CHOMSKYS STATUS OG TEORIER

I innlegget Et mistroisk ikon? – Chomsky som språkforsker og aktivist diskuterer professor Kjell Lars Berge to ulike spørsmål: 1) Hva er det som har gjort at Chomsky omtales som en av verdens mest innflytelsesrike intellektuelle?, 2) Finnes det en sammenheng mellom Chomskys vitenskapelige standpunkt og hans politiske engasjement?

Berges svar på det første spørsmålet er at omtalen er «ukritisk panegyrikk», og det andre spørsmålet sier han bemerkelsesverdig lite om. La oss ta for oss de to spørsmålene mer systematisk.

Chomskys status

At Chomsky er den viktigste lingvisten i moderne tid, mener Berge er en «unyansert påstand». Han er også sterkt kritisk til at Chomsky blir presentert som «verdens mest innflytelsesrike intellektuelle».

Berge gjør lite for å begrunne dette synet. Hvorfor er dette problematisk? For å kunne svare på dette kreves en diskusjon av Chomskys bidrag til lingvistikk og kognitiv vitenskap. Av plasshensyn blir det bare rom for hovedpunktene, men det finnes en rikholdig litteratur som diskuterer disse problemstillingene.

Hvordan måler man innflytelse? Ett mål er siteringer. Og her er tallenes tale klar. Fra 1980 til 1992 ble Chomsky sitert 3 874 ganger i The Arts and Humanities Citation Index. Det gjør han til den mest siterte nålevende personen. Listen over de ti mest siterte personene i den aktuelle perioden er: Marx, Lenin, Shakespeare, Aristoteles, Bibelen, Platon, Freud, Chomsky, Hegel, og Cicero. Fra 1971 til 1992 ble Chomsky sitert 7 449 ganger i The Social Science Citation Index, og fra 1974 til 1992 1 619 ganger i The Science Citation Index. Disse tallene er hentet fra MIT Tech Talk, 36, No 27, fra 1992.

I 1988 ble Chomsky tildelt The Kyoto Prize in Basic Sciences, den japanske versjonen av Nobelprisen. I begrunnelsen skriver komiteen «Dr. Chomsky’s theoretical system remains an outstanding monument of 20th century science and thought. He can certainly be said to be one of the great academicians and scientists of this century».

Disse tallene og prisen gir en god indikasjon på innflytelsen til Chomsky, en innflytelse som de fleste av hans meningsmotstandere ikke betviler. Spesielt innenfor lingvistikken og moderne kognitiv vitenskap er det ikke tvil om hans betydning.

Berge burde vite at alle teorier innenfor språkvitenskapen siden 1950 har måttet etablere seg i forhold til Noam Chomsky sine teorier, inkludert det rammeverket Berge selv befinner seg innenfor. På den måten får Chomsky en status som ingen andre lingvister har hatt: Hans arbeider er referansepunktet. Om man er enig eller uenig, er ikke så viktig – uansett standpunkt må man forholde seg til Chomsky. Hvis ikke det gjør Chomsky verdig til statusen som en svært viktig lingvist, så vet ikke jeg hva som skulle gjøre det. Jeg mener derfor at jeg fremdeles har belegg for å hevde at «Chomsky er allment ansett som en av verdens fremste intellektuelle, og den mest siterte nålevende forfatter og akademiker innenfor samfunnsvitenskapene og de humanistiske fag», slik jeg gjør i min artikkel i Store norske leksikon.

Forholdet mellom språkvitenskap og politikk

Berges tema er vel egentlig forholdet mellom Chomskys språkvitenskapelige teorier og hans politiske synspunkt. Dette kommer han bare inn på helt mot slutten av innlegget.

Chomsky selv har hele tiden hevdet at det er få hvis noen sammenhenger mellom de to områdene. Berge sier her: «For de forholdsvis få av oss som kjenner Chomskys formelle lingvistikk, er avvisningen av en slik sammenheng kanskje ikke så overraskende, i og med at Chomsky ekskommuniserer mening og kommunikasjon som relevante temaer for språkvitenskapelig forskning».

