MORALEKSPERTER – HVEM ER DE, OG HVA GJØR DE?

Denne teksten er et bidrag til vår serie Moralfilosofi i teori og praksis.

Ifølge en vanlig definisjon, er ekspertene dem med mye kunnskap og mer kunnskap enn de fleste om noe, og som evner å anvende denne kunnskapen på nye problemstillinger.¹ Innenfor filosofien har det lenge pågått diskusjoner om det kan finnes eksperter på moralens område.² Kan det finnes særlig kunnige i spørsmål om hvordan det er riktig å handle, og i så fall, bør vi lytte til dem?

Og bør de folkevalgte, og vi som borgere, lytte til moralekspertene – hvis slike kan finnes – når vi utformer lover og politiske tiltak? Én ting er om moraleksperter, for eksempel etikere med fagfilosofisk bakgrunn, skal gis en særlig autoritet i spørsmål om hvordan hver og en av oss bør handle; en annen om vi også skal låne øre til dem i spørsmål om hvordan vi best kan utforme, regulere og reformere samfunnsinstitusjoner.

Dette er åpenbart vesentlige prinsipielle og filosofiske spørsmål.³ Disse spørsmålene aktualiserer imidlertid også et sett av empiriske spørsmål som er underbelyste, og det er dem som skal oppta meg her. Er moraleksperter en abstrakt størrelse, eller finnes det allerede noen vi, med rette eller urette, lar opptre som eksperter i moralske spørsmål? Hvilke særlige kunnskaper besitter i så fall disse? Hva kjennetegner i det hele tatt moralske spørsmål i politikken, og når forstås politisk diskusjon som å omhandle «moral»? Og hva er nå filosofenes rolle i dette bildet?

Ekspertenes inntog

Generelt har eksperter – og særlig dem med høyere akademiske grader – betydelig politisk makt. I demokratier er det riktignok ikke ekspertene som fatter vedtak, for eksempel om en ny klimaavgift eller kutt i trygdeytelser. Eksperter leverer i stedet rapporter og utredninger til myndighetene om klimaendringer eller trygd, og om effekter av endringer i politikk, og gir på denne bakgrunn råd til politikerne. Politikerne kan velge om de vil følge disse rådene eller ikke.⁴ Det skjer stadig at politikere går imot anbefalinger fra forskerutvalg eller fagetater, men ofte blir ekspertråd fulgt, og det finnes mange eksempler på at ny politikk og reformer er avfødt i ekspertmiljøer. Ekspertene er dessuten vesentlige premissleverandører i politikken gjennom å levere kunnskapsgrunnlag og autoritative virkelighetsbeskrivelser: De har dagsordenmakt (om ikke alltid beslutningsmakt).

I det minste er det slik når vi snakker om er-spørsmål. Vi forstår ofte ekspertene våre, for eksempel klimaforskerne eller trygdeforskere, som fakta-eksperter eller tekniske eksperter: Vi konsulterer dem fordi vi tenker at de «kan» klima og trygd. Vi ser dem ikke typisk som eksperter på bør-spørsmål knyttet til rett og galt, rettferdig og urettferdig.

Hva er problemet med eksperter?

Mange synes det er bra at eksperter får legge viktige premisser for politikkutformingen. Politikere kan få kritikk hvis de går imot faglige råd eller ikke lytter til forskningsbaserte anbefalinger. Antagelsen er at politikken blir mer rasjonell og velfundert, og mer i borgernes interesse, dersom den bygger på den best tilgjengelige kunnskapen innenfor relevante felt.⁵

Men ekspertmakten er også under skyts – og det er gjerne to typer av innvendinger som fremholdes, demokratiske og epistemiske. Det er en åpenbar spenning mellom demokratiske idealer om politisk likhet og et styresett der eksperter har større politisk makt enn andre. Det er heller ikke sikkert at ekspertenes innflytelse på premisser og vedtak bidrar til å gjøre politikken bedre og mer opplyst. Også de svært kunnige om noe kan begå elementære tanke- og slutningsfeil når de resonnerer raskt og heuristikk-basert.⁶ Mange eksperter er også dårlige til å forutsi utviklingstrekk og fremtidige utfall,⁸ som hvilken disiplin eller profesjon de tilhører. Ekspertråd vil kunne være påvirket utilbørlig av ekspertenes sosiale og kulturelle tilhørighet, eller av bestemte ideologiske perspektiver eller politiske preferanser. God politikkutforming kan dessuten kreve annen type kunnskap enn den som typisk erverves via akademia, som erfarings- og lokalkunnskap fra berørte og sivilsamfunn.

