HVOR LANGT BØR VI GÅ FOR Å HJELPE ANDRE?

Årets vinner, Aslak Hellevik, kom også på tredjeplass i NM i fjor. Hellevik er altså en dyktig og dreven deltaker. Juryen beskriver vinnerteksten som et ‘grundig stykke filosofi’ som gir en detaljert behandling av Singers utsagn og reflekterer over praktiske konsekvenser av teorien.

Hellevik går studiespesialiserende på Elvebakken i Oslo og fokuserer på realfag, men har også interesse for filosofi. Han ble introdusert for NM i filosofi gjennom faget Historie og filosofi – et fag som tilbys videregåendeelever i Norge. Det er ofte i forbindelse med dette faget at elever deltar i NM i filosofi. Hellevik har i tillegg jobbet som privatlærer i MentorNorge, og undervist i blant annet spansk og matematikk.

NM i filosofi er en årlig konkurranse for videregåendeelever i Norge. Konkurransen består av to runder, der de beste tekstene fra første runde går videre til finalerunden. I år var det 11 tekster i siste runde. Dette er litt færre enn tidligere år grunnet korona-restriksjoner. Finalistene ble vurdert av en jury bestående av Einar Duenger Bøhn og Hilde Vinje, begge ved UiA.

Første- og andreplass i NM sendes videre til det årlige OL i filosofi. I år ble OL avholdt over nett, men det har tidligere hatt fysisk oppmøte. Det er altså en unik mulighet for unge filosofi-interesserte å møte andre likesinnede ungdommer fra rundt om i verden.

Andreplass i NM gikk i år til Mikkel Grimstad, Foss vgs (Oslo) og tredjeplass til Viktor Braaten Gulbrandsen, Bjørnholt vgs – IB (Oslo)

Under NM får deltakerne utdelt et sett med sitater fra ulike filosofer og skal velge seg ett av disse. De skal så skrive en filosofisk tekst med utgangspunkt i det valgte sitatet. Sitatet som Hellevik tok utgangspunkt i er fra Peter Singer:

«Helping is not, as conventionally thought, a charitable act that is praiseworthy to do but not wrong to omit. It is something that everyone ought to do.»¹

 Teksten kan leses oversatt til norsk etter intervjuet.

Gratulerer med gull i NM i filosofi! Du fikk jo også bronsemedalje i fjor. Hvorfor valgte du å delta i NM i filosofi (både i år og i fjor)?

Læreren min i Historie og filosofi fortalte oss om NM i filosofi i fjor og det virket som det jeg liker aller best ved filosofi – rett og slett å tenke over et problem og prøve å se det fra forskjellige sider, uten nødvendigvis å måtte kjenne til alle de tidligere teoriene og filosofene som har sagt noe om problemet. Derfor ble jeg med i fjor, og siden jeg syntes det var gøy ble jeg med i år også.

Hvordan har det vært å delta i NM? Hva vil du si du har tatt med deg fra konkurransen?

Å delta i NM har vært veldig gøy; jeg har blitt tvunget til å reflektere over filosofiske temaer jeg ellers kanskje aldri hadde kommet borti. Jeg føler jeg har blitt bedre til å samle tankene mine rundt en idé i en strukturert tekst gjennom å delta i konkurransen. Dette er en egenskap som kan komme godt med hvis jeg vil skrive om filosofi senere, noe jeg håper på å kunne gjøre.

OL ble jo litt annerledes i år, siden det måtte avholdes online. Hvordan var det å delta der for din del?

