FREMMEDE I EN VERDEN VI SELV HAR SKAPT

Helt siden europeerne først begynte å omtale seg selv og sin tid som moderne, har mange luftet mistanken om at å være moderne krever en høy pris for det enkelte mennesket. Noen har betraktet den moderne sivilisasjonen som en slags sykdomstilstand, der det som blir skadelidende, er intet mindre enn menneskets menneskelighet. 

Fremmedgjøring er begrepet som fremfor noe har satt ord på denne opplevelsen. 

Romantikkens diktere ga motivet svermeriske uttrykk, idet de fornemmet hvordan individets (eller «geniets») edle følelser og lengsler ble kvestet under den nye tidens opphøyelse av kjølig og kalkulerende fornuft. Med 1800-tallets industrialisering og etableringen av den «borgerlige kulturen» ble fremmedgjøring utmyntet som beskrivelse av et ubehag og en følelse av at verden var i ferd med å bli ugjenkjennelig.

Fremmedgjøringsdiagnoser har sirkulert i atskillige varianter like frem til vår egen tid. Som et nøkkelbegrep i analyser av «moderniteten som krise» har fremmedgjøring fanget opp alt fra storbyens anonymitet og sekulariseringens meningstap, via det voksende byråkratiets villnis og pengenes mediering av mellommenneskelige relasjoner, til vår økende avstand fra naturen og arbeidets mekanisering av våre kropper og sinn. 

Karl Marx fant fremmedgjøringen i distansen mennesket opplever mellom seg selv og sin virksomhet under lønnsarbeidets betingelser. Hannah Arendt snakket om fremmedgjøringen som oppsto med den moderne teknologiens fornektelse av menneskets «jordiske betingethet». Andre har lagt vekt på den inautentiske «masseimpulsen» i offentligheten, der – slik dommen lyder fra Søren Kierkegaard til Martin Heidegger – «enhver er en annen og ingen er seg selv». Ikke minst utgjør fremmedgjøring en av de sentrale opplevelsene som tematiseres i den modernistiske romanen, fra Knut Hamsun via Virginia Woolf og Franz Kafka til Dag Solstad. Faktisk kan vi gjenkjenne motivet på tvers av den moderne avantgardens uttrykksformer gjennom store deler av 1900-tallet: i litteratur, kulturkritikk og billedkunst så vel som i film, arkitektur og byplanlegging.

Det kan virke som om fremmedgjøringskritikken har mistet noe av brodden den en gang hadde. Mens den lenge sorterte under den politiske, intellektuelle og kunstneriske avantgardens vokabular, kan man fort få inntrykk av at den i vår tid er blitt mer og mer overlatt til nostalgikerne. 

Kan det hende at fremmedgjøring, det modernitetskritiske temaet par excellence, ble et så generelt og altoppslukende begrep at det mistet treffsikkerhet og relevans? Eller mer dramatisk: Hvilte hele fremmedgjøringskritikken på et etterslep av en antikvert og «førmoderne» forestillingsverden, som vår tids kritiske tenkning har sett seg nødsaget til å bryte med?

Skal vi være freidige nok til å formulere den tysk-sveitsiske filosofen Rahel Jaeggis (f. 1967) underliggende motivasjon for boka Fremmedgjøring, kunne det lyde sånn: Mens den allmenne erfaringen av fremmedgjøring har økt både i utbredelse og intensitet, har det kritisk-teoretiske begrepet fremmedgjøring falt i kurs. Strengt tatt har ingen av de prosessene man en gang beskrev som fremmedgjørende avtatt i styrke. Likevel later det til at fremmedgjøringskritikken har havnet på vikende front, teoretisk så vel som politisk.

Jaeggi er professor i praktisk filosofi ved Humboldt-universitetet i Berlin, og regnes som en viderefører av kritisk teori i tradisjonen fra den tyske Frankfurterskolen. I boka som nylig utkom i norsk oversettelse ved Regine Rørstad Torbjørnsen, foretar Jaeggi en filosofisk rekonstruksjon med mål om å gjenreise fremmedgjøring som kritisk-teoretisk begrep. 

Med dette arbeidet har Jaeggi bidratt til å puste nytt liv i samfunnsfilosofiske debatter som løper gjennom hele den moderne tidsalder. Prosjektet markerer innledningen til et forfatterskap som videreutvikler og reformulerer kapitalismekritikken i tradisjonen fra Marx og hans arvtakere i kritisk teori.

Jaeggis rekonstruksjon er ikke bare en kritisk dialog med fremmedgjøringskritikkens idéhistorie, som her løper fra Rousseau over Hegel, Marx og Kierkegaard til Heidegger og Marcuse. Den handler også om å føre fremmedgjøringskritikken forbi de teoretiske fallgruvene forløperne havnet i. 