Ideen om «moralsk ekspertise» gir en ekstra dimensjon til denne debatten. Bør politikerne følge faglige råd også dersom rådene kommer fra eksperter på etikk, for eksempel med fagfilosofisk bakgrunn? Eller bidrar dette til å undergrave demokratiet? Blir politiske tiltak bedre – eller dårligere – av å forankres i presumptive moraleksperters kunnskaper og vurderinger?

Slike spørsmål er absolutt en diskusjon verdt, også fra filosofiske perspektiver. Skal slik diskusjon ikke kun ha filosofisk interesse, men også aktuell relevans, kan de imidlertid med fordel bygge på plausible empiriske premisser.

Fagfolk gir alt råd i moralske spørsmål

Utgangspunktet må for det første være at mange fagfolk allerede har i oppdrag å gi råd i bør-spørsmål knyttet til rettferdighet og moralske veivalg; diskusjoner om moralsk ekspertise i politikkutforming er ikke en rent hypotetisk diskusjon.

I mange land og internasjonale organisasjoner, som EU, er etiske råd, for eksempel knyttet til bioteknologi, befolket av filosofer.⁹ Da Folkehelseinstituttet skulle sette ned en ekspertgruppe for å utforme prinsipper for å fordele koronavaksinen, ble det også kalt på filosofene.¹⁰ Henrik Syse har vært sentral i arbeidet for å integrere etiske hensyn i Oljefondets virksomhet.¹¹ Kjersti Fjørtoft avløste nylig Camilla Serck-Hanssen som leder av Etisk råd for forsvarssektoren.¹² I norsk utredningsvesen, for eksempel i utvalgene som lager Norges offentlige utredninger (NOU), har det sittet filosofer med. Blant annet var Arne Johan Vetlesen medlem av Tilregnelighetsutvalget,¹³ og Ole Frithjof Norheim leder av Helseprioriteringsutvalget.¹⁴ Gunnar Skirbekk var medlem av Ytringsfrihetskommisjonen og formulerte en begrunnelse for ytringsfrihet som senere er tatt inn i Grunnloven.¹⁵

Med andre ord: Filosofene er der og setter sine spor i offentlig virksomhet, lov og politikk, og fremfor å spekulere i abstrakte og ofte stereotypiske vendinger om hvordan det hadde påvirket utformingen av politikk hvis filosofer fikk slippe til, går det an å studere hva de faktisk gjør når de slippes til.

Det er ikke bare filosofer som gir råd i moralske spørsmål

De «rene» fagfilosofene er imidlertid ikke alene om å bedrive faglig og filosofisk fundert diskusjon av bør-spørsmål knyttet til etiske prioriteringer, rettferdig fordeling og regulering. Det finnes felt for normativ analyse og teoretisering innenfor flere akademiske disipliner, for eksempel normativ økonomi innenfor samfunnsøkonomi, normativ politisk teori innenfor statsvitenskap, kritisk teori innenfor sosiologi, normativ rettsteori innenfor juss, og etikk innenfor teologien. Det finnes også tverrfaglige felt som PPE (Politics, Philosophy and Economics) som integrerer studier i filosofi og samfunnsvitenskap. Blant annet innenfor PPE og de normative grenene av økonomi og statsvitenskap møter vi ofte en mer anvendt og styringsrelevant filosofi enn mange filosofer med stor F interesserer seg for, men i en diskusjon av filosofiens rolle i politikkutforming hører disse fagfeltene definitivt med.