Det var veldig gøy og inspirerende, fordi jeg fikk muligheten til å diskutere filosofi med jevnaldrende som er like interessert i det som meg selv. At deltakerne hadde så mange ulike bakgrunner og kulturer gjorde også at jeg fikk åpnet horisonten min for forskjellige måter å tenke rundt filosofiske spørsmål på. For å holde kontakten har jeg og noen andre deltakere laget en discord-kanal hvor vi nå møtes jevnlig for å holde filosofi-kaféer, bokklubb og bli bedre kjent. Å møte så mange spennende mennesker og danne et filosofi-nettverk med likesinnede over hele verden var det klart beste med å delta i OL. Når det er sagt var det også veldig mange gode og interessante foredrag under OL, blant annet med Noam Chomsky og Peter Singer. Å kunne diskutere filosofi med noen av de mest kjente samtidsfilosofene er ikke noe man får muligheten til hver dag!

Hva betyr filosofi for deg?

For meg er filosofi grunnfjellet som alt man bryr seg om, og alt man kan bry seg om, støtter seg på. Det at man gjennom sokratisk dialog, og en form for reduksjonistisk tankegang, kan bryte ned absolutt alt til filosofi, gjør for meg at feltet blir totalt uunngåelig. Den logiske sansen min forteller meg at denne tankegangen ikke bare er mulig, men nødvendig, for å «finne ut av» livet. Ta karakterer på skolen som et eksempel, som er noe mange bruker mye tid på å stresse med, og bruker mye tid på å forbedre. Karakterer er abstrakte mål på hvor god du er i fag du kanskje ikke får bruk for senere. De er nyttige i det meritokratiske utdanningssystemet vårt, ved å fungerer som en sorteringsmekanisme for mennesker på vei inn i arbeidslivet. Både arbeidslivet og utdanningssystemet er derimot bare mekanismer for å styre samfunnet vårt, som har vokst frem «tilfeldig» gjennom evolusjon på et kulturelt nivå. Når man putter mye tid og arbeid inn i karakterer må man på en eller annen måte ha akseptert at disse systemene er en del av meningen med livet. Utdanning og jobb er noe det er meningen at man skal oppnå, og man bør jobbe hardt for å nå det. Man lever altså livet sitt som om man allerede har svaret på et av de største filosofiske spørsmålene, men vi vet jo også at det ikke er noen som har noe godt svar på hva meningen med livet egentlig er! For meg virker det logisk absurd å skulle godta denne typen «svar» på de viktigste spørsmålene vi kan tenke oss uten å tenke noe mer over det, og dette er grunnen til at filosofi er en viktig del av livet mitt.

Har du hatt en interesse for filosofi fra tidligere?

Jeg har alltid hatt en spørrende og utforskende holdning til verden, men ble ikke egentlig ordentlig interessert i filosofi før starten på videregående. Mitt første møte med filosofi var podkasten «Waking up with Sam Harris», som jeg ble anbefalt av religionslæreren min (Njål P. Gjølstad) på ungdomsskolen. Podkasten vekket interessen min gjennom å introdusere meg for problemet med fri vilje, men det var ikke før jeg tok historie og filosofi (med Arve O. Berntzen som lærer) i andre klasse at jeg virkelig fikk øynene opp for filosofi. Jeg er veldig glad for å ha hatt to gode og inspirerende lærere i disse fagene, uten dem hadde jeg nok ikke vært like interessert i filosofi som jeg er i dag.

Du sier du er spesielt interessert i spørsmål innen bevissthet og metafysikk, samt moral og etikk. Du skriver jo også om etikk og effektiv altruisme i vinnerbidraget ditt. Tenker du filosofi kan spille en rolle i samfunnet i denne sammenheng?

Ja, jeg mener filosofi allerede spiller en stor rolle i samfunnet på mange (kanskje alle) områder, selv om mange ikke tenker på de områdene som knyttet til filosofi. Når nordmenn blir opprørte over at griser ikke blir behandlet godt på norske gårder ligger for eksempel mange filosofiske idéer rundt både bevissthet og etikk bak. Vi tenker på bevissthet som noe både mennesker og andre dyr har. Og vi har en utvidet forståelse av moral og etikk som noe som ikke bare har med mennesker å gjøre, men med alle skapninger som har en bevissthet. De regjerende filosofiske og vitenskapelige idéene rundt bevissthet, metafysikk og etikk former hverdagslivene våre i aller høyeste grad, og spiller en stor rolle for samfunnet vårt som helhet.

