BØR VI HÅPE PÅ KLIMAFIKSERNE?

13. januar i år ble «solar geoengineering» forbudt i Mexico.¹ Bakteppet var at en fersk oppstartsbedrift, stiftet i oktober 2022 under navnet «Make Sunsets», gjennomførte eksperimenter i Baja California Sur, uten å ha varslet myndighetene på forhånd. Det lille selskapet sendte opp værballonger med svoveldioksid.² Målet var å skape «reflekterende skyer» i stratosfæren for å kjøle ned jorda og motvirke global oppvarming – og kanskje også å tjene en slant? For snaue hundre kroner selger selskapet «nedkjølingskreditter» for ett gram svoveldioksidskyer, som de lover vil nulle ut ett års oppvarming fra ett tonn karbondioksid.³

Slik veves alles håp om en lettvint løsning på klimakrisen sammen med noens håp om økonomisk vinning. Meksikanske myndigheter, på sin side, begrunner forbudet med faren for utilsiktede konsekvenser og meteorologisk ubalanse, samt manglende internasjonal regulering av slike klimainngrep.⁴ Make Sunsets har stanset virksomheten i Mexico som følge av forbudet, men har ikke gitt opp. De søker nå samarbeid med interesserte myndigheter – særlig fra små øystater truet av klimaendringer.

Klimafikserne kommer

Det engelske ordet «geoengineering» – ofte oversatt til «klimafiksing» på norsk – er en samlebetegnelse på en rekke forskjellige teknologiske design og konsepter som potensielt kan hindre løpsk global oppvarming.⁵ Mange ulike teknikker er foreslått: alt fra å gjødsle havet med jern, for at mer karbon skal fanges der, til å gjøre skyene lysere så jorda kan reflektere mer sollys. Debatten om klimafiksing har stadig ikke nådd det brede lag av befolkningen, men har vært ført i akademiske kretser i godt over femten år allerede. I 2006 skrev den nobelprisvinnende atmosfærekjemikeren Paul J. Crutzen en artikkel hvor han argumenterte for mer forskning på tiltak for å øke jordas refleksjonsegenskaper.⁶ Dette ble startskuddet for en seriøs debatt om temaet, som inntil da hadde vært noe tabubelagt.

Crutzens utgangspunkt var et kinkig og vedvarende klimadilemma: Menneskelig aktivitet slipper ut CO₂, som varmer kloden. Vi slipper også ut svovelpartikler, som fører til betydelige helse- og miljøproblemer. Dilemmaet er at denne partikkelforurensningen også kjøler ned kloden, og dermed motvirker noe av drivhuseffekten fra menneskets CO2-utslipp. Det å stanse luftforurensningen innebærer dermed å øke den globale oppvarmingen. Crutzen mente den beste måten å løse dilemmaet på, ville være å kutte drastisk i utslipp av CO₂ og andre drivhusgasser, men han betonte at verden ikke hadde lyktes med dette så langt. Følgelig burde man i fullt alvor vurdere klimafiksing som en mulig plan B. Verden har fortsatt ikke lykkes i å redusere de globale utslippene siden Crutzens artikkel stod på trykk, tross betydelige reduksjoner i utvalgte land og regioner.⁷ Dermed har diskusjonen om klimafiksing bare blitt mer aktuell.

Det er vanlig å skille mellom to hovedkategorier klimafiksing: (1) Karbonfjerning og (2) solinnstrålingsregulering.⁸ Karbonfjerningsteknikker er målrettet mot kilden til klimaproblemet – for mye karbon i atmosfæren – mens teknikker for å regulere solinnstrålingen er målrettet mot ett av symptomene: for mye varme.⁹ Å gjødsle havet med jern er et eksempel på karbonfjerning, mens å manipulere skyene – eller å skape dem, som Make Sunsets forsøker – faller under kategorien solinnstrålingsregulering.

