HVA ER FILOSOFIENS ARBEID?

Dette er en forkortet og bearbeidet versjon av et nyhetsbrev for Society for Philosophy of Science in Practice, publisert i desember 2023.

Sophia Efstathiou er en filosof av mange vitenskapelige praksiser. Hun arbeider med alt fra kompleksitetsvitenskap til systembiologi og bioteknologi, og kombinerer både tilnærminger fra filosofi, STS, etikk og kunst. Vi har tatt en prat med Efstathiou om begrepet, «funnet vitenskap», kjøtt, mat, vitenskapelig praksis, kunstforestillinger og kokebøker, samt spenningen mellom analytiske tilnærminger og politisk agenda i anvendt filosofi . ­

Kan du fortelle oss litt om deg selv, din bakgrunn og dine tverrfaglige interesser?

- Ikke ulikt andre vitenskapsfilosofer har jeg bakgrunn fra naturvitenskapene. Jeg studerte matematikk og fysikk i Warwick, Storbritannia, hvor jeg senere ble tilbudt en doktorgradsstilling i anvendt matematikk som jeg begynte på, men avsluttet. Jeg følte i økende grad at det å drive med naturfag var begrensende og for «anvendt». Så jeg endret retning og dro til solfylte California for å studere filosofi og vitenskapsstudier ved UCSD, med Nancy Cartwright som veileder og mange andre utmerkede lærere.

Allerede da hadde jeg en dragning mot å studere nye ting. Det var nok forventet at jeg skulle drive med fysikkens filosofi, men jeg endte opp med å skrive en doktorgrad i medisinsk filosofi, om hvordan begrepet ‘rase’ kan brukes som vitenskapelige variabler i biomedisin (populasjonsgenetikk, sosial epidemiologi, osv.). Jeg utviklet en teori jeg kaller «funnet vitenskap» («found science»), analogt til «funnet kunst» («found art»), som antyder at hverdagslige ideer kan bli «funnet» og «grunnlagt» i vitenskapelige sammenhenger og praksiser, og dermed bli vitenskapelige ideer.¹

For meg er «founding» en taus prosess, som kommer med ens akkulturering i vitenskapen og opplæringen av «blikket» (gaze) til å se ting som allerede vitenskapelig – som deretter åpner et begrep for en bevisst operasjonalisering, måling, osv. Det skinner nok gjennom at jeg synes kunstpraksis er inspirerende. Jeg bodde sammen med en kunstner når jeg tok doktorgraden min, komponisten Marianthi Papalexandri-Alexandri, nå professor ved Cornell og en samarbeidspartner av meg. Og hun «fant» musikk, skapte lyd og kunst av hverdagslige ting – så ja, jeg er en av disse menneskene som selv «finner» ting fra miljøet mitt og får dem til å passe til mine formål – i dette tilfellet gjør jeg «funnet» filosofi og STS («Science and Technology Studies»)!

Etter doktorgraden har jeg fortsatt å følge opp denne interessen for tverrfaglighet og kreativitet, samtidig som jeg har åpnet opp for å vurdere flere av de etiske implikasjonene av vitenskapelig arbeid.

For tiden jobber du med et fireårig prosjekt kalt «MEATigation: Towards sustainable meat-use in Norwegian food practices for climate mitigation. Kan du fortelle mer om prosjektet som kombinerer ulike disipliner og interesser?

- Jeg leder faktisk prosjektet MEATigation, som er et tverrfaglig forskningsprosjekt finansiert av Norges forskningsråds program for klimaforskning (KLIMAFORSK). Prosjektet er et samarbeidsprosjekt. Ved siden av forskere fra samfunnsvitenskap, humaniora og kunst, samarbeider vi med industripartnere fra gårdsbruk, supermarkedkjeden og restauranter samt kulturinstitusjoner i Norge.

Prosjektet utforsker hvordan man kan redusere kjøttforbruket i Norge. Vårt utgangspunkt er at kjøtt ikke bare er kalorier, men også kultur. Overgangen til en kjøttredusert diett er spesielt vanskelig i land i det globale nord og vest, som Norge, ettersom kjøtt regnes som en del av landets tradisjonelle matpraksis og matkultur, også i samisk, kvensk, og urbefolkningspraksis.