Ser du for deg å fortsette med filosofi på noen måte i fremtiden?

Selv om jeg ikke har planlagt å studere filosofi kommer jeg til å fortsette å lese filosofi på egen hånd på fritiden. Å tenke over filosofiske spørsmål er nok noe jeg alltid kommer til å gjøre enten jeg vil eller ikke, og det kommer alltid til å være en drivkraft i hva jeg gjør videre i livet. For øyeblikket fortsetter jeg med filosofi gjennom filosofi-kaféer med OL-deltakerne, noe jeg ikke kommer til å gi opp med det første.

Hva er dine planer fremover?

Til høst har jeg planlagt å begynne på Honours-programmet med fordypning i realfag på UiO. Der tenker jeg å ta en bachelor i matematikk og informatikk, med løse planer om å ta en mastergrad i utlandet. En av grunnene til at jeg vil studere matematikk er at jeg ser på det matematiske språket som en grunnleggende del av epistemologi-feltet. Logiske og matematiske systemer underbygger mye av det vi tror vi kan vite sikkert om verden, og jeg gleder meg til å kunne sette meg dypere inn i disse systemene.

Moralen i det å hjelpe andre

Av Aslak Hellevik

Et av de viktigste etiske dilemmaene i samfunnet vårt i dag er i hvilken grad vi burde hjelpe de som befinner seg i en vanskeligere situasjon enn oss selv. Når barn dør av sult i Afrika samtidig som vi dør av overvekt i vesten mener sosialister og mange andre at vi bør hjelpe de mer vanskelig stilte. Peter Singer mener også at vi bør hjelpe, og går et skritt lengre i sitatet sitt når han sier at vi bør hjelpe. Singer framhever det at normen i vårt samfunn er å applaudere de som hjelper andre, mens de som ikke hjelper blir ansett for å leve «normale» moralske liv. Singer utfordrer dette synspunktet, og sier at alle burde hjelpe andre. Dette synspunktet kan knyttes til «effektiv altruisme»-bevegelsen som Singer støtter. Bevegelsen mener at det å hjelpe andre så mye man kan er den mest etiske måten å leve sitt liv. I denne teksten skal jeg først utforske hvorvidt påstanden til Singer stemmer, og deretter reflektere rundt konsekvensene av påstanden, gitt at den er sann. Jeg tolker «hjelpen» i sitatet på samfunnsplan, heller enn personlig plan, siden det er det Singer fokuserer på i sitt arbeid.

Har Singer rett?

Et argument for Singers påstand kan bygge på følgende antakelse:

A. Alle mennesker er like, og derfor også like med tanke på moral. Moralsk like situasjoner har lik moralsk vekt, uavhengig av hvor det skjer og hvem det påvirker.

Hvis en morder dreper noen her i Norge vil den handlingen altså ha lik moralsk tyngde som den ville hatt hvis drapet ble begått i Syria. Selv om mange anser denne antakelsen som grunnleggende for vårt samfunn skal vi senere se at den må utfordres hvis vi er uenige med Singers synspunkt. Med denne antakelsen som en fundamental moralsk sannhet har Singer kommet med følgende tankeeksperiment:

Se for deg at du går langs en vei, med dine skinnende nye hvite sko på. Plutselig hører du barneskrik, og ser at et lite barn har falt i en vanndam og er i ferd med å drukne. Dammen er grunn og det ville vært lett for deg å redde barnet, men det ville ødelagt de nye skoene dine. Hva gjør du? Redder du barnet, og ødelegger de nye skoene dine, eller går du videre, ignorerer barnet, og lar det drukne?

