EGIL WYLLER OG ENHETSLÆREN

Overgangen til 1960-årene er for ettertiden blitt stående som et tideverv innen norsk skolefilosofi. Inntil da var det filosofiske miljø i Norge dominert av analytisk filosofi og logisk empirisme, representert ved Arne Næss og kretsen rundt ham (den såkalte Osloskolen), med et internasjonalt fotfeste i Wienerkretsen (særlig Rudolf Carnap). Et vesenskjennetegn for denne filosofiske kultur var en definitiv avvisende stillingtagen til den klassiske metafysikk-tradisjon.

Det skulle først og fremst bli Egil A. Wyller som med sin doktordisputas i 1960 innledet oppgjøret med Osloskolen og som dermed etablerte seg som en ny kraftkilde innen så vel norsk skolefilosofi spesielt og norsk åndsliv generelt.¹

Wyller kom i særlig grad til å virke inspirerende for en helt ny generasjon av norske filosofer, som nå begynte å orientere seg mot tysk og fransk åndsliv i en klar opposisjon til den analytiske filosofi.²

Wyller hadde allerede gjort seg bemerket i 1958, da han vant H.M. Kongens gullmedalje på en avhandling om dikteren Olaf Bull belyst eksistensfilosofisk.³ Oslokretsen reagerte momentant på dette dristige forsøk på å innføre poesi som et nytt fagfilosofisk tema. Det skulle bli Knut Erik Tranøy som krysset klinge med Wyller i de kritiske artiklene «Filosofi og diktning» og«Vitenskapelig holdning og vitenskap»,⁴ mens Wyller forsvarte seg med en påvisning av Osloskolens forholdsvis snevre vitenskapssyn i artikkelen «Om metodeproblemer i åndsvitenskapene».⁵

Heidegger

Som tidligere Humboldt-stipendiat hadde Wyller fordypet seg i Martin Heideggers fundamentalontologi,⁶ hvor han i særlig grad hadde latt seg inspirere av Heideggers begrep om en «ontologisk differens», det vil si et skille mellom den empiriske verden ( Seiendes ) og selve Værensdimensjonen ( Sein ) eller mellom det ontiske felt (det værende) og det ontologiske felt (væren).

Denne differens-kategori hos Heidegger, all inspirasjon til tross, skulle imidlertid vise seg å bli for lite presis i Wyllers videre doktorgradsarbeid med Platons dialog Parmenides.⁷ Hovedtemaet er her knyttet til et hovedproblem i Platons tidligere idélære, nemlig ideenes karakter av å være tilgrunnliggende enheter, eksempelvis det skjønnes idé som enheten bak alt som er skjønt, det godes idé som enhet bak alle goder og så videre.

Henologien

Hvorledes skal denne enhet begrunnes i seg selv? Dette problem løses av Wyller med utarbeidelsen av en ny differens-kategori, benevnt som en «henologisk differens». Dette blir selve ansatsen til å trekke et skille mellom ontologi, som altså konsentrerer seg om den ontologiske differens som et grunnanliggende, og henologi (enhetslære), som på sin side hevder at selve grunnanliggendet for virkelighetsforståelsen først oppstår gjennom den henologiske differens. Henologien åpner derfor opp for en treleddet virkelighetsstruktur, hvor spørsmålet etter virkelighetens tilgrunnliggende enhet viser seg å transcendere dualismen mellom den empiriske virkelighet og værensdimensjonen.

Sagt med andre ord: Henologien pretenderer å være mer fundamental enn Heideggers fundamental-ontologi.

Allerede under doktordisputasen ytret Arne Næss seg svært kritisk til hvorvidt det ubestridte aksiom for all vitenskapelig virksomhet, nemlig kontradiksjonsprinsippet, sto i fare for å bli brutt i henologiens dialektiske omslag mellom motsatte tankestørrelser. Wyller svarte på denne kritikken, og publiserte diskusjonen et par år senere under tittelen: Den tidløse dialog.⁸ Posisjonene hadde nå festnet seg: ontologi eller henologi, Aristoteles eller Platon?

