FRA HULEN TIL LYSET:
PROFESSOR DAGFINN FØLLESDALS UNDERVISNINGSFILOSOFI

Oversatt fra engelsk til norsk av Amanda Hersvik

I et nylig intervju foreslo Dagfinn Føllesdal¹, matematiker og filosof i åttiårene, et «tankeeksperiment»: «Hvis du måtte tilbringe livet ditt på en øde øy med en filosof, hvem ville du valgt?».² Svaret hans var verken Aristoteles, Descartes, Leibniz, Frege, Husserl eller Quine, men den böhmiske presten, matematikeren og filosofen Bernard Bolzano (1781-1848). Bolzano var lenge fratatt retten til å forkynne, undervise og publisere under det østerrikske monarkiet. Kjennere visste godt hvem han var, og i løpet av livet konstruerte han et beskjedent, men robust filosofisk byggverk med universell verdi.

Bolzanos innflytelse på Føllesdal

Bolzanos samlede skrifter utgjør en koloss, ikke bare i volum, men også i spekter av tema og mangfoldigheten av stemmer. Han skrev med tekstlig varhet, og geistlig, i ordets rette betydning. Bolzano produserte banebrytende verk innen matematikk, logikk, etikk, politikk og religion- og vitenskapsfilosofi, både i Praha og i Těchobuz, en landsby i det sørlige Bøhmen, hvor han levde i eksil mellom 1823 og 1842. Her begynte han å studere vitenskapsteori (Wissenschaftslehre), og åpnet opp en verden av vitenskapelige undersøkelser – da først og fremst en metode for utforsking av menneskehetens underverker. Bolzanos vitenskapelige nysgjerrighet får ham til å fremstå forbløffende moderne, noe han på mange måter var. Han hadde en av disse uforklarlige evnene som ikke kan læres; evnen til å være en mann av sin tid samtidig som han, to århundrer senere, fremstår som en av våre egne. Bolzano avdekket for eksempel idealet om en rent formell tanke, atskilt fra intuisjonen i kantiansk forstand, og i stand til å overvinne vanskelighetene i det vitenskapelige kunnskapsgrunnlaget. Han ville svare på Kants transcendentalisme, men også på alle typer av subjektivisme, uavhengig av opphav. Moderne er også Bolzanos tanke om logikk tenkt som uavhengig teoretisk viten, og hans skissering av et utelukkende logisk grunnlag for vitenskapene – en høyst kontemporær oppgave som i hans tid var fullstendig radikal. Ingenting av dette ville være mulig, hadde ikke Bolzano vært den «opplyste» mannen han var.

Dagens forskere undrer seg over at Bolzano klarte å skrive sin banebrytende opus magnum, Wissenschaftslehre, i Těchobuz, en enkel landsby langt unna bibliotekene. Her var jeg godt kjent ettersom jeg vokste opp i underkant av ti kilometer unna. Det finnes ikke noen god forklaring, men faktum er at Bolzano her, i den ugjennomtrengelige ensomheten i det landlige Bøhmen, omgitt av blomstene, stjernene, kirsebærhagene, de pløyde åkrene, beitene, bøndene og dyrene deres, produserte verk som har overlevd tidens tann. Her arbeidet han omgitt av alt det vakre, bare ikke intellektuelle av sitt eget kaliber. Det var Dagfinns forelesninger, som jeg deltok i på midten av 1980- tallet, som fikk meg til å innse hvilket skarpsindig, førsteklasses sinn vi har å gjøre med, sammenliknbar med en Descartes eller en Leibniz, og en ryggradsbygger innen både filosofi og sosialantropologi. Det var riktignok på Stanford University, tusenvis av mil unna Těchobuz, at jeg først ble kjent med Bolzano og arbeidet hans.

