HVA SKAL ARBEID VÆRE I FREMTIDEN?

I filmen After Work får vi bli med til Italia, USA, Kuwait og Sør-Korea, hvor Gandini intervjuer ulike personer om sitt forhold til jobben sin. Vi får et innblikk i de ulike landenes arbeidskultur, og blir invitert til å stille spørsmål ved vårt forhold til arbeid rolle i våre liv. Et håp er at filmen skal hjelpe oss å være forberedt til å svare på spørsmålet om hva vi skal gjøre når flere og flere jobber i framtiden vil forsvinne. Hva gjør vi når vi ikke kan jobbe? 

I stedet for å presentere ulike forslag eller løsninger på dette problemet, inviterer After Work oss til å undersøke hvorfor vi tenker som vi gjør om arbeid. Gandini håper at vi skal ekspandere på våre idéer om hva arbeid, og livet generelt, kan dreie seg om. 

Salongen har tatt en prat med regissøren.

Hva var din motivasjon for å lage After Work?

– Min skolering når jeg begynte med dokumentarfilm var å være karakterdrevet. Det er fremdeles slik at de mest populære filmene er portretter av karakterer og personer. Med tiden, med for eksempel inntoget av reality-tv og denne mer utnyttende måten å se på mennesker på, kjente jeg imidlertid at jeg ville distansere meg fra denne metoden. Jeg er i stedet interessert i å utforske idéer og hvordan idéer former oss. 

Når det gjelder arbeid, er denne idéen noe som har vokst fram blant annet fra min interesse for sosiologi og mitt samarbeid med den svenske sosiologen Roland Paulsen. Han har ført fram en arbeidskritikk gjennom å se på vår arbeidsideologi, og jeg synes det er veldig fascinerende hvordan arbeidet for oss mennesker er så selvfølgelig at hele vårt liv og eksistens kan kretse omkring det. 

Jeg er selv et produkt av arbeidsetikken fra da jeg vokste opp i nordre Italia. Dette er en veldig arbeidsom del av Italia. Min egen far jobbet til han var 84 år gammel. Han var på sin side tilfreds med sitt arbeid, og det er ikke nødvendigvis lange arbeidsliv i seg selv jeg vil kritisere med After Work. Jeg vil heller at filmen inviterer til å se på vår arbeidsideologi med et kritisk blikk.

Hva ligger i vår arbeidsideologi, og hva er det du håper After Work skal hjelpe oss å stille spørsmål ved?

– Noe som sikkert mange i den vestlige delen av verden kan kjenne seg igjen i, er viktigheten med å hele tiden være opptatt. Det blir en ‘opptatthetskultur’ hvor narrativet er at jo mer opptatt du er, desto lykkeligere skal du være. Det synes til og med å være det generelle narrativet også i kulturkretser – i alle fall i Sverige. Du kan for eksempel lese portretter av kulturpersonligheter som ofte handler de om at det er så mange prosjekt på gang, så mange jern i ilden og hele kalenderen er full. 

Det blir som en klisjé, og i mitt syn fungerer denne kulturen som en utrolig sterk, ideologisk feiring av en holdning til opptatthet som jeg synes man bør stikke hull på. For jeg tror det kan ligge en smerte i dette, om ikke hos den opptatte selv, så i alle fall hos de rundt – og framfor alt barna. 

Opptatthetskulturen står sterkt, og i det større bildet ser vi at dette gjelder, på ulike måter, i de fleste arbeidskulturer på tvers av land. Et ekstremt tilfelle er for eksempel amerikaneren Josh i filmen, som hele tiden er opptatt med jobb og tar nærmest aldri ferie og haster videre fra det ene til det andre. Eller i Sør-Korea, der det å være så sterk knyttet til jobb har ført til en mangel på fantasi nærmest, som har medført at myndighetene kjører reklamekampanjer med forslag om aktiviteter man kan gjøre utenom jobb. Det er ganske sørgelig at hele kollektivet har mistet denne forestillingsevnen. Kuwait [hvor det er et sånt overskudd av midler at myndighetene tilbyr innholdsløse jobber, kun for å få folk ut i arbeid, red.anm.] er et eksempel på dette også, da det er samme manglende evne å forestille seg utopier, til å fantasere om hvordan saker skulle kunne være, og ikke bare sitte fast i det som er. 

Roland Paulsen kaller det «the ideology of work» – altså et system av forestillinger, redsler, idéer og vurderinger som legitimerer at vi bør fortsette å arbeide like mye, eller enda mer –uavhengig av hvor effektiv vår teknologi blir. Og denne formuleringen inneholder en gåte, for hvorfor er det slik at man ikke kan forestille seg et liv bortom arbeidet? Hva er det med denne ideen som er så sterk? «Workism» sier visse – arbeidet blir nesten som en religion, liksom noe vi har veldig vanskelig å fri oss fra.

