Bevisstheten – et mysterium?

MASTER: Kan vi forstå bevisstheten ved utelukkende å ta utgangspunkt i det personlige og subjektive, eller må det en naturvitenskapelig og objektiv undersøkelse til? Thomas Alexander Vaags har i sin masteroppgave sammenlignet Edmund Husserl og Daniel Dennetts ulike tilnærminger til selvet. Han argumenterer for at deres respektive teorier gir et bedre fundament for å forstå bevisstheten hvis de blir sett i sammenheng enn det de gjør hver for seg.

I samarbeid med Masterbloggen presenterer Salongen aktuelle masteroppgaver i filosofi. Ingrid Grønli Åm er Masterbloggens fagredaktør for filosofi.

Sin egen eller den andres bevissthet?

For Edmund Husserl må en undersøkelse av bevisstheten ta utgangspunkt i en subjektiv analyse. Uansett hva vi ønsker å forstå, hevder Husserl, er vårt utgangspunkt alltid at dette opptrer for vår bevissthet på en eller annen måte. Med sin fenomenologiske tilnærming undersøker altså Husserl tingene slik de opptrer som fenomener for bevisstheten.

En slik subjektiv undersøkelse innebærer ikke bare å forstå fenomener enkeltvis, men også å forstå hvordan noe kan opptre for vår bevissthet overhodet.

For Daniel Dennett ligger vår mulighet til å forstå bevisstheten derimot i å kunne analysere den naturvitenskapelig – i tredje person. Med dette mener han imidlertid ikke at vi skal begrense vår studie til hjernen eller kroppen alene. I likhet med Husserl mener Dennett at vi må ta utgangspunkt i den subjektive opplevelsen, siden det er denne vi ønsker å forstå. Men der Husserl ønsket å beskrive bevisstheten, ønsker Dennett å forklare den. Dennett er altså ingen fenomenolog i Husserls forstand, men presenterer en metode han kaller heterofenomenologi. I motsetning til fenomenologien er det her ikke ens egen bevissthet man tar utgangspunkt i, men et annet menneskes bevissthet. Heterofenomenologien hviler nemlig på muligheten av å se sammenhenger mellom den subjektive opplevelsen og de objektive biologiske prosesser som foregår i kroppen. Gjennom dette kan vi, i følge Dennett, korrelere det subjektive med det objektive, og dermed muliggjøre en forklaring av opplevelsen.

For å kunne gjennomføre en slik forklaring må det subjektive gjøres offentlig eller objektivt tilgjengelig, slik at heterofenomenologen får tilgang til det. Heterofenomenologens oppgave blir å ta imot en rapport om subjektets opplevelse, og fortolke denne i henhold til gitte regler, slik at den kan inngå i det Dennett mener vil være en objektiv og vitenskapelig forklaring av opplevelsen, og dermed til sist også av bevisstheten i sin helhet.

Tilbake til forståelsen av seg selv

Spørsmålet blir så om Dennetts metode muliggjør en slik forklaring. Metoden innebærer at heterofenomenologen må ”sette seg i den andres sted” og forsøke å forstå den andres opplevelse som om den skulle ha vært dens egen. Heterofenomenologens egen subjektivitet synes altså å være en mulighetsbetingelse for den heterofenomenologiske metoden. Vaags argumenterer for at dette er problematisk – i hvert fall så lenge metoden er ment som en vei til en objektiv forklaring av det subjektive.

Heterofenomenologen introduserer sin egen subjektivitet inn i forklaringsmodellen, og dermed hviler modellen på den subjektiviteten som i utgangspunktet skulle forklares.

Hovedproblemet med denne fastlåste situasjonen synes å være at heterofenomenologen er metodisk avskåret fra forståelsen av sin egen subjektivitet. Vaags mener dette skyldes Dennetts ambisjon om å forklare bevisstheten objektivt, og han argumenterer for at denne ambisjonen bør oppgis hvis vårt mål først og fremst er å forstå bevissthet. Hvis heterofenomenologen ikke underkjenner bruken av sin egen subjektivitet i sitt virke som fortolker, mener Vaags at det kan åpne for at fortolkningsprosessen også kan inkludere fenomenologisk analyse i Husserls forstand. Slik kan (hetero)fenomenologen ikke bare analysere den andre, men også seg selv.

Les mer om Thomas Alexander Vaags’ masteroppgave på Masterbloggen.