Jeg møtte Dagfinn for første gang på kontoret hans på filosofisk institutt i Stanford, vårkvartalet 1984. Jeg kjente allerede navnet, og visste at han var en analytisk filosof som underviste i kontinentalfilosofi, om europeere som Bolzano, Brentano, Husserl og Heidegger, av samme rang som Descartes, Kant og Hegel, i toppsjiktet av moderne filosofi. Jeg visste også at han interesserte seg for antropologi – for menneskehetens begynnelser, utvikling, seder og skikker. Han var sterkt bevisst på det antropologiske aspektet hos Kant, tenkeren fra Königsberg som gav seg selv den veldige oppgave å gå gjennom all kunnskap for finne svar på spørsmålene «hva kan jeg vite?», «hva burde jeg gjøre?» og «hva kan jeg håpe på?». Alle disse spørsmålene «refer to the anthropological question: What is the human being?».³

Men når Kants a priori-grunnlag bare angår fenomener, etterlates «tingene i seg selv» til den skeptiske sinnsholdning, selv om «tingene i seg selv» angår det som det er aller viktigst for oss å bli informert om: Gud, mennesket og sjelen. Ettersom Kants tanker om sistnevnte ikke er adskilt fra skeptisismen, ble en revidert versjon av dem integrert i Dagfinns egen «antropologiske» filosofi. Dette gjorde han ved hjelp av St. Augustin, som vanligvis anses å være den første som skilte mellom spørsmålene «hvem er jeg» og «hva er jeg» (Confessiones, X, 6). Dette er ikke noe Dagfinn stadfester direkte, men ut ifra hans «antropologiske livsfilosofi» skal det godt gjøres å si seg uenig i en slik konklusjon. Beviset ligger i hans ærbødige påkalling av Augustin, Kant og Bolzano. Sistnevnte forsøkte å bekjempe Kants antropologiske subjektivisme ved å lære oss at vi trenger kunnskap, kommunikasjon og tro for å kunne konfrontere verdens onder, og for å forberede oss til den neste. Det er fordi vi kan snakke med hverandre og gi mening at verden vi lever, arbeider og handler i fremstår som meningsfull for oss som menneskehet. Bolzanos dristige synspunkter – som kommer tydeligst til uttrykk i hans Exhortations, i diskusjoner om sivil ulydighet, kvinners status, antisemittisme og tsjekkisk-tyske forhold i Böhmen – har inspirert andre til å følge ham på opplysningens vei.

Bolzano har altså en sterk tilstedeværelse i Dagfinns tenkning, i tillegg til Augustin og Kant. Føllesdal var blant de første vestlige akademikerne som plasserte logikken og vitenskapsteorien til Bolzano i sentrum av sine metodologiske bestrebelser. Han benyttet seg like mye av Bolzano, Frege, Quine og Husserl i søken etter likheter mellom Husserls fenomenologi og analytisk filosofi. Denne søkingen førte til mangfoldige kommentarer, polemiske eller rosende, hånlige eller fulle av ærefrykt.

Jeg kan ikke her tillate meg å gå inn i detaljerte diskusjoner av Dagfinns filosofiske arbeider, eller undersøke deres mer omstridte aspekter. Jeg kan bare peke på et lite utvalg av vesentlige temaer. Dagfinn har skrevet banebrytende om språkfilosofi og om logikk, i tillegg til briljante bidrag til vitenskapsfilosofien, handlingsfilosofien og etikken. Han har også skrevet omfattende om spørsmål knyttet til eksistensialisme og hermeneutikk. Med utgangspunkt i Husserl, hvis tekster og upubliserte manuskripter han leste flittig, utarbeidet han en inspirerende tolkning som har spilt en sentral rolle i foreningen av fenomenologi og analytisk filosofi – to tilsynelatende svært ulike tradisjoner. Slik han ser det, utviklet den analytiske filosofien seg fra logisk positivisme til en «vitenskapelig» disiplin sentrert rundt intensjonalitet som vår grunnleggende åpenhet overfor verden.

Erfaringen ble da ikke lenger forstått som filosofisk abstraksjon eller passiv oppsuging av informasjon, men som et aktivt engasjement med verden rundt oss, et stadig skiftende møte med den sosiale virkeligheten. Her må jeg innrømme at Dagfinns tanker gjenkaller en god del minner.

Fra Tsjekkoslovakia til Stanford

Jeg vil videre skissere noen trekk ved Dagfinns personlighet, sinnelag, tenkemåte og aktiviteter, som ikke er nevnt i hans beskjedne intervjuer, men som tydelig gjenspeiler hans filosofiske innstilling og vitenskapelige interesser. Erindringer som dette krever at jeg snakker om min egen relasjon til ham, selv om forholdet vårt neppe kan omtales som veldig personlig. Førstepersonsformen blir dermed vanskelig å unngå. Dessuten må jeg aller først si noe om hvordan jeg selv fant frem til filosofien og etter hvert klarte å anvende den slik jeg hadde planer om. Denne lille, selvbiografiske delen vil gjøre det tydelig hvor mye jeg personlig skylder Dagfinn, undervisningen og vennskapet hans.

