Mary Midgley om single filosofer og tenkning i isolasjon

«Ringer og bøker» er oversatt og publisert med tillatelse fra David Midgley og David Higham Associates.

Introduksjon

Gå rett til «Ringer og bøker»

Mary Midgley (1919-2018, født Scrutton) hadde ingen konvensjonell filosofikarriere. Etter å ha fullført filosofiutdanningen sin ved Oxford i 1942, begynte hun på en avhandling om Plotin, men hun skrev den aldri ferdig, sa opp jobben som foreleser, giftet seg med Geoff Midgley (også filosof), og brukte de neste årene på å styre husholdningen og oppdra de tre sønnene de fikk sammen (Martin, Tom og David — sistnevnte har generøst gitt Salongen tillatelse til å oversette og publisere denne teksten). Hun var i midten av 40-årene da hun tok opp undervisning på deltid igjen, og nesten 60 da hun utga sin første bok, Beast and Man. I et intervju hvor hun ble spurt om hva hun tenkte om den sene starten, svarte hun at hun var glad for at hun hadde ventet så lenge — «I didn’t know what I thought before then.»¹

Den sene starten var derimot ikke et hinder for det som ble en svært produktiv skrivevirksomhet. Fra hun var 59 til hun døde i en alder av 99 år, publiserte hun 18 bøker og over 250 vitenskapelige og populærvitenskapelige artikler, omtaler og essays. Gjennom hele sitt virke utfordret og utvidet hun forståelsen av hva en moralfilosof kunne beskjeftige seg med. Hun fant seg aldri til rette blant Oxford-filosofene, som på den tiden var preget av innflytelsen til A.J. Ayers Language, Truth and Logic. I det verket hadde Ayer argumentert for at kun analytiske eller verifiserbare setninger er meningsfulle og for at det er et fundamentalt og uoverkommelig skille mellom fakta og verdier. Men dette reduserte filosofens rolle til å analysere språk og gjorde metafysikk og etikk meningsløst, og for Midgley var det nettopp disse spørsmålene som var de interessante. I selvbiografien sin beskriver hun det som flaks at hun aldri fikk noen jobb i Oxford — deres forståelse av filosofi var for snever og å bli der ville trolig ha vært slutten på hennes beskjeftigelse med filosofi, skriver hun.² Hun ble overbevist om at hvis moralfilosofi skal ha noe å si for hvordan vi lever livene våre, må en adekvat forståelse av hva det vil si å være menneske ligge til grunn.

Denne konteksten utgjør bakgrunnen for «Ringer og bøker». Teksten ble skrevet på begynnelsen av 1950-tallet, og var tenkt som et radioinnslag på BBC. I teksten argumenterer hun for at det at nesten alle de store europeiske filosofene har vært ugifte har hatt store følger for hva vi regner som gjengse filosofiske problemer og hvilke metoder som anses som adekvate for å svare på disse problemene. Radioprodusenten avviste teksten som triviell og irrelevant, og den gikk aldri på luften. Det maskinskrevne manuskriptet er tilgjengelig via nettsidene til In Parenthesis, et forskningsprosjekt som ledes av Rachael Wiseman og Clare Mac Cumhaill og som undersøker arbeidene til Midgley og tre av hennes studievenninner, Philippa Foot, Iris Murdoch og Gertrude Anscombe, og forsøker å vise hvordan arbeidene deres kan forstås i lys av hverandre.

Eksempelet Midgley tar utgangspunkt i er Descartes meditasjoner. I Meditasjonene setter Descartes seg godt til rette ved peisen, fri fra enhver distraksjon, slik at han kan undersøke sine oppfatninger og finne ut om noen av dem kan være utvilsomt sanne og brukes som et fundament for filosofien. Han blir i rommet i seks dager og tenker på sine mest grunnleggende oppfatninger om Gud og verdens natur. Descartes’ filosofiske refleksjoner begynner altså i isolasjon, og som kjent konkluderer han med at det eneste han kan være sikker på, er at han selv eksisterer. Men når han kom til denne konklusjonen, skriver Midgley, måtte det skyldes at han var en barnløs ungkar. Ellers ville han aldri konkludert med at introspeksjon utgjør et solid filosofisk fundament og at andre menneskers bevissthet er noe vi aldri kan være sikre på.