Dette betyr også at man kan komme til å underdrive filosofiens betydning i politikkutforming hvis man kun leter etter filosofiprofessorer. Alexander Cappelen, medlem av NOU 2003: 22 Forvaltning for fremtiden – Forslag til etiske retningslinjer for Statens petroleumsfond og NOU 2009: 19 Skatteparadis og utvikling, er økonom, men bringer gjennom sin kompetanse i normativ økonomi og etikk også inn filosofi i disse utredningene.¹⁶ Når statsviter Raino Malnes sitter i Bioteknologirådet er dette knyttet til hans kompetanse innenfor etikk.¹⁷ Jeg er sosiolog med orientering mot kritisk og politisk teori, og da jeg for noen år siden var medlem av Likestillingsutvalget,¹⁸ hadde jeg (sammen med utvalgsleder Hege Skjeie) ansvar for å skrive kapittelet om det prinsipielle grunnlaget for likestillingspolitikken.¹⁹

Når dette er sagt, må man jo heller ikke overdrive filosofenes og halv-filosofenes rolle i det politiske styringssystemet. I forskningsprosjektet Ekspertifisering av offentlige utredninger? har vi studert NOU-systemet over tid, og et viktig funn er at det blir stadig flere forskere som utvalgsmedlemmer- og ledere, men det store flertallet av disse er økonomer, jurister og samfunnsvitere uten noen videre filosofisk orientering, og fagfolk med humanistisk bakgrunn utgjør en brøkdel.²⁰ Profesjoner og fag med stor og stigende politisk makt, bør granskes kritisk, men det er åpenbart andre faggrupper som for tiden ekspanderer i mye større grad enn filosofene innenfor styringsverket, ikke minst økonomene.

Også innenfor akademia er bildet blandet. PPE har vokst frem og konsolidert seg med fagfilosofi som en vesentlig pilar, men andre tverrfaglige felt som rekrutterer til politikk, forvaltning og utredning er også i vekst. Et eksempel er vitenskap- og teknologistudier (STS), som snarere har brodd mot etablerte tradisjoner innenfor etikk og vitenskapsfilosofi. I andre deler av samfunnsforskningen har empirisme og ideen om evidensbasert politikk vind i seilene. Slik forskning – der det avgjørende er metodisk stringens, og aller helst eksperimentell design, for å sikre empirisk belegg og «evidens» – tildeler heller ikke det filosofene typisk kan tilby – prinsipiell diskusjon, etisk begrunnelse osv. – noen særlig plass.

Dem som gis rollen som moraleksperter i politikken besitter ofte lite moralsk ekspertise

Det er i det hele tatt verdt å minne om at mange, og sikkert de fleste, av dem som gis ekspertstatus i ulike moralske spørsmål som oppstår når offentlig politikk skal anbefales og utformes ikke uten videre kan sies å ha noen særskilt moralsk ekspertise (eller noe som kan minne om moralsk ekspertise – hvis vi skulle være i tvil om moralsk ekspertise i strikt forstand egentlig finnes). Vi er vant til å tenke på eksperter for eksempel fra medisin, samfunnsvitenskap eller økonomi som fakta-eksperter eller tekniske eksperter, og det kan være riktig i den forstand at det er fakta-spørsmål og tekniske spørsmål innenfor sine felt disse ekspertene typisk har tilegnet seg mye kunnskap om, gjennom utdanningen sin, studier og forskning.

Men spørsmålene disse ekspertene bes om å utrede og besvare er ofte langt fra rent fakta-orienterte eller tekniske. De kan bes om å «vurdere» om dagens velferdsordninger er «bærekraftige» i en situasjon med økt migrasjon, og foreslå endringer i politiske tiltak som bidrar til velferdsstatens «langsiktige bærekraft».²¹ De kan få i oppgave å vurdere om det norske kapitalmarkedet er «velfungerende», og foreslå tiltak for forbedringer med henvisning til «nytte, kostnader og risiko»,²² eller oppdraget kan være å formulere «anbefalinger om noen prioriterte innsatsområder og tiltak» i arbeidet mot «kjønnsulikhet i helse» og for «likeverdige tjenester uavhengig av kjønn».²³