Vårt prosjekt foreslår tre prinsipper for å endre kulturen, og sørge for et mer bærekraftig kjøttforbruk. Disse blir omtalt som «de 3R-ene»: Recognise, handler om å anerkjenne dyr og mennesker som er involvert i å lage kjøtt; Replace, går ut på å erstatte dyrebaserte proteiner med plantebaserte eller andre proteiner med lavere klimapåvirkning, og Refine, handler om å raffinere hvordan vi bruker kjøtt for å matche bruken til behov i stedet for ønsker, redusere avfall, tap og underernæring.

Vi forbereder nå flere publikasjoner som diskuterer disse prinsippene, inkludert en bok som kommer ut på Routledge Earthscan som jeg redigerer under tittelen Rethinking Sustainable Meat: Recognise, Replace and Refine. Også kommer en som er skrevet av oss med tittelen Eat Like your Grandparents: Sustainability and Traditional Food in Norway.

Hvilken rolle spiller dyrevitenskap og biologi i denne sammenhengen? Tror du vårt forhold til dyr i matforbruk er relatert til dyrs rolle i vitenskapen?

- Godt spørsmål. Utviklingen av landbruksdyreraser, som Ross kylling, er et tema som har tiltrukket seg filosofisk, historisk og STS' interesse. Personlig ble jeg inspirert til å tenke på «de 3R-ene» som veiledende for bruken av dyr i kjøttproduksjon, slik man allerede gjør i forskning som bruker dyr. I dyreforskning kreves det at man etterstreber å erstatte (Replace) bruken av «høyere» med «lavere» organismer, redusere (Reduce) antall dyr som brukes, og ta i bruk metoder som påfører mindre smerte og ubehag for dyrene som brukes (Refine). Jeg tror det er en sammenheng her mellom å bruke dyr i vitenskapelig forskning og i landbruket, spesielt i teknologisk intensivert landbruk.

I et av mine tidligere prosjekter undersøkte jeg hvordan dyr blir brukt som modeller i biomedisinsk forskning. Jeg ble interessert i hvor vanskelig dette arbeidet er for forskerne fra et etisk og emosjonelt perspektiv. Jeg utviklet en teori for hvordan bygde miljøer, regler og rutiner for inn- og utreise, personlig verneutstyr som masker, hansker eller hårnett, eksperimentelle protokoller og identifikasjons- og navngivningsteknikker, alle fungerer for å hindre mennesker og dyr fra å møte hverandre som unike, «hemmelige» og moralsk betydningsfulle vesener. De forvandler dermed menneske-dyr-møter i laboratoriet til utelukkende vitenskapelige møter. Jeg kalte disse teknologiene for ansiktsløshet («effacement»).² Analysen min bygger på Emmanuel Lévinas sin fenomenologiske tilnærming til etikk som en opplevelse: opplevelsen av å ta en pause i sin spontanitet, den typen klossethet man føler når man ikke vet hvordan man skal oppføre seg med et annet vesen. Denne pausen er, for Lévinas, det produktive rommet der etikken skjer. Jeg har argumentert for at teknologier for 'effacement' også strukturerer menneske-dyr-møter i industrielt husdyrhold.³

Et annet aspekt ved MEATigation som jeg synes er ekstremt interessant er at du også gjør kunstutstillinger, en webinarserie, samt utvikler dietter og oppskrifter. Kan du fortelle oss mer om disse oppskriftene som er et av satsingsområdene og resultatene til prosjektet?

- Ja, vi skriver en kokebok, og har utviklet en diett vi kaller «ELG»-dietten – en forkortelse for «Eat Like your Grandparents». Vår inspirasjon til dette er det faktum at vi globalt i gjennomsnitt per innbygger spiser dobbelt så mye kjøtt som besteforeldrene våre pleide å spise. I løpet av de siste 50 årene er verdens kjøttforbruk doblet. I samme periode doblet også planetens befolkning seg, noe som førte til en firedobling i kjøttproduksjon, med tilsvarende økende press på landskap og økosystemer som må brukes til å dyrke det ofte monokultur-dyrkede proteinrike fôret som intensivt oppdrettet dyr blir matet med. Denne utviklingen resulterer i avskoging, landkonvertering og forurensning fra gjødsel på luft og vann, i tillegg til påvirkning fra dyregårdene selv.