Selv om vi nok må lese henne med en viss ironi, er Midgleys argument om forholdet mellom filosofi og familieliv kontroversielt, og kanskje enda mer i dag enn da hun skrev det. Når teksten likevel fremdeles er verdt å lese, er det fordi hun har et bredere argument om at filosofi bør forholde seg til andre kunnskapsområder og andre måter å tenke på for å kunne si noe om verden.  

For Descartes, derimot, er det når man trekker seg tilbake fra verden at filosofien kan starte. Han er ikke den eneste figuren i filosofihistorien som har satt isolasjon og tenkning i sammenheng med hverandre. Hele formålet med Wittgensteins hytte i Skjolden var å kunne trekke seg tilbake fra Cambridge-intelligentsiaen og tenke i fred, og når Nietzches’ Zarathustra skal finne ut av livets og verdens mysterier, blir han en eremitt og har ingen kontakt med resten av omverdenen på ti år. Nietzsche gikk også så langt som å advare filosofer mot ekteskap, som han beskrev som lite annet enn et hinder på veien mot filosofisk visdom.³ Henry David Thoreau, på sin side, bodde i to år i en hytte han hadde bygd selv og skriver entusiastisk i Walden om alle de filosofiske innsiktene han oppnådde mens han levde selvforsynt og alene.

Led disse tenkerne noensinne av ensomhet? Wittgenstein vekslet mellom å lovprise ensomheten i Skjolden og å bekymre seg for om manglen på menneskelig kontakt ville gjøre ham deprimert.⁴ Thoreau, på sin side, benekter at han følte seg ensom eller alene, men han innrømmer at han et par uker inn i skogsoppholdet lurte på om ikke det å være i nærheten av andre mennesker er nødvendig for å leve et godt liv og at han opplevde det å være alene som noe ubehagelig.⁵ Denne følelsen varte angivelig i en hel time. (Om Thoreau virkelig var så isolert som han gav inntrykk av, er tvilsomt – det som fremstilles som en hytte i skogens ville mørke, befant seg egentlig en 20 minutters gåtur fra familiehjemmet, som han besøkte flere ganger i uka for å spise middag med familie og venner.)⁶

Filosofer som Wittgenstein, Nietzsche og Thoreau ville kanskje betraktet karantenetilværelsen som har preget koronapandemien som et kjærkomment avbrekk med lovnader om produktivitet og intellektuelle gjennombrudd — i alle fall siden ingen av dem hadde noen barn som krevde oppfølging på hjemmeskolen. Når man er alene, har man på mange måter alle forutsetninger på plass for dypt og konsentrert tenkearbeid.

Men isolasjon kan også være et hinder for produktivitet og kreativitet. Når vi er alene er vi kanskje fri for distraksjoner, men distraksjoner kan av og til være nyttige, og få oss til å tenke på ting vi ellers hadde oversett. For Midgley var faren med isolasjon at den begrenser måten vi tenker om verden på. Det hun protesterer mot, er ideen om at filosofien er renere og sannere dersom vi tar utgangspunkt i oss selv og våre egne erfaringer, uten å relatere dette til andre mennesker og andre kunnskapsområder. Midgleys mål var å utfordre det hun oppfattet som en monolittisk og reduktiv tilnærming til filosofi, og vise hvor mye vår egen tenkning har å hente ved å gå utenfor oss selv.

God lesning!

Ringer og bøker

Nesten alle de store europeiske filosofene har vært ugifte. Her er noen eksempler i tilfelle du skulle tvile på det:

Ugift:

• Platon
• Plotin
• Bacon
• Spinoza
• Leibniz
• Hobbes
• Locke
• Berkeley
• Hume
• Kant

Gift:

• Sokrates
• Aristoteles
• Hegel

Jeg inkluderer ikke munker og fratere på denne sørgelige listen, for det finnes alltids en mulighet for at de hadde andre grunner enn filosofi for å bli med i en orden. Jeg har heller ikke tatt med førsokratikerne, fordi vi vet for lite om dem til å kunne være sikre på at de faktisk levde i sølibat. Jeg har utelatt Rousseau fordi han ikke passer inn i noen av kolonnene og holdt meg unna samtiden for å unngå å bli saksøkt — dessuten er det tegn på at ting er i endring. Det kan hende jeg tar feil om dette og femti andre ting, men uansett vil tallene trolig være betydelige. Spørsmålet er bare hva dette egentlig forteller oss.

