NORDISK NATURFORSTÅELSE
I tre år har et tverrfaglig forskningsprosjekt ved UiO undersøkt den nordiske naturforståelsen, og hvordan den kommer til uttrykk i klimaspørsmål. Hva har man funnet ut? Vi spør prosjektleder Marius Timmann Mjaaland.
Publisert
Sist oppdatert
Kan du ikke først si litt kort om gangen i prosjektet? Hva satte dere ut for å finne ut av, og hva har dere gjort siden?
Dette har vært et tverrfaglig prosjekt knyttet til UiO:Norden. Utgangspunktet var et samarbeid med Elisabeth Oxfeldt på litteraturvitenskap og samtaler med Arne Johan Vetlesen fra filosofi. Vi spurte Ole Jakob Madsen og Dag Hessen, som begge var positive. Siden har blant annet Thomas Hylland Eriksen og Manjana Milkoreit blitt med.
Vi har jobbet med naturforståelse i Norden: hva som skiller Norden fra andre land, og hvilke ulike oppfatninger av natur som finnes innad i Norden. «Natur» er et begrep som er vanskelig å definere. Vi har hatt en del møter hvor vi har tatt opp temaer knyttet til natur. For eksempel ett om utbygginga på Fosen og ett om klimaendringenes påvirkning i Arktis.
Mye av diskusjonen begynner med det filosofiske spørsmålet om menneskets forhold til naturen. Vi ville nærme oss framstillinger av naturen i litteraturen og de empiriske spørsmålene knyttet til for eksempel klimaangst blant unge.
Vi har hatt flere konferanser og workshops og har publisert en antologi om naturen i litteraturen og boka som kommer nå om Antropocen.
Ja, Antropocen-begrepet har blitt viktig for dere?
Ja, det kommer fra geologien og betyr menneskets tidsalder. Der har de jo en del kriterier for hvordan man definerer overgangen fra én tidsalder til en annen, blant annet at det må foreligge betydelige og målbare endringer i jordsystemet og de må gjelde hele kloden. Menneskelig påvirkning har i dag så stor innflytelse på geologiske fenomener at det gir mening å skille det ut som en egen epoke. Men når man skal definere sin egen tid, kommer det inn et fortolkningsmoment som handler om frykten for fremtidige endringer. Det er ganske fjernt fra det geologer vanligvis driver med.
Antropocen er jo i stor grad et temporært begrep. Hva har dere funnet ut om relasjonen til tid i naturforståelse og miljøpolitikk?
Vi har gått inn i skillet mellom hvordan vi forstår geologisk tid og de relativt raske og kortsiktige prosessene som skjer i menneskets påvirkning av naturen. Det misforholdet har å gjøre med en neglisjering og en manglende vilje til å gå inn i de problemstillingene. Det er jo relevant både innenfor den politiske sfæren og for å forstå sosiale prosesser. Det som har blitt tydelig i våre diskusjoner, er at det ikke bare dreier seg om politisk handlingslammelse, men også om aktiv fornektelse. Man vet mye om årsakene, men til tross for at klima løftes frem som viktig, går man for eksempel inn for en ekspansiv oljepolitikk.
Da Salongen snakket med deg i starten av prosjektet, fikk du et spørsmål om forholdet miljøbevegelsen og miljøpolitikken har til ambivalensen mellom glede og skam, verdsettelse og ødeleggelse av naturen. Er det en kilde til konflikt eller kreativitet. Hvordan forstår du denne ambivalensen nå?
Retorikken har endret seg veldig. Nå er miljøbevegelsen blitt mer opptatt av å se mulighetene. Frykt og sinne har blitt stående igjen som mer konstruktive følelser enn angst.
Vi hadde en forelesningsrekke som en del av prosjektet, og en del av forelesningene utløste en fortvilelse hos studentene over om det er mulig å gjøre noe som helst. Men så organiserte vi et seminar der vi bare så på løsninger. Det skapte et engasjement og nærmest en eufori i diskusjonene om hvilke løsninger som kunne ha størst effekt.
I 2020 da dere starta prosjektet diskuterte politikerne om grensene for iskanten i Barentshavet skulle flyttes. Greta Thunberg hadde nettopp blitt kåret til New York Times «Person of the year». Hva har skjedd siden da som du vil trekke fram som relevant når det gjelder synet på natur?
Mitt inntrykk er at den brede aktivismen er svekket. Det var et voldsomt engasjement rundt Thunberg, og så kom Covid-19-pandemien og drepte det. Aksjonene rundt Fosen var et helt annen type engasjement med en kombinasjon av naturkrise og urfolks rettigheter. Der blir dilemmaer knyttet til klima og natur relevant, men annerledes enn under Fridays for Future.
Vi har hatt et samarbeid med Andreas Malm, som mener at man må bruke enda sterkere virkemidler i aksjonisme, men han møtte voldsom motstand fra norske miljøorganisasjoner på et debattmøte vi arrangerte på Kulturhuset.
Mitt inntrykk er likevel at noen av de store spørsmålene har sunket mer inn. Naturbevaring har faktisk kommet mer på agendaen. Flere har oppdaget at klima og natur har sammenheng med vedtak i kommunestyrer og hverdagslige avgjørelser. Det tenker jeg er en realisme som er helt nødvendig. Det er ikke primært romantikken eller naturopplevelsen som er viktig, men andre spørsmål som kommer opp. Og da blir spørsmålet hvordan demokratiet er rigget for å løse sånne problemer.
Hvor går veien videre nå? Dere er i gang med et prosjekt om demokrati?
Vi skal se på demokrati og klima i et prosjekt som heter DEMOCRISIS. Demokratiet er rigget for å overse og utnytte naturen, siden folket bestemmer – og gjerne ut fra egeninteresse. Vi forsøker å se på hvordan dette problemet ser ut med Norge som case. Norge skårer ekstremt høyt på demokratiindekser og har samtidig et veldig svakt klimaregnskap, særlig hvis man regner med avtrykket internasjonalt av olje, forbruk og reising. Jeg tenker at vi på sikt vil måtte endre måtene vi tar avgjørelser på, og forholdet mellom økonomi og natur må tenkes atskillig mer langsiktig, men hvordan avgjørelsene bør tas, finnes det nok ingen enkle oppskrifter på.
