SUPERSTJERNEN SANDEL I AULAEN

Sammen med Universitetet i Oslo hentet Tankesmien Agenda inn det som må betegnes som en superstjerne innenfor akademisk filosofi, professor ved Harvard Law School, Michael Sandel. Temaet han presenterte var meritokratiets slagsider og dets betydning for dagens politiske situasjon i våre vestlige liberale demokrati.

En kritiker av liberalismen

Sandel, nå en over 70 år gammel mann, er kanskje mest kjent for å lede forelesningsrekken Justice, populært både på Harvard og på internett.¹ Populariteten skyldes nok i stor grad Sandels veldige evner som en formidler av filosofi, som også var veldig tydelig ved hans forelesning i aulaen. For alvor kjent ble han dog noe tidligere enn disse forelesningene. Gjenombruddet kom da han skrev en kritikk av liberalismen slik man fant den hos John Rawls og Robert Nozick. Med boken Liberalism and the Limits of Justice (1982) kom Sandel med en av de viktigste uttrykkene for det som har blitt kjent som «kommunitarisme» i politisk filosofi, en posisjon som spesifikt står i opposisjon til denne liberalismens tendens til å forstå individer som selvtilstrekkelige aktører. Dette, mener Sandel, innebærer en reduksjonistisk forståelse for individers relasjon til hverandre og samfunnet rundt seg. Politisk teori må ta utgangspunkt i at samfunn bare virkelig kan forstås om man tar utgangspunkt i individers sammenheng med den sosiale konteksten de vanligvis lever i.

I aulaen var det kjente toner fra Sandel. Med tema fra hans forholdsvis nye bok The Tyranny of Merit (2020), fortsatte han sin kritikk mot liberalismen ved å trekke frem slagsider som han mener er et resultat av meritokratiet, særlig med tanke på hvordan det skaper urettferdige vinnere og tapere i samfunnet. Dette igjen mener han er med på å skape en politisk avgrunn som blant annet uttrykkes i populismens fremmarsj.

Meritokratiet og dets slagsider

Det er ikke uvanlig at man snakker om meritokrati med positivt fortegn. At man har et meritokratisk system der man kan skaffe seg goder gjennom merit eller «fortjeneste» basert på ytelser forbindes gjerne med en åpenhet i samfunnet som tillater sosial mobilitet for alle og enhver, så fremt man har gjort seg fortjent til det. Sammenlikner man det med eksempelvis føydalismen -med sine arvelige rettigheter- som sosialt og politisk system så fremstår meritokratiet mye mer moderne og rettferdig. I den sammenheng stiller Sandel seg to spørsmål: Hvor reelt er egentlig meritokratiet, og hvor godt er et system basert på markedsbestemte meritter? Realiteten til meritokratiet kan man absolutt stille spørsmålstegn ved. For selv om føydalismens arvelige rettsprivilegier kanskje er borte, er arvelige forhold fortsatt en av de viktigste faktorene for hva slags liv en person kommer til å få. Sandel kunne fortelle at i Norge tar det 3 generasjoner for de laveste lønnede i Norge å komme seg inn i middelklassen. I USA er tallet for det samme 5, mens i Frankrike og Tyskland var det 6 generasjoner. 

Sandels andre store problem med meritokratiet er at kriteriene for belønning bestemmes av et marked som ikke meritterer «riktig». Altså, det som virkelig er verdifullt for oss blir ikke belønnet skikkelig. Markeder har rett og slett ikke evnen til å belønne etter det vi som mennesker og borgere vurderer som godt. Et eksempel Sandel trakk frem her er at leger tjener ganske godt og verdsettes som dyktige og viktige. Likevel er det vel så viktig, for folkehelsen, og kanskje til og med viktigere, at vi har et velholdt samfunn der skoler blir vasket og gater tømmes for søppel. Vurderer vi viktigheten av rene skoler og gater burde vi kanskje verdsette og belønne vaskepersonell og søppeltømmere høyere. Men de som utfører disse yrkene har gjerne lavere eller ingen utdanning og på sett og vis «sortert ut» av skolen. Arbeidet de utfører, uavhengig av hvor viktig det er, krever lav utdanning, og med den lave utdanningen følger plassen i det meritokratiske hierarkiet deretter.

