MENNESKEVITENSKAPENS MANN

LES OGSÅ: NYE LESNINGER AV HUME

I løpet av det attende århundret utviklet Edinburgh (hvor Hume ble født i 1711) seg til å bli et arnested for intellektuelle, litterære og vitenskapelige bragder utenom de vanlige. Hume, som tidlig mistet faren sin og vokste opp i fattige kår på den skotske landsbygda, ble innrullert i fødebyens universitet i 1723.

1720-årene innledet en intellektuell nybrottstid i Skottland, og Edinburgh skulle etterhvert fylles med skikkelser som økonomen Adam Smith, filosof Adam Ferguson, Dugal Stewart, fysiker og kjemiker Joseph Black – og altså David Hume.

Mest betydningsfull

Hume omtales gjerne som den mest betydningsfulle av alle engelskspråklige filosofer. Samtidig var han muligens også den første moderne britiske historiker, dét som forfatter av bestselgeren History of England, og han var kjent for sin skarpe og ofte underholdende, essayistiske stil.

I norsk sammenheng har Hume også hatt en svært sentral rolle i årtier med examen philosophicum. I sin klassiske filosofihistorie plasserer Alf Ahlberg David Humes tenkning innenfor «den engelske erfaringsfilosofi» og slik i tradisjonen fra Francis Bacons betoning av eksperimentet som erkjennelseskilde. Her til lands er Hume dermed særlig kjent for sin erkjennelsesteori og for ambisjonen om å etablere en «menneskevitenskap».

Hovedverk på norsk

Etter hvert er også sentrale tekster i Humes forfatterskap blitt oversatt til norsk. Det må kunne kalles en begivenhet at man for knappe to år siden fikk den første komplette oversettelsen av Humes hovedverk A Treatise on Human Nature.

En avhandling om menneskets natur, som verket heter i Erik Ringen, Magne Malmanger og Bernt Vestres norske oversettelse, ble utgitt i 1739–40 og presenterte seg i sin tid som et bidrag til grunnleggelsen av en vitenskap om menneskenaturen. I introduksjonen skriver Hume:

’Tis evident, that all the sciences have a relation, greater or less, to human nature; and that however wide any of them may seem to run from it, they still return back by one passage or another. Even Mathematics, Natural Philosophy, and Natural Religion, are in some measure dependent on the science of Man; since they lie under the cognizance of men, and are judged of by their powers and faculties. (A Treatise on Human Nature, xix)

I A Treatise ser Hume menneskenaturen som en manifestasjon av den naturlige verden, snarere enn som noe over og hinsides. Selv anså Hume boken som et forsøk på å anvende den eksperimentelle metoden på moralske emner, spesifisert som nettopp den menneskelige naturen. Hume viser seg som en empirist og hevder at mennesket bare kan ha kunnskap om ting som det selv har erfart.

Med dette ønsket han å bringe kunnskapen om mennesket og menneskelig virksomhet på nivå med naturvitenskapen. Resultatet ble et skoledannende verk, et oppgjør med rasjonalismen og et nøkkelskrift innen empirismen og skeptisismen.

Bred virkningshistorie

Også Humes politiske filosofi, etikk, religionsfilosofi og tanker omkring estetikk har hatt en rik virkningshistorie.

Det er ikke mange år siden Humes Dialogues concerning Natural Religion og The History of Natural Religion ble oversatt til norsk. Til sammen viser disse i den norske utgivelsen Om religion, oversatt av en av Norges fremste Hume-eksperter Petter Nafstad, at Hume ikke bare var en usedvanlig innflytelsesrik moralfilosof, men også en betydelig religionsfilosof.

Hume er kjent for sin skeptiske stillingstaken til religion, og mange har senere lest ham som en ateist. I Om religion møter leseren en tenker som anbefaler en agnostisk holdning til de religiøse dogmene og en sterkt kritisk holdning til det å blande religion med moral, politikk og øvrig samfunnsliv.

Også David Humes etiske teorier er sentrale. Et utvalg av disse foreligger på norsk i Magne Malmangers oversettelse i boken Etiske skrifter.

Årvåkne analyser

En rekke av Humes tanker om estetisk teori og kunstfilosofi kan finnes i tekstene hans om moralteori og i ulike essays.

Et av Humes sentrale essays om kunst, «Om Standarden for smak» fra 1757, er innlemmet i den norske antologien Estetisk teori (Kjersti Bale og Arnfinn Bø-Rygg, 2008). Det hevdes gjerne at Humes syn på smak og skjønnhet ikke var særlig originalt. Likevel står også disse tekstene frem blant mengden, mye takket være Humes årvåkne analyser og karakteristiske essayistiske stil:

«I dine, I play a game of back-gammon, I converse, and am merry with my friends; and when, after three or four hours’ amusement, I wou’d return to these speculations, they appear so cold, and strained, and ridiculous, that I cannot find in my heart to enter into them any farther.

Here then I find myself absolutely and necessarily determin’d to live, and talk, an act like other people in the common affairs of life.» (A Treatise on Human Nature, 269).

Da er det bare å håpe at flere av Humes banebrytende tekster kan leses i norsk språkdrakt i årene som kommer. Om ikke annet, er dette en anledning til å minne om Humes fortsatte aktualitet.