INTEGRITET SOM MORALSK RELEVANT FENOMEN

«An attitude essential to the notion of integrity is that there are some things that one is not prepared to do, or some things one must do.»¹

«Man blir mycket fortare skadad. Ens integritet, jag vet inte hur jag skall uttrycka det, det är ett svårt ord, den går lättare sönder än om man är frimodig och känner sig vid full hälsa.»²

«Hun har integritet», sier vi anerkjennende. Vi tenker at hun handler på en måte som vitner om integritet. Men vi kan også si: «Vi skal respektere menneskers integritet!» Hva har vi da i tankene? Tenker vi på det samme fenomenet som i det førstnevnte utsagnet, noe som er relatert til det eller noe helt annet?

Den filosofiske diskusjonen omkring integritet har i hovedsak – med noen få unntak – vært orientert rundt hva det innebærer å aktivt vise integritet i sine holdninger og handlinger, det vil si i sin framferd. Mange av de toneangivende bidragene jeg har diskutert³ gir karakteristikker av integritet som representerer mer generelle – ofte moralsk ladede – kvaliteter som oppriktighet (herunder ærlighet, sannferdighet, ekthet eller autentisitet), tillitsverdighet og rettskaffenhet, eller de poengterer at hun eller han lever opp til egne standarder og ivaretar sin helhet. Integritet omtales ofte som en moralsk dyd. Men det er også diskusjoner om hvorvidt integritet overhodet bør forstås slik, fordi vi kan vise integritet uten at det gjenspeiler moralitet. Et eksempel på sistnevnte er hvis vi står for våre overbevisninger ved å latterliggjøre, eller bruke trusler overfor, meningsmotstanderen.

En litt annen forståelse av integritet springer imidlertid fram når vi beveger oss over til andre fagområders diskusjon av integritet. Innenfor fagområder som medisin og sykepleie forstås ikke integritet kun som en karakteregenskap, integritet forstås også, i likhet med iboende verdighet, som noe som er alle mennesker til del uavhengig av egen innsats. Iboende integritet bør ikke krenkes fordi det refererer til menneskers personlige sfære.

Respekt for menneskers iboende integritet krever derfor fokus på menneskers forskjellighet fordi det, litt summarisk formulert, er individuelt hvor hver enkelt sin personlige sfære begynner. Respekt for menneskers iboende verdighet innebærer derimot fokus på det mennesker har til felles, slik som at vi alle er rasjonelle vesener med evne til å ta frie valg.⁴

Jeg har valgt å undersøke integritet både som noe vi har i kraft av å være mennesker, og som et karaktertrekk vi viser gjennom våre holdninger og handlinger. Videre har jeg brukt en fenomenologisk⁵ innfallsvinkel for å sirkle inn det karakteristiske ved integritet slik dette fenomenet viser seg for oss.

Karaktertrekket integritet kan implisere moralsk framferd, men det kan også forårsake uønsket framferd. Jeg har vektlagt hvilken eksistensiell betydning det har for oss at vår integritet blir ivaretatt og respektert, samt hvilken betydning det har for andre at vi viser det jeg benevner som «moralsk integritet». Det er tre hoveddimensjoner av fenomenet integritet jeg følgelig fokuserer på.

1. Integritet som noe som er alle mennesker til del uten noen form for egeninnsats, og som vi kan komme i skade for å krenke. Denne dimensjonen av integritet har jeg benevnt «iboende integritet».
2. Karaktertrekket «integritet» som vi viser gjennom våre holdninger og handlinger, men som ikke nødvendigvis impliserer moralitet.
3. Karaktertrekket «moralsk integritet», en dyd som representerer en moralsk etterstrebelsesverdig måte å vise integritet på.

Disse tre distinksjonene er viktige for å ha et perspektiv som favner de ulike måtene integritet forstås på i den daglige tale og i den filosofiske diskusjonen av integritet. Ut fra dette perspektivet har mitt overordnede spørsmål vært: Hvordan manifesterer integritet seg?

Dernest har jeg stilt følgende spørsmål: Hva kjennetegner de tre hoveddimensjonene av integritet? Kan vi si at hoveddimensjonene er sammenknyttet på noen måte? Hva skiller dem fra hverandre?

