HVILKEN ROLLE HAR MORALFILOSOFER I ETIKKOMITEER?

Denne teksten er et bidrag til vår serie Moralfilosofi i teori og praksis.

Vi ønsker at politikken vår skal være kunnskapsbasert. For å oppnå dette innhenter politikerne våre råd fra de beste ekspertene på et felt før de fatter en beslutning. Internasjonalt og i Norge har vi etter hvert også fått utvalg og komiteer som skal gi råd til myndighetene om hvilken politikk som bør føres på krevende etiske områder.¹ Et eksempel er Bioteknologirådet, som har som formål å gi råd til myndighetene om bio- og genteknologi og bidra til at disse temaene debatteres i samfunnet. I motsetning til de fleste andre ekspertråd, slik som NOU-utvalgene, har Bioteknologirådet og lignende internasjonale organer et sterkt innslag av filosofer som medlemmer av komiteene. Filosofenes rolle i slike komiteer handler tilsynelatende om at de er fagpersoner med særskilt kompetanse på moralske spørsmål. Men om det i det hele tatt kan finnes moralske eksperter er et omstridt tema. Hvilken betydning har vårt syn på moralsk ekspertise for hvordan vi bør sette sammen etikkomiteer?

Doktorgraden min handler om disse komiteene og hvilken rolle de burde spille i et demokrati.² Et av de aspektene jeg har sett på, og som jeg skal undersøke nærmere i denne teksten, er sammenhengen mellom syn på moralsk ekspertise og hvordan etiske komiteer bør settes sammen, med særlig fokus på filosofenes rolle i disse komiteene. I denne teksten skal jeg se på noen slike posisjoner. Jeg vil også kortfattet gi noen argumenter for og imot de ulike synene.

Hva er en etikkomite og hvorfor er de interessante?

Den typen etikkomiteer som jeg diskuterer her gir råd til myndigheter om hvilken politikk som bør føres på ulike felt. Det vanligste internasjonalt er komiteer som gir råd om bioetikk. I tillegg til å gi råd har de permanente komiteene også ofte som oppgave å bidra til offentlig debatt. Komiteene har medlemmer fra ulike fagbakgrunner som medisin, biologi, juss, filosofi og teologi. Det er sjelden at det er et sterkt innslag av lekrepresentasjon og komiteene kan derfor sees på som ekspertorganer.

Bioteknologirådet og andre etikkomiteer skiller seg fra for eksempel forskningsetiske komiteer eller kliniske etikk-komiteer ved at de bidrar i politikkutforming, mens disse andre komiteene bidrar til gjennomføringen av offentlig politikk. For eksempel behandler Regional komite for medisin og helsefaglig forskningsetikk (REK), forskningssøknader og må forholde seg til helseforskningsloven og annet relevant lovverk i denne prosessen.

Etikkomiteene er blant annet spesielt interessante fordi de gis en privilegert stemme i både samfunnsdebatten og i høringsrunder.³ Det er naturlig å tenke at vi har gode grunner til å lytte til råd fra eksperter, men har vi samme grunn til å lytte til råd fra disse etikkomiteene? Hvorfor skal vi i så fall det? Er det fordi de har moralsk ekspertise?

Moralfilosofer er moralske eksperter

Et mulig utgangspunkt for å sette sammen etikkomiteer er å si at moralfilosofer er moralske eksperter. Peter Singer har argumentert for et slikt syn. Han skriver at “Det ville vært overraskende hvis moralfilosofer ikke generelt var bedre egnet til å komme til riktige, eller godt baserte, moralske dommer enn ikke-filosofer».⁴ Singer mener altså at det er naturlig å tenke på moralfilosofer som moralske eksperter, og han gir tre grunner til det. For det første har moralfilosofer forståelse av moralske konsepter og kunnskap om normativ argumentasjon. For det andre er de trent i god argumentasjon og til å unngå logiske feilslutninger. I tillegg har de mulighet til å tenke på moralske problemstillinger på fulltid.

Singer har også kritisert etikkomiteer for å være for konsensusorientert, noe han mener har gått på bekostning av god argumentasjon.⁵ I stedet for å sette sammen komiteer som har medlemmer som representerer ulike syn mener Singer at etikkomiteer bør settes sammen av en liten gruppe moralfilosofer eller moralske eksperter. Dette vil føre til bedre grunngitte anbefalinger fra etikkomiteene og dermed råd som bør lyttes til.

