hensynene. De fleste vil være enige om at det er gode grunner til at stater skal kontrollere innvandring i visse tilfeller, men at stater også bør ta rettferdighetshensyn når de bestemmer hvem som kan få migrere. For eksempel mener mange at stater bør ta imot flyktninger, selv om de vil være uenig om hvor mange man bør ta imot og hvorfor stater har dette ansvaret. Det er enda større uenighet når det gjelder statens ansvar for arbeidsmigranter, og en del ulike filosofer har foreslått hvordan man kan endre innvandringspolitikken for å ta mer hensyn til global urettferdighet. I «kappen» til avhandlinga gir jeg en gjennomgang av disse ulike teoriene, og flere av de ulike løsningene filosofer har forslått for mer rettferdig innvandringspolitikk.

Det er dette som er bakteppet for avhandlingen min. Ettersom ikke så mye var skrevet om ferdighetsbaserte innvandringskriterier, og de blir i økende grad tatt i bruk, fokuserte jeg på dem. Jeg stilte spørsmål om hvorvidt ferdighetsbaserte innvandringskriterier er rettferdige, og hvis så ikke var tilfelle, hva vi kunne gjøre for å bidra til å gjøre dem mer rettferdige. Jeg la til grunn at stater har en rett til å kontrollere innvandring, men at de også bør ta rettferdighensyn når de bestemmer seg for sin innvandringspolitikk.

I de tre artiklene brukte jeg sjanselikhet til å analysere ferdighetsbaserte innvandringskriterier. Sjanselikhet er kort fortalt et rettferdighetsideal som går ut på at en persons kjønn, etnisitet eller sosiale klasse ikke bør påvirke deres muligheter til å skaffe seg en jobb, ta en utdanning og leve et vellykket liv. Sjanselikhet betyr ikke at man vil fjerne alle sosiale forskjeller, men heller at ulikhetene mellom folk som skyldes slike vilkårlige faktorer, bør minimeres.

Om global sjanselikhet og innvandringskriterier

Dette bringer meg til den første artikkelen jeg skrev: «Towards fairer borders: Alleviating global inequality of opportunity». Utgangspunktet mitt her er en uenighet mellom Joseph Carens⁸ og David Miller⁹ om hvorvidt global sjanselikhet er noe vi bør prøve å oppnå, og hva det i så fall vil bety for de innvandringskriteriene land bruker. Carens mener det er urettferdig at hvor mennesker er født skal avgjøre deres muligheter til å leve et godt liv, og at man derfor bør kunne bevege seg fritt for å oppsøke mulighetene der de er. Miller innvender at (1) kulturelle forskjeller gjør at vi ikke kan eller bør sammenligne muligheter mellom land, at (2) mulighetene i et land stort sett er et resultat av politikken i hvert enkelt land, og at (3) fri bevegelse faktisk vil føre til en hjerneflukt fra mange land og dermed fungere mot sin hensikt.  

I artikkelen argumenterer jeg for at Miller tar feil om punkt 1 og 2, og trekker feil konklusjon på bakgrunn av 3. Jeg svarer på Millers innvendinger på følgende måte: Først argumenterer jeg for at selv om ulike kulturer verdsetter sosiale posisjoner ulikt, betyr ikke det at man ikke kan sammenligne mellom dem. For eksempel er det få land der mulighetene til å ta seg en utdanning, skaffe en jobb, og ha god helsehjelp ikke blir verdsatt. Og selv om en nøyaktig sammenligning over status av samfunnsposisjoner i alle verdens land kanskje ikke er mulig, utelukker ikke det viktigheten av relative og begrensede sammenligninger.  

Videre argumenterer jeg for at selv om mulighetene folk har til for eksempel å ta seg en utdanning eller skaffe en jobb til en stor grad er et resultat av politikken som føres i hvert enkelt land, er handlingsrommet land har til å føre den politikken de ønsker til en stor grad avgjort av internasjonale faktorer. Globale ulikheter skyldes blant annet kolonialisme, urettferdig utnytting, og flaks, og disse forskjellene opprettholdes av et urettferdig internasjonalt finans- og handelssystem. Så lenge rike land opprettholder et slikt system, har de et moralsk ansvar til å også arbeide for å redusere global ulikhet, og en av måtene de kan gjøre det på er å endre innvandringskriteriene sine.

Når det kommer til Millers tredje motargument, vedgår jeg at fri bevegelse vil kunne føre til en hjerneflukt fra mange fattige land. Det koster tross alt en del å flytte, og det er som regel de som har penger og ressurser som først vil benytte seg av en slik mulighet. Men jeg påpeker at dette ikke bør bety at global sjanselikhet ikke er relevant for migrasjonspolitikk. Snarere betyr det at vi også bør ta hensyn til hjerneflukt når vi utformer innvandringskriterier. Dermed bør vi ta tre hensyn i innvandringspolitikken, i stedet for ett. Vi bør balansere det hensynet som vektlegges i dag: nemlig hvordan innvandring påvirker landet innvandrerne kommer til, opp imot to andre hensyn: hvordan deres migrasjon påvirker landet de kommer fra og hvor stor nytte personen har av å flytte. Ulike lands ansvar for å ta slike hensyn vil stå i forhold til den graden de bidrar til å opprettholde global ulikhet. Konklusjonen blir da, at hvis vi tar hensyn til disse tre faktorene vil det bety at særlig rike vestlige land bør slippe inn flere fattige folk uten utdanning, snarere enn de med tykk lommebok, lang utdanning og etterspurte ferdigheter.