På begynnelsen av 1970-tallet begynte jeg på gymnaset i Tsjekkoslovakia, hvor jeg fikk et solid grunnlag i naturvitenskapene – da først og fremst i fysikk og i matte, og spesielt i deskriptiv geografi. På denne tiden varte gymnaset i fire år, og jeg var ferdig sommeren 1975. Ettersom jeg var en flittig elev og lydig leste alle de obligatoriske tekstene, følte jeg aldri at utdanningen min lå i noen andre hender enn mine egne. Men etter hvert som nye spørsmål dukket opp, begynte jeg å se begrensningene i marxismen og dens budskap. Dette var nok uunngåelig, da mine personlige erfaringer med disse begrensningene gjorde det umulig for meg å svelge marxismen, hvis totalitære konsekvenser jeg fant fullstendig frastøtende.

Spesielt desillusjonert ble jeg av de kyniske ideologiske og politiske løgnaktighetene i forbindelse med den russiske okkupasjonen av landet mitt i august 1968. Marxistiske bøker anså jeg for det meste som bortkastet tid. Med unntak av tre eller fire tekster, som Karel Kosíks Dialectics of the Concrete – og bare visse passasjer av disse – endte slike bøker opp med å støve ned i biblioteket vårt. De omfavnet et verdensbilde hvor marxistiske og totalitære ideologier styrer og visker ut individets frihet og autonomi, et verdensbilde som er svært farlig når det kommer inn i den allmenne utdanning. Men mest forrædersk av alt, siden de første russiske tanksene rullet inn i Praha og raserte «the springtime» of liberalization», var den tsjekkoslovakiske kommunistregjeringens behandling av dem som protesterte mot dens skammelige retningslinjer. Bitterhet og kynisme var overalt på 1970-tallet, og mest av alt på skolene, hvor mange lærere ga opp sin søken etter sannhet og sluttet seg til de totalitære ideologiers intoleranse. Men alle samarbeidet ikke med det kommunistiske regimet. Det fantes folk som ikke var trollbundet av ideologiene, som ikke støttet partiet og hele det groteske, kommunistiske apparatet.

Dermed er det ikke overraskende at mer enn 200 tsjekkoslovaker – deriblant flere fremstående intellektuelle – i starten av 1977 skrev under på oppropet Charter 77, der de oppfordret regimet til å leve opp til løftene de avla da de signerte Helsingfors-erklæringen. Ved å understreke at de ikke var «en organisasjon», ville de forsikre regimet om at det ikke lå politiske mål bak oppropet. De ville ha styringsmaktenes anerkjennelse av friheten til å ytre seg, møtes og diskutere offentlig. Deres første talsmann var Jan Patočka, elev av Husserl og pensjonert filosofiprofessor ved Karlsuniversitetet, og nå menneskerettighetsimpresario par excellence. Menneskets frihet var for ham uavhendelig i ordets rette betydning – noe man aldri kan gi fra seg. Hans tanker om plikten til å vise motstand mot all urett, noe han skrev om i en av sine siste tekster, ga ham raskt entusiastiske tilhengere. Jeg var en av dem. Men ulykken lå like rundt hjørnet, katastrofen ventet i kulissene. Gitt den utrolige viljen han viste i årene underground, er det ikke overraskende at Patočka ikke overlevde i sin nye rolle. Vanære og død ble belønningen hans, fordi han levde og arbeidet i «ulvenes århundre», som Nadezhda Mandelstams selvbiografi heter på tysk. Etter å ha blitt stemplet som en ikke-person av uforsonlige tsjekkoslovakiske kommunistkjeltringer, døde han i mars 1977, som følge av en hjerneblødning han pådro seg under et langvarig politiforhør.

Som en ung mann på 20 år, ble jeg fullstendig knust av denne tragiske hendelsen. At en enkelt tragedie kunne være så ødeleggende er kanskje vanskelig å tro‚ men alt det jeg holdt mest kjært var blitt ubarmhjertig revet i filler. Det var ingenting jeg kunne gjøre for å stoppe det, og heller ikke kunne jeg stanse den påfølgende svertingen eller den perfide kampanjen mot dem som hadde signert for menneskerettighetene. Dette markerte slutten for min tro på politiske og sosiale reformer i Tsjekkoslovakia, i hvert fall inntil videre. Det beste jeg nå kunne håpe på var å få forberede meg til avgangseksamenene på ingeniørskolen jeg da gikk på. Og det gjorde jeg, men jeg stolte ikke lenger på lærerne mine, som hevdet at kommunismen ville forvandle menneskenaturen like lett som den bygget nye fabrikker, atom- og vannkraftverk.

