ET FORUM FOR FEMINISTISK FILOSOFI

Høsten 2020 ble det arrangert et fordypningsemne i Simone de Beauvoirs Det annet kjønn ved NTNU. 

Fordypningsemner som tar for seg feministisk teori, kropp og identitet, eller lignende tema har lenge hatt en tendens til å tiltrekke seg en god gruppe studenter, og dette var intet unntak. Med ønske om å fortsette samtalene Beauvoir-emnet satt igang tok professor Ståle Finke ved NTNU og en gruppe studenter initiativ til å starte Forum for feministisk filosofi – et åpent diskusjonsforum som sentrerer rundt Beauvoir og andre feministisk orienterte tenkere. 

Nå har forumet nylig fylt to år og ser ut til å ha funnet sin form som et delvis studentdrevet forum med fire møter hvert semester. Vi har tatt en prat med Ståle Finke om Simone de Beauvoir, feministisk filosofi og forumets fremtid.

Forum for feministisk filosofi vokste frem fra et fordypningsemne om Beauvoirs Det annet kjønn som du underviste for to år siden. Kan du fortelle litt om motivasjonen for å løfte frem Beauvoirs filosofi her, og hvordan Beauvoir er relevant i dag?

- Ja, jeg hadde et seminar over Det annet kjønn, som jo må regnes for å være et av de største bidragene til feministisk tenkning, og jeg vil si til en kritisk orientert filosofi overhodet i det 20. århundret. Boken ble lenge stående i skyggen av Sarte, Heidegger og andre som regnes som klassikere i vår tid. Jeg husker for eksempel at når jeg selv begynte å studere, så ble Beauvoir omtalt som bare en lettere og formidlende utgave av Sartes tekning, uten at man så noe selvstendig bidrag. 

Heldigvis oppdaget man fort at dette ikke stemmer – ikke bare at det dreier seg om et formidabelt bidrag til filosofien, men i særdeleshet et svært originalt bidrag som på en mye bedre måte enn hos noen av hennes samtidige reflekterer sammenhengen mellom levd liv, eget liv og det å skrive filosofi. 

Det er for meg klart at få filosofer kan sies å ha hatt større innflytelse på vår kultur når det gjelder kjønn og levd kroppslig eksistens enn Beauvoir. Når man leser henne, overraskes man stadig over hvordan hun på en måte alltid allerede har formulert og tenkt det vi trodde var vårt eget tankegods. Det er som om mye av det hun skriver har lagt seg under huden, og ved å lese henne ser vi hvor det kommer fra. 

Hun var drastisk radikal og uhyre modig.

Likevel, i lang tid anerkjente ikke mange Beauvoir som filosof  – og foretrakk hun ikke også selv å kalle seg forfatter?

- At Beauvoir ikke ville kalle seg filosof dreide seg ikke om falsk beskjedenhet, men om at hennes måte å forholde seg til filosofisk tekning, til den intellektuelle tradisjonen, og rollen som intellektuell, ikke skulle være nok et bidrag til den systematiske skole-filosofien som for henne mer og mer kunne fortone seg som spesialisert flisespikkeri uten virkelig relevans. 

Måten hun skriver på vitner om en radikal vending mot språket og det levde liv i en mye mer prøvende og selv-utforskende forstand enn det som er tilfelle hos for eksempel Sartre, og særlig i forhold til akademisk filosofi mer generelt. Hennes essayistiske og ofte litterære tilnærming til filosofien må derfor leses sammen med hennes dagbøker, selv-biografiske fremstillinger og litterære prosjekter for øvrig. 

Hun er en tenker, som Wittgenstein, som er dypt personlig.

Hvis man vil bruke en filosofisk merkelapp på dette er hennes tekster – og hennes måte å tenke omkring relevansen av filosofi på – preget av en pragmatisme. Ikke i betydningen av en instrumentell tenkning, men i en forståelse av at begreper og refleksjoner har sin relevans i belysningen av konkrete levde erfaringer, deres kontekst og historiske sammenheng. Hennes analyser er alltid tett på kvinners tvetydige erfaringer, dokumentert gjennom litteratur, brev, dagbøker, og det som den gangen fantes av studier rettet mot kvinners opplevelser av seg selv, sin egen kropp og seksualitet. 