Ekspertene gis med andre ord i oppdrag å «vurdere» og «anbefale» – ikke bare å beskrive og forklare – og skal fortolke og avveie hensyn knyttet til «bærekraft», «likeverdighet» og «likhet», og bestemme «kostnader», «nytte» og «risiko». Dette fremkommer også i de mer generelle retningslinjene i norsk forvaltning for hva en utredning skal inneholde,²⁴ hvor et av spørsmålene som skal besvares er hvilke «prinsipielle spørsmål tiltakene reiser». Med «prinsipielle spørsmål», siktes det til «viktige, grunnleggende prinsipper og verdier vi som samfunn ønsker å overholde og leve opp til», som «personvern, livssyn, likestilling og menneskerettigheter». Det understrekes videre at prinsipielle spørsmål ikke skal vurderes ut fra «spesielle ideologiske utgangspunkter», men i tråd med «god etisk argumentasjon».

Det er grunn til å hevde at den gjengse samfunnsviter, økonom, jurist, medisiner, biolog eller ingeniør ofte ikke har noen spesiell kompetanse i «god etisk argumentasjon» eller diskusjon av «prinsipielle» problemstillinger. De er utpekt til å være en type moraleksperter, og det ganske eksplisitt, om vi legger retningslinjer for offentlig utredning til grunn, men har som regel ikke noen videre ekspertise i moralske spørsmål; det er ikke dette de er utdannet i eller har studert. Det er ikke dermed sagt at disse fagpersonene ikke kan være tenksomme i sin tilnærming til preskriptive problemstillinger, eller ikke kan bidra verdifullt i politikkvurdering- og anbefaling og i prinsippavveininger. De kan selvsagt også være fremragende eksperter – kunne imponerende mye og substansielt om noe og mer enn de fleste andre, innenfor sitt felt. Likevel, når det gjelder turneringen av bør-spørsmål, etikk og prinsipper, kan disse ekspertene være noviser, og bør slik sett skjenkes ekspertstatus med forbehold.

Mange moralske spørsmål i politikken forstås ikke som moralske

Det ligger mellom linjene i det som er sagt her at politikkutforming reiser mange flere moralske spørsmål enn dem det er gjengs å forstå som «moralske». Når politiske spørsmål opphøyes til å dreie seg om «etikk og moral», «verdier», også videre, er en nærmere studie verdt. For eksempel tror jeg få vil være uenige i at spørsmål knyttet til rettferdig fordeling av goder og byrder i grunnen krever moralske og prinsipielle avveininger: hvem har rett til hva, og hvorfor? Når og ut fra hvilken begrunnelse kan vi si at noen gode- og byrdefordelinger er mer rettferdige enn andre? I tråd med dette er fordelingsrettferdighet et viktig tema innenfor etikk og politisk filosofi, PPE og normativ økonomi. I politikkutforming er imidlertid innramningen av utredninger om fordeling sjelden «etikk og moral»; fordelingsspørsmål tenkes sjelden på som «verdispørsmål». Utredning av skattepolitiske spørsmål regnes ofte som «tekniske» og overlates til økonomer og jurister med skatteteknisk orientering. Utredninger om lønnsdannelse overlates typisk til samfunnsvitere og økonomer som jobber med arbeidsmarked og arbeidsliv og partene i arbeidslivet; få vil tenke at her trengs en etiker eller en filosof fordi grunnleggende fordelingsspørsmål står på spill. Det samme gjelder flere andre spørsmål, for eksempel om krig og fred, og utenriks- og sikkerhetspolitikk og internasjonal politikk mer generelt. Innenfor rettferdighetsteori er «rettferdig krig» et stort tema, og mange vil sikkert være enige i at det å gå til krig reiser etiske og moralske spørsmål. Andre spørsmål knyttet til utenriksfeltet og internasjonale relasjoner reiser diskusjoner om rettferdig fordeling – ta utforming av handelsregler eller utforming av bistand – eller om forholdet mellom demokrati og andre verdier og hensyn, og om hva vi skal forstå med demokrati – for eksempel i spørsmålet om Norges forhold til EU. Men igjen, i praktisk politikk, er dette ikke temaer som typisk defineres som å dreie seg om etikk og moral.

