OPPMERKSOMHET SOM NATURRESSURS

Denne artikkelen stor først på trykk i Arr tidsskrift for idéhistories nummer om oppmerksomhet.

Å eie teknologier som mennesker bruker til kommunikasjon og informasjonsinnhenting i hverdagen – på jobb, på fritiden og til underholdning – det er å ha kontroll over essensielle deler av menneskelivet. Man har kontroll over hvordan vi kommuniserer med hverandre, og ikke minst hva slags informasjon vi blir eksponert for. Teknologigigantene Meta, Google og X (tidligere Twitter), alle lokalisert i Silicon Valley i USA, eier i dag de mest bruke digitale plattformene for kommunikasjon. På disse plattformene kan man publisere, dele og distribuere informasjon i lengre og kortere formater, noen ganger bestemt av eieren selv.¹ Gjennom strategiske og målrettede algoritmer og programvare skreddersyr disse aktørene innholdet på sine plattformer spesielt til den enkelte forbrukeren. Slik er oppmerksomhetsøkonomien en sentral del av bedriftsmodellen til noen av de største teknologiselskapene.

Oppmerksomhetsøkonomi er en modell som bygger på at vår oppmerksomhet er en knapphetsressurs det blir en kamp om. Jo mer tid en bruker på skjermen, desto mer informasjon vil tekgigantene få av og om forbrukeren. Denne informasjonen selges videre til andre aktører eller brukes av selskapet selv for å gi forbrukerne innhold som fenger og fengsler dem mer til skjermen. Det vil si at den enkelte forbruker får opp innhold som er skreddersydd etter interesser basert på informasjon selskapene får om hobbyer, seksualitet, politisk posisjon og etnisitet. Tekgigantene tjener på at vi holder vår oppmerksomhet rettet mot deres tilbud og kanaler, og de kjemper mot hverandre om å holde på vår oppmerksomhet lengst. I denne kampen kjemper også vi mot tekgigantene. Som den hyppig omtalte uttalelsen fra Netflix sier: «Vår største konkurrent er søvnen.» Med andre ord er ikke tekgigantene kun i en kamp mot hverandre, de er også i en kamp mot oss.

Jeg, hovedredaktør for nummeret, har på vegne av Arr-redaksjonen tatt en prat med forfatter, journalist og kommentator i Morgenbladet, Lena Lindgren. Lindgren har uttalt seg om oppmerksomhetsøkonomi i flere sammenhenger. Hun vekket engasjement for oppmerksomhetsøkonomi i Ekko. Et essay om algoritmer og begjær (2021). Boken mottok Brageprisen for beste sakprosabok i 2021 og har blitt oversatt til flere språk. Hun har også skrevet artikler som «Kan Ytringsfrihetskommisjonen temme teknologigigantene?» (Morgenbladet 2022) og «Demokratiet vil få harde kår i metaverset» (2022). Jeg er interessert i Lindgrens refleksjoner om oppmerksomhetsøkonomi og hvordan hun forstår og møter sin egen oppmerksomhet som en naturressurs som må vernes.

– Vi begynner med det enkle: Hvordan vil du definere oppmerksomhetsøkonomi?

– Oppmerksomhet kan ses på som en skjør, veldig vakker ting. Men hvis man også anser den som en økonomi det kan spekuleres i, så innser man at man også er tvunget til å ha et økonomisk forhold til sin egen oppmerksomhet. Vi føler at vi «ikke har råd», vi har «et underskudd» på denne ressursen som oppmerksomhet er, og vi drømmer om den berømte «flytsonen» som virker umulig å oppnå. For oppmerksomheten er faktisk en naturressurs, og i likhet med andre naturressurser er den begrenset. Det er derfor den er verdifull. Den er verdifull for tekgigantene, men den er også verdifull for oss.

– Vi kan definere en økonomi slik: «tilbud og etterspørsel etter knappe ressurser». Det at ressursene er knappe, er viktig, for det er det som gjør dem verdifulle. For finnes en ressurs i overflod, vil det ikke oppstå noen konkurranse eller noe marked rundt den, men hvis en ressurs er begrenset, vil det oppstå konkurranse om den.