I årene som fulgte etter doktordisputasen ble Wyller sterkt påvirket av den kristne renessanseplatonikeren Nicolaus Cusanus, særlig verket med den henologisk megetsigende tittel De non aliud («Om det ikke annet»). Det ble derfor mer og mer maktpåliggende for Wyller å begrunne henologiens grunnvisjon i det kristne åpenbaringsmysterium.

Henologi blir fra nå av å oppfatte som et møtested for tro og tanke, men det må understrekes at her kan vidt forskjellige trosretninger og tilsvarende forskjellige grunnvisjoner alle finne sin plass innenfor henologiens tankeliv.

Dette ble et hovedanliggende i essaysamlingen Fra tankens og troens møtested.⁹ I senere arbeider er Wyller mest opptatt av å utarbeide en systematisk henologi med ankerfester i Platons klassiske filosofi og Cusanus’ kristne filosofi, med evangelisten Johannes som formidleren av henologiens Credo.¹⁰ I de to hovedverkene Enhet og annethet¹¹ og Henologische Perspektiven¹² har han videreutviklet den henologiske filosofi som et originalt bidrag til samtidsfilosofien, en innsats som har vakt betydelig oppsikt internasjonalt. Han ble derfor forholdsvis tidlig kontaktet av redaksjonskomitéen bak den velrenommerte serie Historisches Wörterbuch der Philosophie, hvor Wyller har bidradd med en artikkel om henologi.

Moderne filosofi

Wyller har selv bidradd til å sette henologi som en moderne filosofi i sammenheng med Søren Kierkegaards filosofi og, i hans kjølvann, de franske eksistensfilosofene Gabriel Marcel og Jean Wahl. Annen relevant samtidsfilosofi er Theodor W. Adorno, som med hovedverkene Negative Dialektik og Minima Moralia viser klare tilknytningspunkter til den henologiske differens-tenkning.¹³ Tilsvarende kan sies om den litauiske moralfilosof Emmanuel Levinas og hans hovedverk Éthique de l’infini.

I russisk filosofi er henologi for lengst integrert som en videreføring av Østkirkens negative (apofatiske) teologi,¹⁴ og i tysk samtidsfilosofi er henologi definitivt innarbeidet som en egen dialektisk filosofi i en overskridelse av Hegel og den tyske idealisme.¹⁵ Forøvrig har vitenskapshistorikeren Richard Toellner påpekt henologiens betydning som et nytt vitenskapsteoretisk fundament.¹⁶ Denne internasjonale oppmerksomhet er nok også årsaken til at Wyllers hovedverker er blitt og fortsatt blir oversatt til russisk og tysk, senest i det ruvende verket Gestern und Morgen Heute. Henologische Essays zur Europäischen Geistesgeschichte (Würzburg, 2005).

I en alder av 90 år er det stor grunn til å understreke Egil A. Wyllers enhetsfilosofiske posisjon som en moderne filosof av i dag.¹⁷ Interessen for henologi har tiltatt merkbart internasjonalt.

Undertegnede hadde selv gleden av å konstatere dette under et stort anlagt forskersymposium i Det Norske Vitenskaps-Akademi i anledning Wyllers 70 års-jubileum,¹⁸ men her til lands har responsen vært nokså mager. Imidlertid har undertegnede, John Lundstøl og Henrik Syse, samtlige filosofer og tidligere elever av Wyller, stilt seg i spissen for et tverrfaglig henologisk forum, hvor vi med deltakelse av Wyller arrangerer tre møter hvert semester, med foredrag over kjernestoff fra den henologiske tanketradisjon. Vi publiserte i 2005 en henologisk hyllest til Wyllers 80-årsdag, Con Amore, hvor vi fikk anledning til å understreke henologiens karakter av å være en personlighetsdannende livsform uttrykt i en philosophia amoris med sterk affinitet til kunst og musikk.