Skuffelsene, selvbebreidelsene, frustrasjonene og ambivalensene som fremstilles i Det annet kjønn med utgangspunkt i dette rike materialet dreier seg om hvordan kvinners blikk på seg selv går gjennom mannens blikk på henne. Dermed dreier verket seg også om vanskelighetene, selv for en moderne kvinne, forbundet med å etablere eller hevde en egen stemme – en stemme for seg selv som reflekterer en kvinnes erfaringer med seg selv, egen kropp, måter å tenke, være, elske og nyte på som subjekt, uten å måte fremstå som annenrangs i forhold til mannen.

Dette er vanskelig å skrive frem, og derfor kreves en spesiell oppmerksomhet på språket som er annerledes enn i klassisk filosofi, som forholder seg som om begrepene er nøytrale og universelle  – som om det fantes en ren tenkning så og si uten språk og kontekst. 

Det er lett å havne i fellen å simpelthen fremstille seg selv på samme måten som menn gjør, som for eksempel store og betydningsfulle tenkere, og etterligne deres måter å handle og være på, noe hun for øvrig til å begynne med feilaktig ble anklaget for. 

Ved å kalle seg forfatter unngår hun gravalvoret til tenkeren, mannen.

Du nevnte at Det annet kjønn lenge ble regnet for å stå i skyggen av blant annet Sartres arbeid. På hvilke måter skiller Beauvoirs prosjekt seg fra Sartres?

- Det er viktig å understreke at Beauvoirs prosjekt, å finne frem til seg selv, ikke innebærer avvisninger av felleskap, men snarere en større oppmerksomhet på betydningen av tilknytninger og konkrete anerkjennelsesforhold mellom mennesker. Hun er her overhodet ikke i skyggen av Sarte, men begge kanskje heller i skyggen av Hegel – men hos Beauvoir med en særdeles original vri, mer personlig, mer kroppslig. Sartre har også noen fantastiske analyser av kroppen i Væren og intet, men ifølge Maurice Merleau-Ponty mangler han en forståelse av vår passivitet. Beauvoir kan sies å ta opp denne tråden, den levde kroppens tvetydighet. Dette kommer til uttrykk særlig mot slutten av Det annet kjønn.

I tillegg er det mer utpreget betont hos henne at det å være sin egen stemme, et subjekt for seg selv, er noe man erverver gjennom trygge tilknytninger – ved å ha tilgang på relasjoner hvor man bli sett og anerkjent som forskjellig, som betydningsfull i det man ér og gjør. Kvinner står tradisjonelt i en relasjon til mannen og til omgivelsene hvor hennes rom for selvstendighet og uavhengighet ikke er gitt henne, hun krever derfor endrede fellesskap, og endrede måter å være kvinne og mann på. 

Vi må søke nye måter å definere oss selv som kjønnede eksistenser, tørre å være mer utforskende og mindre essensialistiske. 

Dette er hennes eksistensialistiske tema – hvordan skal vi definere og avdekke oss selv som kjønnede sanselige vesen, dypt bundet og avhengige av hverandre i vår egen frihet, i en post-patriarkalsk kultur? Og dette spørsmålet er mer aktuelt enn noensinne. Særlig i lys av en samtidskultur som igjen tenderer mot en essensialistisk oppfatning av kjønn, til tross for de siste tiårenes emansipasjon, og til tross for analysene av vår kroppslige eksistens og tvetydighet.

Så Beauvoirs kritikk av essensialismen har fortsatt relevans?

- Altså, samtidig som alt har blitt mer åpent, også enn det var på Beauvoirs tid, ser vi at essensialistiske forestillinger og myter om mannlig og kvinnelig gjør seg gjeldende – ofte i en ny form som rene psykologiske typer, uten en kropp. Ikke det at Beauvoir vil benekte at det er forskjell på kjønn. Det er heller mangelen på tvetydighetene hun vil ha oss til å rette oppmerksomheten mot, og hvordan tvetydighetene eksistensielt er levd med kroppen. At kjønn ikke er gitt, skrevet i sten, men er noe som må utforskes, må gjøres til gjenstand for utprøving i praksis. 

