STUDIO SOKRATES: KVEITA
Fra «Kveita» har vi med ett fått innblikk i et Meløe-Heideggersk univers – som kan bibringe en dypere forståelse av oss selv og våre med-værender.
Lars Nilsen er programleder i Studio Sokrates og skriver om sine kommende programmer og filosofiske undringer på Salongen.
En filosof og en matematiker møttes på seminar. Den korte replikkvekslingen dem i mellom fikk erkjennelsesteoretiske følger for filosofen:
– Hvor mange steder er det på et sjakkbrett?
– Det er så mange steder du har lyst til at det skal være.
– Nei. Det er akkurat 64 steder på et sjakkbrett.
Denne lille samtalen er opptakten til et erkjennelsesteoretisk sprang i Studio Sokrates denne uken.
Heidegger og Descartes
Vi leker oss med en liten tekst av den norske filosofen Jakob Meløe denne uken. Og oppdager (igjen) at essayet er vel så effektivt som avhandlingen når filosofi skal formidles. Meløes tekst er trykket i tidsskriftet Hamarn (nr. 3 1995), og replikkene ovenfor er mellom Meløe selv og en engelsk matematiker.
Etter at Meløe påsto at der er nøyaktig sekstifire steder på sjakkbrettet, framholdt matematikeren: «If you so like». Meløe kvitterte: «Not because I like it so, but because there are exactly 64 places for the chesspieces to move between, in a game of chess.»
«That is not a mathematical statement.»
Matematikeren
Det var tydelig at matematikeren betraktet sjakkbrettet i et cartesiansk perspektiv, som en hvilken som helst annen «res extensa» – «en tynn skive av en kube avgrenset av seks flater».
(Oversida og undersida, samt de fire sidene på sjakkbrettet.) I en slik «res extensa»-verden har det ingen mening å påpeke at «hvit dronning er truet av sort løper».
Meløe: «Sjakkspillet avbilder en Heidegger-verden, ikke en Descartes-verden. Sjakkspillet, med brettet som arena avbilder et virksomhetsrom, der stedene er steder for virksomhet, eller steder innen en virksomhet.» Den lille replikkvekslingen mellom filosofen og matematikeren gir støtet til en «ny» erkjennelsesprosess.
Kveita
Ontologi og epistemologi er filosofiens to grunndisipliner: Filosofer gjør greie for hva det er som er (ontologi) og hvordan vi kan vite noe om det som er (epistemologi eller kunnskapsteori).
Man kan si at Jakob Meløe opererer både som filosof og samfunnsforsker når han legger an et heideggersk begrepsapparat på det som er i et lite nordnorsk kystsamfunn:
Det var en gang et fiskevær som hette Meløvær. Stedet heter det samme fremdeles, men det er for lengst avviklet som fiskevær. I det fiskeværet, i botn av ei djup vik som heter Keila, er der ei fjære som heter Jakobsfjæra, for der hadde en fisker som hette Jakob brygga si, og der trakk han opp båtan sine.
I den fjæra var der en stor, flat stein, den var stor nok til at to stykker kunne stå der samtidig. Den steinen hette Kveita. Der var det greit å legge til (båten) når du skulle ta folk om bord, eller sette folk på land. Det var andre og større steiner i nærheten, men de hadde ikke noe navn fordi de ikke var i fast bruk. De var ikke steder i den forstand som Kveita var et sted.
Jeg vet ikke om Kveita fremdeles er et sted, eller om den nu bare er en av de mange steinene på nordsida av den fjæra. (Hamaren nr. 3, 1995, s 6., min parentes)
Zeug und Mit-sein
I det lille bildet av Jakobsfjæra og Kveita får Jakob Meløe fram grunntrekk i en filosofisk-samfunnsvitenskapelig erkjennelsesteori: Den som vil begripe hva som går for seg i for eksempel et kystsamfunn, eller et annet samfunn, må begynne med å ta rede på hva slags virksomheter som bedrives av de som hører til der.
Det gjelder å skaffe seg rede på «Zeug», altså hva slags «tøy» som er i bruk: (Verk-tøy, eller far-tøy) og å sette seg inn i hvordan aktørene omgås verktøy og hverandre. Vi mennesker er ikke bare «tenkende vesener». Vårt vesen åpenbarer seg kanskje aller tydeligst i våre virksomheter, våre handlinger. I vår virksomhet røper vi oss selv – i teori og praksis. Men der er en tredje dimensjon jeg gjerne vil avslutte denne teksten med:
Vemod
«Jeg vet ikke om Kveita fremdeles er et sted», skriver Meløe, «eller om den nu bare er en av de mange steinene på nordsida av den fjæra». I mitt sinn slår denne refleksjonen an en vemodig streng. Det er Heideggers «væren-til-døden» som klinger i den lille setninga fra Meløes penn.
Fra «Kveita» har vi med ett fått innblikk i et Meløe-Heideggersk univers – som kan bibringe en dypere forståelse av oss selv og våre med-værender.