Ferdighetsbaserte kriterier og borgerne i landene som anvender dem

I min andre artikkel «Statements on race and class: the fairness of skills-based immigration criteria» vendte jeg blikket mot hvilke konsekvenser ferdighetsbaserte innvandringskriterier har for borgerne i land som bruker dem. Slike kriterier blir ofte oppfattet som uproblematiske for landene som tar dem i bruk, ettersom de blir begrunnet i nettopp nasjonens interesse ved å skaffe nødvendig arbeidskraft. I denne artikkelen problematiserer jeg dette ved å utgangspunkt i Michael Blake sitt argument mot rasistiske innvandringskriterier.¹⁰

Blake påpeker at filosofer som hevder at stater ikke har noe ansvar for folk utenfor deres grenser, kan ha et problem med å begrunne sin motstand til rasistiske innvandringskriterier. Kort fortalt, hvis man mener at stater ikke har noe ansvar overfor prospektive migranter og ikke må ta rettferdighensyn til deres interesser, kan man ikke utelukke rasistiske innvandringskriterier. Med andre ord trenger man et argument mot slike kriterier som ikke blir begrunnet av hvordan prospektive migranter behandles. Blake løser dette ved å vise til at rasistiske innvandringskriterier også kan påvirke borgerne i landet som anvender dem. Dette skjer ved at staten sender ut et signal om at visse grupper mennesker er mindre verdt, og dermed undergraves det sosiale grunnlaget for selvrespekten til de som deler etnisitet eller identitet med de som blir diskriminert på grensen.

I denne artikkelen viser jeg hvordan dette også delvis kan gjelde for ferdighetsbaserte innvandringskriterier. Dette kan skje ved at ferdighetsbaserte innvandringskriterier, som slipper inn folk med en viss type ferdigheter eller velstand, og slipper inn «mindre» kvalifiserte folk på dårligere vilkår, sender ut et signal om at noen typer folk er mindre verdt. Jeg kom frem til at det var tvilsomt at dette kunne ha samme grad av effekt på det sosiale grunnlaget til selvrespekten til folk, ettersom de fleste ikke identifiserer seg like mye på bakgrunn av yrker, ferdigheter og sosial klasse som de gjør i forhold til etnisitet. Det er også mer sannsynlig at folk ikke blir påvirket av ferdighetsbaserte kriterier, dersom de oppfatter dem som et oppriktig forsøk på å skaffe nødvendige ferdigheter til arbeidsmarkedet, og hvis den positive effekten av innvandring blir fordelt rettferdig i samfunnet.

Samtidig er det flere som har påpekt at også ferdighetsbaserte innvandringskriterier kan påvirke synet man har på inkludering og borgere. Ved å favorisere noen på slike markedsbaserte premisser har det potensiale til å undergrave hva vi mener borgerskap bør innebære. Slike ferdighetsbaserte kriterier kan også undergrave finanseringen av utdanning, dersom staten finner at det er billigere å importere arbeidere enn å utdanne egen befolkning. Dermed kan det føre til at noen borgere opplever at deres muligheter til å skaffe seg en utdanning blir begrenset. Jeg konkluderte derfor med at ferdighetsbaserte kriterier heller ikke er uproblematiske for borgere i land som tar dem i bruk, at det er viktig å studere hva slags effekt de kan ha på landets borgere, og at slike effekter også bør vektes når man bestemmer seg for hvilke innvandringskriterier land vil ta i bruk.

Strukturell urettferdighet og ansvaret til enkeltmennesker

Avhandlingen så langt har handlet om ansvaret ulike stater har for innvandringspolitikken. Dette gjenspeiler mye av debatten innen migrasjonsfilosofien, og kan kritiseres fordi det ikke tar inn over seg ansvaret en rekke andre aktører har for forskjellsbehandlingen innen internasjonal migrasjon. For eksempel drar store selskaper nytte av arbeidsinnvandrere, overnasjonale fora setter mange av premissene for debatten, og mange individer drar nytte av bevegelsesfriheten de har. Ettersom særlig individuelt ansvar har blitt viet lite oppmerksomhet i migrasjonsfilosofien, er det det den tredje artikkelen min «Structural Injustice and Labour Migration – From Individual Responsibility to Collective Action» tar for seg. Her stiller jeg spørsmålet om hvorvidt det internasjonale migrasjonsregimet er strukturelt urettferdig, og om så er tilfellet, hva det betyr for enkeltmenneskers ansvar for å gjøre noe med det.