«Iboende integritet», karaktertrekket «integritet» og karaktertrekket «moralsk integritet» kan i første omgang synes å gjenspeile litt ulike fenomener, men jeg argumenterer for at de nevnte hoveddimensjonene kan forstås ut fra samme grunntanke, nemlig at menneskers integritet fremtrer som grenser. Målet med analysen har vært å vise at det foreligger strukturelle likheter som gis forskjellig uttrykk i de tre nevnte dimensjonene av integritet.

Min tese er at integritet som sådan kjennetegnes av grensemanifestasjon. Vi markerer grenser overfor mennesker som trår oss for nær og vi setter grenser for hvor mye vi er villige til å gå på akkord med egne verdier.

Begge deler er viktig for å ivareta egen iboende integritet, og er samtidig den måten vi viser integritet på. Dette perspektivet har nok forklaringskraft til å kaste lys over hvorfor integritet er identitetsbevarende og identitetsekspressivt, hvorfor det ivaretar vår ukrenkelighetssone og vår helhet, hvorfor det er forbundet med å stå for egne overbevisninger overfor andre og hvordan det kan være uttrykk for moralsk dyd. Denne måten å forstå integritet på gjør også at vi får en forståelsesramme som kan beskrive hva som skjer når vi ikke ivaretar vår iboende integritet, samt hva som skjer når vi i for stor grad fokuserer på å ivareta vår iboende integritet ved å insistere på riktigheten av egne overbevisninger. Siden jeg har en dydsetisk innfallsvinkel til å beskrive moralsk integritet, mener jeg at moralsk integritet representerer middelveien mellom to laster: Unnfallenhet på den ene siden og rigiditet på den andre siden. Jeg kommer tilbake til hva dette innebærer.

Som et utgangspunkt for analysen har jeg søkt å beskrive hva iboende integritet omfatter. Denne forståelsen danner så bakgrunnen for å si noe om hva det betyr å vise integritet og å vise dyden moralsk integritet i sin framferd.

Iboende integritet

Både empiriske og mer teoretiske tilnærminger til iboende integritet gir grunnlag for å hevde at iboende integritet vises som en uuttalt manifestasjon av grenser som hegner om ulike sider av vår personlige sfære. Denne sfæren innbefatter vår ukrenkelighetssone, vår identitet og oss selv som verdiorienterte vesener.

Det mest grunnleggende iboende integritet hegner om er ukrenkelighetssonen. Dette aspektet av vår personlige sfære er så privat at vi selv vil, og bør, få bestemme hvem som skal få tilgang til den. Ukrenkelighetssonen er vår mest sårbare sone, og omfatter både vår fysiske og vår psykiske personlige sfære. I muntlig tale sier vi at noen har krenket våre grenser hvis de ikke tar hensyn til vår (iboende) integritet og trår oss utilbørlig nær.

Iboende integritet manifesteres som grenser. Dette er ikke grenser vi rent fysisk ser, men de kan likevel fornemmes som tilstedeværende, de er der som et fenomen vi støter på hos andre og som vi bør respektere.

Vi vet – vi fornemmer – at disse grensene ikke bør krenkes. Slik sett representerer iboende integritet, som favnende om vår ukrenkelighetssone, en viss, men svak, motstand mot krenkelser gjennom å representere en uuttalt moralsk appell, et uuttalt moralsk krav, om respekt og omtanke.

Men den personlige sfæren favner også vår identitet og det jeg har kalt vår eksistensielle verdiorientering (våre verdier, hva vi anser som viktig i vårt liv både privat og som medborgere i et samfunn). Dette er sider av vår eksistens som gjenspeiler hverandre: På den ene siden bidrar våre verdier til å forme vår identitet. På den andre siden vil flere aspekter av vår identitet, slik som hvor vi bor samt hvilken utdannelse og jobb vi har, påvirke våre verdier. 

Når andre bryter inn i vår personlige sfære for å gjøre valgene for oss – eksempelvis ved å bestemme hva slags identitet og hvilke verdier vi skal ha – innebærer det et angrep på vår iboende integritet. Et eksempel kan være den velmenende forelderen som hevder overfor sin datter at hennes homofile orientering kun er en utviklingsfase hun vil legge bak seg fordi hun i bunn og grunn «egentlig» er heterofil. 