Den moralske handlingen her virker åpenbar for de aller fleste: selvfølgelig redder du barnet. Sko er bare sko; å redde barnet fra dammen vil være lett, og du kan kjøpe nye sko senere. Singer har argumentert for at dette er en situasjon vi er i hele tiden. Når du kjøper en kopp kaffe før jobb kunne du heller sendt disse pengene til barn som sulter i Afrika, og reddet eller forbedret noens liv mer enn det kaffen forbedrer ditt eget liv. Det er altså umoralsk å kjøpe den kaffen, siden du dermed lar et barn du kunne ha reddet dø.

Finnes det et argument for at denne posisjonen er gal? Eller lar vi virkelig barnet i dammen dø hele tiden, for å unngå å skitne til skoene våre? Jeg ser først og fremst to måter man kan argumentere for at Singer tar feil på: Enten så bør du faktisk ikke hjelpe barnet i dammen, og det er dermed ikke umoralsk å bare gå videre, eller så er antakelsen A. gal.

Hvordan kan vi være så sikre på at det er galt å la barnet dø i dammen? En person som tar en moralsk skeptisk posisjon basert på Hume sitt er/bør problem kan argumentere for at det ikke nødvendigvis er galt å la barnet dø. Siden det ikke virker som om vi har noen måte å komme fram til hva vi bør gjøre ut ifra det som er tilfellet, finnes det heller ikke noen ufeilbarlig måte å argumentere for at det å redde barnet er det moralsk riktige å gjøre. Derfor kan vi heller aldri være sikre på at det å hjelpe andre faktisk er det riktige å gjøre. Å forholde seg til problemet gjennom en posisjon basert på ekstrem moralsk relativisme vil ha samme effekt: ved å stille spørsmål ved moral fundamentalt sett. Disse måtene å ta stilling til problemet på kan imidlertid bli brukt til å gjøre enhver påstand om moral i enhver situasjon ubrukelig, på samme måte som et religiøst argument av typen «på grunn av Gud» kan brukes mot ethvert vitenskapelig argument. Denne typen argumenter burde unngås i filosofiske diskusjoner hvis vi skal ha noen som helst forhåpninger om framgang. Uten slike argumenter blir det derimot vanskelig å argumentere mot å redde barnet. Den høye verdien til menneskeliv er et av de mest grunnleggende moralske synspunktene vi har, noe vi finner igjen i alle menneskelige samfunn. Å ofre sko mot et menneskeliv virker derfor som noe man ikke kan argumentere imot. Selv om de moralske verdiene dine er radikalt forskjellige fra dette er det uansett nesten garantert at det finnes et scenario som ligner på «barnet i dammen», som man kunne kommet opp med for å støtte Singer sin påstand. Jeg mener derfor at synspunktet Singer fremmer i sitatet er logisk sammenhengende når det kommer til det at man bør hjelpe et barn i en dam. Ser vi dette i sammenheng med antakelse A. blir det da også klart at vi egentlig befinner oss i den situasjonen hele tiden.

Det virker for meg som at den beste måten å argumentere mot Singer sitt argument på, er å argumentere mot antakelsen A. Selv om den moderne verden kanskje ser på denne antakelsen som en selvfølge, har de fleste menneskelige sivilisasjoner hatt et annet synspunkt. Under mesteparten av tiden mennesker har levd har vi delt oss selv inn i ulike grupper, med ulike rettigheter og moralsk verdi. Slaver var mindre verdt enn deres eiere, derfor var det ikke noe moralsk problem at slaver ble mishandlet og drept. Selv om vi liker å tro at denne typen systemer ikke lenger finnes, viser eksempler som det moderne slaveriet i Asia og kastesystemet i India at dette ikke stemmer. Selv om slike systemer er vanlige fra et historisk perspektiv er de nesten alltid basert på religiøse eller ideologiske etiske systemer som mange i dag ser på som middelalderske og åpenbart gale. Med de vitenskapelige oppdagelsene vi har gjort innen områder som biologi og nevrovitenskap i det 21. århundre virker det mer og mer tydelig at alle mennesker er bygd opp på samme måte. Hjernene våre fungerer på samme måte, og siden bevisstheten vår, kvalia, og dermed alt av moralsk verdi (moral gir ikke mening uten subjektive opplevelser) virker å komme fra hjernen vår, mener jeg at den eneste logiske posisjonen å ta er at antakelsen A. stemmer. Et bevisst vesens opplevelser og den moralske verdien som kommer fra dem er like enten det er meg eller deg som opplever dem, og enten man er i Norge eller på månen.

