HUN SOM GIKK FORAN:
ELSE WIESTAD I FILOSOFIENS KVINNEKAMP

1970-tallet var tiåret for store endringer. Etterkrigstiden ble erstattet av nye politiske spørsmål. Kvinnekamp og feministbølger stod på trappene. I denne overgangstiden begynte kvinnene for alvor å innta norske universiteter. Og blant gruppen av kvinner som nå ville inn på denne arenaen, finner vi den unge Else Wiestad.

Wiestad var ikke bare kvinnelig student, men noe så sjeldent som en kvinnelig filosofistudent. På den tiden hadde fortsatt ikke noen kvinne tatt doktorgrad i filosofi, og representasjonen av kvinner i faget var, kanskje ikke overraskende, lav. Men dette skulle hun selv være med på å endre.

Passende nok møter Wiestad meg et snaut steinkast unna Universitetet i Oslo. Her har hun tilbrakt mye av sitt yrkesliv. Når man møter den smilende 83-åringen, som disker opp med kaffe og Gjende-kjeks, skulle man ikke tro at hun har vært en pionér og forkjemper for et mer inkluderende filosofifag.

I dag har hun gått over i emeritus-tilværelsen, men bor likevel ikke langt unna universitetet sammen med sin ektemann, Olav Kjeldseth-Moe, som har vært professor i astrofysikk. For mange av dem som har studert filosofi på Blindern, har Wiestad stått for en viktig del av diskusjonen om kjønnsrepresentasjon i filosofifaget. For noen har hennes ex.phil.-forelesninger om Simone de Beauvoir vært blant de få eksemplene på at kvinner kan være filosofer.

Hun var den andre kvinnen som tok doktorgrad i filosofi i Norge. Den første var den jevngamle Hjördis Nerheim. De to leverte riktig nok inn sine avhandlinger samme vårsemester i 1986. Men fordi en av komitémedlemmene som bedømte Wiestad avhandling ønsket en verdig ramme, ble hennes disputas satt på vent. Disputasen skulle avholdes i ærverdige Gamle festsal i Domus Academica ved UiO, men der var det lang ventetid. Og mens Wiestad ventet på disputasdato disputerte Nerheim først.

Wiestad leverte imidlertid den første norske doktoravhandlingen i filosofi som tar opp et kvinne- og kjønnsfaglig tema. Allerede da hun tok magistergrad i 1973, var kjønnsperspektiver og diskusjoner om betydningen av representasjon i ferd med å nå filosofifaget, og Wiestad gjorde seg bemerket i debatten fra ganske tidlig.

– Alt som gymnasiast ble jeg interessert i filosofi, og som student kjente jeg meg hjemme i faget og trivdes godt. Men utfordringen gjaldt det faglige innholdet. Kvinner begynte å ta opp et helt nytt materiale i faget, og å se det med andre øyne. Jeg tror mange forskere har vanskelig for å forstå hvor mye innsats som ligger bak det å starte opp et nytt felt i faget, sier Wiestad. 

De første kjønnsperspektivene

I dag er de fleste med filosofibakgrunn kjent med grunntrekkene i feministisk tenkning, og med hvordan sentrale mannlige tenkere har tenkt om kvinner, men mens Wiestad var student var dette noe som måtte oppdages på nytt. Ingen foreleste om kvinnesynet til Platon og Aristoteles eller om de filosofiske bidragene til Harriet Taylor Mill og Simone de Beauvoir. Tekstene fantes, men blei ikke undervist i og var ikke i aktiv bruk.

Det bygget seg opp et engasjement for disse spørsmålene, spesielt blant de kvinnelige filosofistudentene. Men i mangel på forskere med kompetanse og kjennskap til kvinneperspektiver i filosofien, måtte man ta saken i egne hender. Blant annet initierte og ledet Wiestad et seminar høsten 1975, som tok opp kvinneperspektivet i filosofi. Hun tok også initiativet til en forelesning i forbindelse med Det internasjonale kvinneåret 1975. 

– Jeg foreslo en forelesning for Forskningsrådet og Friundervisningen (nå Folkeuniversitetet. red.amn). Det ble møtt med interesse, men ballen ble selvfølgelig kastet tilbake på meg, med spørsmål om ikke jeg kunne holde den. 

Resultatet ble forelesningen Kvinner gjennom historien, som ble holdt i Teologisk eksamenssal ved UiO. Salen var stappfull, det var stor interesse for temaet, og folk satt på gulvet og i vinduskarmene for å høre. 

