Fortellinger som sprenger grenser

Med «parasittisk» språk og humor forsøker Donna Haraway å utfordre sementerte forståelser av relasjonen mellom natur og kultur. Virkeligheten består av en «naturkultur», grensene mellom natur og kultur er flytende. Når professoren fra University of California kreeres til æresdoktor ved Universitetet i Oslo 1. september, gjøres det ære på en forsker som med politisk engasjement har knyttet humanistisk og naturvitenskapelig forskning sammen.

Av Thale Sørlie

Teknovitenskap

Med bøker som Primate Visions (1989), The Companion Species Manifesto (2003) og When Species Meet (2008) foruten artikler som «Situated Knowledge» (1988) og «The Cyborg Manifesto» (1985) har Haraway etablert seg som en av verdens mest innflytelsesrike forskere innen feltet teknologi- og vitenskapsstudier.

Først og fremst omhandler forskning hennes om det hun kaller teknovitenskaper. Begrepet, hentet fra Bruno Latours Science in Action, bruker hun for å betegne sammensmeltningen, eller implosjonen, av natur og kultur – fakta og artefakter – subjekter og objekter.

Et mål er å komme forbi vitenskapsforståelsen som har dominert siden 1600-tallet. Dens vektlegging av vitenskapsmannens usynlighet har garantert objektivitet og troverdighet. Men slik er det bare tilsynelatende. Denne tradisjonelle vitenskapsforståelsen er spesifikt moderne, europeisk og maskulin. Nye fortellinger er påkrevd, der forskeren fremstår som et kroppslig, rotfestet og synlig subjekt, understreker Haraway.

Vitenskap som en «trådlek»

Fremfor å beskrive vitenskap og teknologi som kjølig observasjon av, eller en aggressiv intervensjon i, uberørt natur, bør heller figurer som «trådleken» tas i bruk for å forstå hvordan vitenskap og teknologi utgjør naturkulturer. Trådleken Haraway tenker på, kaller hun «cat’s cradle». Den er kjent for mange og har ulike navn, som «fisken i fatet», «himmelstigen» og «vuggen». Utgangspunktet er en hyssingtråd som spennes opp mellom fingrene. Ved å flytte trådene i bestemte rekkefølger, dannes bilder som en kaffekopp eller en vugge.

I likhet med trådleken handler vitenskap og teknologi om å fastslå mønstre. De er kollektive og materielle praksiser, som i likhet med hyssingtrådens bilder har en begrenset levetid.

Vitenskap blir ofte beskrevet med metaforer hentet fra krig, kamp og konkurranse. Men Haraway understreker tvert imot at vitenskap og teknologi ikke har noen vinnere, slik heller ikke trådleken har det. Dette påpeker Kristin Asdal og Brita Brenna i en ypperlig norsk introduksjon til Haraway, Betatt av viten fra 1998.

Med humor som våpen

Med humor søker Haraway å utfordre etablerte forståelser av vitenskapen og dens rolle i samfunnet. Et uttalt ønske er at vi som lesere skal humre og le av tekstene hennes. Samtidig som vi, når boken er lukket, sitter igjen med den litt flaue og tamme smaken en kan få etter å ha ledd av noe som egentlig er for alvorlig til å flire av. Som Haraway påpeker:

Når du ler, forstår du noe om grensene for din egen personlige posisjon og dybden av din historiske posisjonering. Gjennom strukturen til det vi ler av, kommer vi på sporet av den historiske strukturen til hjernene, sinnene og kroppene våre. Når du har ledd ferdig, kjennes latteren som kniver.¹

Fremfor å hamre frem sitt budskap, lar Haraway en språklig og informasjonsoverveldende humor stå som en beskyttende mur mot kynismens paralyserende kraft.

Parasittisk vri på hegemonisk kunnskap

Kjernen ligger i språket. Haraway har et uttalt mål om å kommunisere. Som leser fremstår dette noe tvetydig, for tekstene er både svært informasjonsmettede og forfattet i et intrikat språk. En grunn er at hun hele tiden utvikler nye ord og redefinerer innholdet til de eksisterende. I Betatt av viten beskriver Brenna treffende språket hennes som parasittisk. For nettopp ved å hente frem og suge ut betydninger fra allerede etablerte ordforståelser, for deretter eller samtidig å vri om på deres betydning, åpner Haraway opp for nye fortellinger om virkeligheten vi lever i.

Det er relativt hegemoniske kunnskapsfelt som biologi og teknologi, som utgjør Haraways forskningsfelt. Nybrottsarbeidet ligger i hvordan hun oppløser og forskyver tradisjonelle forestillinger og fortellinger innenfor disse feltene. Mest kjent er hun kanskje for å ha introdusert flere strategiske og politiske figurer, slik som kyborgen.

Med figurer som befinner seg i grenseområdet mellom natur og kultur, søker Haraway mot nye fortellinger som kan gjøre den naturkulturen vi er en del av forståelig, samtidig som de bidrar til å sprenge grensene for etablerte forståelsesrammer.

Noter

¹ Donna Haraway sitert i «Samtaler over tid», Kristin Asdal og Brita Brenna, Betatt av viten. Bruksanvisninger til Donna Haraway, (Oslo: Spartacus forlag, 1998), 16.