Motsatt finnes det andre spørsmål og felt i politikken som det er vedtatt at dreier seg om «verdier» og «verdivalg», etiske dilemmaer og prioriteringer. Bioteknologi og abort er to nærliggende eksempler. Klima og miljø er et annet felt der det er «lov» og ikke uvanlig å si at avveininger involverer etiske vurderinger. Det samme kan gjelde politikk overfor flyktninger eller overfor fattige; i hvert fall noen politiske aktører – typisk dem som vil åpne grensen for flere flyktninger eller gi mer hjelp til fattige – vil kunne si at dette er spørsmål om «moral», «anstendighet», «verdighet», også videre. Likevel, i ekspertutredninger om klima, innvandring og fattigdom, er det sjelden så mye uttrykkelig om etikk og moral, og det er lite sannsynlig at det i nær fremtid blir nedsatt et permanent råd med en betydelig andel etikere og filosofer innenfor sosialpolitikken eller klimafeltet etter modell fra for eksempel Bioteknologirådet.

Moralske spørsmål i politikken kan være komplekse, og drøftinger av dem vanskelige å forstå

Det er videre verdt å understreke at moralske spørsmål som kommer opp i politikkutformingsprosesser, enten de kalles moralske og turneres av filosofer eller ei, ikke sjelden har en viss kompleksitet. Et empirisk argument som man ofte møter mot at moralsk ekspertise kan finnes, nemlig at moralsk kunnskap, i motsetning til mye vitenskapelig og teknisk kunnskap, kan gjøres forståelig for alle hvis bare evnen og viljen er til stede, er ikke uten videre så overbevisende. Antagelsen her er at prinsipiell diskusjon og etisk drøfting er for «alle», og kan bedrives og følges uten noen særlig «ekspertise».

Det er opplagt riktig at mange kan delta i mange typer av slike diskusjoner, og at man ikke skal gjøre diskusjoner om etikk og moral vanskeligere enn de er. Når man leser akademiske tidsskrifter innenfor etikk og politisk filosofi blir man likevel minnet om at det kan være kunnskapsasymmetrier også på dette feltet: Det er ikke lett å forstå artikler i tidsskrifter som Ethics og Journal of Political Philosophy uten forkunnskaper. Tilsvarende kan drøfting av bør-spørsmål i offentlige utredninger og ekspertanalyser være temmelig ugjennomtrengelig. Ta for eksempler utredninger og analyser innenfor økonomisk politikk som tar opp spørsmål knyttet til fordelingsrettferdighet. I slike tilfeller vil de uten kompetanse innenfor rettferdighetsteori og normativ-økonomisk analyse ikke ganske enkelt kunne kikke ekspertene i kortene. Tilsvarende kan gjelde utredninger innenfor andre felt – for eksempel er rapportene fra Tilregnelighetsutvalget og Helseprioriteringsutvalget ikke uten videre lette å skjønne for alle. Dette er naturligvis ikke et fullgodt filosofisk argument for at det finnes noe vi bør kalle moralsk ekspertise, men det er et argument mot en ganske utbredt oppfatning om at moralske problemer når det kommer til stykke alltid kan turneres fullgodt i et hverdagsspråk og uten noen særlig substans- og begrepskompetanse.

Også filosofer opererer i kontekst, og kontekst varierer

Detaljene i dette må imidlertid studeres nærmere. Det trengs flere studier av filosofenes og halv-filosofenes rolle i politikkutforming,²⁵ hvordan andre faggrupper turnerer spørsmål knyttet til prinsippavveining og etisk prioritering, når etikk og moral gjøres til et eksplisitt spørsmål i politikken, og hva som kjennetegner kunnskapen om og turneringen av slike spørsmål. Da kan vi også få bedre og mer presise diskusjoner av demokratiske innvendinger mot moraleksperter og filosofers involvering i statsstyret, men også av det viktige epistemiske spørsmålet: Bidrar involveringen til å gjøre politiske diskusjoner, tiltak og beslutninger bedre?