Utdanning har den bieffekten at den også sorterer mennesker hierarkisk etter hvordan de presterer. Selv om utdanning skal fungere som en mulighet for mennesker i hele verden å gjøre seg attraktive på verdensmarkedet av en globalisert markedsøkonomi har den også den effekten at det blir produsert tapere. Og disse taperne har angivelig ingen annen grunn enn seg selv å skylde på for at de ble tapere. Dette kommer alltid til å være en del av et meritokrati sier Sandel; det er en iboende defekt.

Analysen hans av meritokratiet skal, i følge Sandel, finne sin kraft ved å kunne forklare hvordan (høyre)populismen har blitt en så sterk kraft i vestens liberale demokratier. Taperne av det meritokratiske sorteringssystemet blir preget av et ressentiment mot eliten og vinnerne. Det er disse menneskene som utgjør grunnlaget for populismens tiltakende popularitet i vesten. Et godt samfunn må selvfølgelig være godt for alle, og siden ikke meritokratiet kan sikre det, må vi tenke nytt.

En ny verdighet for arbeid

Veien videre, mener Sandel, er en ny verdsetting av alle former for arbeid. Spesielt arbeid som bidrar til fellesskapet, som sørger for at samfunnet fungerer godt og som sørger for at vi har busser som kjører, rene gater og og omsorg for de svakerestilte. Det er spesifikt arbeid som ikke krever formell (eller lav grad av) utdanning som ikke blir tilstrekkelig verdsatt, og som trenger en reevaluering, men det må skje gjennom en revurdering av arbeid som sådan. For det er også slik at enkelte yrker som ut ifra markedslogikken har høy anseelse, må nedvurderes, mener Sandel. Han singler ut det han kaller for «spekulativ finans» og mener at bidragene deres til det felles gode er mye lavere enn deres økonomiske belønning skulle tilsi. Pengene man kan tjene på finans og aksjer er helt ute av proporsjon og markedet klarer ikke å skille ordentlig mellom de som utfører genuine bidrag til samfunnet og de som ikke gjør det.

Men det er altså ikke bare snakk om en revurdering av hva disse yrkesgruppene burde tjene, sier Sandel. Det dreier seg vel så mye om vår anseelse av disse yrkesgruppe og hvilken verdighet vi tilskriver dem som arbeider her. Sandel kommer tilbake til tilfeldighetene bak hva som skal til for at noen lykkes. Bevisstheten om tilfeldighetenes betydning for plasseringen i det meritokratiske hierarkiet skal hjelpe oss med å se at det er verdighet i alt av arbeid. Dette, sammen med bevisstheten om den gjensidige avhengigheten mellom deler av samfunnet for å få det hele til å gå opp, skal bidra til å bøte på gapet mellom meritokratiets vinnere og tapere.

Sandel og kritikkens begrensning

Selv om man kjøper analysen til Sandel, er det betydelig vanskeligere å se hva alternativet skal bestå i. Kritikk er viktig og interessant, men enda viktigere og mer interessant er det å følge opp med et plausibelt alternativ. Her kommer Sandel til kort etter mine begreper. På spørsmål fra panelet om ikke meritokratiet må forstås slik som Churchill forsto demokratiet² svarte han tydelig at det var han uenig i. Dagens meritokratiske system er ikke godt nok, og det er på ingen måte slik at vi ikke kan finne bedre løsninger, mener han. Så hvordan ser et bedre samfunn ut? Sandel peker i retning av at vi må leve tettere sammen og i større grad diskutere hva det gode samfunnet er og bør være. Men den som ventet på at Sandel skulle komme med en skisse eller teori hvor hvordan vi skal ta oss ut av meritokratiet, ventet forgjeves. Sandel er og forblir en kritiker. 

Noter

1 https://www.youtube.com/watch?v=kBdfcR-8hEY&list=PL30C13C91CFFEFEA6

2 https://winstonchurchill.org/resources/quotes/the-worst-form-of-government/