NORSK FILOSOFISK TIDSSKRIFT:
SEXISME OG RASISME I FILOSOFI
Norsk filosofisk tidsskrift er ute med et nytt dobbelnummer om rasisme og sexisme i filosofi. Sexisme og rasisme har satt sitt preg på filosofiens historie og praksis, og utelatt viktige perspektiver fra pensum og forskning. Hvordan kan feministiske, ikke-vestlige og dekoloniale stemmer få den plassen de fortjener i dagens filosofiundervisning?
Fra redaktørenes leder:
Dette temanummeret av Norsk filosofisk tidsskrift er et dobbeltnummer om sexisme og rasisme i filosofi. Temaet har utspring i konferansen «Sexisme og rasisme i filosofihistorien», arrangert ved UiT – Norges arktiske universitet, som ble organisert av Fredrik Nilsen på vegne av Forskningsgruppen i feministisk filosofi (FemPhil). Nilsen er gjesteredaktør for nummeret sammen med de faste redaktørene Cathrine Victoria Felix og Heine Alexander Holmen.
De siste årene har det med jevne mellomrom blusset opp debatter knyttet til fraværet av kvinnelige tenkere og feministiske perspektiver i lærebøker og på pensumlister til examen philosophicum og andre filosofiemner på bachelor-, master- og doktorgradsnivå. Fraværet er et problem ved alle universitetene i Norge, og problemet er hverken nytt eller unikt for Norge.
Norsk filosofisk tidsskrift har tidligere forsøkt å motvirke kvinnediskrimineringen ved å publisere flere artikler om kvinnelige tenkere, ikke minst gjennom temanummeret om glemte kvinnelige pionerer i filosofihistorien fra 2018 med Hilde Vinje som gjesteredaktør. Dette nummeret representerer på mange måter en oppfølger, men søkelyset er litt annerledes, siden det dels tar opp neglisjerte kjønnsperspektiver hos kanoniserte mannlige filosofer og dels inkluderer ikke-vestlige og dekoloniale filosofiske perspektiver. Disse perspektivene har riktignok ikke vært helt fraværende fra filosofihistorieskrivningen. Hegel, Schopenhauer og Nietzsche, for å nevne noen, fant inspirasjon i østlig tenkning, og ser man på litt eldre lærebøker til examen philosophicum, for eksempel Arne Næss sin filosofihistorie, finner man mer om ikke-vestlig tenkning der enn man gjør i dagens lærebøker. Går man til Gunnar Skirbekk og Nils Giljes filosofihistorieverk, er kjønnsperspektivene til for eksempel Platon, Aristoteles, Kant, Hegel, Engels og Nietzsche bedre behandlet der enn i tilsvarende verk i dag.
I den første artikkelen, «Hvorfor lese Platon i dag?», tar Kristin Sampson for seg det velkjente likestillingsforslaget i bok 5 av Staten. Sampson tar som utgangspunkt at filosofien fra den klassiske greske antikken i all hovedsak er skrevet av menn. Dersom det er et ønske om å inkludere flere kvinner på pensum til examen philosophicum eller emner på fagstudier i filosofi, synes vi derfor å måtte nedtone den greske antikkens plass i filosofiundervisningen. Ifølge Sampson er dog både den antikke greske filosofien på den ene siden og kjønnsperspektiver på den andre, viktige å inkludere. En mulig løsning er derfor å inkludere diskusjoner av det radikale likestillingsforslaget til Platon, da dette vil føre inn i viktige diskusjoner om kjønn, diskriminering og rettferdighet. Vi bør derfor lese Platon dersom vi er opptatte av inkluderingen av kvinner i filosofihistorien, da det kun er gjennom hans dialoger Symposion og Menexenos at vi får kjennskap til de viktige kvinnelige skikkelsene Diotima og Aspasia.
Tove Pettersen har et lignende anliggende som Sampson. I artikkelen «Fornuft og fordommer: Om å studere sexistiske og rasistiske tekster i filosofihistorien» drøfter hun hvorfor det er av betydning at vi inkluderer kjønnsperspektivene til kanoniserte filosofer i undervisning og forskning. Hun vier spesielt mye plass til de sexistiske og rasistiske uttalelsene vi finner hos Kant. Selv om disse uttalelsene utvilsomt er ubehagelige, er det, slik Pettersen ser det, viktig å ta opp slike perspektiver ettersom filosofifaget har et representasjonsproblem, eller mer generelt et «demografisk problem», der i hovedsak bare en gruppe har fått kommet til orde. Slik får vi inkludert diskusjoner om kjønn og rase i filosofien, samtidig som det åpner for å inkludere andre alternative stemmer fra samtiden, slik som Mary Wollstonecraft og Theodor von Hippel. En slik idéhistorisk tilnærming til de filosofiske tekstene synliggjør dermed at det i enhver historisk epoke finnes et mangfold av tenkere med ulike idéer, oppfatninger og teorier om kjønn og rase.