Ideen om karbonfjerning har etter hvert blitt stueren. I alle fall på akademisk nivå. Såkalt «BECCS» (bioenergi med karbonfangst og -lagring) er for eksempel bakt inn i de fleste av FNs klimapanels framskrevne utslippsscenarier hvor vi unngår katastrofal global oppvarming.¹⁰ Det innebærer at vi, innen andre halvdel av århundret, vil måtte ha iverksatt høsting av ulike former for biomasse (trær, avlinger, jordbruksavfall, o.l.) i enorm skala, for deretter å brenne det til energiformål og fange og lagre utslippene trygt et sted hvor de aldri når atmosfæren igjen. Denne antagelsen er som oftest underforstått når en beslutningstaker hevder klimamålene er innen rekkevidde, men det er ikke dermed praktisk enkelt eller ukontroversielt å gjennomføre. Storskala BECCS vil for eksempel kreve enorme mengder areal. Estimater antyder et behov på mellom én og fem ganger Indias landareal, avhengig av hvilken modell man legger til grunn.¹¹ Vindkraftdebatten vil blekne i forhold.

Enda mer kontroversielt er solinnstrålingsregulering. Til forskjell fra karbonfjerning, kan tiltak for å begrense solinnstrålingen potensielt iverksettes raskt. Det vil også kunne være relativt billig. Kroneksempelet på denne teknologien er det Make Sunsets prøvde på i Mexico, og det Crutzen argumenterte for i 2006: svovelinjeksjon i stratosfæren. Å tilføre svovel-aerosoler i den ellers forholdsvis skyfrie stratosfæren vil skape et reflekterende «skjold» mellom jorda og sola, slik at gjennomsnittstemperaturen synker – med tilhørende endringer i vær og vind – tilsvarende det man har observert i kjølvannet av enorme vulkanutbrudd, som Pinatubo-utbruddet i 1991. Det er tenkelig at enkeltland vil kunne gjennomføre dette alene, gitt at de har tilgang på nok svovel og høytrekkende flymaskiner. ¹² I så fall kan både de geofysiske og politiske konsekvensene bli grenseoverskridende. Mellomstatlig rivalisering og konflikt er ille nok i en verden hvor ingen kontrollerer været.

Hybris eller håp?

Hvor går så skillelinjene i debatten om klimafiksing? Filosofen Clive Hamilton har foreslått en grovmasket distinksjon mellom det han, inspirert av gresk mytologi, kaller «prometeanere» og «soterianere».¹³ Prometeanere, tilhengere av klimafiksing, er oppkalt etter Prometeus, den trassige, overambisiøse titanguddommen. De er antroposentriske, ser på naturen som en sfære menneskene bør forsøke å dominere for eget forgodtbefinnende og henfaller lett til hybris og en teknologioptimistisk tenkemåte. Soterianere, derimot, er oppkalt etter den greske gudinnen for sikkerhet og beskyttelse, Soteria. Deres verdensbilde er ydmykt, forsiktig og preget av underdanighet overfor naturen. De er skeptiske til å tukle med naturlige prosesser og motsetter seg typisk klimafiksing.

Dette er grovkornede idealtyper. I enhver faktisk debatt om klimafiksing vil partenes verdensbilder og selvforståelse være mer nyansert. Hvorvidt en skjener mot prometeaner eller soterianer, avgjør ikke nødvendigvis ens syn på klimafiksing, selv om Hamilton gir dette inntrykket. For også soterianere kan tilslutte seg klimafiksing i forsiktighetens navn. Man må ikke være en overmodig menneskesjåvinist eller teknologifantast for å støtte teknologiske inngrep i naturlige systemer. De kan forstås som nødvendige onder i økologiens og livets tjeneste, for eksempel dersom katastrofale klimaendringer ­– med fatale konsekvenser for verdens økosystemer – ellers virker uunngåelige. Teknologien kan være kilde til håp i en ellers håpløs planetær situasjon. Forutsetningen er i så fall at soterianerens foretrukne, «naturlige» løsninger ikke lenger gjør susen alene, fordi klimakrisen allerede har gått for langt.