– Jeg viser ofte til Herbert Simon for å forklare begrepet. Han var økonom i tillegg til at han var en pioner innen kunstig intelligens (KI). I 1969 forsto Simon at vi kommer til å gå mot en kunstig-intelligens-revolusjon, og denne revolusjonen mente han kom til å skape en tsunami av informasjon, som han kalte for informasjonsalderen. Og Simon spurte seg: Hva vil bli den knappe ressursen i informasjonsalderen? I et berømt sitat svarte han: «Det informasjonen konsumerer, er oppmerksomheten til sine mottakere. Derved vil en overflod av informasjon, skape en fattigdom på oppmerksomhet.»²

– På engelsk er begrepet attention economy etablert. Jeg har brukt begrepet om Silicon Valleys forretningsmodell, som er tuftet på oppmerksomhetsøkonomi på en brutalisert, ekstrem og algoritmestyrt måte. Det brukes helt konkrete teknologiske virkemidler for å hacke oppmerksomheten vår. Det er swipes, strikes, evige varslinger og pling. Altså er det et press som hjernene våre hele tiden erfarer. Reklamebransjen har visst hvordan man skal designe reklame for å styre oppmerksomhet og skape et blikkfang lenge før internett. Dette er kanskje den litt våte drømmen som tekgigantene har klart å oppfylle. Man har alltid drømt om å komme helt øye til øye med forbrukeren, og så finnes det plutselig teknologi som klarer å styre feeden og gi deg akkurat den øye-til-øye-opplevelsen. For eksempel kan tekgigantene finne ut hva du er interessert i, hvilke søke- og kjøpsmønstre du har. Denne opplevelsen selges til annonsører hele tiden! Og det har de egentlig gjort helt uten at vi har skjønt det.

Oppmerksomhet som naturressurs

Det er kamp om flere naturressurser, slik som rent vann, urskog og brensel. I likhet med disse naturressursene, er det mulig å tenke på oppmerksomhet som en ressurs vi aktivt må ta vare på og beskytte mot ytre press.

– Når ble du interessert i oppmerksomhetskrisen?

– Jeg tror det bare var en veldig personlig opplevelse. Jeg blir lett forstyrra, og jeg tror jeg lett havner i den bedøvede, fragmenterte tilstanden som nettet og sosiale medier kan gi. Så jeg tenkte: «Hva? Skal jeg blir avbrutt så jævlig mye av disse mediene?» Og jeg så det samme for mine egne barn, særlig da streaks³ kom, som jeg syns er et ekstremt tydelig eksempel på hvordan gigantene sanker oppmerksomhet. Det skaper selvsagt avhengighet hos unger som må samle streaks hver dag. Dette anså jeg som en dypt uetisk måte å kjøre ut en teknologi på, og jeg begynte å se på den menneskelige oppmerksomheten som en naturressurs. Vi kommer ut av magene til mødrene våre stappfulle av medfødte og naturlige sanser og instinkter. Disse kan det drives rovdrift på, slik kapitalistiske selskaper har gjort med naturen i årevis.

LES OGSÅ: Plattformer, kapitalister og informasjonsprofitører

– Jeg så også rundt meg på en god del av de spesielle samfunnstendensene som trådte frem på denne tiden, for eksempel alt dette med spiseforstyrrelser, angstproblematikk og nummenhet. Kanskje kan man se dem som analogier til naturens ubalanser? Naturen reagerer med tørke, flom, branner, den rykkes ut av sine naturlige sesonger og sykluser. Og vi mennesker reagerer med å føle oss utarmede, uttørkede og stressede, mange opplever at søvnen forstyrres og at de rykkes ut av sin følelsesmessige balanse. Kanskje bør vi se ungdommers psykiske plager som naturlige reaksjoner, men hva er de i så fall symptomer på? Jeg mener de er symptomer på et systempress. En ny form for kapitalistisk utvinning av menneskeressurser, en virkelig innpåsliten teknologi. Derfor bør vi utøve et slags naturvern for oppmerksomheten. I likhet med andre naturressurser er den ikke utømmelig og uendelig, den er begrenset og selvsagt like lønnsom for oss som den er for tekgigantene.