Jeg tar utgangspunkt i Iris Marion Youngs teori om strukturell urettferdighet.¹¹ Strukturelle urettferdigheter skyldes mange forskjellige aktører sine handlinger og skyldes sosiale strukturer. Det er dermed vanskeligere å spore kausalt, og man kan ikke identifisere en skyldig part eller gruppe som dermed er ansvarlig for å fikse urettferdigheten. Young ber oss derfor heller å rette blikket fremover, og i stedet vurdere hvem som er i en posisjon til å bidra til å utbedre situasjonen. Her viser hun til fire faktorer: Hvem har makten til å kunne gjøre noe, hvem har privilegier i dagens situasjon, hvem har kollektiv evne til å gjøre noe, og hvem har en interesse av at situasjonen blir endret.

I denne artikkelen argumenterte jeg for at det er god grunn til å hevde at manglende muligheter til å migrere, og ulik behandling av migranter, er en strukturell urettferdighet. Noen av urettferdigheten som påføres migranter kan spores til enkelte staters brutale innvandringspolitikk, men det manglende handlingsrommet mange folk har til å flytte, skyldes komplekse sosiale strukturer. Det skyldes mange forskjellige faktorer som oppfatninger av utlendinger, visa-systemer, staters innvandringspolitikk, selskapers ansettelsespreferanser og fattigdom. Dersom man godtar at manglende mulighet til å migrere, og ulik behandling av innvandrere, er en strukturell urettferdighet, kan vi dermed bruke Young’s fire faktorer for strukturelt ansvar for å diskutere hva som bør gjøres med dette.

Når det gjelder enkeltmenneskers ansvar, vil det bety at særlig de som har privilegier grunnet dagens migrasjonssystem, og kan migrere uten særlige restriksjoner, har et personlig ansvar til å gjøre noe for å utbedre situasjonen. Det samme har de som drar nytte av arbeidsinnvandring ved å for eksempel å motta helsehjelp eller kjøpe billigere produkter. Privilegerte enkeltpersoner kan ta dette ansvaret gjennom organisasjoner som har en kollektiv evne, ved å for eksempel bidra til organisasjoner som arbeider for mer utsatte migranter eller arbeide politisk for bedre behandling av ulike migrantgrupper. Videre argumenterte jeg for at også underprivilegerte migranter har et ansvar for å utbedre denne situasjonen, fordi de har en egeninteresse i at situasjonen blir utbedret. De kan ta, og mange tar, et slikt ansvar ved å informere om urettferdigheter og situasjonen de befinner seg i.

Avslutningsvis argumenterte jeg for at dersom denne beskrivelsen av arbeidsmigrasjonsregimet som strukturelt urettferdig er korrekt, kan motstand mot å endre det sees på som en måte privilegerte personer søker å forsvare sine privilegier. I så fall kan det være på sin plass med sivil ulydighet for å bekjempe det. Det kan bety at såkalt «ulovlig innvandring» kan sees på som en måte migranter kan ta ansvar for å bekjempe strukturell urettferdighet.

Avslutning

Det er mange hensyn å ta i innvandringspolitikken, og mange faktorer som skal vektes opp mot hverandre. Likevel er det klart at det nå er særlig er et hensyn som vektlegges over alle andre i dag: Nemlig hvorvidt land tjener eller taper på å slippe inn ulike typer folk. Dette er ofte utgangspunktet for innvandringspolitikken. Mens innvandringskritiske røster påpeker faren med innvandrere, understreker mer innvandringsliberale politikere hvor mye nytte vi har av flere innvandrere. Det er hvordan deres ankomst påvirker oss som er i hovedsetet.

Ferdighetsbaserte innvandringskriterier er i mange land sett på som en måte å skille mellom de vi har nytte av og de vi ikke har bruk for. I min avhandling har jeg kommet frem til at det er gode rettferdighetsgrunner til å være kritisk til denne typen kriterier, ettersom de kan bidra til å opprettholde globale forskjeller, sende et uheldig signal til borgere, og begrense mulighetene til mange folk. Dersom vi mener at vår innvandringspolitikk skal bidra til å gjøre verden bedre, og ikke bare fylle midlertidige behov på arbeidsmarkedet, bør vi tenke mer gjennom hvordan vår selektivitet bidrar til å privilegere noen få, og utestenge mange andre som ville hatt mer nytte av å migrere. 

Noter

1. Michael Walzer, Spheres of justice : a defense of pluralism and equality (New York: Basic Books. 1983).
2. Joseph Carens, The ethics of immigration (New York: Oxford University Press. 2013).
3. Philip Cole, Philosophies of exclusion : liberal political theory and immigration (Edinburgh: Edinburgh University Press, 2000).
4. Syyla Benhabib, Rights of others: Aliens, residents, and citizens (Cambridge: Cambridge University Press, 2004).
5. Walzer, Spheres of justice : a defense of pluralism and equality.
6. Michael Blake, «Discretionary Immigration,» Philosophical Topics, 30 nr. 2 (2002): 273-289.
7. David Miller, Strangers in our midst : the political philosophy of immigration (Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press, 2016).
8. Carens, The ethics of immigration.
9. Miller, Strangers in our midst : the political philosophy of immigration.
10. Blake, «Discretionary Immigration,»
11. I. M. Young, Responsibility for Justice (United States: Oxford University Press, 2010).