En soteriansk klimafikser kunne kanskje argumentere slik:

1. Mer tid til å kutte utslipp. Ved hjelp av solinnstrålingsregulering og karbonfjerning kan vi forhåpentlig opprettholde en noenlunde stabil temperatur på jorda, om enn på kunstig vis, inntil vi rekker å kutte drivhusgassutslippene tilstrekkelig til å stanse de raske klimaendringene vi ellers styrer mot.

2. Begrense regional klimarisiko og beskytte sårbare. Ifølge fysiker David Keith kan solinnstrålingsregulering trolig tilpasses slik at både temperatur og nedbør kan justeres på regionnivå. I så fall kan man blant annet håpe på å redusere nedbør der hvor global oppvarming ellers vil gi økt nedbør og vice versa.¹⁴ Klimaendringene er globale, men de rammer lokalt og differensiert, og dessverre fattige og marginaliserte mennesker hardest. Vellykket klimafiksing bærer bud om beskyttelse for sårbare land.

3. Unngå vippepunkter. Det er en risiko for at naturlige prosesser og tilbakekoblingseffekter vil gjøre at klimaendringene spinner ut av kontroll og blir irreversible, uavhengig av hva vi mennesker gjør, dersom utslipps- og/eller temperaturutviklingen krysser et visst punkt.¹⁵ Det er stor usikkerhet knyttet til dette, men ved hjelp av klimafiksing kan en kanskje forhindre at slike naturlige terskler krysses.

Det er ikke prometeansk hybris å tilnærme seg klimafiksing med dette utgangspunktet. Klimafiksing trenger ikke være «alt eller ingenting», men kan – i Soterias ånd – anvendes målrettet og behersket, i håp om å kjøpe oss mer tid til en krevende omstilling og beskytte mennesker, dyr og natur mot allerede destruktive klimaendringer.

Innvendingene står derimot på rekke og rad, også for soterianere. For eksempel:

1. Praktiske utfordringer. Avhengig av hvilken teknikk vi snakker om, kan de praktiske utfordringene være enorme, både knyttet til ressurs- og energibruk, sikkerhet, politisk oppslutning og oppskalering av teknologi. Det er ingen som har klimafikset i stor skala før, så risikoen er uant. Samtidig konkluderte Royal Society, i en rapport fra 2009, med at klimafiksing sannsynligvis er teknisk mulig.¹⁶

2. Geofysiske bieffekter. Gitt naturens kompleksitet, er det svært vanskelig å representere biosfæren fullstendig i modellene vi bruker for å spå utfallene av klimafiksing. Det er derfor vanskelig å vite på forhånd hva effektene av storskala implementering vil være. Det er blant annet spørsmål knyttet til virkninger på ozonlaget, ultrafiolett stråling, nedbørsmønster og tørke, som igjen vil påvirke matforsyning og levebrød.

3. Avhengighet. Dersom vi unngår dramatiske klimaendringer ved hjelp av solinnstrålingsregulering, uten samtidig å kutte drivhusgassutslippene og karbonnivået i atmosfæren, vil vi trolig måtte opprettholde klimafiksingstiltakene svært lenge for å unngå et brått klimasjokk. Vi ville være avhengige av at tiltakene virket kontinuerlig, uten avbrudd, og en eventuell nedskalering måtte skje langsomt, over tiår.

Etisk klimafiksing?

En vanlig innvending mot klimafiksing – mot i det hele tatt å forske på eller debattere det – er at det kan undergrave andre, mer effektive og nødvendige klimatiltak. Håpet om at teknologien skal redde oss kan oppmuntre til risikabel klimaatferd. Hvorfor skal jeg redusere kjøttforbruket mitt eller fly mindre, hvis ingeniørene kan fikse temperaturen og redde oss alle? Hvorfor vie ressurser til utvikling av grønn teknologi, hvis vi heller kan satse på værballonger med svovel, og fortsette festen? Hvorfor vie livet til politisk innsats og systemendring, hvis et ellers komfortabelt system kan opprettholdes av klimafikserne?

