VAR ELLER IKKE VAR?

 Helt siden det ble innført har videodømming, eller «Video Assisted Referee» (VAR), i fotball vært gjenstand for debatt. Under Årets EM i Tyskland, når debatten nye høyder.

For utenforstående kan følelsene som vekkes være uforståelige. VAR har skapt hjerteskjærende scener under EM; Danmark røk ut på grunn av millimetre som ikke kan oppfattes med det blotte øyet.

Sensorer i ballen gjør at hands-reglene diskuteres, og videoovervåkningen skaper tvil om når det er offside. Debattene reiser spørsmål om teknologiens mål og hensikter. I tillegg blir vi konfrontert med hva reglenes rolle i konkurranseidrett egentlig er.

Salongen har snakket med noen fotballinteresserte filosofer og fått deres tanker om VAR.

Lars Ursin, førsteamanuensis i filosofi, NTNU

Når vi skal vurdere noe, minner Aristoteles oss om å ikke søke større presisjon enn saken tillater. Hva betyr det? Jo, at vi eksempelvis må lage så gode regler som mulig, men samtidig være klar over deres begrensninger. For der reglene ikke lenger kan hjelpe oss, må vi stole på vår dømmekraft. Så, når er det straffe i fotball? Når er det rødt kort? Det er regelbestemt, men vi er helt avhengige av (en dommer med) god dømmekraft for å avgjøre dette på en god måte. Mer presist regelverk, målinger, og prosedyrer tar oss gjerne i feil retning, bort fra hovedpoenget med reglene, nemlig å hjelpe oss til å fremme godt og rettferdig spill. 

VAR er en umoden og klossete teknologisk praksis, som bokstavelig talt stopper spillet, umyndiggjør dommerne, og fremmedgjør spillerne og tilskuerne. Noen regler, som om det er offside, eller ballen er over målstreken, dreier seg imidlertid om målbare forhold. Så hva om dommerne i fremtiden, med en ny enkel og billig teknologi, kan få korrekt beskjed på sekundet om dette? Et slikt hjelpemiddel kunne kanskje bidra positivt, i motsetning til VAR.

I dagens fjernsynssendte kamper kan vi se en straffesituasjon flere ganger, fra ulike vinkler og i sakte film, og vurdere om det var straffe eller ei, akkurat som vi kan diskutere om spissen burde skutt sjøl, i stedet for å gi ballen videre. Den diskusjonen er god, men kan spore av og lede til en tanke om at det finnes et endegyldig svar på om det røde kortet var korrekt idømt. Det kan gi en følelse av å være i en overlegen posisjon, med større evne til presisjon enn dommerne besitter i øyeblikket utpå banen. Det er i stor grad en illusjon, men har gitt opphav til tanken om at denne sofakunnskapen også bør tilflyte dommerne i kampens hete. Det har gitt oss VAR, som søker større presisjon enn saken tillater.

Truls Wyller, professor emeritus i filosofi, NTNU

Kameraovervåking har utvilsomt sin nytte, for eksempel som bevis i mordsaker. Men den legendariske Liverpool-treneren Bill Shankly til tross: Fotball er ikke et spørsmål om liv og død, men et spill; en lek, uten gravalvor. Det gjør den slett ikke til noe uviktig. Eller tenk på Jonathan Haidts ord om betydningen av barns erfaring med kroppslig, selvorganisert lek, til forskjell fra både skjerm- og voksenstyrt aktivitet:

Gjennom å løse konflikter underveis, får barna utviklet sin mellommenneskelige dømmekraft, som en forutsetning for moralsk modning. Slik lærer de også «lekende» at det å ta feil som regel ikke er noen katastrofe, men en uomgjengelig del av et meningsfullt liv.

Heldigvis slutter vi ikke å leke som voksne, men noen av lekens kvaliteter kan gå tapt gjennom teknisk-vitenskapelig kontroll. Selvfølgelig er det fint for en fotballdommer å ha briller, linjemenn og andre perseptuelle hjelpemidler. Men når VAR bryter spillets flyt og rytme, fungerer en fiktiv forestilling om uendelig nøyaktighet som Spielverderber.

Hos Kant kan vi lære ett og annet om dømmekraften som menneskets sentrale kunnskapsevne. La oss dessuten fastholde lekens karakter av aristotelisk praksis, altså av å være en livsaktivitet uten annet formål enn seg selv. Det viktigste er da ikke gleden over å vinne, men over å være med på et godt spill. Selv om man taper, og selv om det blir gjort feil:

Kampen mellom England og Tyskland i 1966 er gått over i historien som en av tidenes mest minneverdige – enda Geoff Hursts mål er mildt sagt omstridt. Og spillerne på begge lag kan i dag stolt si til sine barn og barnebarn: «Den kampen var jeg med på!» For oss alle er desssuten de endeløse diskusjonene om målet i ettertid en del av moroa.