Demokrati og oppmerksomhetsøkonomi

Plattformene vi bruker for kommunikasjon og informasjonsinnhenting er basert på disrupsjon og algoritmer som har i oppgave å gi deg mer av det du allerede liker og er enig i. I Ekko beskriver Lindgren disrupsjon som å radbrekke, å rive opp de gamle systemene med roten for så å lage noe helt nytt. Hun påpeker også at disrupsjon handler om en blanding av innovasjon og destruksjon. I lesingen av boken ble jeg undrende til konsekvensene av tekgigantenes ønske om å rive opp gamle systemer og lage noe nytt.

– Hvordan påvirker algoritmebaserte kommunikasjons- og informasjonskanaler demokratiet?

– Jeg tror at veldig mange av menneskerettighetene som handler om ytringsfrihet og tankefrihet, ikke har tatt høyde for informasjonsalderen, eller den typen overvåkningskapitalisme, for å bruke det begrepet, som vi har i dag. Vi har i veldig mange år vært opptatt av ytringsfrihet og hvordan den er truet. Jeg tenker at sosiale medier har ført med seg et lite paradoks. De har åpenbart ført med seg økt ytringsfrihet, og det tenker man er et demokratisk framskritt. Samtidig ser vi at demokratiet er truet. I mange land er demokratiske krefter i tilbakegang. Det er ikke så enkelt som at demokrati oppstår med en gang man får et stort volum av ytringer. Etter mitt syn er det tankefriheten, ikke ytringsfriheten, som er mest truet nå. Silicon Valleys plattformer fører oss inn i tanketunneler, det som jeg kaller «ekkoisme» i boken min. De tanketunnelene, ekkokamrene og filterboblene fører til en form for politisk og sansemessig radikalisering og polarisering. Roen til å utvikle egne selvstendige tanker og roen til å håndtere meningsmotstand svekkes, og istedenfor går man «bananas» og føler frykt og sinne – i det hele tatt er oppmerksomhetsøkonomien en veldig emosjonell økonomi. Det kan høres konspiratorisk ut, men jeg mener dette er ganske presist. Uansett om lederne i Silicon Valley kan ha gode intensjoner, er de ikke interessert i å regulere denne helt vilt effektive teknologien. Det handler om noe så enkelt som makt og penger.

Oppmerksomhetsøkonomi i dag

Lena Lindgren har benyttet seg av Marshall McLuhans teorier i flere av sine tekster. McLuhan var professor i engelsk litteratur og medieteoretiker. Han var særlig interessert i massemediets og teknologiens påvirkning på mennesker og kultur, ikke minst i bøker som The Gutenberg Galaxy (1962) og The Medium is the Message (1967). Ifølge McLuhan påvirker mediet den menneskelige opplevelsen først og fremst gjennom budskapet, hvor budskapet er både det som formidles og mediet i seg selv. Disse to komponentene har dermed en innvirkning på hverandre, og følgelig på hvordan vi tolker våre omgivelser. I tillegg er McLuhan opptatt av hvordan teknologi og medier er en forlengelse av oss selv, en slags protese, og på denne måten også har den en sterk innvirkning på hvordan vi forstår verden. Under samtalen snakket jeg og Lindgren om McLuhans medieteori og Lindgrens interesse for hvordan medier som en grunnstruktur for vår erkjennelse kommer til uttrykk.

– Hvordan ser du at oppmerksomhetsøkonomien til tekgigantene har påvirket vår forståelse av samfunnet i dag?

– Det er flere som snakker om de store paraplybegrepene, slik som ensomhetens tidsalder, ekstremismens tidsalder og diagnosesamfunnet. Jeg tror at en sterk driver bak mange av disse merkelappene og den overordnede psykologiseringen av våre samfunn faktisk er oss. I den betydningen McLuhan vektla: at medier er forlengelser av våre kropper og sanseapparat.