For Singer virker det som standardene som en moralfilosof arbeider etter er et slags uavhengig suksesskriterium. Suksesskriteriet er imidlertid ikke helt entydig i og med at moralfilosofer ofte er uenige seg imellom om for eksempel hvorvidt aktiv dødshjelp er moralsk akseptabelt uten at det er mulig å si at den ene mangler god argumentasjon eller begår logiske feilslutninger. En risiko med en komite bestående av moralfilosofer er at de kan ende opp med urealistiske anbefalinger fordi de opererer med idealiserte antagelser og ikke kjenner godt nok til hvordan politikk må utformes for å være gjennomførbar.⁶ Til det vil nok Singer kunne svare at en viktig oppgave for etikkomiteene han anbefaler er å påvirke offentlig opinion og på den måten få gjennomslag for sine anbefalinger, selv om det kan ta lang tid.

Hvis en tenker at moralfilosofer er moralske eksperter er det naturlig å tenke at moralfilosofer bør gis en viktig rolle i etikkomiteer. Deres ekspertise er særdeles viktig for komitearbeidet.

Moralsk ekspertise krever casekunnskap

Hvis man er enig i at moralsk ekspertise finnes, men at denne kunnskapen er fordelt mellom flere yrkesgrupper enn bare moralfilosofene, kan etikeren Stephen Toulmins og bioetikeren Albert Jonsens syn være et alternativ.⁷ På bakgrunn av Toulmins erfaring tilknyttet National Commission for the Protection of Human Subjects of Biomedical and Behavioral Research (1974-1978), som ofte regnes som den første bioetiske komiteen, har Toulmin skrevet «at det var langt enklere for medlemmer av komiteen å si hva de var enige om enn det var for dem å si hvorfor de var enige om det».⁸ Toulmin mener at en viktig oppgave for en etikkomite er å oppnå konsensus. Videre mener han i motsetning til Singer, at det er den samlede styrken til en rekke argumenter som leder til en korrekt moralsk vurdering og at disse vurderingene forutsetter inngående kjennskap til praksisfeltet. Det han og Jonsen omtaler som kunnskap om kasus. Dermed er det ikke moralfilosofen som er moralsk ekspert – i hvert fall ikke alene – men de legene, sosialarbeiderne osv. som har arbeidet tett på det feltet som diskuteres i etikkomiteen. Da er det ikke nødvendig med veldig mange etikere som medlemmer av komiteen og en medisinsk etiker vil være mer relevant enn en vanlig moralfilosof.

En utfordring med et slikt syn er at man kan glatte over viktig uenighet hvis målet er å oppnå konsensus. Selv om personer som arbeider tett på et felt kan ha god kjennskap til relevante aspekter som bør være en del av en moralsk vurdering betyr det ikke at de alltid vil evne å se utfordringene på en mer objektiv måte som kan være nødvendig når generelle regelverk eller lover skal lages. På den andre siden er det en styrke at komiteen vil kunne vurdere hva som er lover og regelverk som vil kunne fungere i praksis, samtidig som konsensusanbefalinger trolig vil ha stor gjennomslagskraft hos politikerne.

Vi kan ikke identifisere moralske eksperter

I de to foregående avsnittene så vi henholdsvis på syn som fremhevet moralfilosofene som de moralske ekspertene og at moralsk ekspertise krever casekunnskap. Selv om vi kunne blitt enige om at det finnes moralske eksperter så gjenstår problemet med å identifisere hvem som innehar denne kompetansen. Alvin Goldman har utformet et sett med kriterier som kan være til hjelp for å identifisere eksperter. Disse kriteriene innebærer blant annet hvordan en blir vurdert av andre eksperter og vurderinger av eksperters tidligere spådommer om fremtiden.⁹ I en artikkel av Martin Hoffmann forsøker han å anvende disse kriteriene for å identifisere moralske eksperter.¹⁰ Til forskjell fra andre former for ekspertise konkluderer Hoffmann med at vi ikke kan identifisere moralske eksperter ved bruk av disse kriteriene blant annet på grunn av mangelen på det han kaller uavhengige suksesskriterier. Når vi skal vurdere hvorvidt en mekaniker er ekspert kan vi, i hvert fall delvis, basere oss på hans evne til å reparere en ødelagt bil. Vi har ingen tilsvarende mulighet når det kommer til moralske vurderinger: Uansett om vi mener det finnes moralske eksperter kan vi ikke identifisere disse. Da kan vi heller ikke forvente at vi kan oppnevne moralske eksperter til etikkomiteene.

I stedet mener Hoffmann at vi må oppnevne medlemmer av etikkomiteer basert på deres etiske ekspertise. Forskjellen mellom etisk og moralsk ekspertise, slik Hoffmann definerer det, er at etisk ekspertise handler om kunnskap om etisk teori og etiske begreper, mens moralsk ekspertise handler om kunnskap om hva som er rett og galt. Etisk ekspertise kan sammenlignes med annen type ekspertise og disse ekspertene kan identifiseres ved bruk av Goldmans kriterier. Hvorvidt det er en sammenheng mellom etisk ekspertise og moralsk ekspertise er heller ikke sikkert. De aller fleste moralfilosofer vil nok kunne kvalifisere som etiske eksperter, men i og med at de ofte er uenige om moralske vurderinger i konkrete spørsmål er det kanskje en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, kompetanse for moralsk ekspertise.

