ET PRISVINNENDE FORSVAR FOR METAFYSIKK

Døhlens tekst beskjeftiger seg med et utdrag fra den skotske opplysningstenkeren og empiristen David Humes (1711-1776) polemikk mot skolastikkens og kristenplatonismens metafysikk, hvis innflytelse fortsatt var til stede i datidens Europa.

Viden kjent, skrev Hume at «Hvis vi tar for oss et hvilket som helst verk, om guddommelighet eller skolemetafysikk, –la oss da spørre: Inneholder det noen abstrakte resonnementer om kvantitet eller antall? Nei. Inneholder det noen eksperimentelle resonnementer om faktiske forhold og eksistens? Nei. Kast det da i flammene: for det kan ikke inneholde annet enn sofisteri og illusjon». Slik tidligere kjetterske bøker ble brent på bålet under inkvisitorenes åsyn, skulle nå de teologiske og metafysiske skolers folioutgaver ofres til flammene av den nye tids vordende opplysningsmenn.

I sitt essay utsetter Døhlen Humes antimetafysiske program for en ivrig kritikk, og går så videre til å drøfte fundamentale spørsmål vedrørende den vitenskapelige metodes epistemologiske rekkevidde. Han ender med en positiv reevaluering av den metafysiske filosofiens oppgave og betydning.

Gratulerer med seieren, Daniel! Sannelig er det en dristig og interessant tekst du har skrevet! La oss begynne fra begynnelsen: Hvordan fikk du nyss om NM i filosofi, og hvorfor valgte du å melde deg på?

- Vi ble informert om filosofisk NM i valgfaget «Historie og filosofi» og ble gitt muligheten til å ta del i konkurransen ved å sende inn et refleksjonsnotat. Jeg har alltid syntes filosofi er svært spennende. På fritiden filosoferer jeg mye rundt viktige spørsmål, så å delta i NM i filosofi hørtes ut som en god mulighet til å utfordre meg selv. Så det var bare å «gønne på»!

Så du hadde altså interesse for filosofi fra før?

- Ja, jeg har hatt det hele livet, vil jeg si. Å tenke over viktige spørsmål har vært en interesse fra tidlig alder. Min storebror hadde allerede ganske tidlig oppdaget den filosofiske tradisjonen og fordypet seg i den, og begeistringen hans smittet raskt over på meg.

Hvordan er konkurransen lagt opp?

- Skoleelever landet rundt som har valgfaget «Historie og filosofi» får muligheten til å bli med i konkurransen ved å skrive et filosofisk essay. De som ønsker å delta må skrive teksten på engelsk. Læreren i filosofi- og historiefaget ga oss fire sitater hvorav én av dem skulle drøftes. Så valgte læreren ut de to beste tekstene, som så ble sendt videre til NM-arrangørene.

Hvis jeg husker riktig, var vi førtito deltakere. Vi var med på en «filosofidag» i Oslo, hvor vi lyttet til foredrag og fikk anledning til å bli bedre kjent med hverandre. Dagen etter skulle vi skrive en ny tekst. Vi satt i et PC-rom på Oslo Handelsgymnasium hvor vi ble tildelt et nytt sett sitater. En lærerjuri leste gjennom de førtito essayene og valgte ut tretten deltakere som skulle gå til NM-finalen. Jeg fikk vite at jeg hadde kommet videre i finalen, og det var på dette stadiet at jeg skrev Hume-essayet som ble kåret til vinnerteksten. De syv beste artiklene er forøvrig nå tilgjengelige på nettet (Filosofiforeningen.no). Andreplassvinneren og meg selv gikk så videre til OL som fant sted i mai.

Du valgte å skrive en tekst som tok utgangspunkt i et sitat av David Hume. Skotten oppfordrer tenkere til å brenne alle teologiske og metafysiske verk som ikke inneholder nyttig matematisk og empirisk faktabasert forskning. Hvordan har du valgt å forholde deg til Humes radikale oppfordring?

- Humes angrep er, som du sa, vendt mot alle skrifter som omhandler det guddommelige og metafysiske. Når vi står overfor slike tekster, sier han, må vi stille oss følgende spørsmål: Finner vi her noen eksempler på kvantitativ abstrakt tenkning, dvs. matematisk tenkning og alt som vedrører tall? Han svarer selv på spørsmålet: Nei, det gjør vi ikke. Videre spør han: Kan vi i slike tekster identifisere eksempler på eksperimentbaserte fakta om empirisk erfaring og eksistens? Igjen svarer Hume nei. Følgelig skal man kaste disse bøkene på bålet og fordømme dem som sofisme. All slik teologi og metafysikk er bare illusjoner, obskurantisme og tåkeprat, ifølge Hume.

Det første jeg tenkte da jeg leste dette var: For en selvmotsigelse!

