Høye ambisjoner og lav terskel i Nietzsche-podcast

Til tross for til tider inspirerende utlegninger og interessante poeng mister podkasten Kristopher og Einar leser Nietzsche seg dessverre altfor ofte i det overfladiske og anekdotiske. Allikevel evner den gjennom sin ambisjon og nysgjerrighet å vekke Nietzsche-interessen hos et allment publikum.

De siste fem til ti årene har podkast-mediet etablert seg for godt også her til lands og vokst eksponensielt, ikke bare når det kommer til kvantitet, men også når det gjelder tematisk mangfold og heterogenitet – med fokus på alt fra musikk, film, psykologi eller nettopp filosofi- og idéhistoriske temaer. Under sistnevnte faller også Kristopher Schau og Einar Duenger Bøhns nye podkastserie Kristopher og Einar leser Nietzsche, som er forfriskende i både i sin tilgjengelige og folkelige tilnærming og i sin ambisjon om å lese samtlige verker av den tyske filosofen Friedrich Nietzsche kronologisk og å vie hver utgivelse sin egen episode. 14 episoder er planlagt, og denne omtalen er basert på de tre første.

Et underliggende premiss for podcast-serien er at Schau og Bøhn inntar visse implisitte «roller» som preger samtalens dynamikk: Musikeren og multikunstneren Schau nærmer seg Nietzsches verk med en til tider naiv nysgjerrighet som akademisk lekperson, mens filosofiprofessor Bøhn med ekspertkompetanse supplerer med et mer faglig fundert perspektiv. Her appelleres det altså til både fagfolk og uskolerte lyttere, noe som lover en opplysende, men allikevel tilgjengelig vei inn i den tyske tenkerens verk og virke. Allikevel er det noen ganger noe som skurrer: For mens Bøhn ofte supplerer med mer kontekstualiserende poeng og analyser, forhindrer podkastens grunnleggende «folkelige» tone ofte at disse kan blomstre fullt ut. Muligens er dette et retorisk problem, som er tett forbundet med podkast-mediets ofte tilsynelatende uformelle utgangspunkt her til lands – vender man blikket mot angelsaksiske og engelsktalende podkast er i alle fall de fleste som tar for seg Nietzsche preget av mer alvor, i tradisjonen av radioens feature-reportage (eksempelvis Entitled Opinions eller BBCs In Our Time). Ut ifra de tre første episodene denne omtalen baserer seg på, veies disse tilkortkommenheter riktignok opp med den genuine fascinasjonen og den ambisiøse og ganske enestående målsettingen av å lese hele Nietzsches korpus i kronologisk rekkefølge.

Folkelig formidling

Tonen for den videre samtalen settes i introduksjon med noen biografiske detaljer og anekdoter om Nietzsches liv, hvor blant annet hans mentale sammenbrudd skildres som at «det klikka for’n», mens spekulasjonen om en mulig syfilis-diagnose kommenteres med at «hjernen hans krympet» og «slutta å funke». Mens dette nok skyldes ett ønske at skape en lavterskel og avslappet inngang til Nietzsche, setter det til en viss grad tonen for den videre samtalen. Riktignok tar denne seg, som vi skal se, etter hvert opp på et innholdsmessig mer nyansert nivå – men en viss distanse forblir merkbar på dette stilistiske planet, og kan sies å til en viss grad hindre en mer inderlig tilnærming, og forhindrer at den i utgangspunktet merkbare nysgjerrigheten avler mer dyptgående analyser utover i samtalen.

Et eksempel på dette dukker opp allerede i den første episoden. Under diskusjonen av Nietzsches første fullverdige verk, Tragediens fødsel fra 1872, understreker Schau og Bøhn treffende at kunsten har en slags dobbeltfunksjon for Nietzsche – den river vekk det apollinske, selv-bedragerske sløret og gjenforbinder oss med tilværelsens blinde og eksistensielle urkraft, samtidig som den også lindrer tilværelsens kvaler og evner å transformere lidelsen til noe estetisk vakkert i og gjennom kunstverket. Det dionysiske og det apolline må følgelig balanseres, slik at førstnevnte er i kontakt med den ekstatiske, men ofte lidelsesfulle, eksistensielle urkraften. Det appoline evner følgelig å gi denne kraften form – slik at en balansert syntese av de to kan oppstå – eksempelvis i ett musikkstykke av Richard Wagner (den unge Nietzsches store forbilde) som forbinder ekstatisk musikk, teatralske kostymer og gester med mer strukturerende og språklig meningsbærende sanglyrikk.