– Hvorfor er det så sterk økning av diagnostiseringer? I Sverige er det 18% som henter ut ADHD-medisin, og vi har også en stor økning i Norge – bare hele ideen om et spekter åpner for en kraftig utvidelse av diagnostiseringen: Hvem er det som ikke kjenner seg igjen i noen av kriteriene for Aspergers syndrom eller ADHD? Dette er de hardere diagnosene, i tillegg har vi den eksplosive økningen av lettere psykiske plager som angst, depresjon, søvnløshet, konsentrasjonsproblemer, ensomhetsproblematikk, sosial angst. 

– For å forklare økningen, går man gjerne til de overfladiske årsakssammenhengene som «åh, du har vært på sosiale medier!». Og man peker på at sosiale mediers konkrete innhold har en forklaringskraft, du får fomo [fear of missing out] av å se at andre er på et morsomt sted, eller du sammenligner deg med denne veldig vellykkede influenseren og blir negativt påvirket. Men jeg tror også at medieteknologien er mer dyptvirkende, den blir en del av vårt sansemessige persepsjonsapparat. Mange av disse triste, mørkeblå statistikkene handler om at det er hardt å være et sansende menneske som er så koblet på mobilen. I populærkulturen er McLuhan kjent for å ha forutsett internett, mange tiår før det var en realitet. Dette nye elektroniske mediet ville være som en forlengelse av vårt nervesystem, spådde han. Mange av de diagnosene vi setter på samtiden i dag, som handler om ensomhet, aggresjon og stammekriger, avhengighet og nummenhet, ville McLuhan nok ha sett på som en effekt av teknologiens virkning på våre kropper og sanser. Grunnpoenget hans med uttrykket «the medium is the message» er at selve medieformen har større innvirkning på oss enn innholdet. Dette kan være med på å forklare hvorfor vi ser denne økningen av diagnoser i dag.

– Jeg tenker også at man kunne anvende et liknende resonnement på de politiske samfunnstendensene. Den kraftige polariseringen, populismen og dette samfunnsraseriet vi ser nå, ikke sant? Vi kan se det som en logisk konsekvens av å være knyttet til en teknologi som styrer oss inn i meningsfellesskap med klare fiendebilder, fordi det er økonomisk lønnsomt. Igjen er analysen av det innholdsmessige etablert: Vi vet at folk blir radikalisert i ekkokamre, at folk som tror på én konspirasjonsteori, ofte tror på flere også videre. Men McLuhan ville i tillegg ha vært opptatt av den sansemessige effekten av dette gigantiske klipp-og-lim-mediet som internett er.

– Per 2023 har Facebook tre milliarder aktive brukere, og til sammen er det åtte milliarder mennesker på jorda. Det gir aktører som Facebook stor påvirkningskraft på utrolig mange mennesker gjennom algoritmer. Hva tenker du om det?

– James Williams som jobbet i Google og som jeg bruker i boken min, har skrevet boken Stand out of our Light, som er et oppgjør med tekgigantene. Han sier at den maktformen som tekgigantene har, tilgangen til å forme milliarder av menneskers oppmerksomhet, ikke ligner direkte på andre maktformer. Kan den sammenlignes med en slags religion, en politisk autoritær ideologi eller kanskje heller en ny type språk? spør han. Nettopp dette syns jeg er så interessant. Det er en psykologisk, invaderende og likevel indirekte maktform. Det er samspillet mellom algoritmene og våre hjerner det handler om, vi kommer til tekplattformene med våre egne svakheter, og de viser oss på et vis hvem vi er. Vi ser hvor raskt vi blir avhengige, hvor raskt vi blir bedratt av egne emosjonelle forestillinger, hvor kollektivt orienterte vi er, og hvor påvirkelige vi er. Så disse plattformene blir som gigantiske speil av menneskenaturen. Poenget er at tekgigantene spekulerer i svakhetene våre. Ikke på en så konkret måte at det sitter en gjeng i Silicon Valley rundt et bord og planlegger hvordan de kan manipulere oss, men de ser ut til å leve utmerket godt med å bruke mennesker som forsøkskaniner.