Slik jeg så det var Humes program i seg selv et eksempel på det vi i dag kaller «scientisme», en verdensanskuelse som tar utgangspunkt i at all sann kunnskap er tilegnet gjennom de moderne vitenskapenes matematiske, eksperimentelle og empiriske metoder. Hume hevder at fordi metafysikk ikke inneholder abstrakt numerisk-matematisk tenkning, dvs. at de ikke følger Humes fastlagte «kriterier», så må slik diskurs nødvendigvis lede til feilaktige og illusoriske konklusjoner.

Men jeg hevder at denne påstanden i seg selv ikke er en ren vitenskapelig påstand. Å hevde at alle tankebevegelser som ikke befinner seg innenfor de moderne vitenskapenes rammer nødvendigvis må være usanne, er i seg selv hverken empirisk eller matematisk, men utgjør en metafysisk påstand om grensene for menneskelig kunnskap, samt hvordan bevissthet og væren forholder seg til hverandre. Det er ikke i seg selv vitenskapelig å hevde at bare vitenskapelig måling og observasjon skjenker oss sann kunnskap, og nettopp dette er scientismens selvmotsigelse.

Hume fastslår at teologi og metafysikk ikke inneholder innsikter om kvantitet eller nummer, men det er ikke sant. For i metafysikken tematiserer man såvisst kvantitet og nummer om enn på en nokså annerledes måte enn i matematikken.

I metafysikken taler man gjerne om kvantitet på et dypere, ontologisk plan. Mitt eksempel i denne sammenhengen vedrører årsakserier: «Er en uendelig årsakserie mulig?» er et sentralt metafysisk spørsmål som bl.a. Aristoteles og Thomas Aquinas beskjeftiget seg med. Og generelle diskusjoner om kvantitetens- og nummerets ontologiske status, dvs. på hvilken måte de tar del i væren på, var svært betydningsfulle i kristenplatoniske og skolastiske miljøer.

Videre hevder Hume at teologi og metafysikk ikke inneholder eksperimentbasert fornuftstenkning med hensyn til reelle fakta og empirisk eksistens. I mitt essay svarer jeg på dette ved å hevde at metafysikken og de moderne laboratoriske vitenskapene forsøker å besvare ulike spørsmål, og at for å besvare disse spørsmålene tar man i bruk forskjellige redskap. Jeg tilføyer også at metafysikken tross alt er eksperimentell i den forstand at den er utforskende og benytter seg av tankeeksperimenter. Gjennom rasjonell tenkning kan vi kontemplere væren på en eksperimenterende måte, hvor våre grunnbegreper og kategorier raffineres og transformeres. I metafysikken finnes det en eksperimentell fremgangsmåte hvor vi drøfter hvordan erfareringene våre i sin helhet forteller oss om noe som ligger bortenfor vår erfaring.

Denne fremgangsmåten ligger etymologisk i selve ordet metafysikk: Vi ser at μετά «meta» betyr «etter, bortenfor, over», og «physika» utgjør en avledning av φύσις «phúsis» som vekselvis kan bety «tilblivelse, fremtreden» og «natur». Og når Hume hevder at metafysikken ikke nærmer seg eksistensen, så vil jeg tvert imot hevde at det nettopp er metafysikken som best kan hjelpe oss å forstå eksistensen. Dette er fordi de ulike vitenskapene allerede antar og låner grunnbegreper og kategorier fra metafysikken. Vitenskapene antar nødvendigvis at verden er observerbar og at alle enkelte ting har identitet og integritet, dvs. at de har en helhet.

Ulike værende har ulik natur, ulik essens, og dermed ulik form. Vi kan for eksempel skille ut vann fra andre væsker; vi kan separere det flytende fra det harde, det varme fra det kalde osv. Dette viser at vitenskapene til enhver tid anvender og tar for gitt metafysiske begreper. Og når vi snakker om dypere spørsmål om eksistensen, så er selvfølgelig metafysikk uunngåelig. De enkelte vitenskapene er nødvendigvis svært begrensede. Følgelig egner de seg ikke til å kaste lys over eksistensens større helhet og sammenhenger; de egner seg ikke til å diskutere eksistens og væren i seg selv.

Nå lever vi i en ganske annen tidsalder enn Humes; opplysningstidens store omveltninger ligger århundrer bak oss og vitenskapenes funn har ledet til industriell og teknologisk innovasjon som har transformert hele verden. Hva mener du er filosofiens oppgave i vår egen tidsalder?

- I vår egen tid står epistemologi svært sterkt som filosofisk disiplin. Jeg tror vi fortsatt står i forlengelsen av opplysningstiden og moderne filosofi ettersom vi har en tendens til å forstå filosofi som en avgrenset akademisk disiplin med sitt eget faglige område. Mitt inntrykk er at vi i dag tenker at filosofi er avgrenset til subjektive fenomenologiske erfaringer og logisk-epistemologiske begrepsdiskusjoner, analyser og tankeeksperimenter.