Dette er et eksempel på at podcasten tar opp en rekke interessante poeng. Men idet den nærmer seg en potensiell forståelesekjerne, slippes dessverre som regel taket før det rekker å bli utbrodert og nyansert ytterligere. Muligens skyldes dette et visst press opptakssituasjonen skaper, men litt flere tenkepauser kunne potensielt ha forhindret de følgende uttalelsene som ikke bare bommer på Nietzsches estetikk-forståelse, men som dessverre glir over i det rett og slett banale: Schau – i noe som riktignok fremstår som en sjarmerende naivitet – begynner å snakke om at han nå finner seg noen ganger i å kunne verdsette en vakker blomst, hvorpå samtalen finner veien til bemerkningen om at «gamle folk har de råeste hagene», at de er flinke til å «være tilstede i øyeblikket» og at de «lager de beste vaflene». Men bagatelliserer ikke dette nettopp det nietzscheanske kunstbegrepet som akkurat har blitt utledet? En viktig peker for denne feiltolkningen legger Schau og Bøhn selv merke til etter hvert, når sistnevnte understreker at Nietzsche overraskende nok ikke bruker ordet «vakker» så veldig mye. Estetikkens og dermed kunstens oppgave er for Nietzsche ikke å henføre en hedonistisk mindfulness-aktig ro, men å fremskynde en dypt oppskakende reaksjon, som i sin allmenne eksistensielle sannhet ryster og lindrer samtidig. Kunstbegrepet Nietzsche fremmer etterlyser en tilbakevending til eksistensens – og dermed kunstens – dionysiske kjerne. I vestens kulturhistorie har balansen mellom motsetningene bikket over til fordel for det apollinske, slik at denne tilbakevendingen ifølge Nietzsche er å forstå som en balansering av motsetningene. Kunsten har forvitret til et rent estetisk «sidegeskjeft», mens vitenskapene i sin apollinske overlegenhet nyter den høyeste anseelse, men har mistet tilknytningen til tilværelsens eksistensielle urgrunn ved å la en pervertert fornuft kategorisere og ordne alt: «I begynnelsen var alt ett [beisammen], så kom forstanden og skapte orden», skriver Nietzsche. Det er på bakgrunn av dette at Nietzsches utsagn om kunsten som den egentlige og høyeste «metafysiske aktivitet» må forstås. Verden er følgelig bare «evig rettferdiggjort som estetisk fenomen», det vil grovt forenklet si – i balansen mellom følelse og fornuft kunsten ideelt sett etterstreber. Mens man altså kan ha forståelse for viss glipp i samtalen og dens live-opptak – at ikke alt alltid er like sylskarpt formulert – så etterlater noen av de mer flåsete bemerkningene en ettersmak som dessverre ofte står i fare for å overskygge interessante poeng, slik at en lurer på om ikke en litt mer alvorspreget eller inderlig behandling potensielt hadde ført podkastens form og innhold nærmere sammen.

Et av de mer interessante innspillene når det kommer til musikkens dionysisk-ekstatiske potensiale kommer fra musikeren Schau, som kontrasterer stemningen på konserter før smarttelefonens oppkomst med samtidens hav av lysende mobilskjermer en ser nå til dags ved slike sammenkomster: Den dionysiske, selvutslettende og kollektive tilstedeværelsen den dunkende musikken forårsaker i kroppen blir på drastisk vis brutt i øyeblikket en eneste mobiltelefon dras frem for å filme begivenhetene på scenen. Idet hendelsens og musikkens kroppslig-nærværende nå medieres gjennom smarttelefonens kamera, er det som om den apollinsk begrensende «representasjonen» bryter konsertopplevelsens ekstase ved å introdusere et tilnærmet narssisistisk-selvrefleksivt element inn i tilskuernes- og musikkerenes bevissthet. «Majas slør», som Nietzsche kaller det, består kanskje i dag av myriader av piksler som attpåtil ikles Snapchat- eller Instagram-filtre?