Et svar virker åpenbart. Filosofer trenger mer enn noe annet å kunne konsentrere seg. De er ikke som poeter (nesten alle gode poeter gifter seg, men ofte i galskap).⁷ Det filosofer trenger mest av alt er rom til å tenke. Dette er åpenbart. Men det beviser for mye. Aristoteles, Hegel og Sokrates ser ut til å ha klart å konsentrere seg på tross av at de var gift. Dette skaper vansker for argumentet, litt på samme måte som en gudfryktig katolikk ville ha blitt irritert dersom han mot slutten av en lovprisningstale om sølibat lot blikket falle på setningen «Moren til Peters kone lå febersyk». Det later til at St. Peter, en av de viktigste helgenene, var gift. Men hvis det ikke stod noe sted, ville vi nok ha vært sikre på at det måtte være helt umulig.

Når det kommer til Aristoteles, var han ikke bare gift, men det virker også sannsynlig at han faktisk elsket sin kone. Hun var datteren av en av hans venner, en filosofisk despot, og da Aristoteles døde, mange år etter henne, ba han om at de skulle gravlegges i samme grav. Og oppfatningene hans, hvis man kan tillate seg å gjøre et poeng av slikt, er ofte typiske for en gift person. Ifølge Aristoteles er det som skiller mennesket fra andre dyr at det er et syndyastikon zoon, altså et dyr som kommer i par — ikke bare for forplantning, men i alt som har med livet å gjøre. Det er en grunnleggende arbeidsfordeling mellom menn og kvinner. De utfyller hverandre, og på samme måte som de har ulike funksjoner, er de også gode på ulike måter. Riktignok mener Aristoteles i det store og hele at menns funksjoner er viktigere, og at de utviser større dyd. Men han har forstått at naturer kan være ulike, at streben etter dyd ikke består i en ilende flukt opp en smal stige mens djevelen fanger de nederste. Hos Aristoteles er det ingen logisk nødvendighet at kvinner er underlegne, som hos for eksempel Platon og Spinoza, og enhver annen moralist som funderer dyd i den abstrakte tankens makt. I motsetning til disse har Aristoteles’ ideer modenhetens frie bevegelse. Han mistenkte alltid — og mistanken bare vokste jo lenger vekk fra Platon han beveget seg — at det fantes andre liv og andre dyder foruten akademikerens; at det kanskje virkelig krevdes alle slags typer for å skape en verden. Platon, på den andre siden, beholdt den irriterende følsomheten til en ungdom i sin motstand mot ytringer fra folk som var ulik ham selv frem til sin død.  

Det vil bli tydelig at jeg ikke har tatt opp temaet om livet i filosofisk sølibat for å peke på dets prakt. Jeg tror disse filosofene har blitt ytt rettferdighet. Som kjent var de store filosofene i det store og hele moralske menn som var rettferdige i sine handlinger, beherskede og samvittighetsfulle, elsket av sine elever, hederlige og ærlige ovenfor sine velyndere dersom de hadde slike, liberale og uinteresserte i politikk, og de stod sjelden i gjeld til andre og var edru, hardtarbeidende og snille mot kattene sine. Og alt dette er viktig, noe man ser når man for en gangs skyld har å gjøre med en tenker på den andre enden av denne skalaen. Innvendingen mot denne måten å leve på handler om visse hindringer den skaper for intellektuell utvikling. Fordi det er så vanskelig å tenke selvstendig, trekker den filosofisk anlagte ungdom seg tilbake (til og med mer enn andre ungdommer) fra alt som kan påvirke ham for å utvikle ideer som er i harmoni med hans egen personlighet. Dette er nødvendig for at en personlighet overhodet skal kunne formes. Men når dette er gjort, vender de fleste tilbake til erfaringen, og forsøker å bringe sitt styrkede selv i overenskomst med den rike forvirringen de flyktet fra. Ekteskap, en villig aksept av det oppriktig og vedvarende underlige, er et typisk uttrykk for denne omveltningen. De store filosofene, derimot, kom ikke tilbake. Tankene deres, i motsetning til dine og mine, hadde nok kraft til å få dem til å fortsette å stirre inn i den uendelige ensomheten.