Geografen Tony Weis omtaler fenomenet der kjøtt flyttet til midten av tallerkenene våre, fra periferien, som en «kjøttifisering» av kostholdet vårt. Målet med prosjektet er å undersøke verktøy for å flytte kjøtt tilbake til periferien, eller få planter, korn og belg, tilbake til sentrum  – det vi kaller å «plantifisere» kostholdet vårt.⁴ Det vi så gjennom historisk forskning er at flere tradisjonelle oppskrifter kan hentes frem igjen og brukes som kjøttreduserende oppskrifter. Det gjør ELG-kokeboken ved å presentere en historisk analyse av norsk matpraksis sammen med oppskrifter som verktøy for å adressere klimapress. 

En ytterligere interesse jeg har hatt, er nye kjøtterstatninger. Biologi og bioteknologi kommer inn her som en del av matvitenskap og teknologi for å lage prosesser og produkter som kan imøtekomme forskjellige ganer og metoder rundt tilberedning av kjøtt. Dette handler ikke bare om smaken eller teksturen til kjøtt (som fibrøst), men også om dets matlagingsatferd, som om det blør, hvordan det lukter, hvilken munnfølelse det gir, og så videre. Jeg synes matvitenskap er ganske filosofisk fascinerende fordi den har alle disse aspektene ved å koble direkte til det private, det hjemmekoselige, det viscerale og det feminiserte, om du vil, av mors kjøkken, som representerer mye av tradisjonell kunnskap og praksis som bringes inn i domenet for vitenskap og innovasjon.

Og vi ser i vår historiske forskning i MEATigation at dette er likt med dyrehold: omsorg for dyr har vært en del av kvinners arbeid, som i det siste århundret har blitt industrialisert, teknologisk intensivert og drevet først og fremst av menn. Filosofer liker å snakke om følelser, kropp, og estetikk som overraskende eller uventede aspekter ved vitenskapen, men matvitenskapen retter seg mot nettopp disse aspekter (og selvfølgelig helse, toksisitet og sikkerhet). Kanskje det er en «found science» og derfor interessant for meg.

Jeg har blitt veldig inspirert av kunstneriske praksiser i arbeidet mitt. Å tenke på «found science» var inspirert av «found art», og ideen om å bringe hverdagen også inn i filosofien har vært interessant for meg i mange år. Jeg utviklet det min kollega og teaterforsker Elena Pérez endte opp med å karakterisere som spillperformance (gameformances), siden de blander spilleregler og åpen ende av performance.

Dette er øvelser jeg kaller SHAKE (Science Humanities and Arts Knowledge Exercises). Tanken med øvelsene er å skape situasjoner og opplevelser der relevante filosofiske og vitenskapelige begreper kan føles og utforskes, sammen i en gruppe. Jeg har for tiden øvelser rundt forholdet mellom sinn og kropp, personvern, identitet, teknologiske/andre skript, ansvar og sosial emergence, men jeg jobber med å utvide og arbeide med disse også i andre ulike disipliner og konsepter.

Kunstneriske praksiser, kropp og performance synes jeg er veldig interessant for å utfordre mediet vi jobber med i filosofien. Jeg har alltid lurt på hva filosofiens arbeid er. Vi vet at akademiske filosofiformer i stor grad er basert på å skrive og publisere artikler. Men å skrive til og via tidsskrifter er til syvende og sist bare et kommunikasjonsmiddel – hvilke andre måter har vi og kan vi dyrke for å formidle filosofiske ideer og innsikter, og gjøre filosofi? Med andre ord: Hva vil det si å drive med filosofi?

Er det virkelig skriften? Jeg tror ikke det. Det er tenkningen, innsikten. Hvordan gir du folk disse ideene? Vi pleier å gi studentene ting å lese, eller fortelle dem hva de skal tenke om disse tingene de leser. Men kunne vi gjort dette på en annen måte? Mediet er budskapet på mange måter, men for meg kan mange kunstneriske former være like, eller enda mer, kloke og presise til å formidle en dyp idé som tekstspråk. Og jeg er interessert i det – i argumentasjons- og kommunikasjonsmåtene – og de ulike formatene vi utvikler for filosofi (eller for det jeg forstår som filosofi!).

Dette er grunnen til at arbeidet vårt i MEATigation har samlet humaniora, samfunnsvitenskap og kunstnerisk forskning i moduser som har vært veldig morsomme og til tider utfordrende.