Et siste poeng angående argumentet for Singers synspunkt er at forskjellige etiske systemer ikke har noen innvirkning på synspunktets gyldighet, selv om de leder til ulike konklusjoner om hvilke handlinger som er moralsk riktige. Selv hvis du er en moralsk relativist som tenker at det kan finnes en kultur der det å redde et barn i en dam er umoralsk, krever argumentet kun at det må finnes noen etiske posisjoner om hva som er rett og galt. Så lenge du tror at noen handlinger er mer moralsk riktige enn andre, bør du hjelpe andre med hva enn det etiske systemet du har sier er det moralske å gjøre, selv om det er helt forskjellig fra det vi anser som moralsk. Unntaket vil være etiske systemer der det å hjelpe andre i seg selv blir sett på som umoralsk, eller en form for ekstrem moralsk relativisme som gjør all moral ubrukelig og ulogisk, som nevnt tidligere.

Siden jeg tror at antakelsen A. stemmer, og at den eneste måten å argumentere mot Singers synspunkt på virker å være gjennom ekstrem moralsk relativisme eller skeptisisme gjennom er/bør problemet, er jeg enig i Singers synspunkt. La oss nå utforske konsekvensene av en moral der det at alle bør hjelpe hverandre er rett.

Konsekvenser

Jeg vil argumentere for at det å si seg enig med Singer sitt synspunkt fører til to viktige moralske vurderinger av samfunnet vårt, ett på individuelt nivå, og ett på samfunnsnivå:

1. Vi lever i et samfunn hvor de fleste handlinger som blir gjort er umoralske.
2. Det politiske systemet vårt er moralsk forkastelig.

Dette er veldig sterke påstander om samfunnet vårt som moralsk dysfunksjonelt. Siden jeg er enig i Singers synspunkt og baserer disse sterke påstandene på det vil jeg nå nøye argumentere for hvorfor jeg tror de er sanne.

Vi lever i et samfunn hvor de fleste handlinger er umoralske

Ved å være enig i Singers syn på at vi bør hjelpe andre, og ved å være enig i at antakelsen A. stemmer, befinner vi oss alle i situasjonen med barnet i dammen hele tiden. Når vi i Norge velger å kjøpe den nyeste iPhonen velger vi samtidig å ikke redde livet til et barn som sulter i Syria. Når vi går gjennom livene våre og underholder oss selv, uten å velge å selge bilen vår for å redde liv i fattige landsbyer i Afrika, gjør vi altså umoralske handlinger. Så lenge vi er i en situasjon der vi kan hjelpe, men ikke gjør det, kan alt vi gjør bli sett på som umoralsk. Alt dette følger av Singers synspunkt.

Et argument mot dette vil være det at de aller fleste ikke innser at de egentlig har et valg om å kunne hjelpe andre i stedet for å kjøpe en kaffe om morgenen. Derfor tar de egentlig ikke umoralske valg, fordi de ikke vet at det faktisk er et valg som blir tatt. De fleste vet selvfølgelig ikke om de filosofiske argumentene rundt det å hjelpe andre, og de fleste handler i tråd med normene og reglene i samfunnet, der det å hjelpe andre blir sett på som «prisverdig å gjøre, men ikke galt å unngå å gjøre.» Samtidig vet derimot nesten alle om veldedige organisasjoner som f.eks. Røde kors, som er lett å donere til, og nesten alle vet at det finnes barn som sulter mange steder i verden mens vi selv spiser så mye vi vil. Man trenger ikke kjenne filosofien bak for å innse at man heller kunne donert vekk pengene sine i stedet for å bruke dem på seg selv. Jeg tror dermed fortsatt at påstanden stemmer for de fleste handlinger mesteparten av tiden.