Året etter, i 1976, ble Wiestad forskningsstipendiat i filosofi. Temaet for avhandlingen var «Kjønn og ideologi. En studie av kvinnesynet hos Locke, Hume, Rousseau og Kant». Da begynte hun også å forelese over temaet, som en del av stipendiatstillingen.

– Du kan si at da begynte jeg å undervise i kvinne- og kjønnsteori uten at det var gratis, sier Wiestad og ler.

Seminarrekken hun holdt høsten før hadde hun nemlig initiert og ledet uten betaling. Der hadde hun introdusert kvinne- og kjønnsrelevante temaer med utgangspunkt i tekster av blant annet Aristoteles, Platon, Kant og Beauvoir.

– Det er interessant at sentrale og kanoniserte filosofer har skrevet om og diskutert kvinnerelevante spørsmål, men at de tekstene har blitt utelatt og silt ut fra pensa.

Når temaene først ble henta opp og tilbudt studentene, viste det seg å vekke stor interesse. Wiestad forteller at i en periode hadde Institutt for Filosofi ved UiO en pengepott satt av til undervisningsopplegg som studentene kunne stemme over.

– Der ble kvinne- og kjønnsperspektiver i filosofi stemt inn flere ganger av både kvinnelige og mannlige studenter.

Motstand og studentengasjement

Engasjementet for å løfte opp kvinneperspektivene i filosofien som Wiestad møtte blant studentene ble likevel ikke delt av alle hennes kollegaer. Motstanden ble ikke nødvendigvis uttrykt aktivt og direkte, men like gjerne som en passiv holdning hos andre faglige ansatte, som alle var menn.

– Jeg vil anslå at det kanskje var sytti prosent velvillighet, men også en del passiv eller uttalt motstand.

På starten av 80-tallet valgte instituttet å sette ned en komité for å utarbeide et forslag til pensum (i grunnfag,) som skulle integrere kvinne- og kjønnsperspektiver i det obligatoriske pensumet på grunnfag. I samme periode ble det også utarbeidet og opprettet et semesteremne.

– Det ble kalt Kjønnsrolletenkning. Senere ble semesteremnet Kjønnspolitisk tenkning opprettet. «Politikk» ble i denne sammenheng oppfattet ganske vidt, for eksempel i betydningen av at det private også er politisk.

I ettertid har Wiestad tenkt at det var dristig av henne som stipendiat å komme med endringsforslag til filosofipensum på instituttmøter. Men den gang var ikke det noe hun tenkte på, sier hun og smiler.

– Jeg må ha hatt noe selvtillit og ha fått en kraft fra interessen for å skape et mer dekkende og fullstendig bilde av faget filosofi og av filosofihistorien.

I dag vil vi kanskje synes av noe av motstanden hun møtte er pussig.

– En av de ansatte uttalte at dette pensumforslaget vil gjøre studiet lettere og føre til at studentene kan gå kjøkkenveien inn i faget. Det vil være et svik mot våre fremtidige magisterstudenter.

All den tid feministisk filosofi og kjønnsteori er etablerte fagfelt i dag, kan det virke vanskelig å forestille seg at dette er argumenter som kom fra fagansatte i filosofi på 1980-tallet. Wiestad smiler når hun refererer dem.

– Som om spørsmål som for eksempel angår frihet, likhet, menneskeverd og utviklingsrett for kvinner er så mye enklere og lettere enn tilsvarende spørsmål om frihet og likerett for menn.

I dag kan det virke urimelig, men det var en uttalt oppfatning hos en av de etablerte professorene. Da hjalp det at studentene stilte opp i stort monn.

– Studentene var aktive pådrivere. Vi valgte en såkalt «åpen dør»-politikk. De kvinnelige studentene banket på kontordørene til de ansatte, snakket med dem og argumenterte. Det hjalp for å få ansatte til å forstå at noe var på gang. Det fikk dem til å tenke igjennom saken, og flertallet stemte i vår favør når saken ble tatt opp på møter. Noen uttrykte seg klart for. Som daværende instituttleder Bernt Vestre, professorene Dagfinn Føllesdal og Anfinn Stigen.

Tverrfaglige kvinnefellesskap

Tverrfaglige forskermøter og -grupper har vært viktig i engasjementet for å løfte fram kvinneperspektivene i akademia. Kvinner fra ulike fagfelt kom sammen for å diskutere fag og dele kunnskap og erfaringer. Noe av det resulterte i faglige samarbeidsprosjekter eller likestillingspolitiske innspill.

– Året før jeg ble stipendiat, tok jeg initiativet til å starte en tverrfaglig forskergruppe på fire. Vi kalte den «Forum for kvinneforskning».