­

For å konkludere vil jeg gjerne komme tilbake til motivasjonen bak MEATigation-prosjektet. Hvordan er det å jobbe med spørsmål av betydelige og omstridte politiske og sosiale implikasjoner? Når man jobber med disse temaene tror jeg noen mennesker kan se en spenning mellom den analytiske tilnærmingen som er typisk for vitenskapsfilosofi, og moralsk og politisk «agenda» om å gjøre filosofi og vitenskap til en kraft for det gode og styre dem i den retningen. Ser du denne spenningen i arbeidet ditt?

- Takk for dette spørsmålet, Stefano. Dette er veldig viktig for meg personlig. I mange år var jeg veldig motstandsdyktig mot alle forestillinger om at jeg driver med etikk. Innenfor filosofi er etikk en underdisiplin med egne regler og ekspertise, og mange av oss utenfor den disiplinen tror kanskje vi er dårligere trent i å diskutere etikk. Men det er vi ikke, og vi kan ikke tenke på den måten.

Etikk er ikke bare en filosofisk disiplin, som et lite utvalg av mennesker er trent er opplært til å håndtere – og hvis det er målet med filosofien er vi i trøbbel. Etikk er en del av våre hverdagserfaringer, som forskere, venner, partnere, og så videre. Ja, det kan være at etikkdisiplinen har gode måter å belyse noen av disse erfaringene på, men igjen kan det være at det forvrenger dem i den grad at de blir fremmedgjorte fra hverdagen. Vi må alltid jobbe på grensene. Og dette er ikke bare på grunn av spørsmål om hva som er bra og hva som er rett: vi trenger å se hele bildet for å beskrive en virkelighet som er politisk; og vitenskap kan ikke annet enn å være politisk, fordi mennesker er politiske dyr.

Det som kanskje endret seg i praksis for meg var at jeg ble aktivist, og startet sammen med en tidligere kollega Marit Hovdal Moan #metooakademia-kampanjen for å protestere mot seksuell trakassering i norsk akademia. Dette var i 2017-2018, hvor vi samlet inn og publiserte kvinnelige akademikeres vitnesbyrd om seksuell trakassering i Morgenbladet. Vi begge anmeldte mannen som hadde trakassert oss. Jeg tror at det å si ifra om systemisk urettferdighet, og deretter bli invitert til å holde samtaler, intervjuer osv. fra et perspektiv jeg ikke tidligere hadde sett på som en del av min ekspertise, ga meg en følelse av både myndiggjøring og fellesskap. Og selv om det var en del av en traumatisk opplevelse, bekreftet det også (som Paolo Freire uttrykker det) at det er fra de undertrykte, og de undertryktes vennlighet til å gå utover det å bli undertrykkere selv, at endring kan skje.

Så ja, for å svare på en annen måte – jeg tror at kunnskapen vår er ‘situert’. Dette innebærer ikke å være lat eller å ikke se utenfor sin egen posisjon til andres erfaringer og synspunkter. Det betyr å gi opp et ideal om analytisk studie, beskrivelse og representasjon av hvordan vitenskap «virkelig» fungerer som unnslipper normative implikasjoner. «Found science» handler om at selve valget av disiplinær innramming eller «founding» er betinget, og kan være drevet av alle slags interesser. Og vel, hvis du aksepterer at vi etter Max Weber velger det vi studerer, og å følge den vitenskapelige tilnærmingen slik vi studerer den også er betinget, og begge er verdiavhengige, hvorfor ikke gå for et «hvorfor» og «hvordan» du tror betyr noe. Jeg liker ideen om å gjøre filosofi og vitenskap til en kraft for det gode. Selv om det selvfølgelig kan diskuteres hva det gode er!

For eksempel, MEATigation-prosjektet handler om å redusere kjøttbruk. Det kan sees på som problematisk; det kan være like skadelig for frigjøring av dyr ettersom det legger opp til at vi kan tolerere å spise dyr, samtidig som det gir noen etiske «forsikringer». I likhet med «grønn vekst» i tilnærminger til klimatiltak, kan slike prosjekter sees på som «falske venner»; det gir inntrykk av fremgang samtidig som eksisterende problemer opprettholdes. Men poenget mitt er at disse spørsmålene er viktige for oss å vurdere ettersom vi vil bli møtt med dem i praksis. Men å betrakte slike spørsmål utelukkende i relasjon til praksis er å ha et svært begrenset syn på hva praksis kan innebære.

Noter

1. Efstathiou 2012
2. Efstathiou 2019
   
3. Efstathiou 2021
   
4. Hansen et al. 2023. se også arbeidet til Andrea Borghini (https://sites.unimi.it/borghini/).