Rapport fra Wittgenstein-seminaret 2021

Vi har nå lagt bak oss Wittgenstein-året 2021. Det er hundre år siden storverket Tractatus Logico-Philosophicus ble gitt ut. Salongen har omtalt jubileet i en grundig artikkel. Ellers har vel ikke 100-årsdagen ført til folkefest og generell jubel her i landet. Men i høst inviterte Knut Olav Åmås til Wittgenstein-seminar for ellevte år på rad.

Målgruppen for seminaret er ikke eksperter, men alle som er nysgjerrige på Wittgenstein og hans filosofi. I år var det omtrent 30 deltagere. Et variert klientell, selvsagt litt filosofiinteresserte, folk fra hele landet. God kjønns- og yrkesmessig balanse. De fleste deltakerne, som f.eks. undertegnede, kom uten kvalifikasjoner utover utfylt påmeldingsskjema.

Jeg ble interessert etter å ha sett en annonse i avisen, og fikk med bror og far. Foruten intens høytlesing i bilturen over fjellet var vi tre ganske ferske Wittgensteinianere. Andre gjester hadde vært med mange ganger før. Deltagerne både talte og tiet, slik man gjerne gjør. Etter hvert ble man litt kjent, og da ble det talt mer og tiet mindre.

Som alltid fant seminaret sted på Walaker hotell, ifølge hotellsjefen Norges aller eldste hotell, med røtter tilbake til 1600-tallet. Hotellet har unektelig en wieneraroma over seg, og salonger med øl og vin og piano i. I tillegg ligger huset¹ til Ludwig Wittgenstein like ved, i Skjolden innerst i Sognefjorden.

Dette huset ble revet på 50-tallet, rett etter filosofens død. Plankene ble så brukt til et annet hus, men nå er det gamle huset gjenreist² etter en kraftprestasjon fra Stiftinga Wittgenstein. Ingeniør Trygve Martinussen fra stiftinga holdt seminarets første foredrag, som handlet om nettopp gjenoppbyggingen. Martinussen fortalte at det gjenreiste «Østerrike», som huset kalles, i hovedsak består av de opprinnelige materialene. Wittgenstein hadde god råd og treverket er av topp kvalitet.

Biografisk skisse

Da ingeniør Martinussens foredrag var ferdig hadde seminarleder Åmås et ess i ermet. Det var Derek Jarmans vittige film om Wittgenstein fra 1993 – herved anbefalt.

For oss som skulle gjøre et lite dybdestudium denne helgen, var filmen en nyttig og passe dypsindig innføring i Wittgensteins liv og levnet.

Kort gjenfortalt artet dette livet seg omtrent slik:

Ludwig Wittgenstein kom fra ikke bare en av Østerrikes, men en av Europas eller verdens rikeste familier. Faren var stålmagnat og familien bodde i et palass midt i Wien. Det var et så møblert hjem at de hadde sju flygler, innendørs fontene og et orgel i full størrelse. Den tysktalende verdens fremste musikere, som Mahler, Strauss og Brahms, kom innom og musiserte.³ En av Ludwigs brødre ble en berømt enarmet pianist, og han het Paul. Andre kunstnere var også til stede i Palast Wittgenstein. En gang nevnte Ludwig til en medstudent, helt i forbifarten, at Gustav Klimt hadde malt hans søster.⁴

Til sammen hadde Ludwig åtte søsken. Men hele tre av hans brødre tok etter hvert sitt eget liv; en av dem ved å mikse seg en cyanid-drink på en bar.

Etter skoleårene, som stort sett ble gjennomført med privatlærere i palasset, ble Wittgenstein student. Først ingeniørutdanning i Manchester, deretter filosofi på Cambridge fra 1911. Bertrand Russell skjønte at han var en begavelse utenom det vanlige. Omgangskretsen besto ellers av blant annet John Maynard Keynes og Frank Ramsey.⁵

Etter hvert fikk Ludwig nok av åndseliten, og da dro han til Skjolden. Her bygde han seg altså et hus, men måtte så av gårde til kontinentet for å slåss på tysk side⁶ i første verdenskrig. Som soldat insisterte han selvsagt på å ta de farligste jobbene som fantes. For eksempel ba han om å få være observatør på en post som ble kraftig beskutt. Han håpet etter sigende på å forstå mer av eksistensen der i bomberegnet på østfronten.

Filosofisk avstikker

Han forsto i alle fall nok til å skrive sin «Logisch-Philosophische Abhandlung» ferdig i italiensk krigsfangenskap ved Comosjøen. Den ble utgitt i 1921. På engelsk fikk den navnet Tractatus Logico-Philosophicus.