Når det gjelder filosofene spesifikt, og deres rolle i politikkutforming, har Oxford-professor Jonathan Wolff gitt viktige bidrag,²⁶ men også en del av hans antagelser om hva filosofer gjør og hvordan de opptrer, for eksempel i kommisjons- og utredningsarbeid, må granskes videre. Wolff hevder for det første at filosofene ofte gis status som dem som formidler, oversetter og megler mellom faggruppene. Men denne koordinerende meta-rollen mener mange faggrupper at de innehar. Lignende utsagn kan for eksempel komme fra juristene og samfunnsøkonomene. Wolff påpeker også at filosofene sjelden kan bringe filosofifaglig funderte prinsipper og diskusjoner direkte inn i utvalgsarbeid. Det er nok riktig, men det er samtidig ikke vanskelig å finne unntak. I Ytringsfrihetskommisjonen formuleres begrunnelsen for ytringsfrihet med utgangspunkt i Gunnar Skirbekks fortolkning av Jürgen Habermas. Likestillingsutvalget utredet ut fra det rettferdighetsteoretiske rammeverket til Nancy Fraser. Wolff viser hvordan filosofene oftere bringer inn allmenne filosofiske betraktningsmåter, annenhåndsprinsipper og tommelfingerregler som kan vise seg å være gangbar mynt i politikkutformingsprosesser, for eksempel skadefølgeprinsippet. Dette er nok også riktig, men her finnes trolig interessant variasjon knyttet til politikkfelt og politisk kontekst. Innenfor mange politikkfelt legges det for eksempel stor vekt på kostnad-nytte-analyse, og filosofens rolle her vil kunne være å dra en slik analyse i den ene eller annen lei (skal kalkylen vektlegge flertallets velferd eller de verst stilte?). I Norge heter det i mange utredningsmandater at utredningen skal legge til grunn «den norske modell» for partssamarbeid og lønnsdannelse. Dette vil trolig prege også filosofene som deltar i utredningsarbeid, og legge rammer for deres prinsipielle resonnementer og innspill.

Det er i det hele tatt slik at eksperter, som folk flest, lar seg prege av konteksten de opererer i. Da EU skulle innføre euro mente økonomene forskjellig, alt etter nasjonalitet. Under koronakrisen har vi sett hvordan folkehelseeksperter har opptrådt og anbefalt forskjellig i ulike land. Det er grunn til å tro at heller ikke filosofene vil være fullt ut i stand til å heve seg over de kulturelle og politiske sammenhengene de inngår i.

Men dette trengs å granskes videre og forskes mer på. Inntil flere studier av den virkelige verdens moraleksperter, filosofer og andre, foreligger, skal vi selvsagt fortsette filosofisk diskusjon av hvorvidt moralsk ekspertise egentlig kan finnes, og av hva et eventuelt inntog av moraleksperter betyr for demokratisk legitimitet og epistemisk kvalitet på beslutninger. Men i det minste i akademiske sammenhenger, kan vi med fordel diskutere med noen flere nyanser, og med noen flere forbehold – ettersom det er såpass mye vi ikke vet – og med et øye til alt det vi faktisk vet, for eksempel fra samfunnsforskningen, om hvordan politikk utformes.

Vil du bidra til debatten om moralsk ekspertise og anvendt filosofi? Send oss en idé eller en skisse!