For i takt med at fremmedgjøring ble en tiltale rettet mot alle slags moderne fenomener, skulle nettopp fremmedgjøringskritikken bli utsatt for tungtveiende kritikk – Jaeggi trekker selv frem Michel Foucaults «subjektkritikk» som eksempel. Foucault regnes gjerne til en «anti-humanistisk» intellektuell strømning, som blant annet satte søkelys på antakelsene som ligger til grunn for fremmedgjøringskritikkens ankepunkt mot moderne praksiser: Når man hevder at disse krenker vårt egentlige vesen og holder oss fanget i en inautentisk tilværelse, synes kritikken å forutsette at det finnes en eviggyldig standard for menneskelighet som vi kan dømme vår egen tid ut fra. Slik risikerer fremmedgjøringskritikken å innta en paternalistisk holdning overfor ens (angivelig fremmedgjorte) medmennesker, mens den postulerer en problematisk idé om at det finnes en «sannere» menneskelighet. 

Som Foucault uttrykte det en gang: Man formulerer en kritikk som lover mennesket Mennesket.

Dermed støter fremmedgjøringskritikken også mot en av grunnsteinene i moderne, liberale samfunn, nemlig ideen om pluralisme som et livssyns- og verdinøytralt rammeverk. Religiøs eller sekulær, materialistisk eller idealistisk orientert – det liberale samfunnet overlater spørsmål som har med livsmening å gjøre til hver enkelt, slik at temaer som lykke og det gode liv havner på like fot med smak og preferanser. Verdier er en privatsak, mens «moralisme» vekker avsmak; liberale borgere tolererer andres annerledeshet og respekterer samfunnets mangfold av livsformer, uten å dømme hverandre ut fra forestillingen om at det finnes én riktig måte å leve livet sitt på.

Jaeggis rehabilitering av fremmedgjøringskritikken er et forsøk på å manøvrere forbi disse problemene. Hun mener det er maktpåliggende å formulere fremmedgjøringskritikken som det den kritiske teorien kaller immanent kritikk. At kritikken er immanent, innebærer at den finner kriteriene for kritisk vurdering i samfunnets egne normative støttepunkter. 

Slik blir kritikkens oppgave å bedømme hvorvidt bestemte livsformer er gode, rasjonelle eller vellykkede i henhold til verdiene de selv orienterer seg etter. I stedet for å appellere til en universalistisk idé om «autentisk menneskelighet», vil en immanent fremmedgjøringskritikk forankres i de historiske omstendighetene som bestemte livsformer springer ut av. Immanent kritikk er opptatt av indre motsigelser og spenninger, og spør om samfunnet lever opp til sine egne forestillinger om seg selv. 

Blir sentrale verdier som frihet, fornuft, selvbestemmelse og rettferdighet faktisk virkeliggjort? Hva er det som hindrer dem?

Her argumenterer Jaeggi for at fremmedgjøringskritikken fortsatt har berettigelse. Nå som før peker begrepet på en sentral motsigelse i moderne kultur. For å gripe tilbake til et motiv fra Mary Shelley: Mennesket er den «moderne Prometeus», som opplever at dets egne frembringelser antar en monstrøs og egenrådig karakter. 

Vitenskapen og fornuften skulle frigjøre oss fra ytre krefter, men i stedet ender vi opp med å bli behersket av apparatene og systemene vi selv har skapt. Med tanke på denne motsigelsen er fremmedgjøring kanskje også det kritisk-teoretiske begrepet som vekker mest umiddelbar gjenklang i den enkeltes erfaring. På den ene siden lever vi i en kultur som vektlegger individets frihet og autonomi, men på den andre siden opplever vi stadig økende avstand til kreftene som virker inn på våre liv: komplekse informasjonssystemer, finansmarkeder, globale forsyningskjeder, geopolitiske stormaktspill, økologisk sammenbrudd.

Det er i slike spenninger Jaeggi plasserer den immanente fremmedgjøringskritikkens prosjekt og håp om frigjøring. Samtidig som disse spenningene bidrar til en følelse av å bli hindret i utfoldelsen av frihet, autonomi og menneskelighet, åpner de for muligheter som ligger forankret i vår kulturelle og politiske virkelighet. 

Jaeggis poeng er nemlig at vi kan tilegne oss disse mulighetene. Hun beskriver fremmedgjøringskritikken som et fortolkningsmønster, som både kan få oss til å se sammenhenger vi ellers ikke får øye på, og som i samme vending antyder hvordan vi kan overvinne meningsløshet, identitetstap og avmakt. Vi trenger ikke å resignere overfor teknologiens, kapitalismens og storpolitikkens fremmedgjørende karakter, som om de var uomtvistelige aspekter av vår historiske virkelighet som vi ikke har annet valg enn å innordne oss. 

Tvert imot mener Jaeggi at å overvinne denne fremmedgjøringen er en forutsetning for frihetens virkeliggjøring.

Denne teksten er en lett modifisert utgave av redaksjonens forord til den norske oversettelsen av Rahel Jaeggis Fremmedgjøring. Jaeggi kommer til Norge i anledning utgivelsen. Fredag 2. juni kl. 21.00 holder hun foredrag på festivalen Wonderful World i Stavanger etterfulgt av en samtale med Eirik Høyer Leivestad, før hun drar videre til Oslo for et lanseringsarrangement på Internasjonalen lørdag 3. juni kl. 19.30. Det siste arrangementet gjøres i samarbeid med Litteratur på Blå, og ledes av Jaeggis oversetter Regine Rørstad Torbjørnsen.