Boka er bygget opp som en stige eller trapp med sju trinn. Hvert trinn er en kort læresetning eller beskrivelse. Disse har igjen undertrinn som utdyper det ovenstående. En kunne si at boka er skrevet i aforistisk stil (men den beskrivelsen ville nok ikke forfatteren likt).

Tractatus var ikke hovedtema for noen av foredragene på årets Wittgenstein-seminar. Professor Lars Fr. Svendsen snakket mest om den sene Wittgenstein, som nok er regnet som den viktigste i vår tid. Men professor Alois Pichler kom inn på stigeoppbygningen i Tractatus i sitt foredrag om Wittgensteins forfatterarbeid i Skjolden. Tractatus er nemlig delvis tenkt ut i huset «Østerrike», stedet for arbeidsro og lange tankerekker.

Siden vi altså feiret bokas 100-årsjubileum i 2021, er det bare rett og rimelig å gi leserne noen smakebiter fra den. Dette er kjent stoff for mange av Salongens lesere, men jeg legger likevel med noen lekmannskommentarer i kursiv.⁷

1 Verden er alt som er tilfelle. (Ja. Det kan vi vel være med på).

1.1 Verden er totaliteten av kjensgjerninger, ikke av ting. (Ditto).

2.1 Vi danner oss bilder av kjensgjerningene. (Det er vel snakk om mentale bilder).

2.12 Bildet er en modell av virkeligheten. (Altså en forenklet forståelse av noe komplekst).

3.323 I dagligspråket skjer det svært ofte at det samme ordet betegner på to ulike måter – og derfor tilhører ulike symboler – eller at to ord, som betegner på ulike måter, overflatisk sett benyttes på samme måte i setningen.

(Dette med symboler går vi ikke inn på. Ellers er jo dette tilforlatelig).

Slik forekommer «er» som kopula, som identitetstegn og som uttrykk for eksistens; «eksisterer» som intransitivt verb slik som «gå»; ”identisk” som adjektiv: vi snakker om noe, men også om at noe skjer.

(Her blir det vanskeligere. Men vi forstår at ordet «er» blir brukt i ulike betydninger. Kopula er i logikk og grammatikk et verb som forbinder subjekt og predikativ i en setning. Eksempel på bruk av «er» som kopula: «Ludwig er snodig». Eksempel på bruk av «er» som et identitetstegn: «Wien er hovedstaden i Østerrike». Eksempel på bruk av «er» for å betegne eksistens: «Det er mennesker på jorden»).

3.324 På den måten oppstår lett de mest fundamentale forvekslinger (som hele filosofien er full av).

(Disse forviklingene er sentrale hos Wittgenstein. Hvis man har som ambisjon å være presis, som en filosof kanskje bør, er det vel så at ords mangetydighet kan være kilde til problematiske uklarheter).

6.522 Det finnes ganske visst noe som ikke kan uttrykkes i ord. Dette viser seg, det er det mystiske.

(Her kan man kanskje ane en påvirkning fra f. eks. Schopenhauer?)

6.53 Den riktige metoden i filosofi ville egentlig være denne: Å ikke si noe annet enn det som kan sies, altså naturvitenskapelige setninger – det vil si noe som intet har å gjøre med filosofi – og så, hver gang en annen ønsker å si noe metafysisk, å vise ham at der er visse tegn i setningene hans som han ikke har gitt betydning. Denne metoden ville være utilfredsstillende for den andre – han ville ikke ha følelsen av at vi lærte ham filosofi – men den ville være den eneste strengt riktige.

(Dette følger jo av det som står i de tre foregående siterte punktene. Språket vi mennesker har tilgjengelig, har så mange uunngåelige kilder til uklarhet at det er vanskelig å si noe presist om filosofiske spørsmål. Dermed blir det kun noen få problemer igjen som egentlig kan behandles).

6.54 Mine setninger oppklarer ved at den som forstår meg, når han ved deres hjelp – med dem som trinn – har hevet seg over dem, til slutt erkjenner at de er meningsløse. (Han må så å si kaste vekk stigen etter å ha klatret opp.)

Han må overvinne disse setningene. Da ser han verden riktig.

(Her gjør Wittgenstein det kunststykket å både skuffe og opplyse leseren).

7 Om det man ikke kan tale skal man tie.

(Ja – eller kanskje heller synge?)

Jeg tror det ovennevnte dekker noen av hovedpoengene i Tractatus. Mer filosofikyndige får avgjøre om det er ekstremt innsiktsfullt eller kanskje ikke så veldig. Men forfatteren selv mistet i alle fall noe av troen på disse tankene relativt kort tid etter utgivelsen, og det er bakgrunnen for at man gjerne har snakket om den tidlige og den sene Wittgenstein.

