Frihetens grenser

Ordet frihet er i ferd med å endre klang. Vel har vi aldri snakket mer om frihet enn i dag, men samtidig skrives det om «frihetens forvandling» og det brukes uttrykk som «pervertert frihet». Olav H. Hauge skriver i dagboka si i 1968, førti år før spørsmålet nå stilles på nytt:

Var det dette dei meinte med fridom? Fridom til å gjera det som sviv deg. Var det ikkje å frigjera dei store, gode kreftene i deg, du meinte? Jau, det var sikkert det. Men ikkje fridom til å gjera alt. Då kjem du til same standpunkt som Nietzsche. Det held ikkje.

Den personlige friheten som en gang var knyttet til frigjøring og rettigheter, har i dag blitt et skalkeskjul for krav og egeninteresser – friheten til å gjøre det vi selv vil. Det er ikke lenger nok med selvstendighet og selvtillit; nå snakkes det om selvrealisering, selvforvaltning og selvkonstruksjon. Vi er den vi selv vil være. For ikke å snakke om autentisitet – «å være seg selv». Selvet er blitt til merkevare.

En slik tankeverden er det vi finner i boka Hemmeligheten av Rhonda Byrne – en bestselger i fjoråret. Der får vi høre: «Du kan få, gjøre eller være alt du ønsker.» «Vi kan få alt vi velger. Det spiller ingen rolle hvor stort det er.» «Aldring finnes bare i tankene våre.» «Rikdom er en bevissthetsstrøm.» «Når vi lar begrensende tanker fare, vil vi oppleve menneskehetens sanne storhet.» Dette er selvtilstrekkelighet satt i system, og frihet gjort til tankespinn.

Den usynlige hånd

Vi finner en tilsvarende dreining i den politiske verden. På 1800-talet rådde sosialliberalismen, men den innebar – slik betegnelsen sier – en liberalisme med sosialt ansikt, økonomisk frihet til antatt fordel for alle. Slik var det slett ikke i praksis, men «den usynlige hånd» hadde likevel andre hensikter enn i dag. Nyliberalismen mangler sosial samvittighet, og eneste begrensning i den økonomiske friheten er den som sikrer fri konkurranse.

Men friheten gjelder ikke absolutt. Det som karakteriserer dagens regimer – og det gjelder på alle nivåer, fra grunnskole til akademia, fra bedrift til institusjon – er en finurlig blanding av frihet og kontroll: Du har ansvaret, men vi sjekker resultatene. Alle har muligheten, men det spørs hva du presterer. Du er verdsatt som arbeidstaker – men konkurranseutsatt som produksjonsfaktor. På den ene siden tillit, på den andre siden kynisme. På den ene siden humanitet, på den andre siden effektivitet. Frihetens og kreativitetens retorikk i spann med et kontrollerende byråkrati – knyttet til planer, produksjonsmål og måloppnåelse – av noen kalt markedsstalinisme. Den usynlige hånd iført jernhanske.

Høyre og venstre

Oppfatningen av frihet følger ikke alltid de tradisjonelle skillelinjene mellom høyre og venstre – venstresiden som ønsker mer styring og stat, høyresiden som krever større frihet og individets rett. Fremdeles gjelder dette i økonomiske spørsmål og i miljøpolitikk, men under og etter finanskrisen ser vi blant flere en forståelse for regulering og inngrep, om ikke akkurat politisk styring, og vi oppleverer at en i verdikonservative kretser forsvarer statlige inngrep i økonomien, ikke minst til fordel for velferdsstaten, og at det også der øves kritikk mot den mest vulgære markedsøkonomien.

Venstresiden har tradisjonelt forsvart økonomisk styring, men deler av den har insistert på moralsk frihet – tenk på kulturradikalismen og dens motstand mot tradisjon, pietisme og puritanisme. En har gått inn for høye skatter og rettferdig fordeling, sammen med religiøst fritenkeri og seksuell frigjøring. På høyresiden har det vært omvendt: økonomisk frihet, men moralsk autoritet – tenk på nykonservatismen og dens vekt på nasjon, religion og moralske dyder. Ingen begrensninger på kapital og foretaksomhet, men strenge normer for bibeltolkning og kjønnsliv.

Skoledebatten

I skole- og dannelsesdebatten er det på den lyserøde venstresiden vi finner de mest liberale holdningene, i vegring mot autoritet og kanon, mens høyresiden har ønsket mer disiplin og strengere krav. På 1970-tallet kunne Halldor Skard si følgende: «De negative verdier er å være autoritetsbundet, pålegge seg selv krav, underkaste seg selv tvang, sette kunstige normer, påbud og regler, med andre ord sette stopprammer.» Dette ville han ha møtt mindre forståelse for i dag. Og det er høyresiden som har vunnet i skoledebatten. Men på hvilke premisser?

