FILOSOFI SOM REKONSTRUKSJON
Tragedien 22. juli og responsen som fulgte, løftet fram demokrati som en samlende verdi for det norske folk. Den nasjonale krisen bragte fram idealer vi som borgere kanskje ikke var klar over at vi hadde. Dette illustrerer noe den tyske filosofen Jürgen Habermas har hevdet: At våre sosiale praksiser inneholder idealer som filosofien kan spille en viktig rolle for å bringe fram.
Habermas har derfor etablert en metode som skal gjøre det mulig å beskrive viktige idealer som er etablert i våre felles praksiser. Som deltagere i en rekke sosiale praksiser har folk viktige kompetanser de ikke alltid er klar over. For eksempel vet vi hvordan vi skal forme grammatikalsk riktige setninger selv om vi ikke har kunnskap om grammatikk. Og vi har en intuitiv kunnskap om demokratiske kjerneverdier selv om vi ikke har studert statsvitenskap eller politisk filosofi.
Derfor bør ikke Habermas leses som en teoretiker som bedriver normativ teori i tradisjonell forstand, men snarere som en som rekonstruerer allerede etablerte idealer som er operative i empirisk etablerte praksiser.
Et ideal i språket
I min avhandling presenterer, diskuterer og viderefører jeg det metodiske grunnlaget for å rekonstruere slike latente idealer. Rekonstruere betyr her å gjøre eksplisitt kompetanser som vi som deltagere i sosiale praksiser behersker, men ikke har et bevisst forhold til.
Avhandlingen har to hovedargument: At rekonstruksjon som filosofisk metode åpner for en form for teori som er normativ og deskriptiv samtidig. Og at rekonstruksjon legger til rette for et dialektisk forhold mellom filosofi og samfunnsvitenskap. Med begrepet kommunikativ handling har Habermas etablert en teori som påpeker at det ligger et ideal om å la seg lede av kraften av det bedre argument i vår bruk av språk. Han beskriver dermed et ideal bygget inn i språket, som samtidig kan brukes til å evaluere hvordan faktiske samtaler finner sted. Samtidig er begrepet om kommunikativ handling i stadig større grad anvendt som utgangspunkt for empiriske studier av politiske beslutningsprosesser, for eksempel i statsvitenskapen.
Filosofi og samfunnsvitenskap
Idéhistorisk argumenterer jeg for at Habermas’ rekonstruktive prosjekt kan forstås som en fruktbar transformasjon av det programmet Max Horkheimer trakk opp for kritisk teori i 1931. Her fremhevet Horkheimer nettopp at filosofien skulle være deskriptiv og normativ – og samtidig etablere et dialektisk forhold mellom filosofi og samfunnsvitenskap. Men dette idealet ble senere forlatt av Horkheiemer (og Adorno) med utgivelsen av Opplysningens dialektikk. Artiklene avhandlingen består av, inneholder også et sammenlignende perspektiv der Habermas’ perspektiv diskuteres opp mot sentrale filosofer som Michel Foucault, Axel Honneth og John Rawls.
Metoden er viktig fordi kjennskap til innebyggete idealer kan brukes som utgangspunkt for å endre den praksis det dreier seg om. Samtidig argumenterer jeg for at det har vært nødvendig å klargjøre hva metoden består i, noe som ikke alltid er klart i Habermas’ egne tekster. I avhandlingen er jeg også kritisk til standardlesninger av Habermas som ofte overser betydningen av rekonstruksjon som filosofisk metode.
Anbefalt litteratur
- Habermas, Jürgen. Between Facts and Norms. Cambridge Mass.: MIT Press, 1996.
- Habermas, Jürgen. «Philosophy as Stand-in and Interpreter». I Habermas, Jürgen. Moral Consciousness and Communicative Action. Cambridge: Polity Press, 1990.
- Habermas, Jürgen. I «Reconstruction and Interpretation in the Social Sciences». I Habermas, Jürgen. Moral Consciousness and Communicative Action. Cambridge: Polity Press, 1990.