Boka fikk likevel stor påvirkning på den filosofiske debatten, ikke minst i Wienerkretsen på 1920-tallet, anført av Moritz Schlick. Wittgenstein selv var en mer perifer deltaker i denne kretsen, men ble påvirket av enkelte av dens medlemmer. For eksempel drøfter Wittgenstein Kurt Gödels ufullstendighetsteoremer i noen av sine upubliserte tekster.⁸

Wienerkretsen var ett av mange utslag av det særegne intellektuelle miljøet i Wien fra slutten av 1800-tallet frem mot 2. verdenskrig. Denne perioden var tema for Gabi Gleichmanns utmerkede foredrag på seminaret. Interesserte lesere bør løpe til nærmeste bibliotek og låne «Wittgenstein’s Vienna» av Allan Janik og Stephen Toulmin, som tar nøye for seg den spesielle atmosfæren Wittgenstein filosofi oppsto fra.

Fra tomater til paradisepler

Wittgenstein sluttet på Cambridge kort etter sin Tractatus. En grei vurdering, siden han på dette tidspunktet mente å ha sagt det meste som kan sies om filosofiske problemer. Isteden ble han skolelærer i en liten bygd.

Som lærer skrev han sin andre bok, en «Wörterbuch für Volksschulen». Dette ble den siste boka han ga ut i sin levetid. Det er en kort ordbok med rundt 6000 ord, ikke ordnet alfabetisk, men etter ulike bruksområder. Boka inneholder en god del østerrikske ord og dialektord fra den lokale dialekten i Otterthal, der skolen lå. For eksempel tok han med «Paradeisapfel» istedenfor det vanlige tyske «Tomate».

I sitt foredrag sa professor Alois Pichler at ordboka kan ses som et tidlig uttrykk for at Wittgenstein var opptatt av lokale forhold, dagligliv og det situasjonsbestemte. Slike tanker preger jo nettopp hans filosofiske hovedverk, «Philosophische Untersuchungen»,⁹ gitt ut to år etter hans død i 1951. Et sentralt begrep her er språkspill. Noen nøyaktig definisjon våger jeg meg ikke på, men rundt sagt kan vi si at et språkspill er en gitt situasjon som er regelbestemt. Matematikken kan man f. eks. kalle et språkspill.

Wittgensteins syn på språket endrer seg altså fra Tractatus til Filosofiske undersøkelser. I førstnevnte sier han at språket formidler bilder av virkeligheten, og at «språkets grenser er grensene for min verden». I Filosofiske undersøkelser fremstilles språket som et sosialt verktøy, som brukes til ulike språkspill.¹⁰

Tur til «Østerrike»

Alois Pichler er for øvrig mannen bak det imponerende Wittgenstein-arkivet ved Universitet i Bergen. I det digitale arkivet kan man finne alt Wittgenstein etterlot seg av tekstutkast, dagboknotater og lignende. Noe av det skrevet på kodespråk, som Pichler viste oss hvordan tyde. Arkivet er nyttig hvis man lurer på hva Wittgenstein mente om en sak, og han mente mye om mangt. Husk at det meste han skrev ikke ble utgitt i hans levetid. Her er et nesten tilfeldig utvalgt sitat fra dagboken:

«Einen unausgebrüteten Gedanken muß man zart behandeln, um ihn am Leben zu erhalten. Man darf von ihm noch nichts verlangen und muß ihn im weichen Medium der fortwährenden Unsicherheit betten. Ist er flügge, dann verläßt er dieses Nest von selbst».¹¹

En uavbrutt tanke må altså kjæles med som en liten fugl. Når man besøker Wittgensteins hus i Skjolden forstår man at det er rett sted å ta vare på tankerekker. På lørdagen gikk vi seminardeltagere tur til «Østerrike», og fikk høre fra lokalbefolkningen hvordan filosofen ble tatt imot i bygda den gang. Noen mente han var en særing, og det var kanskje forståelig, mens andre ble litt kjent med ham. Han skal ha drukket lite vin og øl.¹² Men det skyldtes ikke at han var et friluftsmenneske: merkelig nok gikk han nesten ingen turer i Skjolden.

Selv om man skulle være aldri så uinteressert i filosofi, er det uansett verdt å ta turen for å se huset til Wittgenstein. Det er en nasjonalskatt og må nok få sin egen post på Kulturdepartementets budsjett.¹³

Apropos pekuniære spørsmål. I ganske ung alder bestemte filosof Wittgenstein seg for å gi bort sin farsarv. I og for seg prisverdig, men formuen ble ikke gitt til fattige som kanskje kunne hatt bruk for den.¹⁴ Isteden ga han det meste til sine gjenlevende søsken, fordi disse ifølge Ludwig allerede var ødelagt av rikdom.