Her er det mye å ta tak i. For det første er det direkte feil at Chomsky ikke er opptatt av mening. Gjennom hele karrieren har mening/betydning alltid vært viktig. Forskjeller som «Lise er for sjenert til å snakke med» versus «Lise er for sjenert til å snakke med Per» handler i stor grad om forskjeller i betydning: I det første tilfellet er det generelt slik at Lise er så sjenert at vi ikke kan snakke med henne. I det andre tilfeller er det Lise som er for sjenert til å snakke med Per. Chomsky hevder at slike meningsforskjeller gjenspeiler de strukturelle forskjellene mellom disse to setningene. Med andre ord mener Chomsky og mange andre at betydningen til en setning i stor grad er avledet av strukturen. Det synet kan man godt kritisere, men det blir feil å si at Chomsky «ekskommuniserer mening». Enhver som har lest chomskyansk inspirert lingvistikk og Chomsky selv vil se at dette ikke stemmer.

Imidlertid har Berge rett når han sier at Chomsky ekskommuniserer kommunikasjon – det mener han at man ikke kan studere vitenskapelig. Likevel skjønner jeg ikke hvorfor Berges påstand – om at Chomsky ikke er interessert i kommunikasjon – gjør at avvisningen av en sammenheng mellom politikk og lingvistikk skal være så åpenbar. Chomsky studerer nettopp kommunikasjon og kritiserer den i sine politiske tekster. Dette er ganske fjernt fra fokuset i hans lingvistiske tekster.

Mer graverende er imidlertid Berges siste avsnitt «Steril politisk kritikk». Utgangspunktet er at dersom man kjenner antikkens diskusjon av retorikk, er det lett å påvise en sammenheng mellom lingvistikk og politikk. Berge skriver: «Sammenhengen kjenner vi igjen fra Platons filosofi tuftet som den er på en sterk negativ vurdering av menneskets dømmekraft og vurderingsevne. […] Kunnskapsforståelsen hos Chomsky likner påfallende på Platons idélære.»

Når det gjelder kunnskapsforståelsen av språk, tar Berge feil. Jerrold Katz var en lingvist som forsvarte et platonistisk kunnskapssyn, og Chomsky har i flere artikler argumentert mot dette. Chomsky har imidlertid formulert det han kaller Platons problem, som er spørsmålet om hvordan vi kan vite så mye gitt at vi har så lite kunnskap. Men svaret på problemet er lite platonsk (enkelte universelle egenskaper som vi alle er født med). Når det gjelder politikk, så har han formulert et annet problem, nemlig «Orwells problem»: Hvordan forstår vi så lite når vi har så mye evidens? Med andre ord det motsatte problemet. Chomsky diskuterer dette klart i boken Knowledge of Language, som Berge for øvrig siterer i innlegget sitt. Hvordan han kan påstå at det er dype likhetstrekk mellom lingvistikk og politikk med Platon som utgangspunkt, fremstår som uforståelig.

Det finnes en rikholdig litteratur som diskuterer det som har blitt kalt «Chomskys to verdener», eller «Chomskys problem». Berge nevner ikke noe av denne litteraturen. Forskere som Neil Smith, Carlos Otero og James McGilvray har alle skrevet mye om disse problemstillingene, og de konkluderer annerledes enn Chomsky selv gjør, selv om de ellers deler hans tilnærming til lingvistikk. Særlig McGilvray og Smith har argumentert for at det er likhetstrekk, og at disse handler om rasjonalitet og kreativitet.

Det er en interessant og spennende problemstilling om hva en eventuell sammenheng mellom Chomskys lingvistikk og politikk er. Men det krever seriøse studier av en omfangsrik litteratur dersom man vil si noe substansielt om denne. Det er ikke enkelt å avdekke en sammenheng, slik Berge hevder, og dersom man mener det er en sammenheng, må man iallfall kunne gi seriøse argumenter for dette.