Aurora Jacosen Evenshaug, ideéhistorieker, UiO

Det er kanskje best å innrømme det først som sist: jeg er ikke overmåte interessert i fotball. Likevel har jeg sett en god del kamper, både norske, engelske og internasjonale mesterskapskamper. For en fotball-tilskodar, som står utenfor fotballverdenen, har jeg etter hvert oppdaget noe av det som gjør fotballen så engasjerende, for så mange. Fotball er grunnleggende demokratisk: har du et noenlunde flatt underlag, en ball og fire sko, steiner, eller annet som kan fungere som målstolper, kan du spille fotball. Som lagsport skaper fotballen fellesskap – man skaper noe sammen. Samtidig gir spillet mulighet for å utvikle makeløse tekniske ferdigheter.

Da VAR ble innført, virket det som et verktøy som kunne innføre mer rettferdighet og flere korrekte dommeravgjørelser. Det som først så ut til å være barnesykdommer, ser imidlertid ikke ut til å gå over: spillet stykkes opp, vurderingene tar for lang tid, og som tilskuer blir det vanskelig å glede seg over et mål, når jeg vet at VAR plutselig kan gripe inn med video av en lilletå i offside, som annullerer målet.

En fotballkamp kan være et sted for det den tyske sosiologen Hartmut Rosa, kaller resonans: øyeblikk hvor noe fullstendig fenger oss, som oppleves meningsfylt. I fellesskapet og stemningen som skapes i kampen, er man helt til stede i det som foregår der og da. Et sentralt element i resonansopplevelsen er det ukontrollerbare. Resonans kan ikke bestilles. Du må stille deg åpen for å la resonansen oppstå.

Noe av det forlokkende ved fotballen, er det ukontrollerbare. Alle de tusenvis av små tingene som skjer i løpet av en fotballkamp. Medspilleres blikk og kroppsspråk som får ballføreren til å sentre til riktig eller feil medspiller, en gresstust som plutselig sender ballen i en annen retning, om dommeren fikk med seg taklingen som skjedde bak ryggen hens eller ikke. Eller når alle bevegelser plutselig sitter: En spiller dribler seg gjennom forsvaret, finter ut keeper og skyter – MÅL! Tilfeldigheter, i kombinasjon med treneren og lagets nøye planlegging og tusentalls treningstimer.

VAR oppleves som et forsøk på å ta kontroll over hver minste detalj i spillet. Det fører til at fotballen teknifiseres, og mister det organiske – menneskelige – som gjør fotballen både tilgjengelig og underfull. Da svekkes også muligheten for at resonansøyeblikkene kan oppstå. VAR kan kanskje fungere hvis det utarbeides retningslinjer som gjør terskelen for å gripe inn i spillet, høy. Det virker imidlertid vanskelig å etablere et slikt rammeverk som fungerer. Det går raskt i øyeblikket, også for dem i VAR-bussen. Derfor heller jeg mot å gå tilbake til fotball uten VAR. Vel kan det medføre noen feil avgjørelser i ny og ne, men fotball er et tilfeldighetenes spill. Det organiske ved spillet bør vernes mot teknifiseringen som VAR bringer med seg.

Sigurd Hverven, forfatter, doktorgrad i filosofi fra NTNU

Jeg har sett mye VAR-fotball de siste årene, både på TV og på stadion. Først var jeg avventende. Men jeg er blitt mer skeptisk jo mer jeg har sett.

Det som er blitt stadig klarere for meg, er hvor ødeleggende VAR er for selve klimakset i fotballkamper: skåringsøyeblikket. Fotball er ofte ganske kjedelig. Pasninger går på kryss og tvers, det er dueller, mislykkede driblingsforsøk, frispark og innkast. Man venter og venter. Likevel er det spennende, for man vet at noko vedunderleg kan skje – det kan bli mål! Det er få følelser som kan måle seg med synet av nettmaskene som bølger ved en etterlengtet skåring.

VAR har langt på vei ødelagt skåringsøyeblikket. Den åpenbare delen av problemet er annulleringer som kommer etter at både spillere og publikum har feiret et mål. Vi har sett mange eksempler på det i EM. Alle tror at vendepunktet er kommet. Både publikum og spillere innstiller seg på at kampen går inn i en ny fase. Det ene laget får kanskje en ledelse å forsvare. Det andre må jakte utligning. Men nei, det viser seg at en hånd så vidt var borti ballen i oppbygningen til målet, eller nei, en dårlig animasjon viser en spiller med tærne i offside. Det finnes folk som syns disse øyeblikkene er spennende. For meg dreper de interessen. Hvis du ikke kan stole på at det du ser i øyeblikket faktisk avgjør hva som skjer i kampen, hvorfor skal du da engasjere deg i det?