Hvis vi tenker at det ikke finnes moralsk ekspertise, eller at vi i hvert fall ikke kan identifisere de moralske ekspertene om de finnes, er det i hvert fall to måter å tenke om hvordan etikkomiteene skal håndtere det på. Den første måten er beskrevet i avsnittet «det finnes ikke moralske eksperter» nedenfor og handler om å belyse en sak på en god måte. En annen måte å håndtere det på er å si at de etiske ekspertene og etikkomiteene må legge samfunnets verdier til grunn for deres anbefalinger. De etiske ekspertene kan jo ikke legge sine egne verdier til grunn fordi de ikke kan vite om deres verdier er mer riktige enn andres. Dermed er det mest etterrettelige å undersøke befolkningens verdier og bruke disse som utgangspunkt for anbefalingene.¹¹

Det er noen utfordringer med denne posisjonen. For det første har ofte etikkomiteene som oppgave å komme med anbefalinger i bruk av ny teknologi på bioteknologifeltet hvor de færreste i befolkningen har gjort seg opp en mening. Det kan derfor være vanskelig å legge samfunnets verdier til grunn ut over å forsøke å gi en kvalifisert gjetning av hvordan folk ville tenkt om dette nye spørsmålet, basert på hvilke holdninger befolkningen har til nærliggende spørsmål. Her kan komiteen ta feil og det er ikke sikkert moralfilosofer med etisk ekspertise er de beste til å finne ut av det. Da burde kanskje komiteen heller inneholde personer med meningsmålingskompetanse.

For det andre kan komiteen måtte anbefale politikk den mener er umoralsk. Hvis det for eksempel var flertall i befolkningen for rasistiske synspunkter eller lignende, måtte komiteen ha lagt disse til grunn. På den andre siden kan en slik fremgangsmåte oppleves som legitim fordi den ikke tar utgangspunkt i ekspertenes verdier, men befolkningens. Trolig vil også denne modellen kunne føre til konsensusanbefalinger som kan være viktig for politikerne.

Det finnes ikke moralske eksperter

Så langt har vi sett at det finnes ulike posisjoner i litteraturen, fra påstanden om at moralfilosofer er velegnede moralske eksperter, til at moralsk ekspertise krever mer enn bare moralfilosofisk kompetanse og til at selv om vi antar at det finnes moralske eksperter, er det vanskelig å identifisere dem og slik sette sammen en etisk komité. Men hva om moralsk ekspertise ikke finnes?¹² Noen mener at fordi det ikke finnes moralske fakta er det ingenting å være ekspert på. Andre argumenterer for at moralske vurderinger er personlige og at en derfor ikke kan henvise til en eksperts vurderinger som grunnlag for egne etiske valg.

Hvis det ikke finnes moralske eksperter, hva betyr det for etikkomiteenes arbeid, og hvilken status dette arbeidet får?

Det kan bety at hovedmålsettingen med komitearbeidet er å bidra til å belyse alle relevante syn og argumenter for ulike posisjoner og på den måten bidra til en bedre offentlig debatt. Etter en slik forståelse, er det ikke noe mål å oppnå konsensus om anbefalingene som gis fordi de uansett bare er en funksjon av hvordan komiteen ble satt sammen. Hvis det for eksempel er flertall for eggdonasjon i komiteen, er dette bare et uttrykk for hvordan komiteen er satt sammen. Flertallet har ikke ført oss nærmere noe fasitsvar på hva som er moralsk rett. En komite med en annen sammensetning kunne kommet frem til et annet syn. Selve anbefalingen som gis er da underordnet denne opplysningsfunksjonen som består i å belyse alle relevante syn i debatten.

Som en følge av dette kan ikke etikkomiteene forvente at vi skal lytte til deres råd «fordi de er eksperter». Det er viktig å få med personer som representerer ulike livssyn og ulike måter å tilnærme seg de etiske problemstillingene på i komiteen slik at komiteen kan presentere de ulike synene på best mulig måte.¹³ Moralfilosofer som oppnevnes til komiteene skal da bidra, sammen med de andre medlemmene, til å belyse de ulike problemstillingene best mulig.

En utfordring med et slikt syn, kanskje særlig fra en politikers synsvinkel, er mangelen på entydige anbefalinger. Anbefalingene fra en slik komite vil kunne sprike og dermed vil rådene – også de som det er et flertall bak – trolig ha liten gjennomslagskraft. På den andre siden vil en slik komite bidra til at en sak er godt belyst noe som kan være positivt både for samfunnsdebatten, men også for politikerne som til slutt skal vedta lover på området.