Umenneskeliggjøringen av språket, forfallet mot ideologisk hysteri og forvrengningen av ordene og deres alminnelige betydning var spesielt tydelig på denne tiden. Det var ikke akkurat en ideell periode for en blivende skribents lingvistiske opplæring. Ettersom jeg ikke la skjul på mine brennende anti-kommunistiske overbevisninger, ble jeg ofte innblandet i polemikker, noe som førte til at jeg omsider ble arrestert og avhørt av det hemmelige politiet i august 1977. Et par dager senere, i frykt for å havne i fengsel, traff jeg den ugjenkallelige beslutning å rømme. Jeg var innstilt på at jeg – hvis jeg ikke havnet i en felle ved jernteppet og dets elektrifiserte piggtrådgjerde – aldri ville se familie og venner igjen. Dette bestemte jeg meg for i vente på at det hemmelige politiet skulle komme og banke på døren igjen. En måned senere, i midten av september, klarte jeg omsider å rømme landet og komme meg til Wien i Østerrike, hvor jeg fant ly for de forargelige stormene rundt meg. Men hullet i sjelen gjorde at jeg fortsatt led like mye som dem som levde under kommunismen. Jeg følte ikke noen indre triumf, selv om jeg nå på en måte var blitt verdensborger. Det var nettopp denne oppgaven som nå lå foran meg: å finne ut hva sjelen måtte overvinne på sin marsj mot opplysning.

Jeg emigrerte til USA i 1978, og bestemte meg raskt for at jeg gjerne ville møte Dagfinn. Første gang jeg traff ham var han allerede en høyt respektert akademiker og lærer, med et definert syn på forskning og undervisning, filosofi og fenomenologi. Jeg fortalte ham at jeg var politisk flyktning, og ikke hadde penger til å begynne på universitetet. Etter hvert som sparepengene svant hen, ble jeg nødt til å ta imot det jeg kunne finne av arbeid i Menlo Park eller Palo Alto. Aller viktigst for meg var likevel selve jakten – de nye innsiktene, berikelsen gjennom forståelse og sensibilitet – uansett hvor dunkel eller upraktisk. Agendaen min var altså mindre ambisiøs enn man kanskje skulle tro. Det jeg søkte var rett og slett et «åndelig løft», og enhver som selv har opplevd kommunismen vil nok skjønne hva jeg mener.

At jeg søkte en ikke-marxistisk utdanning behøvde jeg ikke bevise. Dagfinns følsomhet var dypt empatisk. Jeg vet ikke med hvilken tillatelse jeg fikk være med på hans mest avanserte forelesninger, eller seminarene han hold om analytisk og fenomenologisk filosofi. Ikke vet jeg heller hvem som ga meg tilgang til forelesninger holdt av andre fakultetsmedlemmer og gjesteforelesere (som for eksempel Rudolf Haller) på filosofisk institutt⁴. Men jeg har en mistanke om at Dagfinn og tidligere instituttleder Julius Moravcsik hadde en finger med i spillet.

Føllesdal som foreleser

Under forelesningene og seminarene jeg hadde med Dagfinn, så jeg en pedagog som alltid insisterte på å klargjøre problemenes natur, se fenomener fra alle mulige sider og så komme med et best mulig forsvar. Epistemologiske og logiske spørsmål var avgjørende i hans søken etter sannhet, både i filosofien og i fenomenologien. Hva knytter ordene til deres tiltenkte betydninger? Her møtte vi på dualiteten i «sense» og «meaning», som epistemologien i mange tiår hadde prøvd å belyse. Dagfinn argumenterte for at vi alltid må sørge for klare og entydige definisjoner av begreper, sanne påstander som er direkte relatert til spørsmålet som diskuteres, og en overbevisende argumentasjon med tilbørlig oppmerksomhet til rettferdiggjøring av påstander. I en viss betydning stadfestet Dagfinn det aller viktigste kravet. Logiske konsepter er, som Bolzano ville påpekt, egne konsepter, og dermed må definisjonen av dem også holdes fri for psykologisk innblanding. Konseptet må være av en krystallklar renhet. Men jo mer vi gikk i dybden på alminnelig språk i sin sosiale og historiske kontekst, desto tydeligere ble språkets konflikt med dette logikkidealet.