Selvsagt kan vi ikke trylle bort kjønnene, vi er fortsatt menn og kvinner, ulike kroppssubjekter med overlappende men forskjellige erfaringer med oss selv og vår egen kropp. Beauvoir underkjenner ikke dette, tvert imot, hun gjorde det til utgangspunkt for teksten sin. 

Det som er vesentlig for henne er å bryte med forestillinger om kjønn basert på en eller annen naturlig eller psykologisk essens, noe som for henne blir å gripe tilbake til mytiske kategorier om det evige kvinnelige versus det mannlige i en eller annen imaginær form. Og det paradoksale er den permanente tilstedeværelsen av slike essensialistiske stereotyper, ikke bare i populærkultur, men i holdninger som kommer til uttrykk i arbeidsliv så vel som i forskning. Og imaginære stiliseringer av kjønnethet har makt over oss. 

Men, som Beauvoir påpeker hele veien, kjønn er ikke først og fremst en imaginær kategori, noe som eksisteter i forestillingsverdenen, men først og fremst i handling, i hva vi gjør. Vi endrer kjønnsstil gjennom praksis og politisk handling, gjennom bevegelse og reform. Ved at menn triller barnevognenene og treffer hverandre på café under svangerskapspermisjonen for eksempel.

Derfor er Beauvoir så aktuell. Hennes program faller sammen med #MeToo. Det er mannens forventinger og mytiske forestillinger omkring det evige kvinnelige og om feminine væremåter, sammen med det ubalanserte maktforholdet mellom kjønn, som gjør at en kvinne i et jobbintervju kan føle at det kan lønne seg å behage eller ta seg ut i tråd med mannens blikk. Det samme maktforholdet gjør at menn kan innbille seg at de har rett til å trakassere kvinner. 

Følgen er en følelse av å bli degradert, å ikke bli respektert for det man gjør, og man kan også lett føle seg som medskyldig, selv i overgrep. At mytene som ligger til grunn for slike krenkelser blir avslørt og kritisert er et fremskritt, men det kritiske blikket bør rettes mot alle former for essensialisme, mot kategorier om mannlig og kvinnelig som vi tar for gitt når vi appellerer til at vi egentlig er slik og slik, har en slik og slik identitet.

For Beauvoir er det frigjørende å slippe å ha en identitet, og heller ikke prøve å skaffe seg en ved å enten se inn i seg selv eller til sine omgivelser. 

Alle slike identiteter etableres på bakgrunn av gitte kulturelle myter og forestillinger om kvinnelig og mannlig som vi ikke unnslipper, selv ikke når vi drømmer – kanskje særlig ikke da. Vi kan bare bryte med disse i handlinger, ved å utfolde det tvetydige ved det å ha og eksistere en kropp i relasjon til andre. Her var i hvert fall hun og Sartre enige. Det var dette som lå i deres formulering om at «eksistensen går forut for essensen», vi handler først, så ser vi hvem vi er eller har blitt etterpå, ikke omvendt. 

Minervas ugle flyr som kjent først i skumringen...

At Beauvoirs filosofi har blitt et orienteringspunkt for en rekke av diskusjonene i Forum for feministisk filosofi er kanskje først og fremst påfallende i lys av en faglig sentrering av en filosofisk kanon bestående av menn som Platon, Aristoteles, Kant og Heidegger. Hva tenker du om Beauvoirs plass i kanon og på filosofipensum? Og hva med kvinnelige filosofer generelt? Har det vært en endring her over tid?

- Beauvoir har utrolig nok ingen selvfølgelig plass i filosofi-kanon. Filosofer har fortsatt en lei tendens til å betrakte deres anliggender som kjønnsnøytrale – deres problemstillinger er ikke kroppslige, ikke forankret i her og nå, ikke i vår kjønnede tilværelse. 