Eksemplene fra USA, Sør-Korea og Kuwait virker å stå i stor kontrast til slik vi kjenner arbeidet i de skandinaviske landene. Men har vi ikke en tendens til å knytte oss sterk til jobben også her hjemme?

– Jo absolutt, det kan man tenke. Derfor blir det også gåtefullt hvorfor vi ikke diskuterer det mer enn vi gjør. For jeg må jo si at nå når filmen har vært ute en stund, opplever jeg skandinavere å være de som har vanskeligst for å stille spørsmål ved arbeidskulturen. En ordentlig undersøkelse av kortere arbeidsdag og lavere pensjonsalder finnes ikke i Sverige. Vi er en av de med høyeste pensjonsalder i Europa, og jeg lurer på hvorfor det er slik. 

Sosialdemokratiske land som Sverige og Norge har på en måte blitt skapt av arbeiderbevegelsen, som på sin side har gjort arbeidet til en løsning på alt. Det er løsning på kvinnefrigjøring, integrering av innvandrere, sosialt liv, penger, helse – til og med løsningen på meningen med selve livet. Vi har kjempevanskelig med å faktisk frigjøre oss fra det synet på arbeidet. Dette kan jo selvfølgelig også bero på at vi i Skandinavia har mange flere muligheter enn for eksempel i Italia, der jeg kommer fra. I Italia er det ganske vanlig å ha en jobb man liksom ikke har valgt selv. Jobbene er kjedeligere og utdanningssystemer er mer formet for å trene disiplinerte arbeidstakere. 

Vi i Skandinavia i større grad har muligheten til å være vårt eget, største prosjekt og kan virkeliggjøre oss selv gjennom å finne en jobb vi har et lidenskapelig forhold til. Med denne innstillingen er det kanskje ikke rart at debatten om et liv med mindre arbeid kan oppleves mindre relevant og mindre forlokkende hos oss. Likevel tror jeg baksiden av hva en slik arbeidsideologi kan lede til, også må belyses. 

I en tidligere film – The Swedish Theory of Love (2015) – tar jeg opp tilstøtende tematikk som jeg ser i kobling til After Work. Den handler om de mer eksistensielle konsekvensene av hvordan vi, i verdens mest moderne land, har gjort det mulig for individer å satse på seg selv og virkeliggjøre seg selv. I et slikt system må man også klare seg helt selv. Jeg synes da å se en kobling til vår idé om arbeidet. For det er jo jobben vi oppfordres til å legge mye tid på, i motsetning til relasjoner eller livet i seg selv. 

After Work tar jo utgangspunkt i premisset om at i framtiden vil flere og flere jobber erstattes av kunstig intelligens og teknologi. I filmen adresseres ikke dette direkte med noen definitive forslag på hva vi skal ta oss til, men hvilke tanker har du om dette?

– Hva vi skal ta oss til i framtiden er på sin side ingen ny problemstilling. Se for eksempel på John Maynard Keynes kjente brev «Economic Possibilities for Our Grand Children», hvor han skriver til et fiktivt barnebarn om framtidens samfunn. Her kommer vi til å jobbe én dag i uken, og det største problemet vi kommer til å ha er kjedsomhet. 

Men problemstillingen er selvfølgelig veldig relevant i dag, med framtidsutsiktene om at vi må jobbe mindre takket være KI og automatisering. Og det interessante tenker jeg, er det som har blitt den politiserte debatten om hva vi skal gjøre i stedet for å jobbe. Et klassisk svar – og også et svar man får da man spør KI, som jeg også har gjort – er at alle kommer til å bruke tiden sin på kunst og vitenskap. Her ligger det en forestilling om at det mennesker helst vil gjøre er å være kreative og uttrykke seg kunstnerisk. 

Dette står selvfølgelig i kontrast til synet på kunst som en slags eskapisme fra det fremmedgjorte arbeidet og trøttheten over arbeidshverdagen, men ser heller på kunstnerisk arbeid som et uttrykk for ekte kreativitet og blir på den måten motsatsen til det passiviserende med det fremmedgjorte arbeid. Å få folk til å jobbe med det kreative i seg, ville på sin side kreve et enormt paradigmeskifte i hvordan vi har bygget opp vårt utdanningssystem. Som Picasso sa så fødes alle som kunstnere, utfordringen blir å bevare det kunstneriske i oss selv. Vi må i så fall oppfordre mennesker til å bruke tiden på sine kreative liv. Og da mener jeg «kreativitet» som et veldig bredt begrep, for det er jo ikke alle som vil male bilder. Her tenker jeg kreativitet innen vitenskap, filosofi, teknikk, altså i vid forstand. 

Men det er jo kanskje den store utfordringen at vi må gjenerobre muligheten å ta egne valg, tenke selv om hvordan vil skal legge opp vår dag og hva vi skal bruke tiden vår på. I dag er dette noe som kun de privilegerte har muligheten til, altså som den italienske Rory i filmen som helt selv bestemmer hva hun bruker dagene sine på. Hun og mennesker som henne, har hele sitt liv hatt muligheten til å forfine og holde den kreative muskelen levende, altså kraften å selv bestemme. Og det er noe som mangler hos de fleste av oss. 