Den mer skjulte delen av problemet er at VAR indirekte også ødelegger opplevelsen av mål som blir stående. Når man har sett en god del VAR-fotball begynner man nemlig å tvile på omtrent alle mål. Når en ball går i nettet, vil vi som har sett mye VAR-fotball umiddelbart begynne å analysere trekkene som skjedde i forkant. Var kanskje ballen borti en arm? Var det kanskje en marginal offside i oppbygningen til målet? Var ikke den ene taklingen litt voldsom?

Nylig så jeg Tyskland-Spania i EM. Det var egentlig en veldig god fotballkamp. VAR ble knapt tatt i bruk. Likevel, hver gang det ble skåring, var min umiddelbare innskytelse at nå får vi vente og se. Denne refleksen skyter nå inn hos meg hver gang det blir mål, selv når VAR ikke er i bruk. Det er enda verre når jeg ser Strømsgodsets kamper på Marienlyst i Drammen. Når man er på stadion, får man ikke se TV-bildene som VAR-teamet vurderer. Man må bare sitte og vente på en avgjørelse som tas fullstendig over hodet på publikum.

Jeg har alltid tenkt at en virkelig god dommer, legger du ikke merke til. God dømming gjør at spillet flyter, uten unødvendige avbrudd, slik at vi som ser på kan konsentrere oss om fotballen. Etter at VAR ble innført, tar dømmingen og dommerne mye mer av oppmerksomheten, også når VAR ikke er i bruk. Det gjør underholdningsverdien til fotballen dårligere.

John-Arne Skolbekken, professor i i helsevitenskap, NTNU

Innledningsvis kan det være verdt å minne om at VAR er et verktøy utviklet for å gjøre den TV-produserte fotballen mer rettferdig. Det er derfor snakk om et verktøy som brukes i et lite mindretall av alle fotballkamper som spilles. Likevel kan akkurat disse kampene, hvor VAR brukes, oppfattes som de viktigste kampene. Og disse ses av de fleste via en skjerm heller enn på stadion. Mange av fotballens problemer kunne utvilsomt vært løst på bedre måter enn det VAR tilbyr dersom fotball ikke ble vist på TV.

VAR adresserer et av fotballens utallige rettferdighetsproblemer, hvilket gjør det relevant også her å spørre om det er de riktige tingene som gjøres og om tingene gjøres riktig. Et overordnet spørsmål kan være hvorvidt det er et mål at fotballen skal være rettferdig, og til hvilken pris. VAR kan forstås som å bidra til et feilaktig problemfokus som i stor grad er gitt gjennom de svarene teknologien er i stand til å gi. Erfaringene med millimeteravgjørelser så langt gjør det også lett å mene at teknologien brukes feil og på ingen måte representerer en teknologisk «quick-fix».

Kanskje kan vi få en mer grunnleggende rettferdighetsdiskusjon om vi skiller mellom planlagt og ikke planlagt urettferdighet? VAR adresserer primært sistnevnte, de tilfellene hvor feilene forårsakes av dommerteamets kognitive begrensninger, men har lite å stille opp med i forhold til førstnevnte hvor spillernes intensjon er i størst mulig grad å lure dommerteamet. For hva hjelper teknologiske hjelpemidler i en idrett hvor aktørenes moral er i et konstant forfall? Sannsynligvis lite, inntil noen begynner å produsere statistikk over intendert juks på grunnlag videoanalyser.

Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi, UiO

Innføringen av VAR har flyttet avgjørelsen fra dommerens skjønn og tilskuernes engasjement til et firkantet teknisk regime, fra hender og bein, hode og lidenskap til skjerm, fra det kvalitative til det metriske, fra det enestående øyeblikket til det repeterbare.

VAR kan høres ut som et fremskritt, målt i målbar presisjon som fastsetter entydig og objektivt om eksempelvis Joakim Andersens danske tå er på den riktige eller gale siden av offside og dermed annullering; eller som den gang da, i kvartfinalen i 1986 mellom Argentina og England, ville nektet Maradonas første scoring – «hand of God» - veien inn i historiebøkene og det kollektive minnet.

VAR representerer en sakliggjøring og teknifisering i Webers og Skjervheims forstand: det instrumentalistiske mistaket. Og tar du magien ut av fotballen, punkteres øyeblikket – det erstattes av å kjøre situasjonen på repeat, frem og tilbake mellom det levende og det døde, fikserte.

Fremskrittet VAR lover går ut på å eliminere risikoen for menneskelig feilbarlighet, kroppsliggjort i dommeren som, uansett hvor erfaren hen er og hvor mange lignende situasjoner hen har opplevd og tatt stilling til, trenger å forbli myk, likesom den aristoteliske målestaven som føyer seg etter objektets egenart; og dermed ikke bare myk, men ydmyk.

Men hva er fotballen uten feilbarlighet? Ikke lenger et spill med og for mennesker, men et spill overlatt til maskinens tilstrebede entydighet, les en ufrihetens tvangstrøye på en arena den ikke hører hjemme.

Å ta VAR ut av fotballen er å gi den magien og menneskeligheten tilbake.