Jeg skal kun nevne ett område hvor disse tankene har blitt svekket av isolasjon. Det dreier seg om erkjennelsesteori. Det er veletablert i dag at dette er en gren av filosofien som havnet i forvirrelse gjennom å først trekke et kunstig skille mellom subjekt og objekt og deretter sette seg ned og gruble over hvordan vi kan forbinde dem. Å-ikke-være-sikker-på-om-bordet-egentlig-er-der er en av de mest velkjente svakhetene til filosofer. Det er heller ikke noen tvil om hvem stod bak alt trøbbelet. Det var Descartes — Descartes som, mens han satt foran peisen i den ensomme nederlandske vinteren, eller så ut fra vinduet sitt og ned på alle hattene og frakkene som beveget seg som på fjærer, tvilte på om noe kunne være sikkert, og svarte Cogito ergo Sum: «Her er jeg,» sa Descartes, en sjel, en isolert tenker. Men denne peisen og dette stykket med voks, og hattene og frakkene som du sier skjuler mine venner — disse tingene kan det være at bare er en illusjon. Slik satte han opp problemet, og det har tatt den største delen av de siste 300 årene å vise at det i det store og hele bare er et kunstig problem. I dag ser vi ikke på Erfaring som en smal og ustø landgang mellom subjekt og objekt, men som et rikt landskap som inneholder og utgjør begge. Et slikt syn er både mer fruktbart og nærmere sannheten. Spørsmålet erbare hva det var som ga Descartes’ visjon sin ekstraordinære kraft? Hvorfor lar vi oss fremdeles bevege av eksperimentet hans?

Jeg tror grunnen er at det appellerer til den ungdommelige filosofen i oss alle. Descartes forteller oss om hvordan han sindig gikk frem for å finne perfekt visshet; hvordan han systematisk trakk tilbake sin tilslutning til alle de oppfatningene han hadde hatt tillit til, og konsentrerte all sin tanke om søkenen etter et trygt startsted, et fundament som han, lik Arkimedes, kunne la universet hvile på. Ingen er fornøyde med konstruksjonen hans. Likevel blir vi dypt beveget når han finner startpunktet sitt. SUM, sier han. Og med en forbausende tillit aksepterer vi påstanden. Vi burde se umiddelbart at den er like full av hull som en svamp. Kritikerne påpeker at han egentlig ikke kan være sikker på noe annet enn sin umiddelbare erfaring; at uten minne og forventninger ville ikke tankene hans ha noen struktur eller rekkefølge, at hvis han virkelig er i øyeblikket, er han praktisk talt ingenting. Men slik kritikk preller av på ungdommen. På det tidspunktet i livet er ens vesen aksiomatisk. Alt det andre er i smeltedigelen, og for den mentale helsens skyld må noe unntas. Selvet er hellig; kun selvets eksterne relasjoner lar seg betvile. Ensom blant skiftende og underlegne skygger kjemper det kontinuerlig for å finne bekreftelse på virkeligheten i sin egen natur, for å være fri fra verden og samtidig herske over den.

I dette sinnelaget har filosofer siden Descartes tenkt sine dypeste tanker om Kunnskapsproblemet i streng forstand — altså ikke bare på problemer som er forbundet med kunnskap, men på problemet om hvordan det er mulig for oss å vite det vi utvilsomt vet. Ingen vil benekte at denne undersøkelsen har båret storslagen frukt. Det eneste jeg sier er at resultatene har latt vente på seg og at mye mindre kjent arbeid har blitt fullstendig ugyldiggjort i mangel på god tro når man har nærmet seg spørsmålet.

Filosofer ønsket ikke å blande menneskets sjel inn i objektsverdenen, slik den må for at kunnskap skal være mulig. De var for følsomme når det kom til dens verdighet. Denne fordommen fremstår helt tydelig for meg. Og nå som jeg har lagt den frem, vil jeg komme med flere skandaløse forslag til hvordan den kunne ha blitt korrigert. Jeg tror ikke folk som har et normalt familieliv ville ha gjort denne feilen. De ville ha reagert på holdningen til andre mennesker som følger fra Descartes sin posisjon. For Descartes må man slutte seg til andre menneskers eksistens, og denne slutningen er høyst usikker. Vi antar at det finnes menneskelige sjeler som ligner vår egen bak de fargede skyggene som omgir oss. Men siden vi aldri kan møte dem direkte, vet vi ikke hva det er vi antar, og siden vi ikke forstår forbindelsen mellom vår egen kropp og sjel, vet vi ikke hva de gjør der.