En kunne håpe at noen sekunders refleksjon over avhengighetsinnvendingen over ville spenne beina under slike tankerekker. Klimafiksing kan aldri brukes som erstatning for klimakutt og -omstilling. Da gjør vi oss avhengige og svært sårbare. Det er i tillegg en kjensgjerning at utslipp av CO₂ har flere negative effekter enn de knyttet til global gjennomsnittstemperatur, for eksempel havforsuring. Solinnstrålingsregulering kan ikke fikse alt, og kan ingenlunde være primærresponsen på klimakrisen. Dersom det skal brukes, må det være som et tillegg i en målrettet og global omstilling.

Føre-var-prinsippet tilsier at man av hensyn til natur og miljø, i utgangspunktet ikke skal gjennomføre en intervensjon som det hefter betydelig vitenskapelig usikkerhet ved, dersom intervensjonen innebærer en risiko for skade på naturen. Følgelig er det fristende å utelukke klimafiksing ut fra et føre-var-prinsipp, men dette ville være en feilslutning: Alternativet til klimafiksing er ikke en verden uten ødeleggende menneskelige inngrep i naturen. Status quo uten klimafiksing, innebærer lignende risikoer som å forsøke klimafiksing. Våre fossilbaserte, lineære transportsystemer, energisystemer, matsystemer og avfallssystemer manipulerer allerede naturlige prosesser, men er innrettet mot helt andre mål enn å «fikse» klima. Vi endrer allerede den kjemiske sammensetningen i atmosfæren og verdenshavene i et gedigent eksperiment. Vi risikerer altså, uten klimafiksing, fortsatt tørke og endrede meteorologiske mønstre, akkurat som klimafiksingsmotstanderne frykter.

Debatten om klimafiksing glir på dette punktet ofte over i spørsmål om klimafiksernes motiver og tenkemåter. Er det ikke et paradoks å ville løse klimautfordringene – forårsaket av industriell virksomhet og uvettige naturinngrep – med mer industri og naturinngrep? Er ikke fantasien om storskala klimafiksing et uttrykk for nettopp de kalkulerende, reduktive tenkemåtene som skapte klimakrisen? Nemlig tenkemåter hvor naturen hovedsakelig tilskrives instrumentell verdi som nyttig for våre formål, og forstås som mer eller mindre tilgjengelige ressurser, framfor som økosystemer med iboende verdi. Har vi ikke havnet i denne håpløse situasjonen, hvor klimafiksing i det hele tatt drøftes, fordi mektige, moralsk korrupte og korttenkte aktører – de samme som ser til klimafiksing for nytt håp – har motarbeidet reelle framskritt i internasjonale klimaforhandlinger og nasjonal politikk over flere tiår? Setter ikke det klimafiksing i et grelt moralsk lys? Bør vi ikke dermed avvise hele ideen? Bør vi ikke, som Mexico, forby klimafiksing?

Mexicos respons på Make Sunsets uannonserte værballongeksperiment er forståelig. Vi kan ikke overlate forskningen på klimafiksing til oppstartsbedrifter med tvilsomme forretningsmodeller. Det er ikke dermed sagt at vi kan avfeie klimafiksing kun med henvisning til tilhengernes intensjoner eller forslagenes historikk. Vi må skue framover og vurdere konsekvensene. Hvis alt håp om å løse klimakrisen knyttes til sosiale og verdimessige forandringer – radikalt endrede produksjons- og forbruksmønstre, nye politiske og økonomiske modeller og et allment mer harmonisk forhold til naturen – vil håpet trolig forbli skjørt. Den globale omstillingen må skje i et omfang som ikke har historisk presedens, og den må skje raskere for hvert CO2-molekyl som finner veien til atmosfæren. Vi har ikke tid til å la det beste bli det tilstrekkeliges fiende.

