IDÉHISTORIENS NYE FORSVARER
Siden det første norske professoratet ble opprettet i 1946 er idéhistorie blitt en selvskreven del av akademia. Men først nå er et flerbindsverk om den vestlige idéhistorien, skrevet av en ny generasjon norske idéhistorikere, tilgjengelig på norsk. Salongen møter to av seriens fire forfattere.
– Det er vanskelig å si hva som er nytt, i og med at dette ikke har blitt skrevet før. Men det er klart vi leter etter andre ting i fortiden enn det man gjorde for førti år siden, sier Christine Amadou.
Ved siden av en omfattende oversettervirksomhet har hun som førsteamanuensis jobbet med religion og kjønn i senantikken, og legger ikke skjul på at dette har preget bindets første verk, Antikken og middelalderen.
– Jeg har nok lagt mer vekt på religion og kulturmøter enn det er blitt gjort i tidligere fremstillinger, det er også fordi det er et voksende behov for å vite noe om det, forklarer hun på sitt kontor på Blindern.
Mellom oss ligger to av seriens fire bøker: Amadous Antikken og middelalderen, og Ellen Kreftings Modernitetens fødsel. På Amadous omslag er Sannheten i nød, innesperret i tårn mens antikke, kristne og arabiske tenkere kjemper om å befri henne fra mørket. Illustrasjonen er ment å speile essensen av innholdet – hvordan tanken om én sannhet skapte utfordringer da Aristoteles skulle tolkes inn i et religiøst verdensbilde; møtet mellom antikk og kristen kultur og mellom arabisk og latinsk kultur. I boken får vi blant annet vite at Vestens kristne idéhistorie ikke har direkte røtter tilbake til antikken, men har tatt veien om arabiske og persiske tenkere.
Likevel er det mest iøynefallende ved boken – med kapitler som Jesus, Krig og Kroppen – at den ikke er ordnet kronologisk, men tematisk.
– Kanskje er det uvant at samme tenkere dukker opp i ulike kapitler og i ulike sammenhenger. Det er en mer utfordrende organisering for leseren, medgir Amadou, men legger til at det gir mulighet til å se nye koblinger.
– Vi kan tillate oss å skrive på en annen måte enn før fordi vi også leser på en annen måte enn før, sier Else Marie Lingaas, forfatter av bindet Renessanse og reformasjon, som sendes i trykken i disse dager.
– Når jeg leser, har jeg som regel tilgang til internett som oppslagsverktøy og kan google om det er noe jeg lurer på. Når oversikter er så lett tilgjengelig som de er i dag, blir lange biografiske utredninger overflødige.
– Vi har tillatt oss å integrere tekster og tenkere som tidligere har vært marginalisert. Jeg har for eksempel lagt vekt på en kvinnelig nyplatoniker og kjærlighetstenker – Tullia d’Aragona – som i tradisjonelle fremstillinger er avskrevet som uoriginal, sier Lingaas.
Begge er likevel enige om at de idéhistoriske nøkkeltekstene, tekster som har tronet pensumlistene siden fagets begynnelse, er der for en grunn.
– Vi har ikke fjernet oss fra den idéhistoriske kanon. Selv om den leses på nye måter og iblant i nytt selskap, kan våre bidrag leses som et forsvar av verdien av de tradisjonelle, idéhistoriske tekstene.
Christine Amadous Antikken og middelalderen og Ellen Kreftings Modernitetens fødsel er allerede ute. Andre bind om Renessanse og reformasjon, skrevet av Else Marie Lingaas, ventes utgitt i januar. Fjerde bind, Teknologiens tidsalder, 1800-1945, av Kjetil Jakobsen kommer neste høst.