Min oppfatning er at ingen som lever et normalt, deltakende liv med andre mennesker vil betrakte dem på denne måten. Det jeg er helt sikker på er at for enhver som lever nært med dem som et ekte familiemedlem, vil cogito være cogitamus; deres bevissthet er akkurat like sikker som ens egen. Og hvis det ikke er slik for menn, er det i alle fall slik for kvinner. Kvinner er ikke en annen art. En kunnskapsteori som falsifiseres av kvinners erfaring er inadekvat, ufullstendig og uberegnelig. Filosofer har for eksempel snakket som om det var åpenbart at én bevissthet går inn i én kropp, som om hvert enkelt menneske var et lukket system som kun kan signalisere til andre gjennom ekstern adferd, og at denne adferden må tolkes basert på tidligere erfaring. Jeg lurer på om de ville sagt det samme om de hadde opplevd å være gravide eller å amme spedbarn, dersom de konstant hadde blitt konfrontert med spørsmål som: «Hva har du spist for å gjøre ham syk?». Ville de ha sagt det samme dersom de hadde erfart den underlige fysiske sympatien mellom barn og forelder eller mellom mann og kone, som avdekker plager og ofte hva plagens natur er uten at man trenger å si noe? Dersom de hadde opplevd å konstant gjøre øyne og hender tilgjengelige for barnet når det måtte trenge dem, blitt vant til tanken om at kroppene deres ikke kun var deres egne?

Jeg mener dette er en vanlig menneskelig erfaring. Men du ser det aldri bli brukt som et eksempel i en lærebok. Det er angivelig et irrasjonelt tema. Når filosofer forsøker å nærme seg slike spørsmål om samhandling mellom mennesker, henter de eksemplene sine fra de sterile naturvitenskapene. Store menn kan, rett og slett ved å være uvitende om et bestemt tema, nedlegge bemerkelsesverdig sterke tabuer rundt at det nevnes selv der det er fullstendig relevant. Jeg så et eksempel på dette nylig i en debatt som handlet om abortloven. En skribent påpekte at mange kvinner som har ønsket å kvitte seg med barnet to måneder etter svangerskapet plutselig vil bære det frem tre måneder senere, og kommenterte apologetisk: «Ikke forvent logikk fra gravide kvinner». Men selvfølgelig var det ikke noe galt med logikken. Premissene hadde forandret seg. Et barn på to måneder føles som en byrde; når det er fem måneder føles det som et barn. Kvinnen har gått fra oppfatningen «Jeg føler meg ikke bra» til «Nå er jeg to mennesker». Den eneste tingen som er galt med den oppfatningen er at den er ukjent for logikere. Jeg mistenker at det er en ufilosofisk innvending.  

Takk til Eilif Guldvog Hartvedt og Feroz Mehmood Shah for god hjelp med oversettelsen og til Hallvard Markus Stette for gode poenger om Thoreau og Nietzsche.

Noter

1. Andrew Brown, “Mary, Mary, quite contrary,” The Guardian, 13. januar 2001, https://www.theguardian.com/books/2001/jan/13/philosophy.
2. Mary Midgley, The Owl of Minerva (London; New York: Routledge, 2007), 162.
3. Friedrich Nietzsche, Zur Genealogie der Moral, 3. essay, kapittel 7.
4. Hannah Winther, Wittgensteins hytte har blitt gjenreist, Salongen – nettidsskrift for filosofi og idéhistorie, 19. juli 2019.
5. Henry David Thoreau, Walden (Princeton: Princeton University Press, 2004), 131.
6. Kathryn Schulz, «The moral judgments of Henry David Thoreau,» The New Yorker, 12. oktober 2015, https://www.newyorker.com/magazine/2015/10/19/pond-scum?utm_source=onsite-share&utm_medium=email&utm_campaign=onsite-share&utm_brand=the-new-yorker.
7. I manuset har Midgley først skrevet «badly», men så krysset ut «b» og erstattet den med den «m».