KRIGENS KONSEKVENSER FOR EN FREDSOMMELIG FILOSOF

Den 11. september 1977 skrev den 58 år gamle irsk-engelske filosofen og forfatteren Iris Murdoch i sin dagbok at hun først da, 32 år etter krigens slutt, virkelig begynte å se og føle hvordan den hadde forandret hennes liv. 11 år senere, i 1988, fant hun igjen sin gamle dagbok fra 1943 og noterte nå at følelsen som meldte seg da hun leste sine gamle ord var et intenst raseri.

Da jeg leste Murdochs reaksjon, begynte jeg å lure på hva det var som fikk henne til å reagere slik, flere tiår etterpå. Stemmer det at hun før dette hadde fortrengt alle minner om krigsårene og dermed også forhindret sine refleksjoner over dem – og over krigen? Handlet det om en avmaktsfølelse for krigens overmektige politiske og militære krefter? Eller handlet det om skyldfølelse for en dyptfølt plikt til å utvikle et filosofisk og litterært talent som ble muliggjort på grunn av krigen? Eller handlet det om en følelse av usselt svik mot en stor kjærlighet?

Oppvekst og politisk bevissthet

Iris Murdoch ble født i 1919 i Dublin, men familien flyttet til England med sin datter og hun vokste opp som enebarn i hovedstaden. Hun kalte den lille familien en «perfekt treenighet» som hadde svømming som sin religion. Hennes mor var interessert i sang og musikk og hennes far i litteratur og filosofi. Han kom hjem med antikvariske bøker til deres lille datter, blant annet Lewis Carrolls Alice’s Adventures in Wonderland (1865) og Through the Looking-Glass (1871). Carrolls lek med ord og logikk, formulert som barnefortellinger, kan ha bidratt til Murdochs tidlige interesse for de store filosofiske spørsmålene.

Allerede som trettenåring oppfattet hun seg som kommunist og hun var i perioden 1940–1946 også et selverklært, om enn tvilende, medlem av det britiske kommunistpartiet. Hennes begrunnelse var anti-fascistisk snarere enn stalinistisk. Da Paris feiret sin frigjøring i 1944 var hennes uttalte håp at etterkrigs-Europa ville utvikle seg i en egen retning som verken var russifisert eller amerikanisert og som heller ikke ville gjøre en ny Hitler mulig. Men Murdochs uttalte pasifisme gjør det usannsynlig at hun ville ha ønsket å delta mer aktivt i krigshandlingene enn det hun som kvinne uansett ville ha fått mulighet til. I stedet meldte hun seg til FN-tjeneste etter krigen og bidro i det enorme arbeidet med å hjelpe flyktninger som var blitt skadet på kropp og sinn og fordrevet fra sine hjem.

Så hvorfor raseri i 1988? Hun burde jo heller ha vært stolt. Men hun følte kanskje ikke sin innsats som tilstrekkelig til å gi balanse i det moralske regnskapet. Hun mintes nå ved hjelp av dagbøkene hvordan hun og de andre unge studinene i Oxford under krigen hadde hygget seg med forelesninger om dagen og en forlenget «russetid» i de sene nattetimer, mens krigen raste i Europa og de ikke kunne gjøre noe for å forhindre den.

Studinenes suksess

Da Murdoch ankom Somerville College i Oxford i 1939 var det egentlig for å studere engelsk, men hun endte opp med å lese «Classics», som innbefattet tekster på gresk og latin, filosofi, arkeologi, lingvistikk og historie. Peter J. Conradi beskriver tiden i biografien Iris Murdoch – A Life (2001) og legger vekt på at hun ble mer interessert i moderne tenkere som Marx enn i en klassiker som Platon, som hun til å begynne med syntes var en reaksjonær og uærlig ordkløver, en oppfatning som skulle endre seg radikalt gjennom hennes videre studier. Noe av det første hun gjorde da hun kom til Oxford var å melde seg inn i kommunistpartiet, en politisk handling som kanskje også hang sammen med hennes syn på det hun oppfattet som samtidsfilosofiens analytiske blindspor, og Murdoch ville bidra til å «bringe filosofien tilbake til livet.»¹

Murdochs veileder var Donald MacKinnon – den kloke «juvelen» som hun ærbødig kalte ham. MacKinnon var særlig inspirert av Kant, men er blitt kalt «den mest søkende blant moderne britiske moralfilosofer». Med sin dype innsikt i verdispørsmål var han med god grunn urolig for sine begavede studiners hedonistiske trang: de nøt livet i de sene nattetimer og forsømmet akademiske så vel som moralske plikter. På den annen side innså han nok også at verdenskrigen, som pågikk i skremmende nærhet uten å stenge Oxford-universitetets dører, heller ikke kunne stenge for de unges behov for å feire sin ungdom.