Det er på høy tid at både karbonfjerning og solinnstrålingsregulering settes høyere på den politiske agendaen, slik at vi i fellesskap kan drøfte risikoene og mulighetene ved klimafiksing, og få på plass fornuftige rammer for videre forskning og internasjonale føringer for eventuell utprøving og utvikling av de mest lovende teknologiene. Debatten kan ikke overlates til prometeanere. I fravær av et drastisk taktskifte i klimaomstillingen, trenger vi soterianere flere verktøy for å livnære håpet om å beskytte folk, dyr og natur.

Noter

1 Secretaría de Medio Ambiente y Recursos Naturales [Miljø- og naturressursdepartementet]. (2023, 13. januar). La experimentación con geoingeniería solar no será permitida en México [Eksperimenter med solbasert geoingeniørkunst tillates ikke i Mexico]. Gobierno de México [Mexicos regjering]. Hentet 22. januar fra https://www.gob.mx/semarnat/prensa/la-experimentacion-con-geoingenieria-solar-no-sera-permitida-en-mexico

2 Calma, J. (2023, 18. januar). Mexico bans solar geoengineering experiments after startup’s field tests. The Verge. Hentet 22. januar fra https://www.theverge.com/2023/1/18/23560446/mexico-ban-solar-geoengineering-make-sunsets-startup-experiments

3 Make Sunsets. (2023). Cooling Credit. Make Sunsets. Hentet 22. januar fra https://makesunsets.com/products/cooling-credit

[4] Det eneste som ligner på overnasjonal regulering er et vedtak fra 2010 under FN-konvensjonen om biologisk mangfold, som avviser storskala klimafiksing som kan påvirke biologisk mangfold, i påvente av mekanismer for internasjonal kontroll.

5 Boettcher, M. & Schäfer, S. (2017). Reflecting upon 10 years of geoengineering research: Introduction to the Crutzen + 10 special issue. Earth’s Future, 5, 266-277. https://doi.org/10.1002/2016EF000521

6 Crutzen, P. J. (2006). Albedo Enhancement by Stratospheric Sulfur Injections: A Contribution to Resolve a Policy Dilemma? Climatic Change, 77, 211-219. https://doi.org/10.1007/s10584-006-9101-y

7 Olivier, J. G. J. & Peters, J. A. H. W. (2020). Trends in global CO₂ and total greenhouse gas emissions: 2019 Report. PBL Netherlands Environmental Assessment Agency. PBL. https://www.pbl.nl/sites/default/files/downloads/pbl-2020-trends-in-global-co2-and-total-greenhouse-gas-emissions-2019-report_4068.pdf

8 Jamieson, D. (2013). Some whats, whys and worries of geoengineering. Climatic Change, 121, 527-537. S. 529 https://doi.org/10.1007/s10584-013-0862-9

9 Hamilton, C. (2013). Earthmasters: The Dawn of the Age of Climate Engineering Yale University Press. s 20

10 IPCC. (2014). Climate Change 2014: Synthesis Report. Contribution of Working Groups I, II and III to the Fifth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change (C. W. Team, R. K. Pachauri & L. A. Meyer, Red.). IPCC. s 20

11 Fjellberg, A. (2018). Brent Jord III. Dagbladet. https://www.dagbladet.no/nyheter/jeg-tror-ikke-mange-mener-det-er-mulig-sier-klimaforsker-glen-peters/70285139

12 Wagner, G. & Weitzman, M. L. (2015). Climate Shock: The Economic Consequences of a Hotter Planet. Princeton University Press.s 121

13 Hamilton 2013: 123-124

14 Keith, D. (2013). A Case for Climate Engineering. MIT Press. s. 51-52

15 Lenton, T. M., Rockström, J., Gaffney, O., Rahmstorf, S., Richardson, K., Steffen, W. & Schellnhuber, H. J. (2019). Climate tipping points — too risky to bet against. Nature, 575(2019), 592-596. https://doi.org/10.1038/d41586-019-03595-0

16 Royal Society. (2009). Geoengineering the climate: science, governance and uncertainty. The Royal Society. https://royalsociety.org/topics-policy/publications/2009/geoengineering-climate/