Poenget om at vi skal respektere menneskers iboende integritet må imidlertid ikke forveksles med at menneskers verdier ikke skal kunne tematiseres og kritiseres. Tvert imot. Våre verdier og levemåter berører andre mennesker. Dette er spesielt viktig hvis personers verdier og levemåte virker utilbørlig hemmende på andre menneskers livsutfoldelse. Eksempler er verdier som gir rasistiske utslag og verdier som forhindrer kvinner og minoritetsgrupper i få visse jobber eller som vanskeliggjør det å ytre seg offentlig. Kritikk som gir den andre begrunnet motstand mot det hun eller han står for, som holder seg til saken uten å latterliggjøre eller å bestemme hva vedkommende skal mene, impliserer ikke et angrep på, eller krenkelse av, iboende integritet.

Vår ukrenkelighetssone, identitet og eksistensielle verdiorientering utgjør en helhet som iboende integritet – grensene – hegner om. Dette er ikke en helhet i forstand av harmoni og fravær av motsetninger og spenninger, men ganske enkelt helheten av vårt liv slik det til enhver tid er.

Manglende respekt og omtanke for menneskers iboende integritet – menneskers grenser – kan avstedkomme en moralsk relevant skade, fysisk, psykisk og/eller eksistensielt. Vi opplever et behov for å heles. Iboende integritet fordrer derfor ikke kun andres respekt, men også selvrespekt.

Integritet

Det er et moralsk mål å virkeliggjøre den respekten som iboende integritet appellerer om. Det er ikke kun andres iboende integritet vi bør respektere, men også vår egen. Slik sett er det et mål for oss at vi sier i fra, at vi er uttalte på egne grenser dersom vår ukrenkelighetssone blir, eller står i fare for å bli, krenket. Vi bør bestrebe oss på å ivareta vår iboende integritet. Imidlertid, fordringen overfor oss selv omfatter ikke kun ukrenkelighetssonen, den omfatter også ivaretakelse av vår identitet og mer spesifikt oss selv som verdiorienterte skapninger. Målet er at vi viser oppriktighet og selvstendighet ved å stå for våre verdier og standpunkter i ord og handling. Det er slik integritet manifesterer seg som grenser. På denne måten manifesterer vi grenser og yter motstand mot det eller dem som søker å påvirke oss til å ukritisk gå på akkord med egne verdier og overbevisninger. Å ivareta iboende integritet på denne måten impliserer å vise integritet. Vi ivaretar samtidig vår eksisterende helhet, vi utviser selvrespekt.

Retten til å få uttrykke egne verdier er imidlertid ikke et uinnskrenket krav. Det foreligger – og det må foreligge – moralske begrensninger på hvordan vi viser integritet, hvordan vi ivaretar vår iboende integritet. Dette bringer oss over til hva moralsk integritet innebærer.

Moralsk integritet

Karaktertrekket integritet er som nevnt ikke synonymt med å vise dyden moralsk integritet. Det moralske bidraget til dyden moralsk integritet er en balansert grensemanifestasjon hvor vi unngår for sterk grensemanifestasjon på den ene siden og for svak grensemanifestasjon på den andre siden. Vi kan stå for våre verdier – også moralske verdier – på moralsk sett uhensiktsmessige måter. Moralsk vellykket grensemanifestasjon er for eksempel ikke synonymt med å sette mer eller mindre absolutte grenser overfor andre. For sterk grensemanifestasjon finner sted hvis vi eksempelvis henfaller til prinsipprytteri, formynderi, arroganse, avsondrethet, uimottakelighet for andres perspektiver og ulike former for vold. Disse formene for framferd går ofte hånd i hånd med en utilstrekkelig evne til å oppfatte og ta hensyn til situasjoners moralske særegenhet og andre menneskers perspektiver, samt en manglende evne til å modnes moralsk gjennom justering av egne verdier og standpunkter. Videre impliserer formynderi og vold et angrep på – og vanligvis også en krenkelse av – andres iboende integritet.