Dialogen vår med Dagfinn var pågående under forelesningene hans. Som de fleste andre av studentene hans, gikk jeg sannsynligvis ikke glipp av en eneste én. Jeg har fremdeles alt han ga oss av pensum og manus. Han snakket klart og tydelig, med letthet. Argumentasjonen hans var rettferdig og god, og alltid relevant. Han ville få oss til å «se». Dette fremsto for meg som en fornuftig oppgave, en oppgave som kom meg i møte med stor kraft. I så måte var den briljant, en uforløst briljans som krevde uopphørlig oppmerksomhet. Slik var i hvert fall min opplevelse av Dagfinns forelesninger på midten av 1980-tallet.

Dagfinns balanserte fremtoning kunne ikke skjule hans engasjement for studentene sine. I lynne var han enkel og uhøytidelig. Han var kjapp i replikken, med mange illustrerende eksempler på lur. Han var også en veldig god lytter. Disse kvalitetene var omstendelig sammenkoblet og fungerte som bakteppe til ideen om filosofiens mål om en ansvarlig søken etter sannhet. Dagfinn trakk flere paralleller mellom Husserls fenomenologi og Heideggers grunnleggende ontologi. En av de mest interessante angikk Husserls vektlegging av det gjensidige forholdet mellom sannhet og ansvar. Der Husserl hevdet at verden er konstituert gjennom våre praktiske og teoretiske aktiviteter, argumenterte Heidegger for at verden primært «gjøres» gjennom våre praktiske interesser. Husserl var på jakt etter en metode for å finne ut av betydningen av tilgjengelige sannheter (noema) gjennom å studere den han kjente bedre enn noen annen, nemlig seg selv.

Dette virker enkelt nok i teorien, men det er det selvsagt ikke i praksis. Å tilegne seg sannheter om verden gjennom innsyn i bevisstheten er bare mulig dersom man er i stand til å befale en viss «suspension act» som Husserl kalte «epoché». En slik oppheving av teori ville føre oss tilbake til den immanente erfaringens renhet, og bane vei for en reduksjon av verden til ren bevissthet, ren transcendental subjektivitet, hvori objekter konstitueres.⁵ Husserl mente at han med utgangspunkt i transcendental subjektivitet kunne presentere en uforanderlig struktur som ville være tilstrekkelig grunnlag for vitenskapelig nøyaktighet. Heidegger, på den annen side, brøt med Husserl og den kartesiske tradisjon, og substituerte epistemologiske spørsmål med ontologiske spørsmål om hva slags vesen vi er vi er og hvordan vår væren er bundet opp mot verdens intelligibilitet. Heidegger hadde, som Ernst Tugendhat påpeker, et annet syn på sannheten. Sannheten er ren avdekking, ikke «stemmen» til «det kritiske ansvaret».⁶ Forskjellen mellom Husserl og Heidegger er som vi ser ikke ubetydelig på dette området. Mangelen på et gjensidig forhold mellom sannhet og ansvar avslører hovedårsaken til den århundrelange opplysningstidskrisen, en krise som krever at vi ikke snur ryggen til ansvaret, men når opp til dets hittil uante høyde.

Dagfinn likte å spasere mens han snakket om slike seriøse tema, med studentene vandrende etter seg, og med én på hver side. Våre hyppige turer til Windy Hill, La Honda Creek og Los Trancos fikk oss til å minne om Lyceum-elever, og vi ble kjent som «the wanderers» eller peripatetikoi. Noen av disse studentene, deriblant Karen L. Carr, Lynda Stone, Leora Weitzman og Sara Blair, foreleser i dag ved diverse universiteter rundt om i USA.