– Har du noen tanker om at Meta har åpnet for at man kan betale seg bort fra annonser og denne overvåkningen i EU? Jeg tenker at dette kan skape et slags skille mellom de som har mulighet til å betale og de som ikke har mulighet til å betale seg ut av overvåkningen.

– Dette er et godt poeng og noe som har ligget der som en mulighet fra starten av. Når denne forretningsmodellen er en så gjennomgripende del av samfunnet vårt, vil den føre til økte klasseskiller, særlig fordi konsentrasjon er en avgjørende ressurs som ikke nødvendigvis er lett tilgjengelig. For å ha god konsentrasjon må du ofte ha ro. Som Virginia Woolf sa, du trenger et eget rom. At leseferdigheter minker i ekstrem grad i dag, er for eksempel et første tegn på økende skiller mellom mennesker. De studentene som kan klare å fordype seg i tekster, har ofte ressurser med seg hjemmefra. Fra de samme hjemmene kommer ofte sosiale ressurser, tilgang til opplevelser og lærerike, morsomme ting i den fysiske virkeligheten. Slike ting er ikke selvsagte. Det kan få alvorlige konsekvenser hvis tilgangen til ro og konsentrasjon kan bli noe som bare de rike har råd til i fremtiden. Slik jeg ser det, kan dette forstås som et kappløp mot bunnen, hvor denne økonomien er designet for å forsterke klasseskiller raskt.

– Meta varslet denne våren at de ville bruke informasjon fra sine brukere til å utvikle egne KI-tjenester. Hva tenker du om forholdet mellom tekgigantene og kunstig intelligens?

– Dette er typisk Meta. Hvis man ikke vil være med, må man søke selskapet om å slippe, og det er så komplisert at nesten ingen gjør det. Det er i strid med personvernet og en ren utbytting av menneskeressurser for å utvikle en KI som i neste runde slett ikke trenger å bli brukt til menneskehetens beste. Meta har ikke akkurat til nå vist at de har kompetanse på å utvikle gode fremtidssamfunn. Det er egentlig ganske ille, og vi burde selvsagt bare boikottet, gått av Facebook og Instagram, som Meta eier. Det finnes mange miljøer som gjør en heltemodig jobb og protesterer, i Norge har vi for eksempel Forbrukerrådet og Datatilsynet. Men dette er en Davids kamp mot Goliat.

LES OGSÅ: HVA FORTJENER VÅR OPPMERKSOMHET?

Oppmerksomhetsøkonomi og information overload

I offentlige debatter snakkes det om at dagens overflod av informasjon fører til svekket oppmerksomhet. Dette er derimot en problemstilling som mennesker har blitt konfrontert med utallige ganger tidligere, blant annet med økning i antall trykksaker etter boktrykkerkunstens inntog. Slike hendelser førte til nye strategier for hvordan håndtere en ny informasjonsflod, blant annet gjennom nye studiemetoder. I dag er noe av det spesielle at vi alle går rundt med telefoner som gir tilgang til denne informasjonen på en ny måte.

– Slik Herbert Simon definerte det, oppstår oppmerksomhetsøkonomien på grunn av en form for information overload. Hva tenker du er annerledes i dag sammenliknet med tidligere?

– I dag skjer dette i større og global skala, med et ekstremt lite maktsentrum og med en styringssentral som er utrolig liten. Tenk bare på at for eksempel Facebook når ut til tre milliarder mennesker. Algoritmer former livene våre på måter vi ikke er klar over. Jeg leste en rapport om at Facebook endret en algoritme, fordi grunnleggeren Mark Zuckerberg ønsket å imøtegå kritikken Facebook fikk for å bidra til polarisering i formidlingen av nyheter. Kritikken gikk ut på at høyreorienterte for eksempel fikk opp nyheter fra Fox News på deres nyhetsvegg, mens venstreorienterte velgere fikk opp nyheter fra CNN. Zuckerberg sa at han skulle slutte med dette. Fra da av skulle algoritmen vris mot brukernes sosiale liv, mot nabolaget, mot vennegrupper, for å motvirke polarisering. Det som derimot skjer da, er en økning av sosiale opprør slik som de gule vestene i Frankrike, eller de kraftfulle sosiale bevegelsene som vi nå ser langs hele den politiske aksen. Så en liten ting som en algoritme kan provosere frem raske stemningsskifter. Sosiale bevegelser, revolusjoner, ekkokamre, konspirasjonsteorier – alt dette har jo alltid eksistert. Men det som er historisk nytt med denne informasjonsteknologien i forhold de tidligere, er tempoet. Denne teknologien setter alle disse sosiale prosessene på speed.

