Helge Svares har skrevet en filosofisk selvhjelpsbok om følelser og mestring.
«Hvordan takle hverdagen og overkomme livets mange påkjenninger? Og hvordan se det positive ved situasjoner som krever omstilling,» spørres det på vaskeseddelen til Livsmestring; om å finne seg til rette i verden. Den presenteres tydelig som en bok i selvhjelpssjangeren. Og det er nettopp formen som ødelegger for boken, til tross for at den har fornuftige perspektiver. Det hevder Morgenbladets anmelder Frode Nyeng:
For det er ikke slik at filosofen Svare ikke vet å behandle interessante temaer. Nei da, hans fremstilling av fastlåste følelsesrutiner, uheldige virkelighetsfortolkninger og hvordan de er koblet til kulturelle «følelsesskript», er vel gjennomtenkt. Den kognitivistiske forståelsen av følelser som gjennomsyrer boken er langt på vei fruktbar. Målet er å få oss til å forstå at vi ikke er uten ansvar – eller påvirkningskraft – i forhold til våre egne følelser. At å velge får en så viktig rolle i følelsene og for personlig endring, er jo befriende. Livsmestring handler her, deilig nok, om å slutte å tro at følelsene «regjerer».
Men nærmest uten bruk av kilder, og helt uten referanser og litteraturliste, blir det hele stående uten den tyngden man forventer når en filosof først kliper i dette stoffet. Problemet er selvsagt at det er intellektuelt uredelig ikke å legge frem sin posisjon som én blant flere, men heller øse av eget tankegods som om det speiler sannheten eller gjengir konsensus på feltet. Svare forsøker innledningsvis å tilføre posisjonen legitimitet ved å si at den følger av «mange års studier og selvrefleksjon». Men det holder selvsagt ikke. Sjette kapittel begynner for eksempel slik: «Jeg har vært opptatt av følelser gjennom det meste av livet.» Ja vel.
Folk som leser denne typen litteratur kan helt sikkert klare å hanskes med et noe mer faglig perspektiv på rådene boken leverer. Og når Jean-Paul Sartre og Robert C. Solomon først nevnes, og den stoiske filosofen Epiktet faktisk siteres én gang og Kierkegaard to, er det uklart for meg hvorfor leseren ikke også kan bli henvist til bøkene deres. Men man kan vel ikke bli for intellektuell, heller. Slikt skremmer jo.