En filosofisk disiplin som, tross Alison Jaggars viktige arbeider, preges av stort fravær av feministiske perspektiver er vitenskapsfilosofien. I det tredje bidraget i temanummeret, «De tre gapene i den tradisjonelle vitenskapsfilosofiens historie: en feministisk kritikk» tematiserer Melina Duarte dette fraværet. Konkret søker Duarte å systematisere den feministiske kritikken av den tradisjonelle tilnærmingen til vitenskapsfilosofiens historie gjennom å diskutere det hun kaller kunnskapsgapet, prosedyregapet og virkelighetsgapet. Alle disse diskusjonene munner ut i et behov for tydeligere og sterkere integrasjon mellom vitenskapsfilosofi og forskningsetikk, da god vitenskap må være både epistemisk robust og etisk forsvarlig.
Det er ikke bare feministiske perspektiver det tradisjonelt har vært mangel på i filosofihistorien, men også ikke-vestlige og dekoloniale perspektiver har hatt problemer med å få innpass i historien om de store tenkerne. I bidraget «Afrikansk-amerikansk filosofi: Når filosofi oppstår mellom det partikulære og det generelle», diskuterer Oda Davanger relevansen og inkluderingen av afrikansk-amerikansk filosofi. Davanger peker blant annet på den afrikansk-amerikanske filosofiens potensial for en «sort opplysning» og konkluderer med at dersom dette potensialet skal utløses, er det avgjørende at afrikansk-amerikansk filosofi og kritisk raseteori leses og undervises ved vestlige universiteter.
Tematekstene avsluttes ved at Fredrik Nilsen diskuterer rekkevidden av sexisme og rasisme i Immanuel Kants filosofi. Påstandene om at Kant selv hadde både rasistiske og sexistiske tilbøyeligheter i deler av sitt corpus tør være kjent nok, men ofte har disse påstandene blitt imøtegått som å ikke høre til kjernen av Kants universalistisk anlagte teorier. Med andre ord at Kants filosofi kan frikjennes, selv om mannen selv kan klandres. Nilsen diskuterer og argumenterer derimot for at Kants sexisme og rasisme lodder noe dypere enn hva mange har hevdet, siden den kan hevdes å hefte ved Kants syn på de begrensede mulighetene som kvinner og ikke-hvite har til å utvikle sin moralske kapasitet.1
I tillegg til tematekstene inneholder inneværende nummer også tekstene «Seksuelle rettigheter og ideen om nøytralitet: Fra Habermas til Nussbaum og tilbake igjen» av Jonas Jakobsen og «Om balansen mellom rettferdsprinsipp og omsorgsetikk» av Grethe Nina Hestholm, en bokanmeldelse skrevet av Olav Gjelsvik, samt et debattinnlegg av Marianne Brattgjerd.
I sitt bidrag sammenligner Jakobsen Jürgen Habermas og Martha Nussbaums tilnærminger til seksuelle rettigheter. Han hevder at Habermas ikke fullt ut ivaretar menneskelige interesser. Nussbaums kapabilitetstilnærming gir en bedre forståelse ved å rette søkelyset på individets mulighet til å blomstre, men kan være for individfokusert og mindre opptatt av demokratisk deltakelse som er godt vektlagt hos Habermas. Forfatteren foreslår en kombinasjon av begge tilnærmingene for en mest mulig helhetlig forståelse av seksuelle rettigheter.
Grethe Nina Hestholm kombinerer filosofiske og empiriske tilnærminger i sin diskusjon av omsorg og rettferdighet som prinsipper for skoleinstitusjonen og for samfunnet for øvrig. Spørsmålet om hvordan man best kan bygge samfunnet, gjennom rettsprinsipper eller omsorgsarbeid, blir undersøkt gjennom teorier av John Rawls og Luce Irigaray. Det argumenteres for at disse teoriene representerer ulike «rasjonaliteter», som kun kan virke til det beste for individ og samfunn dersom de kultiveres mot «den Andre».
Olav Gjelsvik bidrar med et bokessay om David Edmonds biografi om Derek Parfit – ispedd Gjelsviks egne anekdoter og refleksjoner etter møter og erfaringer med Oxford-filosofen.
Til sist avrunder Marianne Brattgjerd temanummeret om sexisme og rasisme i filosofi med et debattinnlegg om pensumboken Vite, være, gjøre ved examen philosophicum ved Universitetet i Oslo, der hun hevder at boken fremmer uvitenskapelige ideer i debatten om biologisk kjønn.
God lesning!
Noter
- 1. Siden Nilsen også er gjesteredaktør, har hans tekst i temanummeret undergått prosedyrer for anonymisert fagfellevurdering der kun redaktørene Holmen og Felix har vært involvert.