Vi som har pådratt oss embetseksamen i samfunnsøkonomi rister selvsagt på hodet av en slik fordelingslogikk. I det hele tatt kan man gjerne kritisere Wittgenstein for å ha vært litt lite opptatt av politikk og andre verdslige spørsmål. Slike glimrer med sitt fravær i dagbøkene. Men samtidig virker Wittgenstein å ha hatt en velutviklet omsorgsevne. Under andre verdenskrig var han f.eks. portør på et sykehus i London.

Døden i teori og praksis

Dette ble altså en helg med gode foredrag, filosofiske diskusjoner rundt middagsbordene og faktisk ganske mange øl i salongen på kveldene. Jeg anbefaler Salongens lesere å ta turen i 2022.

Kanskje er det fint å avslutte med Wittgenstein syn på avslutningen, slik det kom til uttrykk i henholdsvis teori og praksis. For 100 år siden skrev han om døden i Tractatus Logico-Philosophicus:

Som nevnt gikk Wittgenstein bort fra mye av det han skrev i denne boka. Om han forkastet akkurat disse tankene, vet jeg ikke. Det er kanskje ikke så nøye. Men troverdige kilder kan fortelle at Wittgensteins aller siste ord før han døde i 1951, var: «Fortell dem at jeg har hatt et fantastisk liv!»

Han må altså ha hatt det ganske ålreit, selv med mye isolasjon og hjemmekontor.

Noter

1. Huset må ikke forveksles med en hytte, for det var ikke et feriested, men et sted for lange opphold og temmelig ekstrem arbeidsro. Dette ble understreket flere ganger i løpet av seminaret!
2. Egen artikkel om gjenreisingen finnes her: https://www.salongen.no/wittgensteins-hytte-i-skjolden-har-blitt-gjenreist/.
3. Wittgenstein likte klassisk musikk, men ikke moderne musikk. Han hadde fint lite til overs for tolvtonekomposisjoner og andre nyvinninger, og sa ifølge Åmås noe sånt som at «allerede hos Brahms hører jeg lyden av maskiner». Her kan vi minne om at Wittgenstein åpner Filosofiske undersøkelser med et sitat fra Nestroy: «I det hele tatt har fremskrittet det ved seg, at det ser mye større ut enn det i virkeligheten er.»
4. Klimt malte portrettet av Margaret Stonborugh-Wittgenstein i 1905. Klimt malte mye bra i denne perioden, men dette bildet kan ikke sies å være et høydepunkt. Fru Wittgenstein likte det ikke, og ville ikke ha det hjemme hos seg.
5. Et universalgeni som leverte bidrag i filosofi, matematikk og samfunnsøkonomi før han døde som 26-åring. Var med på oversettelsen av Tractatus til engelsk.
6. Samtidig opprettholdt han brevkontakt med en del engelske venner og kolleger.
7. Det finnes mer og mindre velorienterte lekmenn, og jeg hører hjemme i sistnevnte gruppe. Heldigvis finnes det ekstremt mange lærde artikler om Wittgenstein. Lars Fr. Svendsen anbefaler å søke på «Wittgenstein and [tema du er interessert i]» på Google Scholar, for da finner du stort sett det du leter etter.
8. Selvsagt finnes det egne eksperter på hva Wittgenstein egentlig mente om Kurt Gödel og hans verk. Noen mener at han misforsto hele greia, mens andre anfører at han var en viktig Gödel-fortolker.
9. Forfatteren siterer.
10. Korollar: Et privat språk er ikke mulig. Wittgensteins syn er at bruk av språk innebærer å følge regler. Hvis man er helt alene om språket, lar det seg ikke avgjøre om man følger reglene eller ikke.
11. «Man må behandle en ubrutt tanke forsiktig for å holde den i live. Du kan ikke forlange noe av den, og den må legges forsiktig i et mykt stoff av vedvarende usikkerhet. Hvis tanken er fullverdig, forlater den dette reiret av seg selv» (min oversettelse).
12. I slående kontrast til oss deltakere på Wittgenstein-seminaret.
13. Riksantikvaren fredet huset i høst, så det er en god start.
14. Riktignok ga Wittgenstein enkelte donasjoner til bl. a. trengende kunstnere i Wien, som dikteren Georg Trakl. Wittgenstein ga også fra seg huset på Skjolden rett etter at det var ferdigbygget. Han ga det til en av de lokale, mot at han fikk lov å komme og filosofere der ved anledning.