I år har Egil A. Wyller selv bidradd med en nyskrevet bok, Himmelharpen, hvor henologiens musiske tradisjon ytterligere forsterkes. Denne bok slippes på et festmøte i Nordstrandshuset i anledning 90 årsdagen den 24.april.

Teksten er basert på en artikkel som ble trykket i Filosofisk supplement 1/2008.

LES OGSÅ: Egil A. Wyller til minne

Noter

¹ Se Wyller 1960 og Jensen, Næss og Wyller 1962.

² Her kan særlig nevnes Hans Skjervheim, Guttorm Fløistad, Gunnar Skirbekk, Viggo Rossvær, Dag Østerberg m.fl.

³ Wyller 1959b

⁴ Aarnes et al. 1960

⁵ Aarnes et al. 1960

⁶ Wyller 1959a

⁷ Wyller 1960

⁸ Wyller 1968

⁹ Wyller 1968

¹⁰ Wyller 1995

¹¹ Wyller 1981

¹² Wyller 1995

¹³ Wyller 1981

¹⁴ Wyller 1993

¹⁵ Gloy og Schmidig 1987

¹⁶ Frost 1997

¹⁷ Wyller 1978

¹⁶ Frost 1997

Litteratur

• Aarnes, A., Mehren, S., Næss, A., Skjervheim, H., Vestre, B., Wyller, E.A., Tranøy, K.E. 1960, Brytninger i tidens tankeliv, Idé og tanke 1, Tanum, Oslo.

• Frost, T. (red.) 1997, Henologische Perspektiven II zu Ehren Egil A. Wyllers, Rodopi, Amsterdam.

• Frost, T. og Wyller, E.A. 2005, Con amore: Egil A. Wyller 80 år, Vidarforlaget, Oslo.

• Gloy, K. og Schmidig, D. (red.) 1987, Einheitskonzepte in der idealistischen und in der gegenwärtigen Philosophie, P. Lang, Bern. Her bidrar for øvrig Egil A. Wyller selv med artikkelen «Einheit/Andersheit-Dialektik oder Henologie».

• Jensen, P.J., Næss, A. og Wyller, E.A. (red.) 1962, Den tidløse dialog, Idé og tanke 6, Tanum, Oslo.

• Lønning, I. (red.) 2003, Kirke og Kultur, nr. 2/3, Universitetsforlaget, Oslo. Tema: Egil A. Wyllers henologi.

• Wyller, E.A. 1959a, Fra Homer til Heidegger. Essays, Tanum, Oslo

• –—-. 1959b, Tidsproblemet hos Olaf Bull. Et eksistensfilosofisk bidrag, Gyldendal, Oslo.

• –—-. 1960, Platons Parmenides in seinem Zusammenhang mit Symposion und Politeia. Interpretationen zur Platonischen Henologie, Det Norske Videnskaps-Akademi, Oslo. Utgitt i bokform under samme tittel i Tyskland (Würzburg 2007).

• –—-. 1968, Fra tankens og troens møtested. Essays, Tanum, Oslo.

• –—-. 1970, Der späte Platon. Tübinger Vorlesungen 1965, Felix Meiner, Hamburg. Utgitt på norsk som Den sene Platon (Oslo 1984).

• –—-. 1978, «Henologie als philosophische Disziplin heute», i Mitteilungen und Forschungsbeiträge der Cusanusgesellschaft, Bd. 13, Matthias-Grünewald-Verlag, Mainz.

• –—-. 1981, Enhet og annethet. En historisk og systematisk innføring i Henologi I-III, Dreyer, Oslo.

• –—-. (red.) 1993, Platonisme – Henologi i antikk og middelalder. Dobbeltspråklig tekstbok I-II, Solum, Oslo.

• –—-. 1994–2002, Henologisk skriftserie I–XX, Oslo.

• –—-. 1995, Henologische Perspektiven I: Platon – Johannes – Cusanus, Rodopi, Amsterdam.

• –—-. 2015, Himmelharpen, Dreyers forlag, Oslo.