Murdochs venninne og studiekamerat Mary Midgley legger i sine memoarer² vekt på at det var de mannlige studentenes innkalling til det militære som åpnet for studinenes akademiske suksess. For første gang i Oxfords historie var det flere kvinner enn menn som studerte filosofi, og det ga «det svake kjønn» en unik mulighet, sier hun. Bortsett fra noen få samvittighetsnektere, presteordinerte eller syke, hadde flertallet av de mannlige studentene og deres unge logisk positivistisk-orienterte filosofilærere måttet trekke i uniform og forlate seminarrommene. Dermed kunne studinene få ro til å undersøke det som for dem var viktige metafysiske spørsmål – uten innblanding fra nyfrelste lingvistiske analytikere.

For «metafysiske dyr» som firkløveret Iris Murdoch, Mary Midgley, Elizabeth Anscombe og Philippa Foot, bød krigen på en faglig Lotto-gevinst: De fikk uvanlig mye oppmerksomhet fra sine professorer og veiledere og kunne dermed både komme til orde, bli hørt og få personlig tilpasset veiledning. Det ga dem anledning til å gjøre det de egentlig hadde kommet til Oxford for, som ifølge Midgley var å lese de greske klassikerne. Og slik gikk det til at fire kvinner sammen kunne legge et personlig grunnlag både for det vi i dag kjenner som moderne dydsetikk og det Murdoch kalte en «Wittgensteinsk» nyplatonisme.

Ett for oss særdeles viktig resultat ble at de fire kvinnene sammen revolusjonerte etikken, som Benjamin Lipscomb i fjor beskrev deres innsats.³ Revolusjonen gjaldt å vende det disse studinene oppfattet som samtidsfilosofiens reduksjonistiske tendens til å konsentrere seg om dagligspråk, til igjen å omfatte metafysiske og etiske spørsmål om hvordan vi er og bør være. Murdochs filosofiske hovedverk ble, i tråd med dette, hetende Metaphysics as a Guide to Morals (1992). For hvordan kunne det ha seg «at det nettopp var i epoken med mest politisk ondskap, Stalins og Hitlers århundre, at filosofene tømte de moralske begrepene for enhver absolutt betydning?»⁴

Siden Murdoch var en av dem som fikk muligheten til å bidra med å fylle disse begrepene igjen, så kunne det vel ikke være dét som gjorde henne rasende? Kanskje handlet sinnet snarere om kjærligheten?

Kjærlighet

røff guide

Les også: Iris Murdoch

Flere Murdoch-kjennere har kommentert at selv om Murdoch aldri skrev direkte om krigen i sine romaner, opplyser krigserfaringene hennes dem alle. Og en av hennes viktigste erfaringer fra krigstiden handler om kjærlighet, smerte – og svik. 19 år gammel, i november 1938, møtte Murdoch og den jevngamle Frank Thompson hverandre i Oxford. Hun forelsket seg i den flotte og intelligente karen – som til og med skrev dikt og tegnet. Forelskelsen var gjensidig. De hadde mange felles interesser, særlig for litteratur og filosofi, og for å lære fremmedspråk som russisk og gresk.

Murdoch fikk ham inn i kommunistpartiet, men oppfattet seg selv, som nevnt, som pasifist. Thompson derimot var rede til å forsvare sine idealer med våpen og svarte med et dikt til henne om at han ikke hadde noe valg – han både ville og måtte kjempe. Så poeten meldte seg til tjeneste for de britiske spesialstyrkene som opererte i ukjent og vanskelig terreng i Sør-Europa og Nord-Afrika. Han fridde til sin «Madonna Bolshevika» før han reiste, men hun nølte, selv om hun senere sa at det var ham hun ville ha giftet seg med.