Antikk mytologi som rammeverk

I Ekko benytter Lindgren seg av den antikke myten om Narcissus og nymfen Ekko som et bilde for å forstå oppmerksomhetsøkonomi og hvordan mekanismene bak oppmerksomhetsøkonomien virker inn på oss. Helt kort er utgangspunktet for myten at Ekko ble straffet av gudinnen Hera med en forbannelse om å bare kunne gjenta de siste stavelsene av andres utsagn. En dag møter hun Narcissus og blir forelsket i ham. På grunn av forbannelsen får hun ikke snakket med han, men gjentar kun det siste han sier. Av ren kjærlighetssorg går Ekkos kropp i oppløsning og sjelen hennes vandrer rundt i skogen mens hun fortsetter å følge etter Narcissus. 

En dag Narcissus går i skogen, kommer han til en kilde, og han legger seg ned for å drikke. Idet han bøyer seg over vannet, ser han sitt eget speilbilde, blir forhekset av det han ser og forelsker seg. Han klarer ikke å rive seg løs og dekke grunnleggende behov som mat og drikke. Da han dør, forsvinner kroppen hans og det eneste som står igjen er en blomst. Ved at Lindgren innleder boken med denne myten, blir Narcissus et bilde på forbrukeren som ikke klarer å løsrive seg fra skjermen. Ekko, argumenterer Lindgren, gjør tre ting: splitter, samler og sprer. Hun splitter ved å skape ekkokamre hvor skillet mellom meningsmotstandere er tydelig. Ekko samler større grupper av mennesker til for eksempel demonstrasjoner. Og Ekko sprer informasjon, både sann, men også konspirasjonsteorier og rykter.

– Jeg syns det er interessant hvordan du gjør en antikk myte til et bilde på, og en inngang til å snakke om, algoritmer og oppmerksomhetsøkonomi. Jeg må si at jeg får en del medfølelse for særlig Ekko, som i likhet med oss selv, har en stor trang til å høre til.

– Jeg får også medfølelse for Ekko. Det er noe jeg føler at jeg egentlig ikke får fram i boken. Jeg må bare innrømme at når jeg fullførte den, så var jeg usikker på hva jeg faktisk hadde skrevet. Jeg hadde hatt godt av å ha distanse for å fylle ut bildet av Ekko mer. Fordi Ekko, med den ensomheten hun føler, er den genuint menneskelige av de to, Ekko og Narcissus. I motsetning til Narcissus, som bare speiler seg i seg selv, er vi ikke en lukket sirkel. Vi ønsker kontakt og speiler andre, slik som Ekko. Min Ekko-analyse har nok blitt dystopisk. Jeg bruker henne som en metafor for det René Girard kalte mimesis, og hans analyse er også ganske pessimistisk. Han viser hvordan mimesis – at homo sapiens ubevisst imiterer hverandre hele tiden – fører til rivalisering og kollektive voldsspiraler. Men mimesis er også det som skaper kultur, kjærlighet, læring og det som gjør at vi to kan sitte sammen, forstå hverandre og nå fram til hverandre. Med andre ord er mimesis det som gjør at vi kan knytte oss til andre. Det er vår sosiale åpning mot andre, på godt og vondt.

Noter

1. X tillater kun 280 tegn per post.
2. Lena Lindgren, Ekko. Et essay om algoritmer og begjær. Oslo: Gyldendal, 2021, s. 70
3. I mars 2016 lanserte Meta-eide Snapchat en funksjon der man så hvor mange dager på rad du og en person hadde sendt snaps til hverandre. Blant unge ble det viktig å opprettholde denne over lengst mulig tid.