I dag humrer Wiestad litt over det litt storslagne navnet, men det er ingen tvil om at de fire kvinnene i gruppa var med på å sette dagsorden. Det første de gjorde var å kommentere og anbefale et forslag fra Universitetet i Bergen om likestilling ved universitetene. Det ble oversendt og diskutert i universitetsstyret ved UiO.

– Jeg husker at i administrasjonen kalte de det for «Fellesuttalelsen». 

I tillegg møttes de jevnlig og de samarbeidet faglig. Wiestad samarbeidet med Brit Berggreen, som var stipendiat i etnologi, og som seinere blei professor i etnologi i Bergen. De to kjente hverandre fra før, og holdt et tverrfaglig seminar sammen.

– Temaet var ideologi og praksis og kjønnsdelende ideal- og realmønstre. Jeg sto i hovedsak for ideologi og hun for praksis.

Seminaret ble veldig godt besøkt både av ansatte og studenter, og hadde også mange innlegg fra deltakerne.

Wiestad undrer over om de ikke også kunne gjort mer som dette. Samtidig framstår kvinnenettverkene som gode sosiale møteplasser. Når hun peker og forteller om kvinnene på bildene fra disse samlingene, gjør det at jeg ikke kan unngå å tenke at kanskje disse møteplassene i seg sjøl hadde en innvirkning på at alle de avbildede har hatt lange og vellykka akademiske yrkesliv. Av en tverrfaglig gruppe som holdt sammen fra midten av 80-tallet og i vel 20 år, blei alle seinere professorer i sine respektive fagfelt.

Det usikre pionerarbeidet

Å starte med en fagretning som ingen andre driver med kan skape noen usikre situasjoner. Etter magistergraden ble Wiestad forskningsstipendiat ved Forskningsrådet og så universitetsstipendiat ved UiO. Etter at hun hadde disputert, var utsiktene til en jobb på universitetet likevel dårlige. Ingen av de fast ansatte på universitetet plukket opp interessen for filosofisk kvinne- og kjønnsteori, og det tok lang tid før det blei etterlyst i stillingsutlysninger, til tross for at det var stor interesse blant studentene.

Etter at hun forlot universitetet i 1986 for å jobbe med offentlig likestillingspolitikk i Kommunal- og arbeidsdepartementet og som forskningsleder for et tverrfaglig framtidsforsknings-prosjekt, var det fortsatt et stort behov for kunnskapen hennes. Heldigvis møtte hun velvilje hos sin nye arbeidsgiver, og kunne ta på seg noen oppdrag som underviser og veileder ved UiO.

– De tillot at jeg tok imot noen få studenter til veiledning i emnet Kjønnspolitisk tenkning. Studentene kom ned til departementet og fikk veiledning på mitt kontor der. 

Først i 1993 ble det utlyst en relevant stilling ved Universitet Oslo.

Vel over i en fast stilling som førsteamanuensis i filosofi i desember 1993, ble Wiestad igjen involvert i diskusjonene om representasjon og kjønnsteori. Mens hun hadde vært borte, var en god del av hennes tidligere innsats og arbeid for undervisningen falt bort.

– Noen gikk inn for en fagpolitikk der de skulle «back to the basics», og da ble det de tradisjonelle emnene som logikk, metafysikk, etikk, og så videre som ble stående. De nye emnene, så som filosofisk kvinne- og kjønnsteori og miljøfilosofi, forsvant ut.

Wiestad tror ikke det var en klok strategi. Fag lever ved å fornye seg, og rommet for faglige nyvinninger blei innsnevret i fagfilosofien på UiO. Wiestad ble professor i 2000, og mens begge arbeidet på Institutt for filosofi, samarbeidet hun med professor Tove Pettersen om å starte og undervise i emnet Kjønn og filosofi fra 2004.

Pettersen gikk over i en stilling som professor i filosofi ved Senter for tverrfaglige kjønnsstudier i 2019. De studentene som er interessert i det temaet har fulgt etter. Det er et tap for filosofifaget, både for forskningen og undervisningen, ifølge Wiestad. 

I dag er Else Wiestad professor emeritus, men etter hvert som samtalen nærmer seg nåtiden, snakker hun engasjert om dagens utvikling i universitetspolitikken og status på dagens forskning og pensumutvalg. Ikke alt går framover, og uten nye forkjempere, kan det som har blitt vunnet lett forsvinne igjen.

Mye har skjedd i perioden fra 1975 til 2024. Men endringene har ikke kommet av seg sjøl. Å stå i spissen har både åpnet opp spennende muligheter, fram- og tilbakegang og ny motstand. Men Wiestad ville neppe ha gjort noe annerledes, hvis hun kunne velge.