Når fokuset rettes mot Nietzsches Om våre dannelsesinstitusjoners fremtid, foretar Schau og Bøhn en meget passende transposisjon av Nietzsches kritikk av utdannelsesinstitusjonene som utvannende og banaliserende, på det fortsatt gjeldende skole og universistetssystem: Her trekkes det interessante paralleller til dagens skoler og universiteter, som i sitt demokratiske utdanningsløfte etterstreber å få flest mulig til å fullføre både videregående og høyere utdanning. Oppkomsten av folkeskolene i Nietzsches samtid fikk han til å stille seg kritisk til et derav resulterende dilemma: I og med at læreplanene nettopp skal legges opp slik at den er tilpasset de fleste elevenes nivå, forringes og utvannes dannelsens nivå og verdi, noe som nok ikke lever opp til Nietzsches elitistiske Übermensch-ideal, slik at han av den grunn fryktet «middelmådighetens tyranni». I spenningen mellom den begavede ene og den middelmådige allmennheten vises til en viss grad visse demokratiske grunnspenninger, som Nietzsche ikke uten videre anser som positive. Av den grunn ville kanskje eksempelvis UiOs nylig opprettede honors-program vært nøyaktig etter hans smak? En annen interessant parallell finnes i utlegningen av Nietzsches overbevisning om at en viss allmenndannelse må komme forut for spesialiseringen, noe som Schau og Bøhn bringer i forbindelse med den ganske enestående norske praksis å inkludere filosofi-, vitenskaps- og idéhistorie som obligatorisk EXPHIL-emne i stort sett alle universitetsutdannelser. I den forbindelse nevnes riktignok Nietzsches avsmak for å behandle de store tenkere og verkene på en hverdagslig måte, slik at de til en viss grad banaliseres og mister sitt eksplosive, ja revolusjonære, potensiale. Til en viss grad kan man være fristet til å si at også denne podkasten noen ganger står i fare for å gjøre nettopp dette. Men kanskje bør også en ofte elitistisk snobb som Nietzsche ikke undervurdere at en fascinasjons eller interesses blomstring ikke alltid er avhengig av hva som fikk den til å spire?

Lavterskel inngang til Nietzsche?

Til tross for dens formidlingsglede forblir et grunnleggende problem tilstedeværende i podkastens kjerne: Mens Nietzsches dekonstruerende, samfunnskritiske måte å «filosofere med hammeren» støttes entusiastisk av Schau og Bøhn, stopper deres tolkning i altfor stor grad ved Nietzsche som en slags opposisjonell «rock ’n’ roll»-filosof, noe som dessverre ofte skygger for hans positive, affirmative, ganske idiosynkratiske og enestående filosofi.

Når eksempelvis Schau leser opp Goethe-sitatet som Nietzsche siterer i andre essay av Utidsmessige betraktninger (1873–76) – «Forøvrig hater jeg alt som bare belærer meg uten å øke eller umiddelbart stimulere min virketrang» – understreker Bøhn at dette på mange måter inneholder selve essensen av Nietzsches angrep på de han kaller «dannelses-filistere»: De som bare lærer seg masse fakta og dermed blir «vandrende lexika», men uten at all denne kunnskapen benyttes til noe formål, til forandring av en selv og samfunnet. Både Schau og Bøhn sier seg unisont enig i dette Nietzscheanske dannelsessynet, hvor dannelse og historien bare er verdt noe i den grad at de inspirerer en kreativ, skapende handling – den har med andre ord ingen egenverdi, med mindre den brukes til noe skapende. Og det er nettopp her spørsmålet kan stilles; Hva er det Kristopher og Einar leser Nietzsche stimulerer til? For mens dens folkelige tone skjermer podkasten for å bli anklaget for dannelses-filisteri, kan man spørre seg om den avslappede tonen åpner inngangen til Nietzsche for hvermann (og kvinne), eller om den gjennom dette bare benytter Nietzsche til legitimering av en form for «anti-akademisk», anarkistisk trass som negerer det gjeldende, uten å by på fruktbare alternativer?

Mens det kan konkluderes med at Kristopher og Einar leser Nietzsche til en viss grad kunne ha hatt godt av en litt mer inngående – ja, inderlig – tilnærming, samt en litt mer tydelig struktur, er samtalene mellom Schau og Bøhn ofte både underholdende og bærende på potensialet til å inspirere både Nietzsche-kjennere såvel som uinnvidde til å plukke opp denne idiosynkratiske tenkerens verk. Til tross for visse retoriske og innholdsmessige mangler – som muligens avtar ved kommende episoder – er det kanskje i bunn og grunn dette som er denne podkastens underliggende mål: Å senke terskelen til å plukke opp filosofiske tungvektere, og dermed å inspirere til utforskende nysgjerrighet og filosofi-interesse hinsides akademisk flisespikkeri? På podkastens Facebook-side vitner kommentarfeltet nettopp om at den har klart å vekke interesse hos tilhørere som vanligvis av ymse grunner ikke hadde kommet i kontakt med Nietzsches verk – og det må man da kunne kalle en vellykket formidling?