Dagfinn var som sagt særdeles empatisk i sin sensibilitet. Han var lavmælt autoritær, behersket, og lite imponert over alt som brøt med hans sterke sans for anstendighet og høflighet. Samtidig var han vidåpen i møte med nye ideer, med en høy toleranse for synspunkter svært ulike hans egne. Han var vennlig innstilt til new work, samtidig som han ikke var redd for å gjøre sine utvalg. Han var en anti- obskurantist. Nærmere bestemt – og dette er en av de sjeldneste kvalitetene – var han en grundig leser, med et oppmerksomt nærvær som satt dypere enn stoltheten. I løpet av de to årene jeg hadde ham som foreleser, merket jeg at jeg fikk mer og mer respekt for ham: for hans sosiale engasjement, hans brede filosofiske kunnskap, og for autoriteten hans som fenomenolog.

Et forsøk på å forelese om Husserl bak jernteppet

I havet av filosofer som nøyer seg med å «take great pleasure in teaching philosophy» skiller Dagfinn seg ut. Han har vært noe filosofer gjerne ønsker å være, men sjelden er. Å stenge seg inne på kontoret i ti til tolv timer om dagen var han simpelthen ikke i stand til, men han spurte ofte om hvordan det stod til med forskerkollegaer bak jernteppet. Omtanken hans var genuin. Under sommerkvartalet 1984, spurte jeg ham om han kunne tenke seg å holde en forelesning om «Husserl’s phenomenology and its relation to analytic philosophy» i Praha, hvor unge mennesker hungret etter noe annet enn marxistisk instruksjon. Det ville bli en risikabel reise, men forelesningsturnéen ville gi et løft til Patočkas tradisjon med seminarer avholdt i smug på begynnelsen av 1970-tallet, i de private leilighetene til dem som var villige. Da Václav Havel skrev til Erazim Kohák – som da var en del av filosofisk institutt på Boston University, og som hjalp meg organisere denne reisen – satt han seg øyeblikkelig ned for å skrive et brev til Dagfinn og organisere det praktiske:

Arrangørene av disse seminarene i Praha «are most eager to have you visit and greatly appreciate your willingness to do so. Currently there are two seminars meeting, one at the home of the theologian, Dr. Ladislav Hejdánek, the other at the home of Václav Havel’s brother. Václav Havel sent word that he will make all the appropriate arrangements but needs to know the precise dates on which you would be in Prague and available… There is absolutely nothing illegal about the meeting or your lecturing at them: they are strictly social gatherings, parties, if you wish, or ‘salons’, where people talk about a topic of special interest to all of them. Nor is there anything illegal about inviting a foreigner to a party… Both in fact and in law this is an entirely legitimate occasion. However, since the police watch and do not exactly like the people involved, it is still the better part of discretion to send word privately, and I have many colleagues who will gladly do so. It does, however, take time, so the sooner we know the precise dates, the better.»⁷

Dagfinn var fullstendig klar over at han ville komme til et totalitært land med propaganda, terror og hemmelig politi, hvor alt av tilgjengelige teknikker kunne bli brukt til å trakassere, skremme og true enhver som prøvde å hjelpe tsjekkoslovakiske dissidenter. Såpass var åpenbart. Men jeg fortalte ham også Jacques Derridas historie fra 1982, da den franske filosofen dro til Praha for å forske på Kafka og delta på uoffisielle seminarer sammen med uavhengige filosofer og studenter. Planen var å holde en forelesning i hjemmet til Ladislav Hejdánek, men i stedet endte han opp i fengsel, anklaget for narkotikasmugling. Der tilbrakte han tre dager, før han ble løslatt takket være press fra franske styresmakter.

Til tross for alle mulige farer ble Dagfinn slett ikke lammet av frykt, men tok utfordringen på strak arm. Det eneste som kan forklare denne donquijotiske gesten er at en slik besluttsomhet var fullstendig i tråd med hans moralske prinsipper og undervisningsmål. Faktisk sa han at det ville være et stort privilegium å få forelese i et land hvor kommunismen på ødeleggende og avskyelig vis hadde knust så mange håp og drømmer. Dessverre, fortalte han meg da vi møttes på Stanford et par måneder senere, viste det seg at reisen knapt fikk begynne. Mens jeg stod der med et forfjamset uttrykk i ansiktet, forklarte han meg at personen som skulle hente ham til avtalt tid og sted i Praha aldri dukket opp. Full av dårlig samvittighet ba jeg Dagfinn om unnskyldning for fiaskoen jeg hadde organisert. Det var jo tross alt han som måtte betale.