Jeg hevder at overdreven grensemanifestasjon, og derved for sterk motstand mot å ta andres situasjoner og perspektiver inn over seg, er uttrykk for lasten rigiditet. Denne lasten omfatter derfor karaktertrekk som på ulike måter virker undergravende på de utfordringene vi står overfor. Undergraving av motstanden vi er stilt overfor kan skje ved at vi ikke forholder oss til den, eller ved å forsøke å kneble eller bringe motstanderne og motstanden til taushet. På motsatt hold impliserer for svak grensemanifestasjon og motstand lasten unnfallenhet. Denne lasten impliserer at vi for lett gir etter for press og ikke er tydelige på egne verdier, enten fordi vi ikke har et avklart verdimessig ståsted og derfor ukritisk lar oss lede av andre, eller fordi vi av ulike grunner er for milde, eller for svake, til å stå for de verdiene vi har. Konsekvensene er at vårt ståsted blir diffust for andre og vi går på akkord med egne verdier.

Når vi viser moralsk integritet bøyer vi ikke uten videre av for ytre eller indre faktorer som utfordrer våre bestrebelser på å stå for våre verdier og standpunkter. Vi unngår med andre ord lasten unnfallenhet. Samtidig interesserer vi oss for andres menneskers perspektiver og den situasjon de er i, vi tar deres ståsted innover oss og evner å justere egne verdier og standpunkter. Vi evner å modnes som moralske og samfunnsmessige aktører. Den sosiale dyden som ligger i å handle med moralsk integritet er at vi ikke manifesterer så sterke grenser at vi undergraver den motstanden vi er stilt overfor. Vi unngår lasten rigiditet.

Dyden moralsk integritet avstedkommer selvrespekt fordi vi ivaretar det som er genuint vårt eget, samtidig som vi viser respekt for andre mennesker og anerkjenner at vi har noe å lære av andre.

Moralsk integritet krever at vi anerkjenner andres iboende integritet og gir rom for at andre får utfolde integritet. Dette skjer dels gjennom å yte andre mennesker motstand slik at de kan vise integritet, og dels ved at vi unngår å yte motstand på måter som undergraver andres rettmessige mulighet for å bli hørt og sett.

Sentralt for den posisjonen jeg har utviklet er dermed tanken om at det ikke primært er identifiseringen med moralske verdier som avgjør om vi viser moralsk integritet, men vår framferd. En framferd som gjenspeiler hvilke verdier vi har og rent faktisk realiserer.

Noter

¹ McFall (1987). ‘Integrity.’ Ethics 98 (1): 5-20), s. 1.

² En pasients refleksjoner omkring integritet hentet fra Andersson (2000) ,‘Se Människan’; (Andersson, M. ‘Se Människan’. I K. Eriksson og U.A. Lindström (red.) Gryning. En vårdvetenskaplig antologi.

³ B. Willams (1973) «A critique of utilitarianism», (1981) «Persons, Character and Morality» og (1981) «Utilitarianism and moral self-indulgence», G. Taylor (1985) «Integrity», McFall (1987) «Integrity», Calhoun, C. (1995). «Standing for something», Korsgaard (1996) Sources of Normativity. I tillegg til disse har bidragene fra C. McLeod (2004) «Integrity and Self‐Protection», Rendtorff, J. D. og P. Kemp (2000). ‘Introduction: Description of the Basic Ethical Principles in Bioethics and Biolaw’. Basic Ethical Principles in European Bioethics and Biolaw: Report to the European Commission of the BIOMED-II Project vært sentrale i min diskusjon av integritet.

⁴ I avhandlingen har jeg påpekt at menneskers iboende verdighet, deres menneskeverd, også beror på andre kvaliteter som mennesker har til felles, slik som at vi er sårbare, eksistensielt ensomme, avhengige, dødelige og at vi kan erfare eksistensiell glede. Videre hevder jeg at vi må respektere menneskers iboende integritet for å kunne respektere deres iboende verdighet.

⁵ Med fenomenologisk analyse mener jeg her studiet av integritet forstått som et fenomen vi erfarer og som trer fram i forskjellige situasjoner. Fenomenet integritet trer fram ut fra en bakgrunn det ikke kan forstås uten – det være seg i det levde liv eller som omtalt i skriftlig materiale. Bakgrunnen inkluderer forhold som menneskers privatliv, deres fysiske og psykiske personlige sfære, deres identitet, deres verdier, hva som beveger dem til handling og så videre.