Platons Symposion under lupen

TIDSSKRIFT: Symposion, eller Drikkegildet i Athen, er en av Platons mest kjente dialoger. Årets første utgave av Norsk filosofisk tidsskrift er i sin helhet viet de litterære og argumentative sidene av Platons filosofisk-erotiske drama.

Fra Vigdis Songe Møllers introduksjon:

Tekstene er et resultat av et internasjonalt samarbeidsprosjekt om Platons filosofi, utgått fra forskningsgruppen for antikke studier ved Institutt for filosofi og førstesemesterstudier, Universitetet i Bergen. Prosjektet, som har fått tittelen Poetry and Philosophy. Poetical and Argumentative Elements in Plato’s Philosophy, samler filosofer og Platon-forskere fra Norge, Danmark, Italia og USA.

Målet med dette prosjektet er, som det fremgår av tittelen, å undersøke det komplekse og tilsynelatende motsetningsfylte forholdet mellom det man kan kalle litterære og argumentative elementer i Platons dialoger. Dialogene, som selv utgjør en litterær genre, er spekket med myter, metaforer og allegorier, samtidig som Sokrates’ krav om sannhet og argumentativ stringens må sies å stå helt sentralt, kanskje til og med å utgjøre selve kjernen, i Platons filosofi. Denne sammenvevingen av elementer som ikke uten videre harmoniserer med hverandre, kan se ut til å ha vært en sentral del av det man kunne kalle Platons store prosjekt: å etablere filosofien som en helt ny genre.

Det er åpenbart at Platon gjør flittig bruk av elementer fra andre, allerede foreliggende litterære genre, i første rekke tragedien og komedien, samtidig som han distanserer seg fra dem. Platon kan med andre ord sides å etablere filosofien som en egen genre ved både å integrere og ekskludere andre diskurstyper.

Selve den formen som Platon perfeksjonerte for å kunne utøve filosofi, nemlig den filosofiske dialogen, står sentralt i prosjektet. Det kan i utgangspunktet synes påfallende at Platon, som med sin filosofi vil gå utover det partikulære og reflektere over det universelle, utstyrer sine dialoger med så rike – både detaljerte og spesifikke – kontekstualiseringer, og i så høy grad individualiserer dialogdeltakerne.

I Symposion – knapt nok en dialog, men likevel kanskje den mest litterære platonske teksten – er spenningen spesielt merkbar mellom den platonske filosofiens universelle aspirasjoner og de mange ulike personlighetene som Platon her lar holde hver sin tale til kjærlighetens pris. Hva vil Platon si oss med dette polyfone koret av så ulikt klingende stemmer?

Platons filosofisk-erotiske drama inkluderer ikke bare tradisjonelle pederastiske elskere – Eryximachos og Pausanias – og deres unge kjærester – Faidros og Agathon- men også den langt mer ukonvensjonelle Alkibiades´ fortvilte og uforløste kjærlighet til Sokrates, hvor det tradisjonelle forholdet mellom den eldre elskeren og den yngre elskede ser ut til å bli snudd på hodet. På hvilken måte reflekteres disse elskernes konkrete kjærlighetsforhold i deres tanker om Eros? Og hvilken rolle spiller disse partikulære perspektivene innenfor Platons eventuelle helhetlige teori om kjærligheten og om forholdet mellom kjærlighet og filosofi? Og hvilken filosofisk betydning har Diotima, som tilsynelatende målbærer Sokrates´- og Platons? – tanker, men som selv på så mange måter står utenfor symposiedeltakernes erotisk-filosofiske fellesskap?

Hvordan skal vi tolke Platons inkludering av både en tragediedikter – Agathon – og en komediedikter – Aristofanes – i Symposion? Kan deres taler, sammenholdt med Sokrates/Diotimas tale, fortelle oss noe om filosofiens forhold til tragedien og komedien? Ekskluderer Platon tragedien og komedien fra sin filosofi, eller er Platon snarere en tragikomisk dikter?

Dette er noen av spørsmålene som diskuteres i dette nummeret av Norsk filosofisk tidsskrift. Forhåpentligvis vil denne typen fordypning i Platons dialoger – i dette tilfelle Symposion – ikke bare være et bidrag til å forstå Platons filosofi, men også et bidrag til den generelle filosofiske debatten, om hva filosofi kan være, også i dag og ikke bare hva filosofi en gang var, for omtrent to tusen fire hundre år siden.