Men som Beauvoir påpekte dreier det seg ikke nødvendigvis om at kvinner og menn vil ha forskjellige ideer om ting, men mer om tilnærmingsmåtene. Som nevnt ligger dette kanskje i bruddet med en idé om at tenkning og forskning skal utgjøre vanntette og uangripelige systematiske helheter. 

Kvinners erfaringer heller for henne mot en mer pragmatisk og åpen tilnærming som er tettere på livet og ikke så engstelig.

For meg er det åpenbart at Beauvoir burde være en selvfølgelig del av ethvert filosofistudium. Og jeg tenker ikke bare begrenset til filosofi-faget, hun burde leses innenfor samfunnsvitenskapelige og humanistiske studier generelt. Beauvoir kan nemlig leses av alle. 

Utdrag fra boken burde være pensum allerede på videregående skole, som utgangspunkt for diskusjoner, refleksjon og essayskriving. Tekstene er lette å kjenne seg igjen i, de konkretiserer våre erfaringer, og det gjelder nok for de unge i dag også.

Når det gjelder kvinnelige filosofer generelt, så har vi samme problemet. Det finnes en rekke interessante kvinnelige tenkere fra det 18. og 19. århundre som kunne ha inngått på pensum ved siden av de som er etablert som klassikere. Kristin Gjesdal har akkurat publisert en antologi [Kvinner i filosofien, red.anm] med tekster som burde få en til å tenke nytt om pensumlister og kanon. 

Sånn som det er nå blir kvinnelige forfattere og filosofer, og feministisk tenkning generelt, stort sett presentert i egne kurs og seminarer, noe som lett fører til at det blir behandlet som noe spesielt som vi ikke trenger å bry oss om eller ta alvorlig. Det er trist. Her har vi en kamp foran oss, og den må også ta for seg den videregående skolen. De som sitter i pensumkomiteer og ellers forvalter kanon må oppleve at studentene har forventinger til at de feministiske perspektivene ikke skal behandles som en annethet eller som sekundært til alt det etablerte, men at de faktisk gjør krav på en plass, fordi de angår vår aktuelle erfaring.

Vi er alle opprørte over at det fortsatt er slik at bevegelsesfriheten til døtrene våre i det offentlige rom er innskrenket av angsten for å bli utsatt for krenkelser og overgrep. Men å diskutere dette mer inngående som temaer knyttet til kropp, kjønn, kultur og subjektivitet sitter fortsatt hos mange langt inne – i hvert fall i mitt fag. Men man kan også se tegn til endringer – ikke minst på grunn av at det kommer flere unge kvinner til filosofi-faget enn da jeg selv studerte, og at det virker mindre selvfølgelig for dem at bare skal tilpasse seg den gitte kulturen, sitte og nikke til det selvopptatte gravalvoret som kan ramme unge menn. 

Dessverre ser vi da samtidig en motreaksjon der enkelte unge menn kan oppfatte sin identitet som såret, for å tale med Wendy Brown, og gjøre krav på en eller annen myte om den arkaiske mannen som ble respektert av kvinnene og som har rett på dem seksuelt uten selv å måtte anstrenge seg. 

Dette virker selvsagt komisk og heller patetisk som reaksjon, noe vi ser uttrykk for i den såkalte incel-kulturen, men det får dessverre konsekvenser for klimaet ved akademiske institusjoner som kan oppleves av unge kvinner som truende. Vi får imidlertid håpe at fenomenet ikke er så gjennomtrengende som det antydes i media. Det er i hvert fall også mange unge menn som leser Beauvoir med stor interesse og intensitet. 

Som Beauvoir påpeker, bidrar et annet blikk, blikket fra kvinnene, til at mennenes påtatte gravalvor ikke så lett lar seg opprettholde. Slik hun ser det er kvinnens perspektiv og tilnærming ofte mer ironisk fordi det er mer pragmatisk. Det er noe befriende ved dette, og det peker fremover, noe den sårede mannsidentiteten ikke gjør. Den samme ironien undergraver også påstanden om en ren og universell tenkning. 