Oppsummering

Hvilken forståelse vi har av moralsk ekspertise påvirker hva vi tenker om sammensetningen av etiske komiteer og deres rolle i politikkutforming. På den ene siden vil de som avviser muligheten for moralsk ekspertise ikke gi moralfilosofer noen privilegert stemme i disse komiteene og en kan lure på om det i det hele tatt er behov for slik ekspertise ut over eventuelt å bidra til å belyse ulike synspunkter på de ulike etiske utfordringene som diskuteres. De kan i hvert fall ikke henvise til sin ekspertise som et argument for at de burde lyttes til.

På den andre siden vil de som argumenterer for at etisk ekspertise er nødvendig for moralsk ekspertise legge større vekt på at etikere bør være representert i disse komiteene. Komiteene kan da også henvise til sin ekspertise som et argument for at deres råd bør tillegges mer vekt enn for eksempel meningen til en lobbygruppe. Det er også mulig å tenke, slik Toulmin argumenterer for, at moralsk ekspertise er frakoblet, i hvert fall delvis, fra etisk ekspertise og etisk teori og at det er kunnskap om praksisfeltet som er det sentrale for moralsk ekspertise. Da kan komiteen henvise til sin ekspertise som et argument for at deres råd bør lyttes til, men det er ikke moralfilosofene som gis en privilegert rolle i disse komiteene, men snarere de som arbeider tett på de som berøres av det politikerne til slutt skal ta stilling til.

Hvis vi mener at moralsk ekspertise finnes er det uansett en stor utfordring å identifisere de som har denne kompetansen. Klarer vi ikke å identifisere disse kan et alternativ være å finne de med etisk ekspertise og be komiteen legge befolkningens verdier til grunn for sine anbefalinger.

Noter

1. For en oversikt se P. Hummel, T. Adam, A. Reis, A., og K. Littler, «Taking stock of the availability and functions of National Ethics Commitees Worldwide,» BMC Medical Ethics, 22(1) (2021): 56.
2. Du kan lese mer om doktorgradsprosjektet mitt her: https://www.oslomet.no/forskning/forskningsprosjekter/etikkomiteer-moralske-eksperter-demokrati.
3. James Lindemann Nelson, The Baroness’s Committee and the President’s Council: Ambition and Alienation in Public Bioethics. Kennedy Institute of Ethics Journal, 15, 3, (2005): 251.
4. Peter Singer, Moral Experts. Analysis, 31, 4, (1972): 117. Min oversettelse ”It would be surprising if moral philosophers were not, in general, better suited to arrive at the right, or soundly based, moral conclusions than non-philosophers».
5. Peter Singer, «Ethical experts in a democracy,» i D. M. Rosenthal & F. Shehadi (red.), Applied ethics and ethical theory (Salt Lake City: Univeristy of Utah Press, 1988), s. 149­­-161, s. 157.
6. Jonathan Wolff, Ethics and Public Policy A Philosophical Inquiry (London: Routledge, 2020). Se særlig kapittel 1.
7. For mer om deres syn se: Albert R. Jonsen og Stephen Toulmin, The Abuse of Casuistry: A History of Moral Reasoning (Berkeley: University of California Press, 1988).
8. Stephen Toulmin, «The National Commission on Human Experimentation: procedures and outcomes.» i H. T. Engelhardt jr. & A. L. Caplan (red.) Scientific controversies: Case studies in the resolution and closure of disputes in science and technology (Cambridge: Cambridge University Press, 1987), s. 599-613, s. 611. Min oversettelse «It proved far easier for members of the commission to say what they agreed about than it was for them to explain why they agreed about it”.
9. Alvin Goldman, Experts: Which Ones Should You Trust? Philosophy and Phenomenological Research, LXIII, 1, (2001): 85-110.
10. Martin Hoffmann, How to Identify Moral Experts? An Application of Goldman’s Criteria for Expert Identification to the Domain of Morality. Analyse & Kritik, 34, 2, (2012): 299-313.
11. John H. Evans, The History and Future of Bioethics: A Sociological View (Oxford: Oxford University Press, 2011).
12. Se for eksempel Archard, David, Why moral philosophers are not and should not be moral experts. Bioethics, 25, 3. (2011): 119-127 og Cowley, Cristopher, A new rejection of moral expertise. Medicine, Health Care and Philosophy, 8, (2005): 273-279.
13. Leon R. Kass, «Reflections on Public Bioethics: A View from the Trenches,» Kennedy Institute of Ethics Journal, 15, 3, (2005): 221-250.