Forholdet fortsatte i en flittig og filosoferende brevveksling om krig og fred. I brevvekslingen mellom Murdoch og Thompson kan vi merke deres nære forhold. Men i hans fravær trøstet hun seg med andre beilere, og begikk sannsynligvis den store bommerten å fortelle ham om det. Valerie Purton kommenterte i 2007:

«Da Iris Murdoch tilsto for ham at hun hadde mistet jomfrudommen […] later det til at effekten på den idealistiske Frank ble en sterk motivasjon til å ta flere sjanser – og dette innebar å anmode om å bli stasjonert i Serbia, hvor han sluttet seg til bulgarske kommunistpartisaner, ble fanget av fascistiske regjeringsstyrker og skutt. Minnet om Frank fortapte seg aldri i Iris Murdochs hjerte og sinn så lenge hun levde.»⁵

Her er vi ved et springende punkt. Jeg er ikke overbevist om at Purton har rett hva gjelder Franks krigsmotivasjon. Iris hadde spurt ham i det samme brevet om han ble sint på henne, noe han kommenterte i sitt neste brev til henne på denne måten:

«Selvfølgelig er jeg ikke sint. Sinne kunne bare springe fra to kilder: 1. Fra sjalusi – men det må snart være fire år siden jeg tenkte på deg som en kropp. 2. Fra rettferdig harme grunnet overskridelse av et prinsipp, men først måtte jeg da bestemme hva som var mine prinsipper. Så du forstår, jeg har ingen grunn til å være sint.»⁶

Og i sitt aller siste brev, skrevet 21. april 1944, til «Irushka», som han da kalte henne, avslutter han slik: «Uansett, jeg synes ikke du skulle falle for «emosjonelle fascister» – Prøv å unngå det.»

Få uker etter at han sendte det siste brevet til Murdoch, under operasjonen med dekknavnet «Mulligatawny» ble han skutt og lagt i en massegrav sammen med 70 andre i nærheten av Sofia i Bulgaria. Han ble bare 23 år.

Thompsons bror skriver i sin bok⁷ hva et øyenvitne som overlevde fortalte ham om brorens siste dager. Han skildrer med stor innlevelse hvordan lokalbefolkningen forsøkte å forhindre grusomhetene som ble begått av fascistene. De hadde lagt merke til engelskmannens store kunnskaper både i russisk og deres eget språk og ikke minst hans poetiske talent. En så sjelden mann måtte få leve!

En av Thompsons skolekamerater fra Winchester College, fysikeren Freeman Dyson, sier dette om ham i sin selvbiografi:

nyheter

Les også:
Iris Murdoch 100 år: Mellom filosofi og fiksjon

«Det var fra ham jeg fikk min første fornemmelse av de store moralske spørsmålene om krig og fred som skulle komme til å dominere resten av våre liv. Når jeg hørte ham snakke, forsto jeg at det ikke finnes noen annen måte en virkelig kan få det rette grep om disse store spørsmålene på enn gjennom poesi. For ham var ikke poesi underholdning, det var menneskets beste forsøk gjennom tidene på å få fram essensen av den visdommen som befinner seg i sjelens uartikulerte dyp.»⁸

Det er dessuten mer enn sannsynlig at tapet av Frank Thompson og hans litterære talent både bidro til å forme Iris Murdochs forfatterskap etter krigen og til hennes skyldfølelse som en svikefull overlevende. Og den elegi vi kan spore i mange av hennes romaner er sannsynligvis like mye et savn av en likesinnet som en fysisk kjærlighetssorg. Den litterære elegien har ikke makt til å fordrive tapet, men den kan foredle smerten til noe som kan bæres, som om en virkelig oppstandelse var mulig.

Melankolien, lengselen og vemodet i mange av Murdochs romanfigurer bar kanskje tapet for henne, tapet av en meningsfull og felles fremtid, tapet av nære venner, og da særlig én.

Sviket, sorgen, og det poetiske

Gleden de engelske studinene skulle ha følt da de lyktes i datidens prestisjetunge filosofifag må ha blitt overskygget av sorgen over at så mange av deres mannlige kollegaer aldri kom tilbake. Krigens redsler hadde ikke kvinnenes akademiske arbeid vært i stand til å gjøre noe med. Det bidro nok også til å skape en følelse av svik, noe som også ble et tema i flere av Murdochs romaner.