Vi liker å fokusere på en isolert «del», uten å tolke den i lys av en større helhet.

Å være med i NM-konkurransen ga meg mye innsikt i hvordan folk oppfatter filosofi i vår kultur. For svært mange finnes det ingen fasitsvar i filosofien, ingen høyere sannheter. Filosofi betyr bare at vi «tenker sammen», at vi lager tankeeksperimenter og argumenterer for arbitrære subjektive meninger og påstander. Men hvis dette er filosofiens rolle og oppgave i dag, så vil jeg hevde at filosofi ikke lenger gir noen mening, at det overhodet ikke finnes noe filosofi lenger. For filosofi betyr «kjærlighet til visdom», og hvis filosofi ikke lenger kan lede oss til sann innsikt og visdom om væren og eksistensen, hvis den ikke kan lede oss til høyere sannheter, så er filosofi til syvende og sist en umulighet.

Med andre ord vil jeg hevde at hvis det ikke eksisterer egne filosofiske sannheter så er det ikke lenger noe poeng i å ha filosofiske diskusjoner og bedrive filosofisk praksis. Og det synes som filosofi ofte er blitt til en håpløs, endeløs tunell uten lys i enden.

Men filosofien må våge å ta på seg sin bestemte oppgave: Å være søken etter metafysisk helhet og sammenheng, og å dermed utgjøre grunnlaget for alle andre kunnskapsgrener og vitenskaper. Filosofi er ikke bare lek med tanker og abstraherte situasjoner, men en måte å leve på. Det handler ikke bare om å begripe ideer i det abstrakte; man får innsikt i filosofiske sannheter ved å la seg transformeres av dem, ved å aktualisere filosofien i seg selv. Filosofien bør derfor ikke diskutere abstrakte emner i en krok for seg selv, i isolasjon fra livet og historien. Den bør beskjeftige seg med hvordan liv, etikk og politikk henger sammen med den høyere kosmiske orden.

Tror du NM-konkurransen som du nå har tatt del i bidrar til å fremme interesse for filosofi blant unge mennesker i Norge?

- Ja, absolutt! Arrangementet er svært godt gjennomført og bidrar til å skape en seriøsitet rundt faget. Jeg tror dessuten at konkurranse gjør at vi skjerper oss intellektuelt. Vi får lyst til å gjøre vårt beste. Dette fører til at verdsettelse av faglig kvalitet blir mer utbredt i den norske filosofikulturen. Og så er jo selvfølgelig ordet «NM» kult i seg selv!

Når jeg nevner det for venner og bekjente, synes de alle at det høres veldig interessant ut. Det hele har fått nokså mye oppmerksomhet. Og denne nye oppmerksomheten og interessen var merkbar blant elever og lærere på min skole. Jeg tror derfor at NM-konkurransen i høy grad bidrar til å skape større begeistring for faget. Det er mitt håp at filosofi kan få en større plass i kulturlivet, for alle fag er jo bygget på filosofi.

Hva har det betydd for deg personlig å delta i konkurransen og til og med stikke av med seieren? 

- Det har vært veldig lærerikt; jeg har fått mer dybdesyn i hva folk i dag tenker. Etter at vi hadde skrevet det siste essayet, skulle vi som var igjen samles i grupper og snakke om de filosofiske temaene som mest opptok oss. Det som kom opp igjen og igjen, som jeg syntes var veldig interessant, var at folk først og fremst var interessert i de dypere spørsmålene om meningen med livet, hva som utgjør godhet og hva som godt for mennesket. Deltakerne var i grunnen mindre interessert i tankeeksperimenter, paradokser eller logiske metodespørsmål.

Samtalene avslørte gang på gang en felles lengsel etter det dype. Framfor epistemologiske spørsmål – som for eksempel hvordan jeg kan vite at denne stolen fremfor meg faktisk eksisterer – var de mye mer interessert i spørsmål som f.eks. hvorfor jeg skal leve videre? Hva er mening og virkelighet? Deltakerne og foredragsholderne lærte meg dessuten mye nytt om moderne retninger innenfor filosofien som jeg tidligere kunne lite om.

Som det fremgår fra vår samtale, er moderne filosofi noe jeg generelt er nokså kritisk til – jeg er inspirert av antikkens og høymiddelalderens teologiske filosofi – men konkurransedagene hjalp meg likevel til å bedre forstå de lengsler og drømmer som motiverer modernitetens ulike filosofiske retninger. Joda, det var mange som ga uttrykk for ideer jeg er uenig med, men det å få lov til å bli kjent med så mange imponerende og dypttenkende mennesker, og å diskutere viktige temaer med dem, det var en stor opplevelse som har satt sitt preg.

Les vinneressayet her: 

METAFYSIKKENS UUNNVÆRLIGHET