Dine dokumentarfilmer er samfunnskritiske på en mer suggestiv måte, der du i større grad inviterer seer med og lar intervjuobjekter og fenomen vise se fram selv, snarere enn å informere. Kan du fortelle litt om din måte å lage film på?

– Jeg driver med en type dokumentarfilm der det egentlig ikke finnes noe plot eller noen dramaturgisk modell. Jeg vil si det inneholder en mer assosiativ argumentasjon, som en oppdagelsesferd. Det er heller ikke én person man følger, eller personportretter, jeg fokuserer heller på mange personer som sammen lager en reise omkring en idé. 

Dette står noe i kontrast til de populære, individdrevne, type selvbiografiske måtene å lage film på. Dette er en sjanger som er veldig individualistisk og koblet til sin tid. Jeg ser for eksempel ofte på mine studenter [Gandini er professor i dokumentarfilm ved Stockholms Konstnärliga Högskola, red.anm.] at det er veldig takknemlig å gå ut ifra seg selv, sin barndom og sine opplevelser. Det er en veldig populær sjanger, men den er også drevet av en redsel av å gjøre ting man ikke får gjøre. Det finnes serke krefter i dag om stiller spørsmål med hvordan for eksempel en hvit person skal kunne fortelle en historie til en ikke-hvit person. 

Det finnes veldig mange regler for hva man kan si og ikke, og det som gjenstår er sin egen person og sin egen opplevelse. Jeg tror imidlertid fremdeles mye på det som skjer i interaksjonen mellom mennesker, og at det finnes en slags verdi i dette – å interessere seg for andre og konfrontere personer som ikke er som en selv. 

Har jeg fått en idé eller ønsker å undersøke et fenomen, ser jeg ut til verden og forsøker finne de menneskene på de stedene der spørsmålet er som mest konfliktfylt. Å lage film blir da å kunne dele denne oppdagelsesferden, altså dele nysgjerrigheten jeg har med meg når jeg reiser til disse stedene. Med filmen gjelder det da å presentere dette på en suggestiv måte, slik at folk ser på filmen og får litt av samme følelse som jeg har opplevd. 

For meg er opplevelse av følelsen det viktigste, det er ikke snakk om å kun formidle informasjon. Informasjon er noe man ganske lett kan få i dag, du kan google hva som helst. Men jeg tenker at mine filmer skal tilby noe som ikke går an å google, men mer den eksistensielle, menneskelige opplevelsen av fenomenet som ikke bygger på hva eksperter sier. I After Work er det jo med noen eksperter som jeg har intervjuet, intellektuelle personer som Noam Chomsky og Elizabeth Anderson som på sin side er fantastiske på å formulere tanker. Men så finnes det disse helt vanlige menneskene, som er de ordentlige ekspertene på et vis, fordi de har det i kroppen og opplevd disse spørsmålene i dybden. 

Hvordan blir dokumentarfilmen et godt medium for å belyse idéer?

– Jeg tenker at dokumentarfilm inneholder en sterk kraft i muligheten av kunne å speile seg i andre mennesker. Samtidig er det også lettere å se idéer, fenomener eller uttrykk for kulturer ved å se det på distanse og i noen annen enn seg selv. Det er for eksempel lettere å se dette opptatthets-narrativet hos Josh i USA enn i meg selv, og at når man får det presentert på denne måten, også ser det nærmest, patetiske i det. Dette henger sammen med at jeg som filmskaper kan ha det naive, barnlige blikket som en kreativ holdning, og bare vise noe enkelt uten å komplisere det. 

Likevel så er det utfordringer med å se på en ideologi med klarhet når vi står midt i den, det vil alltid være enklere i ettertid. For eksempel: min egen far, som vokste opp i det fascistiske Italia, kan i ettertid se det absurde i fascismen. Eller at på 70-tallet var det vanlig at alle røykte, noe som i dag virker helt bisart. Men jeg tenker uansett at kunstens oppgave er å gi oss muligheten til å se på oss selv på en tydelig og enkelt måte. 

Så når det gjelder vårt syn på arbeidet, håper jeg at når folk ser After Work, kjenner vi at vi som menneskehet er litt forvirrede og vandrer i mørket. Vi har ikke helt funnet fram om hva arbeid skal eller bør være. Samtidig håper jeg at denne følelsen oppleves lystbetont – vi kan oppleve det noe absurde med å sitte så fast i denne arbeidsetikken. 

Slik jeg ser det er det derfor tid for å tenke annerledes, og dokumentarfilm kan slik være et insentiv til en kreativ prosess som bygger på både personlige refleksjoner, men framfor alt grupperefleksjoner.

Du kan se «After Work» (2023) på NRK TV

LES OGSÅ: HVA GJØR VI ETTER ARBEIDET?