FRAMTIDEN – I VÅRE HENDER? 

Agenda i aulaen har blitt en årlig happening hvor et kjent intellektuelt fjes kommer for å forelese og diskutere dagsaktuelle problemer – gjerne med et nikk mot ulikhetsproblematikk, som er Agendas hjertesak. I fjor hadde de besøk av David Wengrow, som snakket om hovedlinjene i boka han skrev sammen David Graeber, The Dawn of Everything, samt utforing av politikk i dag gjennom å forstå verdenshistorien på en ny måte.

Passende nok utgjør Solen midtpunktet mellom maleriene Historien og Alma mater som illustrerer henholdsvis fortid og framtid, med nåtidens opplysning imellom. Det speiles godt mot Wengrows foredrag om fortiden, og temaet for MacAskills foredrag, som skulle handle om framtiden, og begge om hvordan vi burde tenke om dagens politiske utvikling.

William MacAskill er en skikkelse med en betydelig offentlig tilstedeværelse. Han er en av grunnleggerne av «Effektiv altruisme»-bevegelsen, og har oppfordret til å tjene penger for å kunne gi til veldedighet som en viktig moralsk handlemåte. Han har også til dels blitt rammet av stormen rundt svindeldømte kryptovaluta-entreprenør Sam Bankman-Fried, som også har vært giver til MacAskills organisasjon og en personlig bekjent.

KI-spådommer

Utgangspunktet for MacAskills foredrag i aulaen var den nye boka hans What We Owe the Future (2022), hvor han argumenterer for konseptet longtermisme – ideen om at framtidige mennesker har samme moralske status som de som lever i dag, og at det burde påvirke hvordan vi tenker om politikk.

Hvis du møtte opp på foredraget for å høre om implikasjoner og argumenter knyttet til denne ideen, ville du imidlertid blitt skuffa. MacAskill brukte mesteparten av tida til å snakke om kunstig intelligens, og ideen med navnet «The intelligence explosion». Tanken er at når programmer og datakapasitet blir tilstrekkelig avanserte, vil det føre til en eksponentiell vekst i videre utvikling av kunstig intelligens. Idet vi får dataprogrammer som er smarte nok til å videreutvikle nye dataprogrammer på egenhånd, kommer hyppigheten på ny utvikling til å øke til teknologien er ugjenkjennelig.

Særlig to empiriske bevis understøtter MacAskills poeng. For det første viser han til hvor stor utvikling som har skjedd i programmer for bildegenerering og tekstredigering ved hjelp av stordata på relativt få år. Både når det gjelder tekst og bilde gir kunstig intelligens langt mer overbevisende og imponerende resultater nå enn for bare et år siden. For det andre viser han til en økonomisk tese om at økonomisk og teknologisk utvikling vil følge hverandre sånn at den ene fører til den andre i en oppadgående kurve.

Basert på denne spådommen mener MacAskill at det burde iverksettes internasjonale samarbeid for å kontrollere og senke tempoet på prosessen mot en verden preget at kunstig intelligens.

Samtale

Under panelsamtalen kunne vi høre mer om ideen som var utgangspunktet for arrangementet. SV-politiker Kari Elisabeth Kaski var kanskje den som hadde mest å komme med. Nesten innledningsvis kom hun med det som kan se ut som den største utfordringen mot longertminisme: har vi ikke også – om ikke i hovedsak – en forpliktelse til å gjøre verden til et bedre sted nå?

MacAskills svar på dette var empirisk. Ifølge han utgjør ikke dette noen motsetning, siden konsekvensene av å tenke langsiktig også vil være de som er bra for samfunnet i dag. Premisset for dette er at de store framtidsendrende, eller eksistensielle, katastrofene MacAskill er mest opptatt av faktisk er rett rundt hjørnet. Det gjelder både konsekvensene av klimaendringer og «The intelligence explosion».

Deretter fulgte en interessant rekke med innlegg mellom Kaski og Adele Matheson Mestad, som er jurist og direktør i Norges institusjon for menneskerettigheter. Mestad pekte på at lovgivning går sakte, og at det utgjør et problem i møtet med problemstillinger som den raske teknologiske utviklingen som MacAskill peker på. Internasjonal lov vil nødvendigvis gå enda saktere.

Kaski reflekterer om at lovgivning og politikk også burde gå sakte, for at det skal være tilstrekkelig tid til demokratisk deliberasjon, men poengterer også at det kan gå fort, sånn vi for eksempel så under opptakten til Covid-19-pandemien.

Sosialantropolog Thorgeir Kolshus var i stor grad enig med MacAskill, både i det han sa under foredraget og det han har skrevet. Ett poeng bærer likevel i seg muligheten for en latent kritikk. Kolshus setter KI-spådommene i sammenheng med science fiction, og påpeker at det å gå tilbake og se gamle sci.fi-filmer hovedsakelig forteller oss noe om samfunnet de blei laget i, og ikke om framtiden.

Vi er dårlige på å forestille oss en framtid, og det å se gammel sci.fi er en form for sinnsarkeologi. MacAskill gikk med på at det nok er mye han også er blind for i sine spådommer, men pekte på at det han er opptatt av er å etterlate et samfunn hvor nye generasjoner har muligheter for å leve og å forandre den verdenen de lever i.

To gode – om enn ikke fullstendig originale – poenger fra Kaski kan stå som en god avslutning, all den tid MacAskill i liten grad svarte på dem:

For det første minnet hun på at når vi vil utvikle politikk eller spå om framtida finnes det aktører med økonomiske interesser. I foredraget sitt antydet MacAskill at de med interesser i KI-bransjen har edlere intensjoner enn for eksempel oljebransjen, men de objektive økonomiske interessene er likevel viktig å være bevisste på.

For det andre har vi rikelig med eksempler fra forrige århundre på politiske ideer som har gått langt i å begrunne sin politikk med utgangpunkt i et ideal for framtida, og hvor det har blitt brukt til å legitimere urett. Det må vi absolutt unngå. Både for nåværende og framtidige generasjoner.

LES OGSÅ: ER KUNSTIG BEVISSTHET MULIG?