Studenter i filosofi- og idéhistorie lærer altfor lite om hvordan man skriver godt. Det mener filosofistipendiat Ole Martin Moen. Med boken Essayskriving: Kort og klart vil han gi studentene den hjelpen han selv aldri fikk: En kortfattet og presis instruksjon i hvordan man skriver essay. Men er en fare ved slike kokebøker at alle til slutt skriver helt likt?
Av Haakon Flemmen
Ole Martin Moens bok teller ikke mer enn femti sider, og den er uhyre klar og konkret i stilen. (Som når du på side 13 minnes om å «skru på datamaskinen».) Bokens tittel er med andre ord temmelig beskrivende. Dette dreier seg om Essayskriving – kort og klart.
Men hvorfor enda en bok om essayskriving? Finnes det ikke mange bøker som dette allerede?
Ole Martin Moen er stipendiat i filosofi ved Universitetet i Oslo. (Kilde: UiO)
– Essayskriving: Kort og klart er skrevet særlig med tanke på filosofi- og idéhistoriestudenter. Det gjør den spesiell. I tillegg er de fleste konkurrerende bøkene gjerne for lite praktiske: De beskriver hvordan gode essay ser ut, men gir ofte få konkrete råd om hvordan man går frem for skrive slike essay. Min bok tar leseren med gjennom skriveprosessen og er en kokebok i essayskriving, svarer Ole Martin Moen.
I innledningen til boken forteller du at dine egne foreleserne sa «at de verken kunne eller ville fortelle hvordan man skriver essay». Hvorfor er det slik?
– Mange forelesere kvier seg for å gi konkrete instruksjoner, og de begrunner det gjerne med at studenter må finne sin egen stil og utvikle sin egen skrivemåte. Jeg er enig i at studenter bør utvikle sin egen skrivemåte – men før man kommer dit, må man begynne et sted. Jeg ser på skriving som et håndverk – og hvis du skal god i et håndverk, må du først begynne med å følge konkrete instruksjoner. Først når du har gjort det en stund og blitt varm i trøya, er tiden inne for å utforme sin egen skrivemåte og skrivestil.
Forsømt i filosofi og idéhistorie
Hvordan vil du beskrive opplæringen filosofi- og idéhistoriestudenter får i essay- og oppgaveskriving?
– På idéhistorie gis det noe skriveopplæring, men det legges mye vekt på formalia, slik som referansestiler. På filosofi har skoleeksamener dominert lenge, og det har derfor vært lite rom for essayskriving. I tillegg har Arne Næss’ lærebøker om skriving og argumentasjon forsvunnet fra pensum. Det er trist, og det har gjort masteroppgaven til en stor bøyg for mange. Ting er derimot i ferd med å endre seg, og filosofikursene får nå mer essayskriving.
– Jeg mener at vi trenger mer praktisk skriveopplæring – både på idéhistorie, filosofi og i andre fag. Et overordnet problem, tror jeg, er at lærere i den videregående skolen tror at man lærer akademisk essayskriving på universitetet, mens lærerene på universitetet tror at at man har lært det i den videregående skolen. Det fører til at mange aldri lærer å skrive essay.
Jo mindre utførlig opplæring studenter får i å skrive, dess viktigere blir vel deres personlige bakgrunn. De som kommer fra hjem og miljøer der den akademiske tankemåten og skrivestilen står sterkt, vil ha en fordel. Håper du å bøte på dette ved å bidra til utjevning?
– Ja. Jeg kommer fra en ikke-akademisk familie selv, og jeg følte meg overrumplet første semester på Blindern. Da satt satt med 1000 sider pensum foran meg og skulle skrive et tolv siders essay. Da jeg skrev Essayskriving: Kort og klart, forsøkte jeg å skrive en bok som jeg selv ville hatt nytte av den gangen.
En måte å lære å skrive på er kanskje å lese gode artikler og bøker?
– Ja, skal man skrive mye og godt, må man lese mye og godt. En del filosofer, slik som Thomas Hobbes og John Stuart Mill, er fremragende skribenter, og hvis man leser dem med det mål for øyet å forstå hva som gjør dem så fremragende, kan man lære mye. Blant nålevende filosofer er jeg særlig imponert av skrivingen til John Searle og David Benatar. De anbefales! Her på vårt eget institutt fortjener Espen Schaanning ros. Han skriver alltid kort, klart, morsomt og ujålete. Det er imponerende – kanskje særlig når man tar i betraktning at han jobber med postmodernisme og kontinentalfilosofi!
Slik skriver du essay
Studenter som leser dette intervjuet må også få valuta for pengene. Så her er det store spørsmålet: Hva er oppskriften på et godt essay?
– Først må man lese pensum godt, og ta notater. Det kommer man ikke unna. Så må man finne ut hva man skal skrive om: Her gjelder det å finne et faglig interessant spørsmål, og å formulere et svar som man kan argumentere overbevisende for ved hjelp av pensumlitteraturen. Et godt akademisk essay er et sammenhengende svar på et klart definert spørsmål.
– Når man skal skrive et slikt essay, bør man begynne med å lage en hovedstruktur, og deretter fylle inn mer og mer detaljer. Altfor mange studenter glemmer å planlegge essayet og ender opp med å ha finskrevet første halvdel, for så å stå fast.
– Når man har fått på plass en skisse, bør man kladde. Når man kladder er det viktig å gi seg selv litt spillerom og ikke bruke masse energi på å unngå keitete formuleringer. Det viktigste når man kladder, er å komme seg gjennom essayet, og lage en sammenhengende tekst. Keitete formuleringer bør man ta seg av i neste del av prosessen: redigering. Da bør essayet gjøres klart og tydelig og, hvis man klarer det, elegant. Eleganse er fint, men det er viktig å huske at eleganse ikke er det mest sentrale, heller ikke på filosofi og idéhistorie. Det mest sentrale er klarhet og tydelighet. Dersom du skriver klart og tydelig, og svarer overbevisende på et interessant faglig spørsmål, er sjansene gode for å få toppkarakter.
Hvis mange følger kokebøker som dette, er det ikke en fare for at alle til slutt skriver likt?
– Det hadde vært artig om læreboken min strømlinjeformet all essayskrivingen på universitetet. Men noe sier meg at det ikke kommer til å skje helt med det første. Uansett: En lærebok i essayskriving kan bare hjelpe en et lite stykke på vei. Den kan gi deg et utgangspunkt, men herfra må du utvikle deg selv for å bli en god skribent – ved hjelp av å lese lærebøker og god faglitteratur, og ved å prøve ut ulike skrivestrategier og se hva som passer deg selv best.
