Striden om postmodernismen

«Postmodernismens læresetninger er ikke lenger grensesprengende, bare litt flaue», skrev Morgenbladets kulturredaktør. «Én ting er sikkert: postmodernismen har ingen læresetninger», svarer litteraturprofessor Arild Linneberg.

I den grad debatten rundt fjernsynsprogrammet Hjernevask overhodet dreier seg om reflekterte teoretiske posisjoner, kan vi kanskje kalle det en strid om postmodernismen. Men det er slående hvordan mye av kritikken fremstiller postmodernismen som en enhetlig tankeretning med et sett dogmer. Noe som kjennetegner det flyktige begrepet postmodernisme er jo nettopp at det ikke kan betegnes som noen samlet «skole» med klare læresetninger.

Dette tar Arild Linneberg opp i dagens debattartikkel, som retter seg mot hvordan Lena Lindgren fremstilte postmodernismen i Morgenbladet for to uker siden.

Lindgren snakker om postmodernismen som «et tenkesett». Bortsett fra at det er feil, er det hun sier om det også forfeilet. Lindgren mener tydeligvis at postmodernisme, hva det nå er, er det samme som dekonstruksjon: dekonstruksjonen er «retningens primære verktøy». I så fall kan ikke postmodernismen ha vært utbredt i Norge, fordi dekonstruksjonen aldri har vært det.

Han reagerer også på at Lindgren erklærer at det er kommet til et paradigmeskifte, og at «postmodernismen er død som en sild».

Å snakke om postmodernisme som «paradigmeskifte», er nonsens. Det postmodernes fremste analytiker, Jean-François Lyotard, skriver at «det postmoderne er ikke det moderne i avslutningsfasen, men i begynnelsesfasen, og den er konstant». Utlagt: det postmoderne har fulgt det moderne som en skygge. Som en alternativ konstruksjon av historie, estetikk og filosofi siden Kant. Lyotards hovedverk hadde tittelen La Condition Postmoderne: Rapport du Savoir (Den postmoderne situasjon: En rapport om kunnskap). Det rommer ingen læresetninger.

Linnebergs artikkel kan leses i sin helhet her.