Et siste møte i Paris

I juni 1986 forlot jeg California og dro til Paris, hvor jeg møtte Dagfinn (og hans kone Vera) for siste gang. Dette var noen måneder senere, da jeg skulle på forelesningen han holdt på Sorbonne, om Husserls oppfatning av intensjonalitet, forstått som en karakteristisk egenskap ved bevissthet, som alltid er orientert mot et objekt. På flytende fransk forsvarte han Husserls posisjon og illustrerte konsekvensene av arven hans i nyere filosofi. Han satt pris på de mange detaljerte analysene av den menneskelige tilværelse i dens legemlige, intersubjektive og fellesskapelige aspekter. Bak det hele lå alltid noema-begrepet som for ham tilsvarte både Bolzanos oppfatning av en objektiv idé og Freges sense.⁸

Dagfinn forsvant ikke helt for meg, som om han var blitt sendt til en annen planet, etter vårt siste møte i Paris. Jeg har ofte tenkt på ham, og det skal sies at jeg – og hvem vet hvor mange andre – alltid vil være takknemlig for hans oppmuntring og hjelp, og for hans «fenomenologiske» empati og generøse toleranse overfor et veldig annerledes sinn. Nå i ettertid må jeg også anerkjenne hvor mye jeg lærte av ham, ikke bare av kunnskap og informasjon, men den viktigste lærdommen av alle: respekten for sunn fornuft, moral og klarhet. Med dette kommer også en mistro til «the merely new», til det pretensiøse og ugjennomskinnelige; en mistro som fortsatt er kompatibel med hans genuine oppdagelseslyst.

Denne lærdommen, som jeg bare så vidt har gått inn på, har aldri mistet sin magi. Filosofisk innflytelse er én ting, og ekte filosofi er noe annet. Dagfinn lærte meg hva filosofi faktisk dreier seg om, og han har også gitt meg en sterk forestilling om hvordan et filosofiliv bør være. Han har derfor en fast plass i mitt lille fellesskap av filosofer som ikke bare underviser og predikerer, men som støtter dem som speiler vår sanne moralske natur; samvittighetens røst, med sin kompromissløse plikt overfor bestemte moralske handlinger. Kant kalte det «det kategoriske imperativ».

Men Dagfinn priste også det høyst oppfinnsomme tilsvaret til Bolzano, som ved å introdusere det empatiske prinsippet om «the advancement of the general welfare», reviderte Kants imperativ. Samtidig som det var viktig for ham å ikke krenke andre menneskers rettigheter, overveide Bolzano også «empati mot empati». Dette, mente Dagfinn, ga Bolzano muligheten til å ta i bruk «something like a maximizing utility view» formulert med hensyn til hans egen «supreme moral law». «Always choose from all actions that are possible for you the one which, all consequences considered, most advances the welfare of the whole, in whatever parts». I vår vurdering av menneskelig handling, og i henhold til det empatiske prinsipp, bør vi altså «not only look at its proximate consequences, but also at further ones».

Noter

1. Dagfinn Føllesdal ble født 22 June 1932 i Askim.
2. Norsk filosofisk tidsskrift, 01/ 2020
3. Cf. E. Tugendhat, Anthropologie statt Metaphysik (München: C.H. Beck, 2010), s. 36. Cf. Kant’s Anthropologie in pragmatischer Hinsicht (Hamburg: Meiner, 2000).
4. Se R. Haller “Brentanos Spuren im Werk Masaryks” i T. G. Masaryk und die Brentano-Schule: Beiträge zur gleichnamigen Symposium vom 15.-17. Oktober 1991, Herausgegeben von J. Zumr und Th. Binder. (Praha/Graz: FUCSAV und FDOP, 1991), s. 13-14.
5. D. Føllesdal, “Le rôle de l’action dans la constitution du monde chez Husserl et Heidegger, “ Philosophiques, 20 (2), s. 267–284.
6. E. Tugendhat, Über den Wahrheitsbegriff bei Husserl und Heidegger (Berlin: De Gruyter, 1967), s. 6.[/
7. Brev til professor Føllesdal” datert 16 oktober 1984. Erazim Kohák delte kopien med meg, med følgende notater på tsjekkisk: “I got an oral message from Václav Havel today. I’m putting pen to paper for Professor F.: please be so kind and pass it [to him].” Jeg går ut fra at originalbrevet ble sendt direkte til Dagfinn med posten
8. D. Føllesdal, “La notion d’intentionalité chez Husserl,” Dialectica, 47(2–3), s. 173–187.