OM TERSKLER OG EPOKER I HISTORIEN
Hvilke antagelser skjuler seg i våre konstruksjoner av epoker og trinn i historien? Trond Berg Eriksens artikkel «Epokebevissthet og terskelerfaring» er akkurat lagt ut her på Salongen.
NB: Her følger kun et ørlite utdrag – du kan lese artikkelen i sin helhet her. Teksten er basert på Trond Berg Eriksens foredrag under fagkritisk dag for filosofi og idéhistorie i Oslo!
Berg Eriksen tar opp vår bruk av begreper som «trinn» og «terskler» i historieskrivningen. Hvordan står de i forhold til den opplevelse fortidens mennesker selv hadde av sin samtid?
Som regel er «epoker» noe som vi som skriver historie, tildeler materien. Trinn og terskler kan være vilkårlig satt av en som betrakter det hele utenfra. Men like ofte henger historieskriveren seg på en dokumenterbar erfaring hos dem som levde og tenkte den gangen. Om vi vender oppmerksomheten mot Freuds Wien og kaller tiden for «fin-de-siècle» eller «Jugend» – noe som i og for seg er kontradiktoriske metaforer – er det tydelig at mange opplevde sin egen generasjon som en tid og et sted hvor det skjedde en rekke overskridelser av etablerte tankevaner. Om vi tar utgangspunkt i Freud selv, Gustav Klimt, Egon Schiele, Gustav Mahler eller arkitekten Hoffmann, vil vi finne en sterk og tydelig bevissthet om at de deltar i et noe udefinert felles prosjekt for avslutning og fornyelse som gir deres egen generasjon og deres hjemby et særpreg.
Og de som kommer senere, biter på. Når vi avgrenser epoken, profiterer vi mer eller mindre bevisst på den attesten den selv leverer. Et helt annet spørsmål er om deres begreper om det nye og særegne ved deres tenkemåte, faller sammen med vår konstruksjon av det bokstavelig talt «epokegjørende» ved tiden og stedet. Et raskt blikk kan forsikre oss om at deres selvforståelse og vår sortering ikke uten videre korresponderer.