Murdoch ble skeptisk til det hun kalte en lettvint rasjonalistisk optimisme. Det kan tenkes at noe av det raseriet som her har vært mitt utgangspunkt, også kan oppfattes som en kritikk av slike sider hos henne selv fra den naive tiden da hun «trodde at det var lett å frigjøre folk, at sosialismen – som vi ikke hadde noen klar idé om – ville bringe frihet og rettferdighet til alle land, og at verden ville bli bedre.»⁹

Hva hadde skjedd hvis Frank ikke hadde meldt seg til tjeneste? Hva hadde skjedd hvis Murdoch ikke hadde sviktet ham? Da hadde hun kanskje ikke hatt noe raseri å begrave eller bearbeide. Så hadde hun ikke fått behov for det som ble til det filosofiske og litterære sorgarbeidet, - hvis det er slik det henger sammen.¹⁰ En av krigens konsekvenser ser dermed ut til å være, på skjebnens grufulle måte, at den bidro til at Murdoch kunne utvikle seg til å bli den nyskapende filosofen som kommer til uttrykk såvel i hennes fagartikler som i hennes romaner, dikt, intervjuer, dagboksnotater og brev. Og en av krigens desidert negative konsekvenser for Murdoch var uten tvil at hennes hjertevenn Frank Thompson ikke fikk mulighet til å utvikle seg i en lignende retning. Innholdet og stemningen i de mange dikt, brev og dagboksnotater han etterlot seg sier oss at han også ville ha nådd langt i livsvisdom om han hadde fått leve.

Livet i en krigersk verden med usikre konsekvenser krever dype filosofiske refleksjoner. Men dette er altså en del av vår felles filosofihistorie som inntil ganske nylig har blitt liggende i mørke.

Filosofiens terapeutiske virke

Iris Murdochs «intense raseri» kan ha hatt andre årsaker enn de jeg har fokusert på her og formulerte innledningsvis. I retrospekt vil jeg anta at det gjaldt et psykisk kaos av alt dette og mer til. Hvis vi skal være ærlige så ser vi vel selv ofte tilbake på en forgangen tid med blandede følelser. Noen ganger gjenoppvekker bestemte inntrykk og episoder en dyp sorg, andre ganger vekkes en intens følelse av glede og takknemlighet, og noen ganger altså et mer uforklarlig og sammensatt sinne.

Denne sammenblandingen i tilbakeholdte følelsesreaksjoner tror jeg er ganske almen og utbredt. Vi bør ikke – men kanskje vi må – fortrenge mye av det vi opplever for å overleve, både i krig og fred. Filosofisk samtale og litteratur kan bidra til å få orden i kaoset, både for den som snakker eller skriver og for den som lytter eller leser. Det betyr ikke at filosofi skal forveksles med psykologi. Det betyr at all tenkning som ikke tar hensyn til følelser og verdier er ute av kurs. Jeg tror det var en slik mangel på hensyn studinene i krigens Oxford erfarte og ville korrigere, og den bidro kanskje også til Murdochs forsinkede sinne.

Noter

1. Jf. Clare Mac Cumhall & Rachael Wiseman: Metaphysical Animals. How four women brought philosophy back to life, 2022
2. The Owl of Minerva, 2005
3. Benjamin J.B. Lipscomb: The Women are Up to Something. How Elizabeth Anscombe, Philippa Foot, Mary Midgley, and Iris Murdoch Revolutionized Ethics, 2022
4. Peter J. Conradi, 2001, Iris Murdoch – A Life, s. 597
5. An Iris Murdoch Chronology, s. 236
6. Gjengitt hos Peter J. Conradi: Iris Murdoch. A Writer at War, 2010 s. 135
7. Edward P. Thompson: Beyond the Frontier. The Politics of a failed Mission: Bulgaria 1944
8. Sitert i Edward P. Thompsons nevnte bok
9. Peter J. Conradi: Iris Murdoch – A Life 2001, s. 78 siterer her fra Murdochs minneord om Indira Gandhi, 1987
10. Jf. her også Chris Boddington: Precious dead: the commemoration of Frank Thompson in the novels of Iris Murdoch, 2015 og Peter J. Conradi: A Very English Hero. The making of Frank Thompson, 2012