Beauvoir tenker med utgangspunkt i kroppen, den levde kroppens erfaring og kulturelle stilisering. Hennes tenkning er her og nå.

Selv om Forum for feministisk filosofi har sitt utgangspunkt i Beauvoirs tekster har dere også tatt for dere tekster av en rekke andre tenkere, som Virginia Woolf, Hélène Cixous, Wendy Brown, Judith Butler, Iris Marion Young og andre, og dere har også sett og drøftet spillefilmer av Céline Sciamma, Anja Breien og Jafar Panahi. Hvordan arbeider forumet i praksis med disse arrangementene?

- Forumet ble som nevnt opprettet i forlengelsen av et seminar over Beauvoir, men har fortsatt med å ta for seg ulike tenkere og forfattere som representerer forskjellige tilnærminger til kjønnsproblematikken. 

Den grunnleggende ideen var at dette forumet skulle være drevet av engasjerte studenter og at det skulle være lav terskel og inviterende, slik at man ikke skulle kvie seg for å delta. Samtidig er det ofte vanskelig tilgjengelig tekster vi søker å forstå, ulike teoretiske tilnærminger fra en rekke tradisjoner som fenomenologi, strukturalisme, psykoanalyse og så videre, så det faglige fokuset er også viktig. Det er grunnen til at vi alltid tar utgangspunkt i tekster vi ønsker å belyse, og som ofte har litt trange kår ved filosofiinstitutter i Norge, og her er det viktig at ønskene kommer fra studentene. 

Vi ønsker altså å belyse dagens relevans av kjønnsproblematikken og dagens posisjon i feministisk tenkning og politikk med utgangspunkt i tekster vi mener er relevante.

Når det gjelder filmkveldene, så er det viktig for oss at de på en eller annen måte tematiserer et feministisk ståsted, gjerne i selve filmspråket. For eksempel diskuterte vi Julia Kristeva og en forskjells-feministisk tilnærming til tidserfaring med utgangspunkt i Maya Derens kortfilm Meshes of the Afternoon. Anja Breiens Hustruer er en klassiker som ga oss anledning til å stifte bekjentskap med en norsk feministisk variant av ny-bølge film. Form og innhold går sammen i disse filmene på en lekende og utforskende måte. Vi har også sett på muligheten for å gjøre oss bedre kjent med hvorfor Chantale Ackermans film nå er på toppen av kritikerlistene over verdens 100 beste filmer. Dessverre er den for lang for vårt format. Men det trenger ikke kun å dreie seg om kvinnelige regissører. Filmen vi så av Jafar Panahi ble utgangspunktet for en kveld viet til kvinnenes situasjon i Iran og protestene der.

Helt til slutt vil vi gjerne høre hva vi kan vente oss av Forum for feministisk filosofi fremover? Er det et filosofisk forum som har kommet for å bli og har dere noen konkrete planer for det neste året?

Vi har nylig utvidet den ansvarlige komiteen med flere nye studenter, også fra fag utenfor filosofi for å gjøre det hele mer tverrfaglig. Vi ønsker å etablere oss som et fast innslag, men det er viktig for oss å holde på prinsippet om lav terskel, noe som betyr at vi ikke ønsker at dette skal bli massemøter hvor det er vanskelig å ta ordet og holde innlegg. 

Vi ønsker likevel å invitere inn flere folk utenfra og søker om bevilgninger til dette. I tillegg arbeider vi med den sosiale biten, da vi forøker å gjøre arrangementene til sosiale møtesteder for studentene i løpet av semesteret. Vi vil at forumet skal være et seriøst drøftende og intellektuelt forum som tar kjønnsproblematikken på alvor og dermed etablerer et alternativ til både essensialisme, faglig ignoranse og de sårede identitetenes reaksjonære ytringer.

Programmet for det neste semesteret er snart klart. En ting som er sikkert, er at Beauvoir stort sett alltid er representert. Men for de som vil følge oss videre kan man finne oppdatert program både på vår Facebook-side og på Institutt for filosofi og religionsvitenskaps nettsider. 

Alle er velkomne i forumet, for å være med å presentere og diskutere eller bare for å lytte.