Noter

1. Alvin Goldman, «Experts: Which ones should you trust?» Philosophy and phenomenological research 63, nr. 1 (2001): 85–110.
2. Et tidlig og mye diskutert bidrag er Peter Singer, «Moral experts,» Analysis 32 nr. 4 (1972): 115-117. Se også Hvilken etiker skulle man stole på? – Salongen.
3. Cathrine Holst og Anders Molander, «Public deliberation and the fact of expertise: making experts accountable,» Social Epistemology 31, nr. 3 (2017): 235–250 og Cathrine Holst og Anders Molander, «Epistemic democracy and the role of experts,» Contemporary Political Theory 18, nr. 1 (2019): 541–561.
4. For mer om dette, se Johan Christensen og Cathrine Holst, Ekspertenes inntog (Oslo: Universitetsforlaget, 2020). Se også Johan Christensen og Stine Hesstvedt, «Political and administrative control of expert groups,» Governance (2021).
5. Se Thomas Christiano, «Rational deliberation among experts and citizens,» i Deliberative Systems: Deliberative Democracy at the Large Scale, John Parkinson og Jane Mansbridge (red.) (Cambridge: Cambridge University Press, 2012): 27-51.
6. Det gis mange eksempler på dette i Daniel Kahneman, Thinking, Fast and Slow (London: Penguin Books, 2012).
7. Philip E. Tetlock, Expert Political Judgment: How Good Is It? How Can We Know? (Princeton, NJ: Princeton University Press, 2005).[/efn_note blant annet fordi de har overdreven selvtillit og er for skråsikre. I tillegg til ekspertfeil kommer diverse skjevheter som kan prege ekspertenes analyser og vurderinger. Eksperters perspektiver, kunnskaper og verktøy vil for eksempel være preget av deres «epistemiske orientering»,⁷Michèle Lamont, How Professors Think. Inside the Curious World of Academic Judgment (Cambridge: Harvard University Press, 2010).
8. Se for eksempel medlemmene av Bioteknologirådet, Rådsmedlemmer – Bioteknologirådet (bioteknologiradet.no).
9. 2020-12-v2-anbefalinger-og-prioriteringer-2-utgave-korrigert-forside.pdf (fhi.no).
10. Se for eksempel Hvorfor vi gjør det … Om etikk og eierskapsutøvelse i Statens pensjonsfond – Utland (norges-bank.no)
11. [12] Etisk Råd | Beskrivelse av nettsiden (forsvarsetikk.no)
12. NOU 2014: 10 – regjeringen.no
13. NOU 2014: 12 – regjeringen.no.
14. NOU 1999: 27 – regjeringen.no.
15. Alexander Wright Cappelen | NHH.
16. Raino Sverre Malnes – Institutt for statsvitenskap (ISV) (uio.no)
17. NOU 2011: 18 Struktur for likestilling og NOU 2012: 15 Politikk for likestilling.
18. I mandatet vårt her det: «Utvalget skal drøfte det prinsipielle utgangspunktet for norsk politikk for kjønnslikestilling, herunder spørsmål om hvorfor det norske samfunnet trenger en likestillingspolitikk og målet for denne». Jeg har skrevet mer om hvordan vi i utvalget tilnærmet oss denne delen av mandatet i Cathrine Holst (2015): «Nancy Fraser i en norsk offentlig utredning», Agora 2-3, s. 40-61.
19. Se Johan Christensen og Stine Hesstvedt (2018): Expertisation or greater representation? Evidence from Norwegian advisory commissions, European Politics and Society 20(1): 83-100. For interessante bidrag om historiefaget og historikernes rolle i NOU-er, se Teemu Ryymin (red.) (2017): Historie og politikk: Historiebruk i norsk politikkutforming etter 1945. Oslo: Universitetsforlaget.
20. Dette er hentet fra mandatet til NOU 2011: 7 Velferd og migrasjon – den norske modellens framtid.
21. Se mandatet til NOU 2018: 5 Kapital i omstillingens tid – Næringslivets tilgang til kapital.
22. Formukeringene er fra mandatet til Kvinnehelseutvalget som startet arbeidet sitt i mars 2021.
23. Hva skal en utredning inneholde? – DFØ (dfo.no).
24. Et interessant pågående prosjekt er doktorgradsprosjektet til Eilev Hegstad om «moralsk ekspertise i demokratier», se Eilev Hegstad – OsloMet.
25. Se blant annet Jonathan Wolff, Ethics and Public Policy (2019).