Hva vi oppfatter som nødvendig autoritet og frihet, er avhengig av formålet – om det er kompetanse- og nyttehensyn som teller, eller om det er dannelse og etisk refleksjon vi er ute etter. Jon Hellesnes fikk fram nettopp dette i sin distinksjon mellom utdanning og danning. Og både autoritet og frihet kan perverteres som begreper: Slik kravet om frihet kan føre til nihilisme og verdirelativisme (gjør som du vil), kan ropet om autoritet ende i det reaksjonære og paternalistiske (full underkastelse).

Frihetens kostnader

Kulturen endres langsomt og umerkelig, og den sementeres over tid. Derfor er det heller ikke gjort i en håndvending å endre det vi oppfatter som uheldige kulturtrekk. Det er ikke enkelt å gjeninnføre krav og kreve disiplin i skolen, eller i arbeidslivet for den saks skyld, i en kultur der alt er tillatt. Det er vanskelig å forene tyngde og letthet – «swinger by night, straight by day», som sosiologen Daniel Bell uttrykker det.

På område etter område merker vi frihetens kostnader og ser reaksjonen mot dens utvekster. Fri bevegelse av kapital, mennesker og informasjon ser ut til å kreve sterkere kontroll og mer overvåkning. Frihet til å ytre seg betyr ikke retten til å si hva som helst. Men hva er nødvendig og begrunnet kontroll? Når går kontrollen over i det autoritære, hvor langt helliger hensikten midlene?

Og enn hvis vi setter vår personlige frihet inn i et etisk perspektiv? Hvem er det som betaler prisen for min frihet? For er det ikke slik at den enes frihet er den andres ufrihet, slik den rikes frihet kan utøves på bekostning av den fattige, og frihet i dag kan bety tapt frihet for kommende generasjoner?

Heller ikke naturen tåler den frihet vi dag er vant med, og de kravene vi i rike land stiller til materielle goder. Ja, har jeg selv godt av enhver frihet? I dag er det mange som strever med å håndtere friheten og mulighetene. Vi blir stilt overfor løpende valg – og det gjelder å gripe enhver mulighet. Hundre tannkremer å velge mellom, fritt sykehusvalg, hvor skal jeg reise i ferien, hvordan skal jeg kle meg, hva skal jeg spise, bør jeg ikke fikse opp kroppen min litt? Selvet er blitt til merkevare, og frihet kan fort bli tvang.

Frihet og forpliktelser

Historisk og politisk er frihet en grunnleggende rettighet, båret fram av europeisk humanisme. Men den er i ferd med å skygge for forpliktelsen. I dag er det nettopp det som er faren: Vi er flinkere til å fremme krav og rettigheter enn til å ta inn over oss ansvar og forpliktelse. Det arbeides nå for at menneskerettighetene skal suppleres med krav til felles forpliktelse, stilt overfor vår tids problemer.

Men det er vanskelig å få i pose og sekk. Sosiologen Zygmunt Bauman formulerer det slik: Frihet og trygghet er vanskelig å forene. Da sikter han til frihet i en spesiell forstand, den friheten som dyrkes på bekostning av andre, den som gjør oss alle sårbare. Slik vil den tryggheten velferdsstaten tilbyr, kunne komme til å lide under våre krav til frihet, oppfattet som ubegrensede rettigheter.

På bekostning av likhet

Filosofen Georg Henrik von Wright påpeker et tilsvarende konfliktforhold mellom frihet og likhet. Tanken om likhet, i betydning alles rettigheter og muligheter, er vanskelig å forene med alles frihet til å gjøre hva en vil. Det kommunistiske Øst-Europa dyrket likheten på bekostning av frihet, det nyliberalistiske Vesten dyrker friheten på bekostning av likhet, sier von Wright.

Friheten har altså endret karakter, fra å være en humanistisk idé til å være motiv for svært ulike interesser. Gjennom de siste tiårene på 1900-tallet, sammenfallende med nyliberalismens gjennombrudd, var det høykonjunktur for friheten, både i kulturell og økonomisk forstand. I dag ser vi tilløp til en motkonjunktur. Spørsmålet er: Har friheten gått for langt? Eller trenger vi bare en annen frihet?

Av Per Bjørn Foros. Teksten ble opprinnelig holdt som en innledning under Rørosseminaret 2010.