Det politiske systemet vårt er moralsk forkastelig

Denne påstanden blir selvinnlysende basert på argumentene jeg har presentert til nå. Det politiske systemet i et samfunn former spillerommet mennesker har til å foreta forskjellige handlinger. Det gir insentiver for noen handlinger og ikke andre, og er essensielt i hvordan normene våre utvikles over tid. Et politisk system som tillater at flesteparten av borgernes handlinger er umoralske må derfor også være et moralsk forkastelig system.

På en større skala bryter også politikken vi fører med Singers moral om å hjelpe andre. Selv om land som Norge hjelper andre land og folk i fattigere deler av verden, kunne vi ha hjulpet mye mer. Å finne politiske tiltak som hadde hjulpet mer enn vi allerede gjør er veldig lett: Et eksempel kunne vært å firedoble skattene for å fly, og bruke inntektene fra det til å bekjempe sult i Afrika. Selv om skatten kanskje ville gjort at mange ikke får dratt på ferie til Spania like ofte som de har pleid, er dette omtrent det samme som at vi må skitne til de hvite skoene våre for å hjelpe andre. Det faktum at så enkle politiske tiltak ikke blir satt i gang viser at politikerne (og velgerne som stemmer dem fram) i Norge indirekte verdsetter livene til nordmenn over livene til fattige barn i Afrika. Vi liker å dra til Spania i sommerferien, så vi drar til Spania. Ferien vår virker å være verdt mer for oss enn livene til afrikanske barn. Hvis ikke ville politikken vært annerledes. Det er åpenbart at de fleste stater rundt om i verden ikke er helt enige i antakelsen A., som jeg mener ligger bak Singers synspunkt. Politikk blir ikke utformet fra et synspunkt der alle menneskeliv er like mye verdt, for da ville vi aldri akseptert at barn sulter i gatene i Afrika, på samme måte som vi aldri ville akseptert det hvis det var hundrevis av barn som var døende på grunn av sult midt i Karl Johans gate.

Konklusjon

For å avslutte dette essayet vil jeg reflektere over hva det er som gjør det mulig for oss å ta det som virker som ekstremt umoralske valg hele tiden, uten at vi tenker noe særlig over det. Jeg tror dette fenomenet stammer fra vår evolusjon, og måten vi mennesker har utviklet oss som art på. Grunnen til at vi så tydelig ser hva som er det moralsk riktige å gjøre i scenarioet med dammen, mens lidelsen til millioner av barn ikke påvirker oss i det hele tatt, kan forklares enkelt evolusjonært: Mennesker er sosiale dyr som trengte å danne sosiale bånd til familien sin og stammen sin, og å bruke energi på noen andre enn det har evolusjonært sett vært bortkastet. På grunn av dette utviklet vi et moralsk kompass som gjør det lett for oss å evaluere konkrete situasjoner der få folk er involvert, som i eksempelet med dammen. Å tenke på millioner av barn krever imidlertid en form for moralsk abstrakt tenkning som vi ikke er god på, siden vi aldri har trengt å gjøre det for å overleve. Jeg mener det er vår plikt som rasjonelle vesener å gjøre alt vi kan for å bryte ned disse naturlige «feilene» eller barrierene som er vevd dypt inn i oss av evolusjonen, og jeg mener måten vi bør gjøre det på er gjennom vitenskap og filosofi. Tankeeksperimentet til Peter Singer peker på en av disse barrierene som vi må overkomme for å kunne leve et etisk liv. Dette vil kreve store endringer av samfunnet vårt og måten vi lever livene våre på, men siden jeg er enig i synspunktet som blir presentert i sitatet til Singer, mener jeg at vi bør gjøre den endringen.

Noter

1. Peter Singer: Practical Ethics, 3rd edition (2011) Cambridge University Press, p. 200